dikt fra meg...

[Camilla]

All denne tomheten inni meg,

Den trenger å bli fylt opp.

Psykologen min sier med kjærlighet og omsorg,

Men jeg fyller den opp med mat.

Jeg spyr den opp igjen,

For bare å sitte igjen med samme tomheten

I tillegg til skammen over å måtte gjøre dette.

Og hvorfor MÅ jeg?

Jeg vet det ikke,

Men allikevel gjør jeg det.

Jeg spiser ikke,

Vekta går nedover.

Jeg lurer meg selv til å tro at jeg føler meg bedre,

Men det er ikke sant.

Jeg tenker på maten,

Alltid.

Tankene går ikke vekk.

Kanskje vil jeg ikke ha de vekk en gang.

Noe trygt i en utrygg verden.

Noe som gjør meg spesiell,

Noe som ikke så mange har.

Men jeg har fanget meg selv.

Nå sitter jeg fast i denne uendelige sirkelen.

Faste, spise, spy.

Det hjelper ikke prate om det,

For ingen forstår meg og mine følelser,

Mine motiv for å gjøre som jeg gjør.

Ingen forstår at det er en rop etter hjelp,

Men jeg roper lydløst.

Og nå har jeg skreket så lenge, så lenge, så forgjeves,

Helt lydløst.

Og jeg syntes det er rart ingen har hørt meg.

Men jeg roper lydløst.

Jeg syns det er rart at ingen kan se at tårene mine er små ord,

Ord som forteller hva jeg trenger når munnen ikke klarer fortelle.

Lese mine handlinger mot kroppen min,

Høre mine lydløse ord,

Se mine tårer som et eget språk.

Men jeg vet at det jeg ber om er alt for mye.

Jeg selv vet ikke hva slags hjelp jeg vil ha.

Jeg vet bare at jeg ikke vil ha mat.

Jeg vil ikke la den styre meg lenger.

Men det er ikke lett.

Jeg får hjelp,

Men det hjelper ikke.

Jeg er som en hest som har gått løpsk,

Jeg har ikke lenger styringen.

Kan ikke noen bare styre meg som denne løpske hesten jeg er

til en stall

Så jeg får hvile litt?

Men nei, dere ser på meg som gal,

Og dere tør ikke nærme dere.

Dere sier hvordan jeg skal oppføre meg,

Hvilken vei jeg skal gå,

Så dere kan styre meg inn i stallen igjen.

Men dere må sette dere oppå meg og tvinge meg

[selv om det er forferdelig skremmende].

Jeg klarer ikke selv.

Jeg er løpsk.

Jeg bare galopperer.

Redd meg...

Redd meg...

Redd meg...

[Camilla]

All denne tomheten inni meg,

Den trenger å bli fylt opp.

Psykologen min sier med kjærlighet og omsorg,

Men jeg fyller den opp med mat.

Jeg spyr den opp igjen,

For bare å sitte igjen med samme tomheten

I tillegg til skammen over å måtte gjøre dette.

Og hvorfor MÅ jeg?

Jeg vet det ikke,

Men allikevel gjør jeg det.

Jeg spiser ikke,

Vekta går nedover.

Jeg lurer meg selv til å tro at jeg føler meg bedre,

Men det er ikke sant.

Jeg tenker på maten,

Alltid.

Tankene går ikke vekk.

Kanskje vil jeg ikke ha de vekk en gang.

Noe trygt i en utrygg verden.

Noe som gjør meg spesiell,

Noe som ikke så mange har.

Men jeg har fanget meg selv.

Nå sitter jeg fast i denne uendelige sirkelen.

Faste, spise, spy.

Det hjelper ikke prate om det,

For ingen forstår meg og mine følelser,

Mine motiv for å gjøre som jeg gjør.

Ingen forstår at det er en rop etter hjelp,

Men jeg roper lydløst.

Og nå har jeg skreket så lenge, så lenge, så forgjeves,

Helt lydløst.

Og jeg syntes det er rart ingen har hørt meg.

Men jeg roper lydløst.

Jeg syns det er rart at ingen kan se at tårene mine er små ord,

Ord som forteller hva jeg trenger når munnen ikke klarer fortelle.

Lese mine handlinger mot kroppen min,

Høre mine lydløse ord,

Se mine tårer som et eget språk.

Men jeg vet at det jeg ber om er alt for mye.

Jeg selv vet ikke hva slags hjelp jeg vil ha.

Jeg vet bare at jeg ikke vil ha mat.

Jeg vil ikke la den styre meg lenger.

Men det er ikke lett.

Jeg får hjelp,

Men det hjelper ikke.

Jeg er som en hest som har gått løpsk,

Jeg har ikke lenger styringen.

Kan ikke noen bare styre meg som denne løpske hesten jeg er

til en stall

Så jeg får hvile litt?

Men nei, dere ser på meg som gal,

Og dere tør ikke nærme dere.

Dere sier hvordan jeg skal oppføre meg,

Hvilken vei jeg skal gå,

Så dere kan styre meg inn i stallen igjen.

Men dere må sette dere oppå meg og tvinge meg

[selv om det er forferdelig skremmende].

Jeg klarer ikke selv.

Jeg er løpsk.

Jeg bare galopperer.

Redd meg...

Redd meg...

Redd meg...

[Camilla]

det ble ikke mellomrom joh..ser ikke ut som et dikt..

vel,vel..

[Camilla]

det ble ikke mellomrom joh..ser ikke ut som et dikt..

vel,vel..

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære camilla

Et innholdsrikt og veldig beskrivende dikt. kanskje opplever du det som veldig ok å få det ut på denne måte. Du roper egentlig om hjelp selv om du ikke tørr eller ikke tørr si det til de som vil hjelpe deg..kanskje er det neste skritt på veien. Be noen av de nærmeste om hjelp og forsøk og forklare nettop dert at du ikke alltid klarer å sette ord på eller ikke vet hva du vil når. Lykke til!

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære camilla

Et innholdsrikt og veldig beskrivende dikt. kanskje opplever du det som veldig ok å få det ut på denne måte. Du roper egentlig om hjelp selv om du ikke tørr eller ikke tørr si det til de som vil hjelpe deg..kanskje er det neste skritt på veien. Be noen av de nærmeste om hjelp og forsøk og forklare nettop dert at du ikke alltid klarer å sette ord på eller ikke vet hva du vil når. Lykke til!

[Villanda]

det ble ikke mellomrom joh..ser ikke ut som et dikt..

vel,vel..

Men diktet var veldig fint, (og trist) også uten mellomrom.

Forstod at der kanskje skulle vært mellomrom.

Det er noen lurerier med de mellomrommene her på dol. *s*

Du er god til å skrive Camilla!!

Klemmer fra

[Villanda]

det ble ikke mellomrom joh..ser ikke ut som et dikt..

vel,vel..

Men diktet var veldig fint, (og trist) også uten mellomrom.

Forstod at der kanskje skulle vært mellomrom.

Det er noen lurerier med de mellomrommene her på dol. *s*

Du er god til å skrive Camilla!!

Klemmer fra

[creativia]

Det var et dypt og nydelig dikt.. det sier så utrolig mye mer enn det som faktisk står der sort på hvitt.. det gjør meg veldig vondt å lese slikt faktisk.. at andre rundt om i verden har det like vondt som meg..for det unner jeg ingen! Men, det gjør meg også godt, for da ser jeg at jeg ikke er alene..

--------------------------------

Et praktisk spørsmål samtidig.. jeg ser du skrev inn igjen at det ikke ble mellomrom. Var det mellomrom da du valgte forhåndsvisning på innlegget ditt? Spiller vel egentlig ikke noe rolle, men det er ikke alle som vet at man kan 'studere' innlegget sitt før man velger å sende det.

Vel, det var kveldens fra meg.. prøv å ha en god natt!

klem!

[creativia]

Det var et dypt og nydelig dikt.. det sier så utrolig mye mer enn det som faktisk står der sort på hvitt.. det gjør meg veldig vondt å lese slikt faktisk.. at andre rundt om i verden har det like vondt som meg..for det unner jeg ingen! Men, det gjør meg også godt, for da ser jeg at jeg ikke er alene..

--------------------------------

Et praktisk spørsmål samtidig.. jeg ser du skrev inn igjen at det ikke ble mellomrom. Var det mellomrom da du valgte forhåndsvisning på innlegget ditt? Spiller vel egentlig ikke noe rolle, men det er ikke alle som vet at man kan 'studere' innlegget sitt før man velger å sende det.

Vel, det var kveldens fra meg.. prøv å ha en god natt!

klem!

[Gjest Foxi]

Det var sinsykt bra det diktet! Beskriver det hele så bra. Mange ganger har jeg følt en sånn enorm trang til å få folk til å forstå. For de gjør jo ikke det. For hvordan kan de det? De vet jo ikke hvordan det er. Men jeg må si det diktet beskrev det veldig klart. Håper det er mange utenforstående som leser det, da vil de forstå mer. Det er jeg overbevist om!

PS!Fortsett med skrivinga! Det er du god til!

Ønsker deg lykke til med alt sammen!

Klem!!!

[Gjest Foxi]

Det var sinsykt bra det diktet! Beskriver det hele så bra. Mange ganger har jeg følt en sånn enorm trang til å få folk til å forstå. For de gjør jo ikke det. For hvordan kan de det? De vet jo ikke hvordan det er. Men jeg må si det diktet beskrev det veldig klart. Håper det er mange utenforstående som leser det, da vil de forstå mer. Det er jeg overbevist om!

PS!Fortsett med skrivinga! Det er du god til!

Ønsker deg lykke til med alt sammen!

Klem!!!