Hva er vitsen?

[Gjest suicidal75]

Dette er ikke ett sippeinnlegg, men ett innlegg hvor jeg prøver å få noen til å hjelpe meg med å finne en grunn til å fortsette å leve.

Jeg nærmer meg 30 og begynner å bli gammel. Mitt liv har stort sett gått ut på å sitte inne i mitt eget hus. Jeg begynte også for noen år siden å bruke narkotika, da det gir en positiv stimulans der og da, stort sett ellers er jeg deprimert og jeg spør hele tiden meg selv om jeg skal sette hagla mot hodet og trekke av, men overtaler alltid meg selv til å utsette det litt til, for mine foreldres skyld.

Jeg orker ikke sosial omgang med folk. Grunnen til det er at jeg verken er veltrent, pen eller morsom. Folk kommenterer ofte at jeg er ikke er spesielt pen eller at jeg begynner å bli feit, at jeg er stygg osv, dog sjult som humor. Jeg isolerer meg heller enn å hele tiden få høre dette eller bli ignorert. Jeg vet jeg ikke er så stygg eller ser så rar ut at folk snur seg etter meg på gata og ler lenger, det skjer heldigvis aldrig mer. Det hendte dog før når jeg var yngre, men jeg har forandret utseende til det bedre ettersom jeg ble voksen, men jeg er definitivt ikke noe å se på. Pga. dette ignorerer folk meg og er i det heletatt rasshøl. Jeg må alltid ringe og ta kontakt med "venner", så og si ingen gidder å ringe meg. Jeg har aldrig giddet å prøve meg på det annet kjønn, jeg vet de ikke er interessert i meg, selv om dette ikke er spesielt viktig for meg. Det viktige for meg er rett og slett venner, men det virker som er umulig for meg å få meg noen ordentlige venner hvis ting ikke går i ren "business", og det er også vanskelig for meg å finne på noe å si til andre siden jeg ikke har noe "liv" å snakke om, andre har jo karriære, kjærester osv som de hele tiden legger ut om, ting jeg ikke har noen interesse av å høre på.

Jeg har vurdert å ta en rekke plastiske operasjoner i håp om at folk kanskje skal bli litt mer venligsinnede, men det er for dyrt.

Med disse fakta på bordet spør jeg da ganske enkelt, hva er vitsen med å leve? Slik jeg ser det har ikke livet noen mening hvis jeg ikke har noen jeg kan snakke med, stole på og finne på ting med. Jeg er faktisk en veldig sosial fyr med ett ganske stort behov for kontakt mennesker, jeg vet jeg er, eller var ivertfall før jeg begynte med narkotika, relativt intelligent, men ingen er interessert i å ha noe med meg å gjøre fordi jeg ikke ser ut som brad pitt eller er dyktig i noe spesielt.

Jeg er ganske lei av å hele tiden lete etter en grunn for å fortsette å leve nå. Jeg begynner å bli gammel og livet er stort sett det samme som det alltid har vært. Jeg har ikke blitt mobbet noe spesielt men blir ignorert og får hele tiden negative kommentarer og bekreftelser på at "gode venner" som jeg forsøker å holde litt kontakt med gir fullstendig blaffen i om jeg blåser hodet av meg. Jeg er heller ikke så stygg at folk av den grunn får en slags medlidenhet for meg, jeg er jo en stor, voksen mann med under middels utseende og forventes å takle slikt.

Men det gjør jeg altså ikke, så da er spørsmålet, hva er vitsen? Det eneste som gir en viss mening i livet er dersom jeg har kontakt med dyr, de blåser i utseende og sosial status, men jeg har allergi og ønsker ikke å ta på meg ansvaret for ett dyr når jeg ikke kan garantere at det vil få en lykkelig oppvekst. Jeg synes også på en måte synd på dyret fordi det har meg som "adoptiv-forelder".

Alternativet er altså å sitte her inne foran pc'en og tv'en dag ut og dag inn slik jeg har gjort nå i 20 år, men frem til jeg ble noen og 20 hadde jeg illusjoner om at ting skulle bli bedre bare jeg ble "voksen", jeg hadde hele tiden en forestilling om at ting skal forandre seg. Den forestillingen har jeg mistet nå og jeg innser at dette er situasjonen min for resten av livet, og siden jeg nå er iferd med å bli gammel vet jeg at herfra går det bare nedover.

Hjelp meg å finne en grunn til å leve. Om det er for sent for mitt vedkommende, kanskje det er andre der ute som har det som meg og vil få hjelp? Jeg er ikke bitter på noen, jeg har ingen stolthet lenger, jeg vet at jeg ikke er verdt noe for andre enn mine foreldre og har innfunnet meg i situasjonen, men jeg forsøker likevel å finne en grunn til å leve, og å forsøke å gi livet en viss mening. Døden er tross alt slutten og jeg vil jo helst fortsette å leve i noen år til hvis jeg kan få noen gode år helt på slutten av livet.

[lurulf]

Jeg tror du ville ha stor glede av å føle deg nyttig.

Ta kontakt med en frivillighets-sentral dersom det finns der du bor.

Fortell at du er en frisk 30 åring som kan ta i et tak. Det er nok av eldre og uføre som vil bli svært takknemlig over å få prektisk hjelp til handling, snømåking, bilkjøring osb.

Flere kommuner søker etter frivillige "telefonvenner" som kan ringe til gamle og syke, dersom du ikke ønsker å gå ut av huset. Her kan du gjøre noe. Mange barn og unge trenger en støttekontakt som kan hjelpe dem med lekselesing eller natur-opplevelser.

Bruk fantasien litt, så vil du finne noen som har bruk for deg.

[Apostrof]

Hva er vitsen på det motsatte? Å velge å ikke leve? Ikke se sola som står opp om morgenen. Ikke kunne sette seg i en godstol og bare nyte øyeblikket.

Du virker som en oppegående person, og det er du vel? Du vet at det er ikke det ytre som teller. Hvis dine "venner" kun bryr seg om det så er de ikke venner. Og du må snu dette og finne løsningene selv.

Folk som du må ta kontakt med, som ikke kontakter deg kan du velge bort. Du har ikke bruk for dem. Nå tenker du nok sikkert at da har jeg ingen, men er det helt sant? Noen må det da være, som ser deg og vet hvem du er? Kanskje du ignorerer dem?

Hva med å bruke dine kunnskaper, for du har nok av kunnskaper. Du kan hjelpe andre slik som lurulf sier. Eller du kan gjøre det her inne. Eller skrive dagbok på nett og bli med i det samfunnet. Vi har det fint der. Jeg er verken plaget med dårlig selvtillit eller problemer med utseende. Men jeg liker å føle meg litt nyttig og det føler jeg at jeg er gjennom å skrive i dagboka mi eller kommentere i andres dagbøker. På små og store problemer som de sliter med. Eller rett og slett bare meningsutvekslinger på nett.

Joda, jeg vet at det ikke er et sosialt liv. Vi behøver alle et nettverk. Jeg mangler det nettverket fordi jeg har flyttet, og nå fant jeg det på nett. Jeg MÅ ikke bli kjent med folk. Jeg kjenner mange, selv om jeg ikke vet hvem de er. Jeg leser tankene deres daglig og de leser mine. Noen vet at jeg er, og de bryr seg om det som er inni meg. Det som er viktigst. Jeg velger å nyte øyeblikkene.

Jeg vet ikke om du er typen til å skrive betraktninger på nett. Jeg legger en link likevel til deg. Du er hjertelig velkommen til vårt lille samfunn. Hvor alle er like verdifulle :-) Du betyr mye, du ser det bare ikke akkurat nå.

http://dagbok.kokofarmen.net/index.php

Hilsen