Er jeg deprimert eller bare trist?

[Gjest Peekaboo]

Hei:)

Siden jeg var 16(nå 23)har jeg vært litt opp og ned i humøret..Deppa i noen måneder(++)og ok igjen etterpå..Når jeg føler glede,forsvinner den så raskt jeg kjenner på følelsen og finner ingen grunn til å være glad..Ofte er disse periodene mellom nedturene ganske "følelsesløse"spesielt når jeg er i en stresset situasjon for en lengre tid før det igjen kommer små utbrudd som det har gjort i det siste..Under disse "utbruddene"får jeg ofte en trang til å gjøre meg selv vondt..Risper og kutter meg litt,noe som gjør alt litt bedre på en måte..Er egentlig ei glad jente,smiler hele tiden..Har de siste årene manglet helt motivasjon og hukommelse..Fordyper meg heller i lettere underholdning enn å gjøre noe jeg interesserer meg for,kan lære noe av og ting som er fornuftig å gjøre..Er forresten utrolig forvirret når det gjelder hva jeg føler om ting og klarer aldri å bestemme meg,ikke engang de letteste valgene..

Dette innlegget blir utrolig teit og "uff"ete..

Forelsker meg lett i personer jeg finner kontakt med og kunne tenkt meg å bli venn med..Dette ender ofte i kjærlighetssorg..og selvforakt ettersom jeg alltid finner tegn på at denne følelsen ikke er gjensidig..Vet at denne forelskelsen ikke er ekte,men kjennes like sterkt og like trist når den ikke blir gjengjeldt..Har så lyst å kravle under huden på den "utkårede"slik at vi kan blottlegge oss sammen og dermed dele noe helt spesielt og ha en fin nærhet..Dette virker vel temmelig søkt..Vet ikke helt hvordan jeg ellers skal forklare det..

Håper jeg får noen opplysende svar,siden jeg er helt på jordet;)

På forhånd,takk!

[Gjest Beklager at jeg ikke har en god løsning]

Kan ikke gi deg noe godt svar annet at jeg har det omtrent på samme måte. Håper du får hjelp for jeg har vært slik i over 20 år og har ennå ikke funnet en løsning. Tror du må stå på for å komme i terapi før du gror fast i de samme følelsene hele tiden.

I hvert fall, lykke til og prøv å få hjelp. Du viser sikkert et blidt ansikt til omverdenen og ingen skjønner at det egentlig er en maske fordi du er redd for ikke å bli godtatt

[Geggi]

Ikke at jeg er en fagperson innen dette området i det hele tatt, men jeg vil kalle det en depresjon. Jeg kjenner meg igjen gjennom hele innlegget, både når det gjelder "Risper og kutter meg litt,noe som gjør alt litt bedre på en måte" og "Har de siste årene manglet helt motivasjon og hukommelse. Fordyper meg heller i lettere underholdning enn å gjøre noe jeg interesserer meg for..."

Jeg kan ikke gi noe fasitsvar på hva som kan hjelpe, men min erfaring er at å kunne snakke om dette med noen gode venner hjelper veldig mye.

Jeg har en del arr etter å ha "rispet og kuttet", og etter en stund lurte familie og venner på hvordan jeg hadde fått disse arrene og sårene. Jeg bestemte meg da for å si hvordan jeg hadde det til enkelte av dem, de jeg betraktet som mine aller beste venner, og det hjalp meg veldig mye. Å bare snakke ut om hvordan du har det, eller finne noen i samme situasjon, er en god start (tror jeg...). Jeg fikk høre hvor glade alle var i meg (som deg, følte jeg et slags behov for "å kravle under huden" på noen....), og dette hjalp meg mye. Jeg begynte å fokusere på å.... hmmmmmm... vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det... men jeg fokuserte på å holde vennene mine glade, å gjengjelde det de følte for meg. Jeg prøvde å få tankene vekk fra meg selv, og det hjalp meg... Som sagt, det er litt vanskelig å forklare, men for meg hjalp det å flytte fokuset over på andre ting.

Jeg vil absolutt ikke si at dette er lett, men etter en stund begynte det å "bli lettere"...

Hvis du mener at dette ikke er noe fornuftig, vil jeg anbefale deg på det sterkeste å ta kontakt med en fagperson (psykolog/ psykiater), da jeg for min del var _veldig_ langt nede...

Håper det går bra for deg...

[Gjest ikke undertegnet]

På meg virker du litt som et følsomt og søkende menneske. Det er vanskeligere å hanskes med livets trivialiteter og små 'grusomheter' hvis en er slik. (Kjenner meg igjen).

Det er nok lurt å te en prat med en psykolog. Se på det som et kurs i selvutvikling. Det er jo det det er også. Veldig nyttig. Hvorfor vente i ti år til til du kanskje MÅ for id et hele tatt å klare hverdagen.

Det er så mange som er som deg (oss). Blir bare mer og mer vanlig. Enten det eller så er det fler som innrømmer det...

[Gjest Peekaboo]

Tusen takk for mange gode svar!

Driver og prater med noen nå,men alt handler om det overfladiske,så jeg har ikke følt for å si så mye ennå..Føler seg så "syk og svak"om jeg skal begynne å fortelle og angrer fort etterpå,og da blir ting ofte litt verre en stund..Dessuten tenker man at man har det jo ikke så forferdelig..jeg lever og klarer meg og at det er mange andre som har det så mye verre..Mine problemer blir små lusete bagateller..Så det er på en måte ikke rettferdig at jeg skal bruke andres tid(pasienter og profesjonelle)på disse tingene..Vel,som sagt..Dette ble nok et sytete innlegg;)

Men igjen,tusen takk for svar!Og lykke til videre til dere også!

Kjempeklem:)