Depresjon og stoffskifteproblemer her også...

[bluecup]

Kort fortalt så har jeg hatt et for lavt stoffskifte gjennom mange år, jeg begynte på behandling for det for 3 år siden og da hadde jeg hatt for lavt stoffskifte ihvertfall siden midten av 80-tallet. Jeg er nå i begynnelsen av 30-årene og har fremdeles ikke fått noe stabilt stoffskifte, det er lavere enn på mange år og det merker jeg fysisk og psykisk.

Fysisk merker jeg det på at jeg er trett og sliten, orker ikke så mye som jeg burde, sover dårlig også. Psykisk er jeg deprimert, har vært det i halvannet år nå. Jeg får ingen hjelp for depresjonen til tross for at jeg går til psykolog, jeg føler at det ikke er noen hjelp å få der. Legen min sier han ikke vil ha noe med det psykiske å gjøre, han mener at det får psykologen min ta seg av. Dermed er jo jeg like langt.

Jeg mistrives i livet mitt. Er enslig og drittlei av å leve alene, være alene om alt. Er alene hele døgnet, stort sett hele uken. Ser folk omtrent bare når jeg er i butikken. Jeg har lett etter en partner, men jeg vet at det nok ikke finnes noen som kan bli glad i meg. Det fordi jeg har et utseende som de færreste menn liker. Jeg har heller aldri likt meg selv og jeg har nå gitt opp å finne en partner, selv om det er mitt høyeste ønske å få oppleve og ha en som er glad i meg.

Jeg klarer ikke lengre å møte folk som viser at de er glade i hverandre, jeg begynner bare å grine. Jeg beveger meg derfor helst ikke ut før nærmere stengetid i butikkene, da er det minst sjanse for å treffe på så mange. Likeledes klarer jeg ikke å se kjærlighetsfilmer lengre, jeg blir bare så nedfor av det. Skulle gjerne vært ute og gått turer, men tør ikke alene. Har blitt mobbet på slike turer tidligere og det ønsker jeg ikke å oppleve igjen.

Jeg har en jobb jeg klarer å skjøtte ok. Men om jeg får litt motbør, så knekker jeg sammen som en fyrstikk. Jeg har blitt mobbet ganske mye gjennom livet, og alt det kommer tilbake når jeg møter motgang. Gjør jeg en feil, så blir jeg bare sint på meg selv og begynner å gråte. Gråter flere ganger om dagen ellers også.

I hele sommer og hittil i høst har jeg spist under 1000 kalorier pr dag fordi jeg ikke synes jeg fortjener noe mer, jeg som er så tjukk har jo ikke rett på å spise noe. Jeg har heller ikke tatt all den thyroxinen jeg skulle gjort. Alt dette har gjort at jeg nå lider av B12-mangel og må gå på sprøyter for dette i tillegg.

Jeg ser på meg selv som et menneske uten verdi, jeg er ikke verdt noenting. Klarer ikke å gi slipp på den tanken. Ble søkt inn til nærmere undersøkelser ved vanlig sykehus for ett år siden, men de har ennå ikke kalt meg inn. Jeg fikk vite i mai i år at de "skulle vurdere om mitt tilfelle var verdt å se nærmere på". Siden jeg fremdeles ikke er innkalt, så er jeg vel ikke verdt det, da.

Tar gjerne imot gode råd, for nå er jeg så sliten av å ha det slik.

[bluecup]

Kort fortalt så har jeg hatt et for lavt stoffskifte gjennom mange år, jeg begynte på behandling for det for 3 år siden og da hadde jeg hatt for lavt stoffskifte ihvertfall siden midten av 80-tallet. Jeg er nå i begynnelsen av 30-årene og har fremdeles ikke fått noe stabilt stoffskifte, det er lavere enn på mange år og det merker jeg fysisk og psykisk.

Fysisk merker jeg det på at jeg er trett og sliten, orker ikke så mye som jeg burde, sover dårlig også. Psykisk er jeg deprimert, har vært det i halvannet år nå. Jeg får ingen hjelp for depresjonen til tross for at jeg går til psykolog, jeg føler at det ikke er noen hjelp å få der. Legen min sier han ikke vil ha noe med det psykiske å gjøre, han mener at det får psykologen min ta seg av. Dermed er jo jeg like langt.

Jeg mistrives i livet mitt. Er enslig og drittlei av å leve alene, være alene om alt. Er alene hele døgnet, stort sett hele uken. Ser folk omtrent bare når jeg er i butikken. Jeg har lett etter en partner, men jeg vet at det nok ikke finnes noen som kan bli glad i meg. Det fordi jeg har et utseende som de færreste menn liker. Jeg har heller aldri likt meg selv og jeg har nå gitt opp å finne en partner, selv om det er mitt høyeste ønske å få oppleve og ha en som er glad i meg.

Jeg klarer ikke lengre å møte folk som viser at de er glade i hverandre, jeg begynner bare å grine. Jeg beveger meg derfor helst ikke ut før nærmere stengetid i butikkene, da er det minst sjanse for å treffe på så mange. Likeledes klarer jeg ikke å se kjærlighetsfilmer lengre, jeg blir bare så nedfor av det. Skulle gjerne vært ute og gått turer, men tør ikke alene. Har blitt mobbet på slike turer tidligere og det ønsker jeg ikke å oppleve igjen.

Jeg har en jobb jeg klarer å skjøtte ok. Men om jeg får litt motbør, så knekker jeg sammen som en fyrstikk. Jeg har blitt mobbet ganske mye gjennom livet, og alt det kommer tilbake når jeg møter motgang. Gjør jeg en feil, så blir jeg bare sint på meg selv og begynner å gråte. Gråter flere ganger om dagen ellers også.

I hele sommer og hittil i høst har jeg spist under 1000 kalorier pr dag fordi jeg ikke synes jeg fortjener noe mer, jeg som er så tjukk har jo ikke rett på å spise noe. Jeg har heller ikke tatt all den thyroxinen jeg skulle gjort. Alt dette har gjort at jeg nå lider av B12-mangel og må gå på sprøyter for dette i tillegg.

Jeg ser på meg selv som et menneske uten verdi, jeg er ikke verdt noenting. Klarer ikke å gi slipp på den tanken. Ble søkt inn til nærmere undersøkelser ved vanlig sykehus for ett år siden, men de har ennå ikke kalt meg inn. Jeg fikk vite i mai i år at de "skulle vurdere om mitt tilfelle var verdt å se nærmere på". Siden jeg fremdeles ikke er innkalt, så er jeg vel ikke verdt det, da.

Tar gjerne imot gode råd, for nå er jeg så sliten av å ha det slik.

[frosken]

Hei:-)

Du skriver at du ikke får noe hjelp av å gå hos psykologen. Dette gjør at jeg fikk lyst til å stille noen spørsmål:

- Hvor ofte snakker du med vedkommende og hva slags målsetting/opplegg har dere for behandlingen?

- Hva sier vedkommende til at du ikke opplever bedring?

- Kunne det vært aktuelt for deg å ha begynt i gruppeterapi slik at du fikk snakket med andre som sliter med lignende problemer?

[frosken]

Hei:-)

Du skriver at du ikke får noe hjelp av å gå hos psykologen. Dette gjør at jeg fikk lyst til å stille noen spørsmål:

- Hvor ofte snakker du med vedkommende og hva slags målsetting/opplegg har dere for behandlingen?

- Hva sier vedkommende til at du ikke opplever bedring?

- Kunne det vært aktuelt for deg å ha begynt i gruppeterapi slik at du fikk snakket med andre som sliter med lignende problemer?

[bluecup]

Hei:-)

Du skriver at du ikke får noe hjelp av å gå hos psykologen. Dette gjør at jeg fikk lyst til å stille noen spørsmål:

- Hvor ofte snakker du med vedkommende og hva slags målsetting/opplegg har dere for behandlingen?

- Hva sier vedkommende til at du ikke opplever bedring?

- Kunne det vært aktuelt for deg å ha begynt i gruppeterapi slik at du fikk snakket med andre som sliter med lignende problemer?

>>

Hvor ofte snakker du med vedkommende og hva slags målsetting/opplegg har dere for behandlingen?

>>

Det eneste er samtale, samtale, samtale... ikke noe mer enn det. Ikke noen oppgaver jeg skal gjøre, ingenting. Jeg har heller ikke vært der på lenge, synes ikke det er nødvendig siden det ikke skjer noe der likevel.

>>

Hva sier vedkommende til at du ikke opplever bedring?

>>

Hun mener depresjonen kommer av stoffskiftet og vil vente til det er behandlet slik at det er stabilt. Men det er det jo ikke.

>>

Kunne det vært aktuelt for deg å ha begynt i gruppeterapi slik at du fikk snakket med andre som sliter med lignende problemer?

>>

Det aner jeg ikke, jeg har ikke så lett for å prate om slikt heller. Det er mye bedre å skrive.

[bluecup]

Hei:-)

Du skriver at du ikke får noe hjelp av å gå hos psykologen. Dette gjør at jeg fikk lyst til å stille noen spørsmål:

- Hvor ofte snakker du med vedkommende og hva slags målsetting/opplegg har dere for behandlingen?

- Hva sier vedkommende til at du ikke opplever bedring?

- Kunne det vært aktuelt for deg å ha begynt i gruppeterapi slik at du fikk snakket med andre som sliter med lignende problemer?

>>

Hvor ofte snakker du med vedkommende og hva slags målsetting/opplegg har dere for behandlingen?

>>

Det eneste er samtale, samtale, samtale... ikke noe mer enn det. Ikke noen oppgaver jeg skal gjøre, ingenting. Jeg har heller ikke vært der på lenge, synes ikke det er nødvendig siden det ikke skjer noe der likevel.

>>

Hva sier vedkommende til at du ikke opplever bedring?

>>

Hun mener depresjonen kommer av stoffskiftet og vil vente til det er behandlet slik at det er stabilt. Men det er det jo ikke.

>>

Kunne det vært aktuelt for deg å ha begynt i gruppeterapi slik at du fikk snakket med andre som sliter med lignende problemer?

>>

Det aner jeg ikke, jeg har ikke så lett for å prate om slikt heller. Det er mye bedre å skrive.

[Gjest Entil]

>>

Hvor ofte snakker du med vedkommende og hva slags målsetting/opplegg har dere for behandlingen?

>>

Det eneste er samtale, samtale, samtale... ikke noe mer enn det. Ikke noen oppgaver jeg skal gjøre, ingenting. Jeg har heller ikke vært der på lenge, synes ikke det er nødvendig siden det ikke skjer noe der likevel.

>>

Hva sier vedkommende til at du ikke opplever bedring?

>>

Hun mener depresjonen kommer av stoffskiftet og vil vente til det er behandlet slik at det er stabilt. Men det er det jo ikke.

>>

Kunne det vært aktuelt for deg å ha begynt i gruppeterapi slik at du fikk snakket med andre som sliter med lignende problemer?

>>

Det aner jeg ikke, jeg har ikke så lett for å prate om slikt heller. Det er mye bedre å skrive.

Du sier at du ikke har tatt den medisinen du skulle ta. Det er svært viktig å ta medisin hver dag. Husk at stoffskiftet raser fort ned, men det tar lang tid å få det opp igjen.

Jeg kan skjønne frustrasjonen din. Har selv brukt thyroxin 0,3 mg om dagen i tre år. Jeg er såkalt velregulert, men ved siste måling hadde stoffskiftet mitt gått ned (selv om dosen er økt). Nå har ikke jeg så store vektproblemer mer (det rettet seg opp det første året). Kan det være mulig at du kanskje burde prøve høyere dose slik at du slipper noen av bivirkningene du fremdeles sliter med?

Det nytter ikke å leve på 1000 kalorier over lengre tid når du ser at du ikke går ned i vekt. Få inn mange små måltider om dagen. Husk frokosten, den er meget viktig.

Mener legen din burde ta det alvorlig at du fremdeles sliter så mye etter tre år på medisin.

Mvh

[Gjest Entil]

>>

Hvor ofte snakker du med vedkommende og hva slags målsetting/opplegg har dere for behandlingen?

>>

Det eneste er samtale, samtale, samtale... ikke noe mer enn det. Ikke noen oppgaver jeg skal gjøre, ingenting. Jeg har heller ikke vært der på lenge, synes ikke det er nødvendig siden det ikke skjer noe der likevel.

>>

Hva sier vedkommende til at du ikke opplever bedring?

>>

Hun mener depresjonen kommer av stoffskiftet og vil vente til det er behandlet slik at det er stabilt. Men det er det jo ikke.

>>

Kunne det vært aktuelt for deg å ha begynt i gruppeterapi slik at du fikk snakket med andre som sliter med lignende problemer?

>>

Det aner jeg ikke, jeg har ikke så lett for å prate om slikt heller. Det er mye bedre å skrive.

Du sier at du ikke har tatt den medisinen du skulle ta. Det er svært viktig å ta medisin hver dag. Husk at stoffskiftet raser fort ned, men det tar lang tid å få det opp igjen.

Jeg kan skjønne frustrasjonen din. Har selv brukt thyroxin 0,3 mg om dagen i tre år. Jeg er såkalt velregulert, men ved siste måling hadde stoffskiftet mitt gått ned (selv om dosen er økt). Nå har ikke jeg så store vektproblemer mer (det rettet seg opp det første året). Kan det være mulig at du kanskje burde prøve høyere dose slik at du slipper noen av bivirkningene du fremdeles sliter med?

Det nytter ikke å leve på 1000 kalorier over lengre tid når du ser at du ikke går ned i vekt. Få inn mange små måltider om dagen. Husk frokosten, den er meget viktig.

Mener legen din burde ta det alvorlig at du fremdeles sliter så mye etter tre år på medisin.

Mvh

[frosken]

>>

Hvor ofte snakker du med vedkommende og hva slags målsetting/opplegg har dere for behandlingen?

>>

Det eneste er samtale, samtale, samtale... ikke noe mer enn det. Ikke noen oppgaver jeg skal gjøre, ingenting. Jeg har heller ikke vært der på lenge, synes ikke det er nødvendig siden det ikke skjer noe der likevel.

>>

Hva sier vedkommende til at du ikke opplever bedring?

>>

Hun mener depresjonen kommer av stoffskiftet og vil vente til det er behandlet slik at det er stabilt. Men det er det jo ikke.

>>

Kunne det vært aktuelt for deg å ha begynt i gruppeterapi slik at du fikk snakket med andre som sliter med lignende problemer?

>>

Det aner jeg ikke, jeg har ikke så lett for å prate om slikt heller. Det er mye bedre å skrive.

Selv om det er stoffskiftet som er hovedårsaken til at du er deprimert, så synes jeg det er på tide at du får en bedre behandling for dine psykiske problemer. Du trenger vel bla. å få hjelp til å finne måter å bryte noe av isolasjonen på. Større sosial erfaring vil også gjøre deg tryggere sosialt sett - og derfor synes jeg du burde undersøke mulighetene for å gå i en form for gruppeterapi. Det er bra å skrive om sine problemer - men det kan være mye mer utfordrende å snakke om det direkte med andre mennesker. Spørs om ikke det må til for at du skal komme deg videre i forhold til din tendens til tilbaketrekning.

Når det gjelder stoffskiftesykdommen din, så er det vel viktig å sørge for å gi tydelige beskjeder til legen om hvordan du har det - både psykisk og fysisk sett.

[frosken]

>>

Hvor ofte snakker du med vedkommende og hva slags målsetting/opplegg har dere for behandlingen?

>>

Det eneste er samtale, samtale, samtale... ikke noe mer enn det. Ikke noen oppgaver jeg skal gjøre, ingenting. Jeg har heller ikke vært der på lenge, synes ikke det er nødvendig siden det ikke skjer noe der likevel.

>>

Hva sier vedkommende til at du ikke opplever bedring?

>>

Hun mener depresjonen kommer av stoffskiftet og vil vente til det er behandlet slik at det er stabilt. Men det er det jo ikke.

>>

Kunne det vært aktuelt for deg å ha begynt i gruppeterapi slik at du fikk snakket med andre som sliter med lignende problemer?

>>

Det aner jeg ikke, jeg har ikke så lett for å prate om slikt heller. Det er mye bedre å skrive.

Selv om det er stoffskiftet som er hovedårsaken til at du er deprimert, så synes jeg det er på tide at du får en bedre behandling for dine psykiske problemer. Du trenger vel bla. å få hjelp til å finne måter å bryte noe av isolasjonen på. Større sosial erfaring vil også gjøre deg tryggere sosialt sett - og derfor synes jeg du burde undersøke mulighetene for å gå i en form for gruppeterapi. Det er bra å skrive om sine problemer - men det kan være mye mer utfordrende å snakke om det direkte med andre mennesker. Spørs om ikke det må til for at du skal komme deg videre i forhold til din tendens til tilbaketrekning.

Når det gjelder stoffskiftesykdommen din, så er det vel viktig å sørge for å gi tydelige beskjeder til legen om hvordan du har det - både psykisk og fysisk sett.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En kan tenke seg tre forklaringsmodeller og kombinasjoner av disse:

1. Depresjonen er en av flere symptomer på stoffskifteproblemene. Depresjonen er altså en direkte følge av den biokjemiske forstyrrelse st.sk.probl. representerer.

2. Det er så belastende og fører med seg så mange negative konsekvenser å ha st.sk.probl. over lang tid at depresjonen kommer som en reaksjon på dette.

3. På lik linje med andre mennesker, vil også de med st.sk.probl. bli utsatt for den hyppig forekommende sykdommen depresjon. Dvs. i løpet av livet vil 25-35% få den, og til enhver tid vil 5% ha den.

Sannsynligvis er kombinasjonen av disse tre modeller mest sannsynlig.

Uansett synes jeg behandlingskonsekvensen må bli:

1. Optimal behandling av stoffskiftesykdommen. Dette har bl.a. dr. Lindstad beskrevet i et annet innlegg her på psykiatri.

2. Derson dette ikke alene fjerner depresjonen, gi behandling som ved depresjon hos andre mennesker. Samme typer medisin, samme dose og samme type psykoterapi.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En kan tenke seg tre forklaringsmodeller og kombinasjoner av disse:

1. Depresjonen er en av flere symptomer på stoffskifteproblemene. Depresjonen er altså en direkte følge av den biokjemiske forstyrrelse st.sk.probl. representerer.

2. Det er så belastende og fører med seg så mange negative konsekvenser å ha st.sk.probl. over lang tid at depresjonen kommer som en reaksjon på dette.

3. På lik linje med andre mennesker, vil også de med st.sk.probl. bli utsatt for den hyppig forekommende sykdommen depresjon. Dvs. i løpet av livet vil 25-35% få den, og til enhver tid vil 5% ha den.

Sannsynligvis er kombinasjonen av disse tre modeller mest sannsynlig.

Uansett synes jeg behandlingskonsekvensen må bli:

1. Optimal behandling av stoffskiftesykdommen. Dette har bl.a. dr. Lindstad beskrevet i et annet innlegg her på psykiatri.

2. Derson dette ikke alene fjerner depresjonen, gi behandling som ved depresjon hos andre mennesker. Samme typer medisin, samme dose og samme type psykoterapi.