hva er det som feiler meg...NHD

[snøstjerna]

Hva er det egentlig som feiler meg?

Jeg var på legevakten for en stund siden og han sa at jeg viste tydelige symptomer på bipolar... Sendte et hastebrev til en psykiatrisk klinikk, og dit skal jeg i morgen... Men jeg lurer. Har lest en del om disse sykdommene, og kjenner meg veldig igjen. "Problemet" er at mine svigninger kan gå mye raskere. Jeg har hatt depresjoner som har vart i måneder, og manier som har vart i opp til et par uker.... men jeg kan også få utrolig sterke svigninger i løpet av dager. Dette er veldig plagsomt både for meg og mennesker rundt meg. Humøret mitt endrer seg sterkt og ukontrollert.

Depresjonen varierer litt fra dag til dag, men den er der stort sett hele tiden. Jeg vet egentlig ikke hva det vil si å være "normal" lenger... Noenganger kan jeg være langt nede, skade meg selv og lukke meg inne. Skader ingen andre da... vil bare være for meg selv. En uke etterpå kan jeg være høyt oppe, og virkelig skade mennesker rundt meg. Har også skdet meg selv når jeg har vert "oppe". Er det vanlig?

Jeg vet at jeg trenger hjelp, og at jeg snart får det. Likevel er jeg livredd for å gå til psykiateren i morgen. Redd for at hun ikke skal forstå meg, at jeg ikke skal bli tatt seriøst. Har opplevd dette før. Noenganger får jeg sperre... klarer ikke fortelle hvordan jeg har det... får ikke ut tankene. Den letteste måten for meg har alltid vert å skrive. Kan jeg skrive ned tankene mine til psykiateren/psykologen, eller må jeg fortelle? Tror kanskje jeg har litt sosial forbi... eller noe lignende.

Nå om dagen sitter jeg hjemme og gjør ingenting. Sover 14 timer og ser litt på tv. Er redd for å stå opp... føler at "demonene" mine sitter på kjøkkenet og venter på meg. Jeg ser ting... Er redd for å gå ut. Redd for at folk ser rett igjennom meg. Ser hvor lat jeg er og hvor lite ansvar jeg tar. Ser hvor liten og ubrukelig jeg er... Føler meg gal. Vet ikke hva jeg vil med livet mitt.... syntes alt har gått galt. Skylder masse penger, har en studieplass jeg ikke benytter meg av... tør ikke... er så nervøs. Har flere jobber bak meg... Klarer bare ikke møte opp til slutt. Etter noen uker murer jeg meg inne med problemene mine.

Deprimert har jeg vært så lenge jeg kan huske. Manier, eller oppturer som jeg kaller det kommer med ujevne mellomrom og "gjør livet lysere". Fra jeg var liten har jeg hatt problemer med å kontrollere meg når jeg blir ivrig, eller har mye å tenke på. Av og til får jeg et slags anfall når jeg blir alt for ivrig. Dette skjedde flere ganger om dagen når jeg var liten.. nå er det litt skjeldnere. Det er nesten som om jeg faller i en transe. Ser uklart, skjærer tenner, og skjelver veldig. Som liten "flakset" jeg med hendene over hodet. Nå er jeg mer klar over det, og bare de som kjenner meg kan se at jeg gnir fingrene sammen, og at jeg blir stiv i kroppen. Kan tenke meg at dette ser rimlig komisk ut... men jeg vil vite hva det kommer av. Mamma har alltid trodd det kommer av at legene måtte bruke tang for å hjelpe til under fødselen, og at dette resulterte i en liten skade i hjernen. Jeg opplever dette oftere under mani.

Akurat nå føler jeg at jeg ikke har kontroll over livet mitt. Tankene mine lever sitt eget liv. Alt er et ork.. selv det å stå opp i løpet av dagen, eller gå på toalettet. Jeg er helt tom inni meg, og føler meg som en maskin... Har av og til selvmordstanker, trang til å skade meg selv. Om natta har jeg mareritt... enkelte ganger vet jeg ikke om jeg drømmer eller er våken. Går i transe...

Kanskje burde jeg vert lagt inn? Er det noe jeg kan foreslå for en psykiater? NHD?

[søkende]

Hei:)

Håper NHD svarer deg også, men kunne ikke la være å slenge inn noen oppmuntrende ord.

Stakkars deg! Du har det ikke lett. Men ikke vær redd for psykologen din. Du kommer til å få hjelp. Og det var en glimrende ide og ta med noe du på forhond har skrevet opp. La det være fallskjermen i tilfelle du ikke får sagt det. Psykiatere har helt sikker erfaring med alt du har og fortelle, og du må kanskje ta medisiner for å komme ut av suppa. Du har vel hørt det før, at det er balansen i hjernen som er litt feilinnstilt. Kompliserte greier, men forskningen har kommet langt med forskjellige behandlingsmåter.

Det går sikkert bra! Men ikke bli et A4 mennenske, da.. Det er for mange av dem..)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg skal ikke prøve å fortelle deg hva som feiler deg. Det vil psykiateren din gjøre etter noen samtaler.

Jeg skal prøve å gi deg noen tips om hva du bør gjøre, og hva du kan forvente:

Det er svært lurt å skrive ned mye om deg selv i fred og ro. Ta det med. Det vil være et fint supplement til det du forteller.

Regn med at psykiateren vil bruke 2-4 samtaler til å bli kjent med deg før han/hun kan si hva som feiler deg og starte behandling.

Ikke forvent at du skal bli bedre verken i utredningstiden eller den første tiden i behandlingsfasen.

Mange pasienter, spesielt i psykiatri, er redd for "ikke å bli forstått". Når jeg har spurt hva dette er, er det enda ingen som umiddelbart har kunnet svare meg.

Vet du hva du mener med dette? Hva slags adferd/utsagn fra psykiateren vil du ta som tegn på at du blir forstått? Evt ikke forstått?

Ønsker deg lykke til :-)

[Gjest Innpåsliten]

Jeg skal ikke prøve å fortelle deg hva som feiler deg. Det vil psykiateren din gjøre etter noen samtaler.

Jeg skal prøve å gi deg noen tips om hva du bør gjøre, og hva du kan forvente:

Det er svært lurt å skrive ned mye om deg selv i fred og ro. Ta det med. Det vil være et fint supplement til det du forteller.

Regn med at psykiateren vil bruke 2-4 samtaler til å bli kjent med deg før han/hun kan si hva som feiler deg og starte behandling.

Ikke forvent at du skal bli bedre verken i utredningstiden eller den første tiden i behandlingsfasen.

Mange pasienter, spesielt i psykiatri, er redd for "ikke å bli forstått". Når jeg har spurt hva dette er, er det enda ingen som umiddelbart har kunnet svare meg.

Vet du hva du mener med dette? Hva slags adferd/utsagn fra psykiateren vil du ta som tegn på at du blir forstått? Evt ikke forstått?

Ønsker deg lykke til :-)

Det er mulig jeg trenger meg på, men "å ikke bli forstått" forbinder jeg umiddelbart med å bli avvist..

[Gjest Frank Ivar]

Jeg skal ikke prøve å fortelle deg hva som feiler deg. Det vil psykiateren din gjøre etter noen samtaler.

Jeg skal prøve å gi deg noen tips om hva du bør gjøre, og hva du kan forvente:

Det er svært lurt å skrive ned mye om deg selv i fred og ro. Ta det med. Det vil være et fint supplement til det du forteller.

Regn med at psykiateren vil bruke 2-4 samtaler til å bli kjent med deg før han/hun kan si hva som feiler deg og starte behandling.

Ikke forvent at du skal bli bedre verken i utredningstiden eller den første tiden i behandlingsfasen.

Mange pasienter, spesielt i psykiatri, er redd for "ikke å bli forstått". Når jeg har spurt hva dette er, er det enda ingen som umiddelbart har kunnet svare meg.

Vet du hva du mener med dette? Hva slags adferd/utsagn fra psykiateren vil du ta som tegn på at du blir forstått? Evt ikke forstått?

Ønsker deg lykke til :-)

Jeg kan også prøve å svare på dette. Å ikke bli forstått blir for meg det samme som å bli misforstått. Eks når jeg har sagt noe i timene og etterpå leser i journalen at det ble oppfattet helt annerledes enn jeg hadde tenkt det. Det kan jo skje alle det, men det er greit å få klarnet opp i. Derfor synes jeg det er viktig at psykiateren fortelle meg tilbake hva han mener han har forstått slik at jeg kan si ifra om det var feil.

[Gjest Frank Ivar]

Jeg skal ikke prøve å fortelle deg hva som feiler deg. Det vil psykiateren din gjøre etter noen samtaler.

Jeg skal prøve å gi deg noen tips om hva du bør gjøre, og hva du kan forvente:

Det er svært lurt å skrive ned mye om deg selv i fred og ro. Ta det med. Det vil være et fint supplement til det du forteller.

Regn med at psykiateren vil bruke 2-4 samtaler til å bli kjent med deg før han/hun kan si hva som feiler deg og starte behandling.

Ikke forvent at du skal bli bedre verken i utredningstiden eller den første tiden i behandlingsfasen.

Mange pasienter, spesielt i psykiatri, er redd for "ikke å bli forstått". Når jeg har spurt hva dette er, er det enda ingen som umiddelbart har kunnet svare meg.

Vet du hva du mener med dette? Hva slags adferd/utsagn fra psykiateren vil du ta som tegn på at du blir forstått? Evt ikke forstått?

Ønsker deg lykke til :-)

Jeg kan også prøve å svare på dette. Å ikke bli forstått blir for meg det samme som å bli misforstått. Eks når jeg har sagt noe i timene og etterpå leser i journalen at det ble oppfattet helt annerledes enn jeg hadde tenkt det. Det kan jo skje alle det, men det er greit å få klarnet opp i. Derfor synes jeg det er viktig at psykiateren fortelle meg tilbake hva han mener han har forstått slik at jeg kan si ifra om det var feil.