alene

[sort-engel]

jeg skulle så gjerne snakket med noen, sagt hvordan tankene snurrer i hodet. fått dem ut på en måte som er bra. det finnes en måte som ikke er like bra.. men jeg er redd for arr.. jeg er redd for å bli hektet igjen. det er så vanskelig å ville snakke, men ikke ha noen å si det til.

alene i hele verden.

[snufseguri]

Hei!

Jeg har det på samme måten. Jeg har ikke så lett for å snakke med folk om hvordan jeg har det, og har problemer med å gråte. Dermed hoper det seg opp inni meg, og jeg bare MÅ få det ut på en måte! Da er det dessverre lett å ty til selvskading, og det er jo egentlig ikke så lurt... Det er bare det at det noen ganger er det eneste som letter på trykket, for å si det på den måten.

Jeg føler også at psykiateren min ikke tar meg alvorlig, han sier hele tiden at jeg må tenke positivt og blablabla...

Familie og samboer skjønner heller "ingenting" av hvor ille jeg kan ha det, så når jeg plutselig eksploderer av sinne eller bryter sammen i gråt, så blir de SÅ overrasket. Og atter en gang synes jeg det er enklere å skade meg selv bittelitt og skjule det, så slipper de å se hvordan jeg egentlig har det... :-( Da får jeg det i hvert fall ut...

Vet ikke om jeg har noen gode råd, akkurat. Noen ganger som jeg har det skikkelig ille, så legger jeg meg og sover (hvis jeg får sove, da). Eller hiver meg over oppvaska, eller får "litt" ryddemani og flyr rundt i hele leiligheten og styrer og ordner til jeg er helt utslitt...