spydig pleier

[gulli]

Hei, jeg får ikke ut av hodet hvordan en pleier hos min far som bor i omsorgsbolig snakket til meg i dag. Så jeg må få det ut her og kanskje dere kan gi meg råd for hvordan jeg skal takle slikt. Jeg ble veldig usikker, sint inni meg og følte meg veldig urettferdig og ydmykende behandlet av denne pleieren, for det var ikke bare det hun sa, men måten hun sa det på. Altså, min far er gammel og har mye vondt og er veldig syk med kreft og spredning og han er helt avhengig av pleiepersonale der han bor i omsorgsboligen sin. Jeg spør vanligvis pleierne når jeg er på besøk om de gir han smertestillende (han har sterke magesmerter ofte) hvis han har vondt og hvordan form han har vært i. Dere synes kanskje jeg er masete, men jeg vil det beste for faren min og derfor spør jeg. Og jeg tviler ikke på at dere gjør en god jobb, men likevel må jeg spørre og si i fra om ting med faren min, sa jeg i dag. Da jeg synes faren min var svett, kald og varm om hverandre og med veldig hard mage, ble jeg engstelig og gikk og sa i fra til pleierne på vakt. Hun ene sa at da får vi vel ta tempen. Så gikk hun inn og først kjente på hendene hans, og sa: neimen, Laila da, de er jo varme og så på meg. Ja, men de var kalde i stad, sa jeg, ellers hadde jeg jo ikke sagt det, sa jeg videre. Akkurat som om hun gjorde narr av meg, ikke tok meg på alvor, slik føltes det for meg pga måten hun sa det på. Så tok hun tempen, og så på meg og sa : Ja, nå er du vel spent . Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, jeg ble helt usikker og sint inni meg pga måten hun snakket til meg på. Jeg følte det helt jævlig og gjør det ennå, men jeg klarte ikke å ta igjen, jeg ble helt perpleks. Måten hun snakket til meg på, var akkurat som om hun skulle drite meg ut (sikkert fordi jeg har brydd meg mye med dem)ang. min far, for de har nemlig ikke alltid passet like godt på. Like etter hun hadde gått, var jeg fryktelig sint inni meg og hadde lyst til å gå å spørre henne om hva hun mente med å være så spydig mot meg og snakke på den måten. For det var jo veldig ukoselig. Men, jeg gjorde det ikke, var redd jeg selv skulle få det verre etterpå, for jeg er dessverre litt for opptatt av hvordan andre behandler meg og hva de tenker om meg. Mest av alt, som jeg tenker nå, ville jeg sagt akkurat hva jeg mente om henne, og ikke spart på kruttet, men jeg selv ville kanskje fått det verre etterpå og når jeg er på besøk hos faren min (blitt mer usikker bl.a.) Jeg mener pleiere må tåle at vi pårørende er engstelige og spør om og sier i fra om forskjellige ting. Jeg har fått helt angst etter dette jeg altså. Jeg er veldig sårbar når jeg ikke blir koselig behandlet.Begynner å klandre meg selv også, huff, dette ble langt. Men, jeg håper noen kan svare meg for det trengerjeg nå.

[thinkerbell]

Kjære deg..

Det den dama trenger er tydligvis et intensivkurs i ydmykhet. Tro meg gulli jeg er en av "dem", og kan ikke si annet enn at jeg skjemmes. At pårørende er bekymret og spør mye er da HELT NATURLIG.!! Måten hun svarte deg på får meg fluksens til å tenke -utbrenthet-. Men dama kan jo faktisk bare ha hatt en dårlig dag, synes allikevel ikke DET er unnskyldning god nok.. Det skader ikke å koste på seg et lite smil. En ting er sikkert det er FOR mye fordårlighet ute å går i dette yrket. Er dama like snepete neste gang ville jeg tatt henne til side og konstruktivt konfrontert henne med væremåten hennes.

"lykke til" og klem fra meg

[linnie]

Kjære gulli!

Det tar på kreftene den situasjonen du er i nå,med syk far.Og attpå til en så uforskammet pleier!

En bekjent av meg var ute for noe av det samme.Hun fant seg ikke i det,og ba om et møte med avdelingssjefen og sykepleieren.

Saken endte opp med at hun mistet jobben!

En pasient skal være i trygge hender,og familien skal ikke behøve å gå og engste seg over at de kanskje ikke er det likevel,med tanke på hva du også opplevde.

Hvis du ikke ønsker noe lignende møte,kan du skrive et brev til sjefen til pleieren,og legge frem saken.Referere det du skrev i innlegget her,og fortelle at du er bekymret for din far over at tilsynet ikke er godt nok.

Få med det pleieren slengte til deg.

Eller du kan kontakte personvernombudet.Eller sende en klage til fylkeslegen.

Blir så forbannet når noe sånt skjer.Deres problemer skal ikke gå ut over uskyldige mennesker.

Det skjer heller ikke noe før en gjør noe med det selv.

Inntil for omtrent 2 år siden,var jeg selv litt beskjeden og redd for å si noen imot,for selv å bli såret.

Men etter å ha vært syk selv en tid,har jeg måttet krangle mye med leger,sendt brev til fylkeslegen,da ble det en annen låt fra den legen.

Har også erfart at på sykehuset ser mange av personalet på pasientene som "varer på et samlebånd" og ikke som mennesker.En operasjonslege jeg var utfor,likte å påføre smerter på pasientene,han stoppet ikke selv om jeg sa ifra.Sykepleieren reagerte heldigvis.

Etter to års slit med å finne ut hva det var med meg,og følte ofte jeg ikke ble trodd,fant jeg til slutt den rette legen for meg,og er like om hjørnet med å komme til rett diagnose.

Har du ektefelle eller et annet familiemedlem,venn som kan være med deg,er det en god støtte og du føler deg kanskje tryggere.

Ønsker din far god bedring.

Lykke til,gulli!

Vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du spør om de gir ham smertestillende når han har vondt. Gjør du det hver dag?

Tenk deg at du var dagmamma og foreldrene spurte deg når de hentet barnet: "Skifter du bleie på han når han bæsjer seg ut?" Hvis de gjorde det stadig vekk, ville du ikke da føle deg nedverdiget og mistrodd?

Kanskje grensen for hva de greier å ta imot fra deg er nådd. Helsepersonell skal tåle mye. Men det finnes en grense for pårørendes oppførsel også. Har du passert denne?

[Berit]

Du spør om de gir ham smertestillende når han har vondt. Gjør du det hver dag?

Tenk deg at du var dagmamma og foreldrene spurte deg når de hentet barnet: "Skifter du bleie på han når han bæsjer seg ut?" Hvis de gjorde det stadig vekk, ville du ikke da føle deg nedverdiget og mistrodd?

Kanskje grensen for hva de greier å ta imot fra deg er nådd. Helsepersonell skal tåle mye. Men det finnes en grense for pårørendes oppførsel også. Har du passert denne?

Det er lov å være bekymret !!! Og det er lov å spørre. "Alle" vet at mange mennesker som jobber i helsevesenet ikke burdet vært der, og at pas. ikke alltid får den pleien de trenger. Jeg har sett mye rart.

Smertepumper som har sluttet å tikke...sikkerhetsnåler i sengene...så mye dop at pas. sitter og sugler, ikke klarer å gå....for å nevne noe. Jeg er helt sikker på at pårørende skal være på vakt for hva som skjer med relativt forsvarsløse mennesker rundt omkring på behandlingsinstitusjoenene.

OG IKKE MINST....skjer der noe som de ansatte synes er galt. Feks at noen spør om bleien er skiftet hver dag, så skal de jaggu meg være voksne nok til å ta det direkte opp med den pårørende, ikke sitte på vaktrommet og prate dritt.

Småsleipe utsagn skal ingen møte. De er det bare pyser som kommer med.

Åhhhh så sint jeg ble :-))

[Gjest enig med NHD]

Jeg jobbet i butikk mens jeg studerte, og nesten hver dag kom det inn en dame som spurte når hun fikk tilbake vekslepengene: "har du gitt meg tilbake riktig nå, eller har du lurt meg?" Hver eneste gang spurte hun om dette, og jeg ga aldri tilbake feil. Men jeg følte meg veldig mistrodd og mistenkeliggjort, og følte at hun mente jeg svindlet henne eller ikke gjorde jobben min. Jeg var ikke spesielt vennlig mot henne etterhvert, det knøt seg i meg hver gang hun kom inn, og selv om jeg var hyggelig mot alle andre kunder, var jeg avmålt mot henne. Så hvis du spør hver dag om det som er en selvfølge at de har gjort, eller spør på en måte som for dem kan virke mistroende (selv om du kanskje ikke mener det slik), så forstår jeg godt at de ikke klarer å være bare hyggelige tilbake. Selv om man er proff og skal være hyggelig, så er det heldigvis mennesker det er snakk om, det hadde vært ille om de som jobbet med dødssyke mennesker var roboter som ikke tok ting inn over seg. Og i og med at de er menneskelige, så tar de seg nær av hvordan du snakker til disse.

Dert er tusen måter du kan snakke med pleiepersonalet på, hvor du viser omsorg og interesse overfor din far, uten å kunne oppfattes som mistroisk og mistenksom om pleierne gjør jobben sin. "Har han hatt mye vondt i dag" er antageligvis et mye bedre spørsmål enn "har dere gitt ham den riktige medisinen i dag?".

[kamo]

Du spør om de gir ham smertestillende når han har vondt. Gjør du det hver dag?

Tenk deg at du var dagmamma og foreldrene spurte deg når de hentet barnet: "Skifter du bleie på han når han bæsjer seg ut?" Hvis de gjorde det stadig vekk, ville du ikke da føle deg nedverdiget og mistrodd?

Kanskje grensen for hva de greier å ta imot fra deg er nådd. Helsepersonell skal tåle mye. Men det finnes en grense for pårørendes oppførsel også. Har du passert denne?

Hei!!

Jeg kan være enig i at det finnes mange "vanskelige" pårørende. Likevel skal helsepersonell ha kompetanse på dette området, og skal takle press fra pårørende og likevel yte service. Det er jobben deres. Du kan si at jobben deres er å pleie den syke, men jobben består også av å forholde seg til familien rundt personen. Det er klart at de fleste pårørende er bekymret for sine kjære som er syke, det er tross alt meget sterke følelser det er snakk om. Og ofte blir det stilt for lite krav til helsepersonell også. Pårørende tør ikke si fra. Jeg hadde nok vært en meget "vanskelig" pårørende hvis noen av mine hadde hatt behov for pleie. Selvfølgelig hadde jeg vært bekymret, og jeg hadde gjort alt i min makt for at den syke hadde fått maksimal pleie. Det skulle bare mangle, jeg betaler skatt som er med og finansiere helsevesenet. Og som sagt, det er en del av jobben til helsepersonellet og ha tålmodighet med bekymrede pårørende. Selv om det kan være slitsomt, det VET jeg. Dette ble litt surrete, men likevel.

mvh

[gulli]

Du spør om de gir ham smertestillende når han har vondt. Gjør du det hver dag?

Tenk deg at du var dagmamma og foreldrene spurte deg når de hentet barnet: "Skifter du bleie på han når han bæsjer seg ut?" Hvis de gjorde det stadig vekk, ville du ikke da føle deg nedverdiget og mistrodd?

Kanskje grensen for hva de greier å ta imot fra deg er nådd. Helsepersonell skal tåle mye. Men det finnes en grense for pårørendes oppførsel også. Har du passert denne?

Takk for svar. Nei, jeg spør ikke om det hver dag. Og det jeg spør dem om og det jeg gir av opplysninger om min far, burde være i deres interesse også, for det er jo jobben deres å passe på sine pasienter. Men, alt for ofte dessverre, må vi pårørende passe på hvis de skal ha det så godt som mulig. Og det gjelder generelt, vil jeg tro.

[gulli]

Hei!!

Jeg kan være enig i at det finnes mange "vanskelige" pårørende. Likevel skal helsepersonell ha kompetanse på dette området, og skal takle press fra pårørende og likevel yte service. Det er jobben deres. Du kan si at jobben deres er å pleie den syke, men jobben består også av å forholde seg til familien rundt personen. Det er klart at de fleste pårørende er bekymret for sine kjære som er syke, det er tross alt meget sterke følelser det er snakk om. Og ofte blir det stilt for lite krav til helsepersonell også. Pårørende tør ikke si fra. Jeg hadde nok vært en meget "vanskelig" pårørende hvis noen av mine hadde hatt behov for pleie. Selvfølgelig hadde jeg vært bekymret, og jeg hadde gjort alt i min makt for at den syke hadde fått maksimal pleie. Det skulle bare mangle, jeg betaler skatt som er med og finansiere helsevesenet. Og som sagt, det er en del av jobben til helsepersonellet og ha tålmodighet med bekymrede pårørende. Selv om det kan være slitsomt, det VET jeg. Dette ble litt surrete, men likevel.

mvh

Tusen takk, dette gjorde godt og jeg er helt enig med deg. Og at vi viser at vi bryr oss om våre kjære, gjør oss også mer utsatt for de pleierne som ikke liker spørsmål eller at de får opplysninger som de må gjøre noe med. Men, jeg kommer til å fortsette med det. Og en koselig pleier, sa til meg på telefon her om dagen, da jeg spurte henne om hun synes jeg maste mye, nei, det gjør du ikke svarte hun, hadde du ikke vist interesse, hadde du ikke brydd deg om faren din. Så sant, så sant. Hilsen meg.

[gulli]

Det er lov å være bekymret !!! Og det er lov å spørre. "Alle" vet at mange mennesker som jobber i helsevesenet ikke burdet vært der, og at pas. ikke alltid får den pleien de trenger. Jeg har sett mye rart.

Smertepumper som har sluttet å tikke...sikkerhetsnåler i sengene...så mye dop at pas. sitter og sugler, ikke klarer å gå....for å nevne noe. Jeg er helt sikker på at pårørende skal være på vakt for hva som skjer med relativt forsvarsløse mennesker rundt omkring på behandlingsinstitusjoenene.

OG IKKE MINST....skjer der noe som de ansatte synes er galt. Feks at noen spør om bleien er skiftet hver dag, så skal de jaggu meg være voksne nok til å ta det direkte opp med den pårørende, ikke sitte på vaktrommet og prate dritt.

Småsleipe utsagn skal ingen møte. De er det bare pyser som kommer med.

Åhhhh så sint jeg ble :-))

Tusen takk for din støtte. Jeg føler nå at jeg ikke har gjort noe galt, bare vist interesse for at min far skal ha det så godt som mulig. Og det hadde han ikke hatt hvis ikke vi hadde passet på, det har jeg merket. Og det er også en pleiers arbeidsansvar og være lydhør overfor pårørende så lenge det er det beste for pasienten, men alle har ikke tatt det alvorlig nok. Hva mente du forresten med småsleipe utsagn, det pleieren sa, eller?

[gulli]

Kjære gulli!

Det tar på kreftene den situasjonen du er i nå,med syk far.Og attpå til en så uforskammet pleier!

En bekjent av meg var ute for noe av det samme.Hun fant seg ikke i det,og ba om et møte med avdelingssjefen og sykepleieren.

Saken endte opp med at hun mistet jobben!

En pasient skal være i trygge hender,og familien skal ikke behøve å gå og engste seg over at de kanskje ikke er det likevel,med tanke på hva du også opplevde.

Hvis du ikke ønsker noe lignende møte,kan du skrive et brev til sjefen til pleieren,og legge frem saken.Referere det du skrev i innlegget her,og fortelle at du er bekymret for din far over at tilsynet ikke er godt nok.

Få med det pleieren slengte til deg.

Eller du kan kontakte personvernombudet.Eller sende en klage til fylkeslegen.

Blir så forbannet når noe sånt skjer.Deres problemer skal ikke gå ut over uskyldige mennesker.

Det skjer heller ikke noe før en gjør noe med det selv.

Inntil for omtrent 2 år siden,var jeg selv litt beskjeden og redd for å si noen imot,for selv å bli såret.

Men etter å ha vært syk selv en tid,har jeg måttet krangle mye med leger,sendt brev til fylkeslegen,da ble det en annen låt fra den legen.

Har også erfart at på sykehuset ser mange av personalet på pasientene som "varer på et samlebånd" og ikke som mennesker.En operasjonslege jeg var utfor,likte å påføre smerter på pasientene,han stoppet ikke selv om jeg sa ifra.Sykepleieren reagerte heldigvis.

Etter to års slit med å finne ut hva det var med meg,og følte ofte jeg ikke ble trodd,fant jeg til slutt den rette legen for meg,og er like om hjørnet med å komme til rett diagnose.

Har du ektefelle eller et annet familiemedlem,venn som kan være med deg,er det en god støtte og du føler deg kanskje tryggere.

Ønsker din far god bedring.

Lykke til,gulli!

Vennlig hilsen

Takk for koselig svar. Hvis det kommer noe mer ukoselig oppførsel fra denne pleieren, har jeg bestemt meg for å si ifra. Men, jeg er litt redd for å skrive at han ikke får godt nok tilsyn, for han får utvidet tilsyn i sin omsorgsbolig, og det er ikke like mye som ville fått på et sykehjem, og da kan de kanskje si at han ikke kan være der lenger for de ikke har kapasitet til det. Men, uansett, en slik jævli oppførsel finner jeg meg ikke i en gang til uten å si det til henne og eventuelt avdelingssjefen også. Hilsen meg.

[gulli]

Jeg jobbet i butikk mens jeg studerte, og nesten hver dag kom det inn en dame som spurte når hun fikk tilbake vekslepengene: "har du gitt meg tilbake riktig nå, eller har du lurt meg?" Hver eneste gang spurte hun om dette, og jeg ga aldri tilbake feil. Men jeg følte meg veldig mistrodd og mistenkeliggjort, og følte at hun mente jeg svindlet henne eller ikke gjorde jobben min. Jeg var ikke spesielt vennlig mot henne etterhvert, det knøt seg i meg hver gang hun kom inn, og selv om jeg var hyggelig mot alle andre kunder, var jeg avmålt mot henne. Så hvis du spør hver dag om det som er en selvfølge at de har gjort, eller spør på en måte som for dem kan virke mistroende (selv om du kanskje ikke mener det slik), så forstår jeg godt at de ikke klarer å være bare hyggelige tilbake. Selv om man er proff og skal være hyggelig, så er det heldigvis mennesker det er snakk om, det hadde vært ille om de som jobbet med dødssyke mennesker var roboter som ikke tok ting inn over seg. Og i og med at de er menneskelige, så tar de seg nær av hvordan du snakker til disse.

Dert er tusen måter du kan snakke med pleiepersonalet på, hvor du viser omsorg og interesse overfor din far, uten å kunne oppfattes som mistroisk og mistenksom om pleierne gjør jobben sin. "Har han hatt mye vondt i dag" er antageligvis et mye bedre spørsmål enn "har dere gitt ham den riktige medisinen i dag?".

Hei, nei jeg spør ikke om han har fått medisin hver dag og jeg spør på en måte som er helt ok og snakker til dem på en høflig måte. Jeg vet hvordan jeg skal oppføre meg, og de fleste pleierne er veldig imøtekommende og synes det er positivt at jeg bryr meg om faren min slik. Det er bare denne ene pleieren som jeg har opplevet som ei skikkelig sur hurpe og det kommer jeg ikke til å finne meg i neste gang. hilsen meg

[gulli]

Kjære deg..

Det den dama trenger er tydligvis et intensivkurs i ydmykhet. Tro meg gulli jeg er en av "dem", og kan ikke si annet enn at jeg skjemmes. At pårørende er bekymret og spør mye er da HELT NATURLIG.!! Måten hun svarte deg på får meg fluksens til å tenke -utbrenthet-. Men dama kan jo faktisk bare ha hatt en dårlig dag, synes allikevel ikke DET er unnskyldning god nok.. Det skader ikke å koste på seg et lite smil. En ting er sikkert det er FOR mye fordårlighet ute å går i dette yrket. Er dama like snepete neste gang ville jeg tatt henne til side og konstruktivt konfrontert henne med væremåten hennes.

"lykke til" og klem fra meg

hei, tusen takk for god støtte, det hjelper godt og jeg føler meg ikke usikker lenger, og skjer det noe igjen fra den dama, skal hun få høre det, ja. Men, jeg er litt usikker på hvordan jeg skal si det for å få skikkelig virkning hos henne (hvis hun er mottagelig da, men det behøver jeg kanskje ikke bry meg om hvordan hun reagerer, det er viktigere at jeg får sagt det slik jeg føler er rett for meg, ikke sant? hilsen meg.

[thinkerbell]

hei, tusen takk for god støtte, det hjelper godt og jeg føler meg ikke usikker lenger, og skjer det noe igjen fra den dama, skal hun få høre det, ja. Men, jeg er litt usikker på hvordan jeg skal si det for å få skikkelig virkning hos henne (hvis hun er mottagelig da, men det behøver jeg kanskje ikke bry meg om hvordan hun reagerer, det er viktigere at jeg får sagt det slik jeg føler er rett for meg, ikke sant? hilsen meg.

Heisann!!

Det må være lov å være bekymret for sine kjære. Det er lov å reagere når hun møter deg på den måten, ikke tvil om det.. Det du også må huske på er at hun kan ha hatt en dårlig dag,-DET er også lov- selv om hun ikke på noen måte skal la den gå utover deg. Om dette er hennes "vanlige" opptreden i møte med pårørende ville jeg som sagt konfrontert henne med det!! Absolutt!!

Jeg er faktisk litt uenig med deg når du sier at det ikke spille noen rolle hvordan du sier det til henne, bare du får sagt det. Jeg har nok mer tro på en konstruktiv "stil" enn bare å buse ut med alt,-det kan etter min erfaring bare gjøre ting verre. Tenk litt igjennom hva du ønsker å formidle før du tar henne tilside, - det er mitt råd. Om du derimot ønsker å følge det, det bestemmer du selv..

Håper det går bra for deg!

Klem fra meg