Skjærer meg...

[Gjest Angstine]

Da jeg var yngre - på ungdomsskolen- pleide jeg ofte å skjære meg/ ripe meg opp på håndleddene. Sluttet helt med dette i 16-årsalderen.

Nå- som jeg er 22- har jeg begynt med dette igjen til tider. Jeg aner ikke hvorfor.

Det skjer når jeg har mye angst/fortvilelse i meg. Jeg greier rett og slett ikke å la være. Jeg har tenkt på at man skjærer seg fordi man ønsker oppmerksomhet, men jeg tror ikke det er derfor jeg gjør det. Jeg er nemelig livredd for at noen skal se det etterpå!

Vil så gjerne slutte med det, for det bærer ingenting godt med seg- bare en masse dårlig samvittighet og skam.

Det jeg lurer på er vel kanskje....hvorfor føler jeg denne trangen til å skjære meg selv. Og - hvordan skal jeg greie å slutte med det?

[Gjest Windsong]

Jeg har hatt det slik før, og har hatt en forholdsvis lang og god periode uten å skade meg sjøl.

Jeg er også fullstendig uenig med de som sier slikt er noe man gjør for å tiltrekke seg oppmerksomhet, for jeg kunne ikke tenke meg noe verre enn at folk skulle se det og spørre om hva jeg hadde gjrot meg.

I tenker jeg mer på at det var noe jeg gjorde for å erstatte den psykiske smerten med noe konkret fysisk. Angst er ikke noe lett på noen måte, heller ikke å sette ord på! Fysisk smerte er noe konkret, som man ofte vet hva kommer av. For meg fungerte det som en slags tankeavleder, men konsekvensen ble bare at jeg fikk mer angst - for at noen skulle oppdage hva jeg drev med.

En annen side av saken var en inadretta aggresjon. Å påføre meg sjøl smerte følte jeg var noe jeg fortjente, en helt forvrengt måte å reagere på. Men jeg er ikke alltid så tøff til å ta imot kritikk.

Men det går an å komme over slikt også! Går du i noe terapi?Psykolog/psykiater?

Hvis ikke vil jeg sterkt anbefale deg det! Du får henvisning hos primærlegen din, og det er som regel ikke så vanskelig som man har følelsen av.

Du skal vite at du ikke er den eneste som strever med dette! Der finnes mange andre, og psykofixere eksisterer for å hjelpe nettopp oss. Det er det som er jobben deres. Ikke bekymre deg for at det du strever med ikke er alvorlig nok. Det er hva man sjøl føler som teller.

Tenker på deg!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Jeg tror du gjør det for å avlede eller overdøve en indre psykisk smerte.

2. Eneste måten å bli bedre på er en langvarig psykoterapi. Allmennlegen din kan henvise deg til slik behandling.