Ekspertsvar Angrer bittert....

[TRISTIAN]

...på at jeg prøvde "lykkepillen"....

Den trengte bare 13 dager på å ødelegge for meg...

* Sosialangsten er verre enn den noen gang har vært før...sjeldnere, men kraftigere anfall....

* Merket både i oppstarten og etter at jeg sluttet med Remeron små raseriutbrudd....en type aggresjon jeg ikke kan huske å ha kjent siden jeg var guttunge. Raseri utløst av "døde" gjenstander. Ting som ikke virker, eller bare ligger i veien for meg....ødelegger ting, knuser ting. Noen ganger ting jeg egentlig har bruk for.

Noen vil sikkert debattere dette, men jeg VET med meg selv at dette er ettervirkninger, - sannsynligvis varige - av Remeron. Dvs. Angsten kan nok jobbes med, men aggressiviteten er jeg ikke sikker på at jeg noen gang kommer til å bli kvitt.

INGEN skal påstå overfor meg at "lykkepiller" nødvendigvis er god medisin - uansett grad av depresjon. Ihvertfall ikke for alle og enhver.

Hvor hadde jeg havnet hen dersom jeg hadde brukt Remeron i et halvt år eller mer?

Tør ikke tenke på det engang...

Vet bare at den dagen jeg kommer til den konklusjon at jeg overhodet ikke klarer meg uten lykkepiller....

...det er den dagen jeg tar fatt på min siste reise....

Definitivt.

[goliane]

Du klarer deg uten "lykkepiller", Tristan, det er jeg sikker på.

Du har så mange gode mestringsstrategier, humor, sjølironi, sjølinnsikt og evnen til å uttrykke deg.

For noen er "lykkepillen" til god hjelp. Det fins visst flere typer, og de har kanskje litt forskjellig virkning.

Du sverger til "naturmetoden". Den er iallfall garantert fri for bivirkninger, selv om en ikke merker bedring på 1 - 2 - 3!

[Gjest fubar]

Hei.

Jeg bruker ikke lykkepillen selv, men etter det jeg har forstått, så er det vanlig med en forverring av angsten i oppstartsfasen. Det er visstnok sånn at det er vanlig med sterkere angst i en relativt kort period etter at man har begynt, men denne angsten forsvinner når man stabiliserer seg på et visst nivå. Det er altså slettes ikke uvanlig det du beskriver.

Når det gjelder agresjonen, så er det meget mulig at du har hatt den latent, men at depresjonen trykket den ned. Når så lykkepillen løfter depresjonen kan det være at dine egne følelser kommer mer fram. Det er godt mulig at denne aggresjonen er noe som virkelig kommer fra deg selv, men som depresjonen har gjort at du ikke har merket noe av.

[vicca]

Jeg synes ikke du skal ha den innstillingen at dette med aggresjonen kommer til å være varig! Det er da slett ikke sikkert at det forblir slik.

Selv har jeg fått en alvorlig "kronisk" diagnose, men jeg anser ikke meg selv som noen kroniker; det er å gi opp, synes jeg.

Du har så mye godt i deg, så mye humor og varme; gode og velformulerte innlegg. Klart det er håp for deg! Kanskje finner du det nærmere enn du tror også! Men, ikke vær så fokusert på alt som er galt, da...

Jeg _vet_ jo hvordan det er, og det høres sikkert både dumt og provoserende ut. Men gi ikke opp! Du må kjempe...

Kanskje kan en annen type SSRI fungere for deg? Jeg måtte gjennom mange før jeg fant det som virket på meg.

Lykke til...

[Gjest trrrish]

Dette synes jeg høres merkelig ut. Jeg ble iallfal mye MINDRE aggresiv av "lykkepillen".

Før hadde jeg trang til å slå ned fremmede folk på butikken om de gikk litt treigt (jeg slo ikke nei!), og jeg begynte å brøle og hyle om det tok tid før trafikklyset ble grønt. Og leiligheten min fikk gjennomgå, det er mer enn et par hull i veggen.

Men med "lykkepillen" er det null problem å være hyggelig mot fremmede folk på butikken....så det så............... Og huset blir ikke rasert etc... Har sluttet å slå meg selv, og..

[Gjest tod]

"Noen vil sikkert debattere dette, men jeg VET med meg selv at dette er ettervirkninger, - sannsynligvis varige - av Remeron."

Ja, det er fristende å debattere dette. For hvordan kan du være så skråsikker på at dette er resultatet Remeron-bruken? Du framstiller det nærmest som om 13 dagers bruk av Remeron har gitt deg en irreversibel personlighetsforandring, presumtivt forårsaka av fysiologiske forandringer i hjernen pga Remeron. Jeg vil si at påstanden er temmelig ufundert.

[sort-engel]

synd du opplever det slik.

men man blir ofte verre før man blir bedre, det er en slags "bivirkning".. syns det kan høres ut som det var det du opplevde jeg, men jeg er jo ingen ekspert så jeg vet ikke...

[TRISTIAN]

"Noen vil sikkert debattere dette, men jeg VET med meg selv at dette er ettervirkninger, - sannsynligvis varige - av Remeron."

Ja, det er fristende å debattere dette. For hvordan kan du være så skråsikker på at dette er resultatet Remeron-bruken? Du framstiller det nærmest som om 13 dagers bruk av Remeron har gitt deg en irreversibel personlighetsforandring, presumtivt forårsaka av fysiologiske forandringer i hjernen pga Remeron. Jeg vil si at påstanden er temmelig ufundert.

..kan vel ikke akkurat kalle den ufundert....når jeg har brukt snart tre uker på å "fundere"...:-) Jeg kjenner "systemet" mitt...og er nok "vàr" for små endringer...dessuten er det mulig at fubar har rett...og at dette lå latent hos meg..(hadde som sagt noe lignende som liten...)...men at Remeron i sammenhengen...uansett mengde...har vært em medvirkende "trigger" her....

Dèt...er jeg sikker på.

Det er..tross alt MITT hode...eller..?

[tassemor]

..kan vel ikke akkurat kalle den ufundert....når jeg har brukt snart tre uker på å "fundere"...:-) Jeg kjenner "systemet" mitt...og er nok "vàr" for små endringer...dessuten er det mulig at fubar har rett...og at dette lå latent hos meg..(hadde som sagt noe lignende som liten...)...men at Remeron i sammenhengen...uansett mengde...har vært em medvirkende "trigger" her....

Dèt...er jeg sikker på.

Det er..tross alt MITT hode...eller..?

Denne artikkelen kan kanskje vise at hodet ditt tenker riktig når det gjelder deg.

Er forresten helt imponert over måten du klarer å uttrykke deg på.*misunnelig*

http://www.dagsavisen.no/kommentar/debatt/2003/01/706929.shtml

[Gjest zippii]

Mulig jeg provoserer litt nå men jeg har fulgt med på noen av innleggene dine. Jeg har selv slitt med sosial angst og depresjoner i mange år og holder meg noen lunde flytende med hjelp av SSRI.

Jeg må si at jeg er mer enn imponert over deg som med sosial angst og depresjon kan opptre i selskaper, i store venneflokker på kino bovling og i full jobb med masse overtid uten en eneste tabelett.

Det jeg stiller meg undrende til er at du kan være til de grader avvisende til medisiner med kun 13 dagers erfaring. Du er jo ikke engang nybegynner. Og at SSRI skulle gi irreversible bivirkninger etter kun 13 dagers bruk anser jeg som bortimot helt usansynlig.

Jeg oppfatter vel egentlig at du driver litt skremselspropoganda her, slik at mange som kan ha god nytte av SSRI blir skeptiske til å prøve. Jeg synes med andre ord du utaler deg med for stor skråsikkerhet om disse bivirkningene, kanskje kan det være andre årsaker til dine følelser og reaksjoner.

mvh

[TRISTIAN]

Mulig jeg provoserer litt nå men jeg har fulgt med på noen av innleggene dine. Jeg har selv slitt med sosial angst og depresjoner i mange år og holder meg noen lunde flytende med hjelp av SSRI.

Jeg må si at jeg er mer enn imponert over deg som med sosial angst og depresjon kan opptre i selskaper, i store venneflokker på kino bovling og i full jobb med masse overtid uten en eneste tabelett.

Det jeg stiller meg undrende til er at du kan være til de grader avvisende til medisiner med kun 13 dagers erfaring. Du er jo ikke engang nybegynner. Og at SSRI skulle gi irreversible bivirkninger etter kun 13 dagers bruk anser jeg som bortimot helt usansynlig.

Jeg oppfatter vel egentlig at du driver litt skremselspropoganda her, slik at mange som kan ha god nytte av SSRI blir skeptiske til å prøve. Jeg synes med andre ord du utaler deg med for stor skråsikkerhet om disse bivirkningene, kanskje kan det være andre årsaker til dine følelser og reaksjoner.

mvh

Hei, Zippii..

...det er vel heller JEG som provoserer her...:-)

Joda, forstår godt at det kan fortone seg som skremselspropaganda, men kan forsikre om at det ikke var hensikten. Tror vel egentlig jeg VILLE ha en liten debatt om dette....har nå engang ingen andre å ta opp slike ting med...:-)

Skråsikker? Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg oppfattet tingene: Jeg skrev, som nevnt en såkalt "pille-dagbok", og har derfor ganske god oversikt:

5. dagen på Remeron : "merket i dag en smule ..oppgitthet over små ting som ellers ikke har plaget meg..ble nesten irritert mens jeg ventet på at Nesquick`en skulle løse seg opp....løse skuffehåndtak ..minner meg om noe jeg har kjent før....for lenge siden..."

Små signaleffekter som "forplanter" seg i systemet, ekspanderer...for så å bli til det jeg omtaler som ren og skjær aggresjon :

8. dagen på Remeron: "...huff...øresusen har plaget livet av meg ...stort sett vært irritabel og lite tolerant i dag....kastet kaffetrakter`n i gulvet i sinne da den ikke ville virke....passe idiotisk...viste seg at bryter`n til stikk-kontakten ikke var på...hva skjer?

Jeg merker en voksende intoleranse overfor ting som egentlig ikke betyr noe....samtidig som de før så viktige behovene "sklir" vekk og blir som flytende "spøkelser" aller bakerst i hodet mitt.....ikke til å ta og føle på....må kutte ut nå....dette går bare ikke...."

Understreker at sitater som disse faktisk var grunnen til at jeg ikke ble å legge "dagboken" ut i sin helhet på denne siden....fordi jeg var redd for at den kunne bli for lite objektiv for allmennheten....

Dermed kunne den som du sier, også fremstå som skremselspropaganda.

Men hvert enkelt menneske må velge sine egne veier...det som ikke passer meg, kan være midt i blinken for deg....

Jeg må bare leve etter mine egne overbevisninger..:-)

Til slutt må jeg legge til at min nyervervede aggressjon kan være et direkte resultat av forverrede øresusplager...som jeg igjen hevder var en bivirkning av Remeron....

Alt henger sammen....

Når det gjelder varigheten av disse "personlighets-endringene".....jeg er IKKE synsk (tror jeg..:-))...så der kan jeg bare komme med antagelser.

Det sier seg selv.

Og til alle brukere av AD :

Jeg lever kun i "mitt univers" ..og har kun mine erfaringer å legge frem...og de trenger ikke nødvendigvis å stemme overens med alle andres....men følte et behov for å få mine inntrykk med i den "store helheten"....

Som sagt: "bare 13 dager...."

Det èr sterkt....

[Gjest tod]

..kan vel ikke akkurat kalle den ufundert....når jeg har brukt snart tre uker på å "fundere"...:-) Jeg kjenner "systemet" mitt...og er nok "vàr" for små endringer...dessuten er det mulig at fubar har rett...og at dette lå latent hos meg..(hadde som sagt noe lignende som liten...)...men at Remeron i sammenhengen...uansett mengde...har vært em medvirkende "trigger" her....

Dèt...er jeg sikker på.

Det er..tross alt MITT hode...eller..?

Kjære Tristian - hva veit vel jeg om hodet ditt? Fint lite, selvsagt.

Det er kanskje ikke så fruktbart å diskutere 'lykkepillenes' fortreffelighet/fordervelse. Snarere synes jeg innleggene våre illustrerer to synspunkter, og i ettertankens lys er kanskje ingen av dem særlig fruktbare(?).

Du har dårlige erfaringer med Remeron, og har følgelig avslutta bruken. Det er derfor ikke overraskende at du fordømmer medikamentet - heller enn å utsette deg for slitet i å kontemplere hvorvidt det kanskje likevel kunne hjulpet deg om du hadde fortsat med det noe lenger. Jeg, på den annen side, knasker jo Cipramil så det står etter - så det skulle være åpenbart at jeg ikke liker tanken på at disse pillene føkker opp hjernen min på sikt. Derfor avviser jeg alle slike spekulasjoner som vrøvl umiddelbart, noe annet blir for trøblete.

Det vi mangler er vel den såkalte 'sannheten'. De som eventuelt kan tilby den, ønskes velkommen!

[Musubi]

Jeg er vel det man kan karakterisere som "nybegynner", kanskje ikke det engang. Har vært på Cipramil 20mg. nå i 45 dager.

Den første uken var preget av ingenting annet enn ekle bivirkninger: Sliten kjeve, hakking av tenner når jeg våknet, svak svak svimmelhet noen timer etter å ha tatt tabletten. Og så midt i uka fikk jeg *BANG*; den værste hodepina jeg NOENSINNE har hatt (Jeg skrev innlegg om dette tidligere en gang).

Så dagene etterpå fikk jeg "normal" hodepine en par ganger. Dette var ca. 1.5 uke i oppstarten. Etter dette har jeg ikke hatt -ett- tilfelle av bivirkninger. Null.

Det som skjedde deretter var at jeg var like deprimert og angstfylt som før. Like uinteressert i å gå ut som før.. Dvs. ingen virkning av medisin.

- Litt lengre fram i tid: Rundt 22.desember: Familieselskap, depresjon går over i sterk angst, jeg ender opp med å flytte meg selv inn i kategorien "selvskading" med å skjære små kutt på venstre arm med barberblad (Alt pga. min manglende evne til å takle alt) -- Får så valium. Ting går bedre i jula. Stopper med valium etter jula pga. at jeg har ikke noe behov av den type medisin.

Fortsatt tar jeg SSRI (har kun glemt av 1 dag, det var dag nummer 2) - Så en dag, får nytt skjermkort til PC'en min, og merkelig nok smiler jeg, og smiler i løpet av hele dagen, ser litt på TV, smiler fremdeles (ekte lykke folkens, ikke medisin-indusert "falsk lykke") Dette varer i 2 dager helt til min onkel spøker med min sosiale fobi (tør ikke ta telefon), og jeg blir maksimalt deprimert igjen. Men, akkurat den dagen får jeg min første psykolog-time, og går hjem som rimelig glad mann. Dagen etterpå, ny time: Går hjem enda lykkeligere.

Tar fremdeles SSRI, fikk ei bok i går, leste litt i den, og det gjorde meg enda lykkeligere....

-- Jeg er rimelig overbevist om at kombinasjonen SSRI + Lege/Psykolog/Psykiater/whatever er en fin måte å takle moderat/alvorlig depresjon på. Jeg er ikke frisk. Men legger merke til at depresjonen ikke er like mørk for meg som den var FØR SSRI og terapi. Den er der fremdeles, men jeg kan smile, i dag kan jeg se meg sjøl i speilet og smile til meg. Som jeg karakteriserte min sitasjon før: "Går i en uendelig lang korridor svøpet i total mørke, og ser ingenting, men prøver og prøver å leite etter lysbryteren, men finner den ikke." -- Nå er jeg i samme korridor, og finner fremdeles ikke lysbryteren, men jeg ser et vindu, og inn i det vinduet kommer det fler og fler solstråler som gjør at jeg kan se ting.

Jeg sa til meg sjøl før jeg startet med SSRI at jeg kommer til å ta medisinen hver dag til jeg blir frisk og deretter i en periode etter det-- For jeg har lest nok statistikk og undersøkelser gjort globalt på dette området. At de som slutter med medisin får lettere tilbakefall, og er utsatt for flere depresjoner framover.

Jeg skal ikke si at det du sier er "pisspreik" Tristian, for det blir litt urimelig, men å si at du kanskje ikke har brukt SSRI i lang nok tid for å komme med sånne uttalelser, ja, kanskje det er noe jeg vil si istedetfor.

Er det mulig at hvis du hadde tatt Remeron i 1, 2, 3 eller 4 uker til så ville du ha lagt merke til forbedringer ?

Er det mulig at Remeron var feil SSRI for deg?

I alle fall, du er herre over egen kropp og velger sjøl ditt eget liv.

[Gjest ikke undertegnet]

Hei Tristan!

Viktig sak du tar opp her. Jeg er selv en av pillebrukerne som fikk voldsomme og ødeleggende bivirkninger. Heldigvis for meg gikk disse bivirkningene over etter at jeg sluttet med pillene. Men...

arrene i meg etter voldsomme angstanfall sitter i kroppen selv nå etter mange år.

Og jeg fikk da alle de velmendende rådene som du har fått ovenfor, og som legene så kjekt avviser bivirkninger med.

Hold ut noen uker så går de over. For meg gjorde de ikke det. Jeg holdt ut uke ut og uke inn, og ble sykere og sykere.

Noen vil vel påstå at jo det er mulig, men det kan jo hende at du hadde blitt like syk alikevel. Nei... og atter nei.

Jeg har forsøkt flere typer piller. Og det skjer gang på gang...

Og jeg sier bare.... før noen får tredd en antideppresiva inn i min munn igjen, så må det være under tvang.

Les artikkelen en av de som har svart TRISTAN henviser til. Det er ikke alle som får nytte av pillen. Det er enkelte som ikke kan bruke pillen. Langtidsvirningene vet vi lite om enda...

Men kjenner de som føler seg lobotomert. Min venninne sa hun synes det var helt ok å gå på pillen. Men vi rundt henne fikk ikke kontakt. Etter at hun sluttet, var det som å våkne sa hun. Men det er en balansegang. Uten piller har hun angst. Med piller er hun avstumpet men angstfri. Vel det er et valg.

Hvorfor kan vi ikke godta at for noen funker dette, for andre ikke.

Hilsen meg

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det kan være nyttig å ha noe utenfor seg selv å legge skylden på.

Det finnes intet rasjonele for din påstand.

[TRISTIAN]

Det kan være nyttig å ha noe utenfor seg selv å legge skylden på.

Det finnes intet rasjonele for din påstand.

Å antyde at man heller tar sitt eget liv enn å gi medisiner en sjanse til...

Rasjonelt ?

Neppe.

Det sier seg selv at dette, og alle brukte grunnlag for uttalelsen, blir følelsmessige utbrudd.

Men like fullt : Det finnes ingen leger, vitenskapsmenn, eller psykiatere som rent kategorisk kan motbevise påstanden.

Til dèt er det generelle kunnskapsnivået for lite, selv blant fagfolk. Jeg vil nok påstå at enhver kategorisk avvisning av påstanden heller ikke kan betraktes som "rasjonelt"....

En formulering som er brukt i de aller fleste pakningsvedlegg for AD og andre sterke medisiner :

"Dersom du oppdager bivrkninger som ikke er omtalt i dette pakningsvedlegget, må du si ifra til legen din"...

Bakgrunnen ?

De vet rett og slett ikke nok om virkningene av preparatene sine.....

Til orientering, så nevnte jeg også dette for legen ved siste konsultasjon, og ordet "irrasjonelt" var IKKE en del av samtalen der...?

Kanskje var han bare "forsiktig" med meg....eller så følte han kanskje at han ikke visste nok, han heller.....?

[Gjest Liza i London]

Leser innleggene dine, TRISTIAN...og er imponert.

Men - noe slår meg idag...vi vet så lite om depresjonens årsak. En teori er sinne som blir fortrengt eller undertrykket, men som likevel gjør sitt "arbeid" og gjenoppstår som angst og depresjon.

Kan det være at medisinen faktisk virket? Svekket forsvaret, depresjonen, og derved steg til overflaten ?

Denne tankemodellen, her bare rimelig overflatisk skissert, er grunnen til at jeg alltid er kritisk til medsisinering uten samtidig psykoterapi (bortsett fra i krisetilfeller, som akutthjelp)

Noe å spinne videre på?

Hvor kom det opprinnelige sinnet fra?

[Gjest ikke undertegnet]

Det kan være nyttig å ha noe utenfor seg selv å legge skylden på.

Det finnes intet rasjonele for din påstand.

Det finnes ingen som vet hvor skoen trykker like godt som den som har den på (eller noe slikt)

Hørt ordtaket før?

Jeg er 'kranglete' (det er det blir kalt når du ikke er enige med fagpersoner) igjen, jeg!

På meg så virker det som du ser litt ned på, og helt konsekvens avviser Tristans reaskjon som dumme og urasjonelle.

Jeg også kan se at Tristan tenker en del feil. Men det er vel det som er en del av psykdommen?

Så lenge DU ikke har prøvd en dyp depresjon hvor alle utveier virker like håpløse; faktisk så virker døden som den _minst_ håpløse i perioder, så kan du ikke si noe om at slike reaksjoner er dumme. Det vet du ikke noe om, du har ikke vært der....

Samme hvor mye du kan forlange respekt for hundrevis av pasienter og ta dette som sannhetsbevis for dine påstander, så vet du ikke om kanskje ikke du ville reagert på samme 'dumme' måten hvis du møtte veggen. Ikke sant? Det kan du bare ikke vite!

Alle mennesker er unike. Det som er bra for en pasient, kan du ikke uten videre si er bra for en annen. Du kan _si_ det, men det gjør det ikke til sannhet annet ennfor deg.

[Gjest ikke undertegnet]

Mulig jeg provoserer litt nå men jeg har fulgt med på noen av innleggene dine. Jeg har selv slitt med sosial angst og depresjoner i mange år og holder meg noen lunde flytende med hjelp av SSRI.

Jeg må si at jeg er mer enn imponert over deg som med sosial angst og depresjon kan opptre i selskaper, i store venneflokker på kino bovling og i full jobb med masse overtid uten en eneste tabelett.

Det jeg stiller meg undrende til er at du kan være til de grader avvisende til medisiner med kun 13 dagers erfaring. Du er jo ikke engang nybegynner. Og at SSRI skulle gi irreversible bivirkninger etter kun 13 dagers bruk anser jeg som bortimot helt usansynlig.

Jeg oppfatter vel egentlig at du driver litt skremselspropoganda her, slik at mange som kan ha god nytte av SSRI blir skeptiske til å prøve. Jeg synes med andre ord du utaler deg med for stor skråsikkerhet om disse bivirkningene, kanskje kan det være andre årsaker til dine følelser og reaksjoner.

mvh

Bare et innspill...'

Jeg er ingen ekspert, men jeg leser mye om slike ting.

Jeg har lest at Ecstasy og SRRI har noenlunde samme virkningsmekanismen.

Jeg har også lest at Ecstasy har gitt ungdommer angst og depresjon etter bare _en_ pille.

Er det da så usannsynlig at enkelte SSRI kan ha noe av samme virkningen på enkelte sensible personer?

Jeg bare spør? Jet vet ikke sikkert, men det gjør faktisk ingen andre heller! En må bare gjøre et valg: Hvem skal en tro på? Og så blir alle

-sååååå- provosert over den som har tatt et annet standpunkt enn seg selv!

SElv så har jeg hatt en opplevelse av at lykkepillen gå meg en angst jeg aldri ha hatt. Den første jeg brukte gjorde det ikke. Men den andre jeg brukte gav meg nye problemer enn de jeg hadde. jeg kunne jo levd bedre med slik jeg var før! Mild depresjon uten angst. Nå har jeg mild depresjon med angst.

Ingen vet _sikkert_ om slike ting _bare_ er en del av psykdommen eller en pillefremkalt angst! Det _kan_ de ikke vite, og det er sikkert forskjellig fra person til person.

[Gjest ikke undertegnet]

Hei, Zippii..

...det er vel heller JEG som provoserer her...:-)

Joda, forstår godt at det kan fortone seg som skremselspropaganda, men kan forsikre om at det ikke var hensikten. Tror vel egentlig jeg VILLE ha en liten debatt om dette....har nå engang ingen andre å ta opp slike ting med...:-)

Skråsikker? Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg oppfattet tingene: Jeg skrev, som nevnt en såkalt "pille-dagbok", og har derfor ganske god oversikt:

5. dagen på Remeron : "merket i dag en smule ..oppgitthet over små ting som ellers ikke har plaget meg..ble nesten irritert mens jeg ventet på at Nesquick`en skulle løse seg opp....løse skuffehåndtak ..minner meg om noe jeg har kjent før....for lenge siden..."

Små signaleffekter som "forplanter" seg i systemet, ekspanderer...for så å bli til det jeg omtaler som ren og skjær aggresjon :

8. dagen på Remeron: "...huff...øresusen har plaget livet av meg ...stort sett vært irritabel og lite tolerant i dag....kastet kaffetrakter`n i gulvet i sinne da den ikke ville virke....passe idiotisk...viste seg at bryter`n til stikk-kontakten ikke var på...hva skjer?

Jeg merker en voksende intoleranse overfor ting som egentlig ikke betyr noe....samtidig som de før så viktige behovene "sklir" vekk og blir som flytende "spøkelser" aller bakerst i hodet mitt.....ikke til å ta og føle på....må kutte ut nå....dette går bare ikke...."

Understreker at sitater som disse faktisk var grunnen til at jeg ikke ble å legge "dagboken" ut i sin helhet på denne siden....fordi jeg var redd for at den kunne bli for lite objektiv for allmennheten....

Dermed kunne den som du sier, også fremstå som skremselspropaganda.

Men hvert enkelt menneske må velge sine egne veier...det som ikke passer meg, kan være midt i blinken for deg....

Jeg må bare leve etter mine egne overbevisninger..:-)

Til slutt må jeg legge til at min nyervervede aggressjon kan være et direkte resultat av forverrede øresusplager...som jeg igjen hevder var en bivirkning av Remeron....

Alt henger sammen....

Når det gjelder varigheten av disse "personlighets-endringene".....jeg er IKKE synsk (tror jeg..:-))...så der kan jeg bare komme med antagelser.

Det sier seg selv.

Og til alle brukere av AD :

Jeg lever kun i "mitt univers" ..og har kun mine erfaringer å legge frem...og de trenger ikke nødvendigvis å stemme overens med alle andres....men følte et behov for å få mine inntrykk med i den "store helheten"....

Som sagt: "bare 13 dager...."

Det èr sterkt....

Det du sa om den aggresjonsfølelsen, at det var noe du kjente igjen. Noe du hadde følte en gang for lenge siden....

For meg så gav det assosiasjoner om at du en gang hadde følt en slik aggresjon. Dette ble kanskje ikke godtatt av omgivelsene og du undertrykte den derfor. Du tok i bruk enforsvarsmekanisme med andre ord.

Når så forsvarsmekanismen ble litt svekket (muligens av pillene) så kom den 'glemte' aggresjonen tilbake med mangedobbel styrke. Slik det skjer med sorg, aggresjon, sinne og all annen smerte vi undertrykker. En eller annen gang kommer den tilbake med et skikkelig bakholdsangrep!

Det må vi ofte igjennom rett og slett hvis, hvis skal bli bra på den måten at vi tar tak i det skrumset som ligger der. Det kan være jævlig skremmende. Og mange tør det rett og slett ikke. De velger heller depresjon og angst.

Tror jeg. Kanskje. Slik er det for noen ihvertfall.

Tror du det kan være en liten snev av det i det du opplevde?

Slike ting er veldig vanskelig å skille for en selv. Jeg har hatt mange aha-opplevelser om ting jeg har tenkt før som jeg har revurdert etter noe år. Det er det det er snakk om - årevis. Det er en langsom prosess. En tar ting inn over seg i sitt eget tempo. på veien dit er det mye fornekting, forklaringer, unnskyldninger, frykt og smerte.