obs

[butt]

Eh hei!

Det er første gangen jeg skriver her.

Har prøvd å skrive et innlegg her flere ganger, men kommer på en måte aldri ordentlig i gang.

Det blir på en måte bare et par linjer, og så dropper jeg det ut..

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, så blir det ikke noe av.

Men for et par dager siden så tok jeg en avgjørelse på at jeg skulle skrive et lite innlegg her inne.

Jeg kan på en måte ikke helt huske når jeg hadde et "normalt" forhold til mat sist.

Jeg har alltid vært veldig glad i mat.

Når jeg bodde hjemme, så spise jeg som regel bare middag, når både jeg og muthern var hjemme. (Slik "normale" spiser middag.) Hvis ikke hu var hjemme, så kunne jeg egentlig dytte i meg en hel haug. (spiste ikke på skolen, men når jeg kom hjem)

Nå har jeg flyttet hjemmen fra, på folkehøyskole.

Spist lite mens jeg har gått på skolen her, og den siste uka, så har jeg så å si ikke spist noenting..

Noen ganger spiser jeg kanskje bare halvpotet, og litt grønnsaker. Andre ganger kanskje et rundstykke....

Og enkelte dager såhar jeg ikke spist i det hele tatt..Den siste uka så har jeg kastet opp igjen det jeg har spist.

Noe som ikke er det morsomste jeg gjør, men jeg gjør det alikevel, bli kvitt maten på en måte....

Hvis dere skjønner hva jeg mener....

Jeg vet ikke om det er dette jeg vil. Men jeg vet ikke helt om jeg vil ut av det heller.

Trives ikke med den jeg er i dag.

Er ikke så veldig høy av meg, og butt... Derfor nicket....

Også har jeg en kraftig benbygging. Og noen (Ikke så få heller) Kilo for mange...

Jeg er ikke den eneste som synes det...

Vel det er vel der det står i dag.

Og jeg er ikke sikker på hvor veien går videre.

Får gi meg her...

[Gjest ei til]

Kjære butt!!

Jeg som skriver dette har hatt spiseforstyrrelser i mange, mange år. Jeg er nå på god vei ut, og jeg kjenner jeg kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt. Tenk om jeg hadde gjort som deg!! Du har allerede innsett at du trenger hjelp. Du har allerede forstått at du ikke vil leve slik. Kjempeflott!! Jeg er overbevist om at du er akkurat den som klarer å jobbe deg ut av dette om du vil!!

Jeg håper du har noen du kan snakke med om dette. Går du i behandling hos noen? Gjør noe med det!! Om du skulle møte på en lege/helsesøster e.l som ikke tar ditt problem alvorlig( de finnes nemlig!!) så gå til noen andre. Velg livet!! NÅ!Tro ikke at ingen kan hjelpe deg. Du er den viktigste personen i ditt liv, og fortjener å ha det bra.

Så var det dette med vekt, kropp og mat da. Etter mange år har jeg altså fortstått at det ikke dreier seg om maten og kroppen, men om vanskelige følelser. Maten blir bare et symtom på at man ikke har det bra. Et redskap man kan bruke for å takle alt dette vanskelige inni oss. Livskvalitet måles ikke i kalorier, og det er lov å ha det bra om man er liten og butt som meg!!

Jeg håper du nå tar ansvar for DITT liv, og ber om hjelp. Ta også en titt på Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser sin side. www.iks.no

Jeg ønsker deg lykke til videre, og jeg håper du kan lære å bli glad i deg selv, og gi deg selv den omsorg du trenger.

Klem fra ei som også er liten og butt, og synes det er alright!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære butt!!

Jeg som skriver dette har hatt spiseforstyrrelser i mange, mange år. Jeg er nå på god vei ut, og jeg kjenner jeg kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt. Tenk om jeg hadde gjort som deg!! Du har allerede innsett at du trenger hjelp. Du har allerede forstått at du ikke vil leve slik. Kjempeflott!! Jeg er overbevist om at du er akkurat den som klarer å jobbe deg ut av dette om du vil!!

Jeg håper du har noen du kan snakke med om dette. Går du i behandling hos noen? Gjør noe med det!! Om du skulle møte på en lege/helsesøster e.l som ikke tar ditt problem alvorlig( de finnes nemlig!!) så gå til noen andre. Velg livet!! NÅ!Tro ikke at ingen kan hjelpe deg. Du er den viktigste personen i ditt liv, og fortjener å ha det bra.

Så var det dette med vekt, kropp og mat da. Etter mange år har jeg altså fortstått at det ikke dreier seg om maten og kroppen, men om vanskelige følelser. Maten blir bare et symtom på at man ikke har det bra. Et redskap man kan bruke for å takle alt dette vanskelige inni oss. Livskvalitet måles ikke i kalorier, og det er lov å ha det bra om man er liten og butt som meg!!

Jeg håper du nå tar ansvar for DITT liv, og ber om hjelp. Ta også en titt på Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser sin side. www.iks.no

Jeg ønsker deg lykke til videre, og jeg håper du kan lære å bli glad i deg selv, og gi deg selv den omsorg du trenger.

Klem fra ei som også er liten og butt, og synes det er alright!

Kjære ei til! Også takk til deg for ditt positive innlegg,- som nevt tidligere er det for mange som sliter godt å se at det nytter å gripe fatt i problemet, tørre, våge , ha mot til det! Du ønskes også lykke til videre!