Nå gidder jeg ikke mer...

20. februar 2003

Hei på deg igjen.

Nettsiden du nevnte var interessant ja. Tror jeg har vært innom den en gang før når jeg var og søkte på spøkelsesturer, for da søkte jeg på ghost. Jeg var nemlig på en slik spøkelsestur i skottland, og da opplevde jeg noe rart som jeg ikke fant noen forklaring på. Jeg hadde en sekk på ryggen, og den ble dradd til høyre to ganger uten at det sto noen så nær at de kunne ha sjans til å gjøre det.
Det var en rar opplevelse i ettertid spesielt. Første gangen jeg kjente sekken ble flyttet på ryggen, så trodde jeg at det var noen bak meg, men det var det ikke. Neste gang begynte jeg og lure altså, for da skjønte jeg at dette måtte være noe ghost-aktig.

Så du har hatt slike ansikter som passerer du også ja, det er nok fordi vi er veldig sensitive på alle vibrasjoner og frekvenser som befinner seg rundt oss. Vi får prøve og bli venner med den evnen vi har, så kanskje vi kan bruke den til noe godt formål en dag i fremtiden.

Så jeg hadde rett i at du er en slik veldig snill person ja, så snill at det går utover deg selv. Kjenner igjen den. Jeg er fornøyd når de jeg er sammen med er fornøyd, selv om jeg egentlig ikke ønsker den eller den situasjonen. Men det er liksom best at andre er fornøyd, er ikke så farlig med meg.

Men jeg vet veldig godt hva dette kommer av, det er nemlig min mor. Da jeg var barn var alt greit så lenge hun fikk dominere. Så da lærte jeg at verden blir bra for meg, hvis jeg gjør som de andre vil. Gjør jeg som jeg selv vil, så får jeg kjeft og er ikke verdt noe sier min underbevissthet. Idag vet jeg jo at dette ikke gjelder de jeg har rundt meg idag, men den lærdommen henger med, som resulterer at jeg ikke føler meg helt vel, dersom noen vil at jeg skal være fornøyd og gjør noe for meg. Jeg blir nesten syk jeg, hvis noen "ofrer" seg for meg liksom. Det blir helt feil. Så dette er noe jeg må jobbe med hele tiden. Men det er neimen ikke enkelt.

Men vi får tenke at jammen har vi fortjent å ha det bra vi også, selv om noe inni oss stritter imot. Vi får tenke at det inni oss er feil, for det er det jo, det vet vi med hodet vårt. Det er bare den kroppen som husker gamle ting, og som tror vi har tenkt å ha det slik. Men det har vi vel ikke, så det så.

Vise vårt indre hvem som er sjefen i vårt liv, for det er nåtiden som gjelder, og vi er like mye verdt som alle andre.

Prøve med noen affirmasjoner, som overgår de affirmasjoner som ligger der fra før. Vi må rett og slett omprogrammeres, og det tar litt tid, men håper det går fremover ihvertfall.

Jeg tror ikke at det er tilfeldig, for jeg tror nemlig ikke på tilfeldigheter, at jeg og moren din nevner synske på samme tid. Kanskje det er noe for deg da.

Vi har nok en del felles ser det ut til. Hyggelig å snakke med deg. Nå har jeg fri i morgen så jeg er ikke på jobb før mandag igjen. Kommer nemlig ikke inn på DOL hjemmefra da den reklamen sperrer av en eller annen grunn.

Men jeg har en hotmail dersom du vil skrive, og ønsker å dele noen tanker igjen.

[email protected]

Ha en god helg, og snart er det søndag og spøkelsesprogram igjen. Jammen går tiden fort.

Hei!

Du får vel kanskje ikke lest dette innlegget før på mandag, men jeg skriver nå likevel, jeg. :-)

Jeg tror jeg har sett gjennom de fleste av bildene på goststudy. Ikke i løpet av en dag, altså, men flere uker. Ble litt hekta. :-) Synes det er veldig spennende at det går an å fange opp slike energier med kamera. Men det er jo ikke så rart, egentlig, for man kan jo faktisk fotografere et menneskes aura, og det er jo en "usynlig" energi det også. Prøvde forresten for noen år siden å finne min usynlige hjelper (vet ikke om jeg har noen, men jeg håper det!). Du har kanskje hørt om Margit Sandemo og "pinnene" hun bruker for å finne slikt? Jeg tror ikke jeg fant noen, men pinnene reagerte når jeg gikk mot andre mennesker og planter. Det var en rar opplevelse. Grunnen til at jeg ikke fant noen eventuell hjelper, var at det må gjøres av en annen person, og jeg gadd liksom ikke å fly rundt med de pinnene og mase på folk om å finne hjelperen min... :-)

Jeg så slike svevende bilder i mørket i natt også. Jeg våknet fordi jeg måtte en tur dit du vet, og da så jeg helt klart og tydelig et bilde av en bil bakfra igjen. Jeg ser liksom siluetten av bilen, nakkestøttene, speilet osv. Denne gangen så jeg at det satt to personer der, og plutselig fikk den ene to horn på hodet! Det var rett og slett komisk! Aner ikke hva disse bildene betyr. Men jeg er helt sikker på at det ikke er drømmer, for jeg ser dem ofte når jeg er på vei til badet og sånn. Men etter hvert forsvinner de av seg selv.

Hmm... jeg vet at jeg bør begynne å tenke mer på meg selv, ja, men det er neimen ikke lett. Alle rundt meg sier det også, for de ser jo hvor vanskelig jeg har det. Jeg har lett for å glemme meg selv i hverdagen, alle andre kommer i første rekke.

Psykiateren min, som jo mener at alt det rare jeg ser er litt "sprøtt, har justert litt på medisinene mine for at bildene skal forsvinne. Men jeg tviler på at de blir borte. De svevende bildene i mørket er OK, men demonene jeg ser overalt hadde det vært ganske fint å bli kvitt. De tjener liksom ikke til noe godt, synes jeg, de bare er der og irriterer meg. Men de andre bildene skal jeg prøve å konsentrere meg litt mer om, så kanskje jeg kan finne ut hva de betyr.

Håper du får en lang, fin helg, da! Kos deg!

25. februar 2003

Hei!

Du får vel kanskje ikke lest dette innlegget før på mandag, men jeg skriver nå likevel, jeg. :-)

Jeg tror jeg har sett gjennom de fleste av bildene på goststudy. Ikke i løpet av en dag, altså, men flere uker. Ble litt hekta. :-) Synes det er veldig spennende at det går an å fange opp slike energier med kamera. Men det er jo ikke så rart, egentlig, for man kan jo faktisk fotografere et menneskes aura, og det er jo en "usynlig" energi det også. Prøvde forresten for noen år siden å finne min usynlige hjelper (vet ikke om jeg har noen, men jeg håper det!). Du har kanskje hørt om Margit Sandemo og "pinnene" hun bruker for å finne slikt? Jeg tror ikke jeg fant noen, men pinnene reagerte når jeg gikk mot andre mennesker og planter. Det var en rar opplevelse. Grunnen til at jeg ikke fant noen eventuell hjelper, var at det må gjøres av en annen person, og jeg gadd liksom ikke å fly rundt med de pinnene og mase på folk om å finne hjelperen min... :-)

Jeg så slike svevende bilder i mørket i natt også. Jeg våknet fordi jeg måtte en tur dit du vet, og da så jeg helt klart og tydelig et bilde av en bil bakfra igjen. Jeg ser liksom siluetten av bilen, nakkestøttene, speilet osv. Denne gangen så jeg at det satt to personer der, og plutselig fikk den ene to horn på hodet! Det var rett og slett komisk! Aner ikke hva disse bildene betyr. Men jeg er helt sikker på at det ikke er drømmer, for jeg ser dem ofte når jeg er på vei til badet og sånn. Men etter hvert forsvinner de av seg selv.

Hmm... jeg vet at jeg bør begynne å tenke mer på meg selv, ja, men det er neimen ikke lett. Alle rundt meg sier det også, for de ser jo hvor vanskelig jeg har det. Jeg har lett for å glemme meg selv i hverdagen, alle andre kommer i første rekke.

Psykiateren min, som jo mener at alt det rare jeg ser er litt "sprøtt, har justert litt på medisinene mine for at bildene skal forsvinne. Men jeg tviler på at de blir borte. De svevende bildene i mørket er OK, men demonene jeg ser overalt hadde det vært ganske fint å bli kvitt. De tjener liksom ikke til noe godt, synes jeg, de bare er der og irriterer meg. Men de andre bildene skal jeg prøve å konsentrere meg litt mer om, så kanskje jeg kan finne ut hva de betyr.

Håper du får en lang, fin helg, da! Kos deg!

Hei igjen.

Har sett svaret ditt, men fikk ikke tid til å skrive i går, og heller ikke idag nesten. Har så mye og gjøre på jobb.

Men kan skrive mer i morgen.

Spennende det programmet på søndag igjen. Der var det nok sterke gamle energier som ikke så lett lot seg fjerne. Spennende og se om det går neste gang.

Må logge av nå, men skriver mer i morgen.

Ha en god kveld.

25. februar 2003

Hei igjen.

Har sett svaret ditt, men fikk ikke tid til å skrive i går, og heller ikke idag nesten. Har så mye og gjøre på jobb.
Men kan skrive mer i morgen.

Spennende det programmet på søndag igjen. Der var det nok sterke gamle energier som ikke så lett lot seg fjerne. Spennende og se om det går neste gang.

Må logge av nå, men skriver mer i morgen.

Ha en god kveld.

Heisann!

Håper du har det bra! Og at du trives i jobben din.

Enkelte ganger skulle jeg ønske at jeg orket å jobbe, jeg også. Det er er over et år siden sist. Har vært en stund arbeidsledig, og er etter hvert blitt sykmeldt. Det er veldig kjedelig å bare gå hjemme, men jeg tror ikke jeg hadde taklet å begynne i ny jobb nå. Men etter hvert så håper jeg på å komme meg ut i arbeidslivet igjen, i hvertfall på deltid.

Har blitt i litt bedre fysisk form siden jul, så jeg tenkte jeg skulle prøve å ta opp noen hobbyer igjen. Kanskje male noen bilder. Jeg har alltid vært glad i å male og lage ting, helt siden jeg var bitteliten. Når jeg først kommer i gang klarer jeg nesten ikke å stoppe! Nå har jeg ikke malt eller laget noe siden før jul (ble en del hjemmelagede julegaver ...), men nå kjenner jeg at jeg har litt lyst til å være litt kreativ igjen.

Gleder meg til neste søndag, så vi får se hvordan det ender. Synes han er litt "kul", han engelskmannen, som kan la seg "besette" av ånder. Det er helt utrolig å høre ham snakke som en annen, og du ser til og med på ansiktstrekkene at han forandrer seg. Jeg tror i hvert fall ikke at det er juks, for det hele virker så "ekte". Jeg håper i hvert fall at det ikke er juks...

Ha en fin kveld, da! Vi "snakkes"! : )

26. februar 2003

Heisann!

Håper du har det bra! Og at du trives i jobben din.

Enkelte ganger skulle jeg ønske at jeg orket å jobbe, jeg også. Det er er over et år siden sist. Har vært en stund arbeidsledig, og er etter hvert blitt sykmeldt. Det er veldig kjedelig å bare gå hjemme, men jeg tror ikke jeg hadde taklet å begynne i ny jobb nå. Men etter hvert så håper jeg på å komme meg ut i arbeidslivet igjen, i hvertfall på deltid.

Har blitt i litt bedre fysisk form siden jul, så jeg tenkte jeg skulle prøve å ta opp noen hobbyer igjen. Kanskje male noen bilder. Jeg har alltid vært glad i å male og lage ting, helt siden jeg var bitteliten. Når jeg først kommer i gang klarer jeg nesten ikke å stoppe! Nå har jeg ikke malt eller laget noe siden før jul (ble en del hjemmelagede julegaver ...), men nå kjenner jeg at jeg har litt lyst til å være litt kreativ igjen.

Gleder meg til neste søndag, så vi får se hvordan det ender. Synes han er litt "kul", han engelskmannen, som kan la seg "besette" av ånder. Det er helt utrolig å høre ham snakke som en annen, og du ser til og med på ansiktstrekkene at han forandrer seg. Jeg tror i hvert fall ikke at det er juks, for det hele virker så "ekte". Jeg håper i hvert fall at det ikke er juks...

Ha en fin kveld, da! Vi "snakkes"! : )

Ja, jeg trives veldig godt i jobben min. Har vært her i over 20 år.

Det er rart hvordan problemer med ting, gir forskjellige resultat. Du sier du ikke er sikker på om du makter å begynne i ny jobb. Det skjønner jeg. Mitt problem er at jeg vet ikke om jeg makter å ikke ha jobb. Jeg er helt avhengig av jobben, det er det som gir livet mitt noe mening. Tåler nesten ikke å ha ferie. Når det begynner og bli sommer og ferietid, så får jeg nesten angst, for da vet jeg at jeg må finne på noe, slik at jeg må ha ferie. Det er så mye greiere og bare gå på jobb liksom. Ferie blir verste jobben i året det. Skikkelig kjerringa mot strømmen.

Men hvor gammel er du? Tipper jeg kunne vært moren din kanskje.

Ja, det er kjekt å føle seg litt kreativ en gang i blant. Jeg driver og syr slik lappeteknikk når jeg har tid og lyst. Det er morro, men er litt lei nå, da jeg har sydd en del i det siste.

Jeg ser du skriver et annet sted at du begynte og se slike fæle syn etter at du fikk medisin. Håper det blir bedre hvis psykiateren din omgjør litt på dosene. Du skriver at du ser en bil bakfra, lurer derfor på om du har hatt noen traumer som kan forklare en bil, eller om du vet hvor den bilen kommer inn i systemet liksom. Den hjernen vår er helt utrolig til å finne på mye rart og servere.

Du nevner aura. Jeg har tatt noen slike aurabilder av meg, og det var veldig spennende. Har også vært hos en synsk dame som så hjelpere. Tror min bestemor følger med meg. Men det er ikke noe jeg kan si til hvem som helst uten at jeg blir stemplet som gal. Ja,ja de får bare tro vi er gale, men vi har helt sikkert et rikere indre liv enn dem som ikke har slik tro som oss.

Jeg har lest boken av Margit Sandemo, det er en spesiell dame det også. Jeg har bokhylla full av bøker om slike temaer. Er medlem av bokklubben Energica, og får stadig bøker i posten. Får tid til å lese bare halvparten. Den som kommer neste gang, ser veldig spennende ut. Den handler om barn som husker tidligere liv, og som forteller om det omtrent med det samme de har lært og snakke. Gleder meg til den.

Nå får jeg ta meg en tur hjem, og se på sprinten i Val di Fiemme.

Hadet bra så lenge.

26. februar 2003

Ja, jeg trives veldig godt i jobben min. Har vært her i over 20 år.

Det er rart hvordan problemer med ting, gir forskjellige resultat. Du sier du ikke er sikker på om du makter å begynne i ny jobb. Det skjønner jeg. Mitt problem er at jeg vet ikke om jeg makter å ikke ha jobb. Jeg er helt avhengig av jobben, det er det som gir livet mitt noe mening. Tåler nesten ikke å ha ferie. Når det begynner og bli sommer og ferietid, så får jeg nesten angst, for da vet jeg at jeg må finne på noe, slik at jeg må ha ferie. Det er så mye greiere og bare gå på jobb liksom. Ferie blir verste jobben i året det. Skikkelig kjerringa mot strømmen.

Men hvor gammel er du? Tipper jeg kunne vært moren din kanskje.

Ja, det er kjekt å føle seg litt kreativ en gang i blant. Jeg driver og syr slik lappeteknikk når jeg har tid og lyst. Det er morro, men er litt lei nå, da jeg har sydd en del i det siste.

Jeg ser du skriver et annet sted at du begynte og se slike fæle syn etter at du fikk medisin. Håper det blir bedre hvis psykiateren din omgjør litt på dosene. Du skriver at du ser en bil bakfra, lurer derfor på om du har hatt noen traumer som kan forklare en bil, eller om du vet hvor den bilen kommer inn i systemet liksom. Den hjernen vår er helt utrolig til å finne på mye rart og servere.

Du nevner aura. Jeg har tatt noen slike aurabilder av meg, og det var veldig spennende. Har også vært hos en synsk dame som så hjelpere. Tror min bestemor følger med meg. Men det er ikke noe jeg kan si til hvem som helst uten at jeg blir stemplet som gal. Ja,ja de får bare tro vi er gale, men vi har helt sikkert et rikere indre liv enn dem som ikke har slik tro som oss.

Jeg har lest boken av Margit Sandemo, det er en spesiell dame det også. Jeg har bokhylla full av bøker om slike temaer. Er medlem av bokklubben Energica, og får stadig bøker i posten. Får tid til å lese bare halvparten. Den som kommer neste gang, ser veldig spennende ut. Den handler om barn som husker tidligere liv, og som forteller om det omtrent med det samme de har lært og snakke. Gleder meg til den.

Nå får jeg ta meg en tur hjem, og se på sprinten i Val di Fiemme.

Hadet bra så lenge.

Hei, rota!

Har du hatt en fin helg? Håper det!

Oi, har du hatt denne jobben i 20 år? Da skjønner jeg at du trives i den. For når man er så lenge på samme sted, så liker man seg der.

Du sier at du er avhengig av å jobbe. Sånn har jeg også alltid vært. MÅ ha noe å gjøre, liksom. Men det siste året har jeg slitt veldig, har fått meg en psykisk knekk, kan man si. Har hatt store problemer med å finne arbeid relatert til utdanninga mi, det er så å si ingen jobber å oppdrive innen dette yrket. Har vært på en del intervjuer tidligere, og har klart meg bra der, men de er alltid ute etter folk med mye erfaring. Dessuten er jeg ikke noe særlig utadvendt eller pratsom, og det bør en vel forsåvidt være i denne bransjen. Så det siste året har jeg rett og slett følt meg mislykket og lite verdt. Er jo umulig å få seg arbeid innen hvilken som helst bransje for tiden. Og studielånet sitter jeg igjen med uansett...

Jeg er nesten misunnelig på folk som har faste jobber som de trives i. Det er et av mine største ønsker for framtiden, å få meg en fast jobb som jeg virkelig trives i. Føle meg nyttig, få nye venner kanskje, kunne bruke de kreative evnene mine... Å, det blir vel med drømmen... Sukk... Men det er lov å håpe, ikke sant?

Hehe... trodde faktisk du var sånn ca. i 20-30-årene. Iallfall virker du som en ungdommelig person! Selv er jeg 27 år. Og det gjør slettes ingenting om du er eldre enn jeg trodde! Alder har ingen betydning, og du er jo den samme uansett, ikke sant?

Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg ser denne bilen bakfra. Det er så merkelig! Det ser ut som om det liksom er mørkt, og jeg ser lys utenfor frontruta, muligens fra biler som kommer i mot. Det må jo være en grunn til at jeg ser nettopp dette bildet, har jo sett det i flere uker nå. Kan ikke komme på noen "traumer" eller annet som kan være årsaken.

Oi, så heldig du er som vet at du har hjelpere! Det eneste jeg opplever er at det kjennes ut som om noen stryker meg over håret, og jeg ser en del skygger. Det sistnevnte gjør moren min også. Det har vi begge alltid gjort. Den ene katten min er forresten veldig rar for tiden. Hun ser seg raskt rundt i rommet, og ser veldig ofte opp mot taket i stua. Samtidig kommer hun med rare murre- og knurrelyder. Skulle tro hun ser noe som vi mennesker ikke kan se. Dessverre har jeg blitt litt mørkredd etter at jeg fikk disse hallusinasjonene, så jeg liker ikke å være alene hjemme om natten lenger. Og jeg blir ikke akkurat beroliget av at katten oppfører seg som om det er flere i rommet!

Den bokklubben høres interessant ut. Har ikke hørt om den før. Men jeg tror på dette at barn kan huske tidligere liv. Jeg tror nemlig at sjelen er udødelig, og at vi blir gjenfødt når vi dør. Det er det eneste som er logisk for meg. Jeg klarer bare ikke å forestille meg at sjelen blir helt borte, liksom.

Kom på en episode fra jeg var ganske liten. Jeg husker det veldig godt ennå, og får den samme følelsen når jeg tenker på det som jeg hadde den gangen. Jeg satt og så på TV. Det var vel en film eller serie, tenker jeg, hvor en mann fikk et kjempetykt tau rundt halsen og ble hengt. Det var i "gamle dager", i en liten by, så det ut som. Akkurat da han fikk løkken rundt halsen, fikk jeg en slags kvelningsfornemmelse og en følelse av at jeg hadde opplevd noe liknende tidligere. Den gangen var jeg kanskje 6-8 år, kanskje yngre. Jeg har fundert på dette helt siden den gangen, og har kommet fram til mange teorier som kan forklare hvorfor jeg fikk denne fornemmelsen og dette "minnet". Har blant annet tenkt på at det rett og slett var min egen fødsel jeg fornemte. Eller at jeg har levd før. Det sistnevnte tror jeg faktisk at jeg følte den gangen jeg var liten. Ellers opplever jeg mye at jeg kjenner meg igjen når jeg ser f.eks. bilder fra forskjellige steder, eller beskrivelser av steder og hendelser. Jeg fikk f.eks. en gjenkjennende følelse da jeg leste om en konsentrasjonsleir (tror det var i Sagaen om Isfolket). Jeg kjente meg igjen i beskrivelsene liksom, og fikk en kvalmende følelse. Tror jeg på en måte "erindret" både bilder, lyder og lukter. Det kan jo være at jeg har settbilder derfra, men det føltes bare så virkelig.

Nei, huffameg, nå skriver jeg mye rart her. Men ikke tro jeg er helt sprø, nå da! Jeg bare skriver det jeg har opplevd, jeg. og så er det opp til deg å dømme om dette er innbilning eller minner. Jeg vet faktisk ikke selv, men der og da føltes det virkelig.

Men nå må jeg snart legge meg.

Ha det fint, da!

27. februar 2003

Hei, rota!

Har du hatt en fin helg? Håper det!

Oi, har du hatt denne jobben i 20 år? Da skjønner jeg at du trives i den. For når man er så lenge på samme sted, så liker man seg der.

Du sier at du er avhengig av å jobbe. Sånn har jeg også alltid vært. MÅ ha noe å gjøre, liksom. Men det siste året har jeg slitt veldig, har fått meg en psykisk knekk, kan man si. Har hatt store problemer med å finne arbeid relatert til utdanninga mi, det er så å si ingen jobber å oppdrive innen dette yrket. Har vært på en del intervjuer tidligere, og har klart meg bra der, men de er alltid ute etter folk med mye erfaring. Dessuten er jeg ikke noe særlig utadvendt eller pratsom, og det bør en vel forsåvidt være i denne bransjen. Så det siste året har jeg rett og slett følt meg mislykket og lite verdt. Er jo umulig å få seg arbeid innen hvilken som helst bransje for tiden. Og studielånet sitter jeg igjen med uansett...

Jeg er nesten misunnelig på folk som har faste jobber som de trives i. Det er et av mine største ønsker for framtiden, å få meg en fast jobb som jeg virkelig trives i. Føle meg nyttig, få nye venner kanskje, kunne bruke de kreative evnene mine... Å, det blir vel med drømmen... Sukk... Men det er lov å håpe, ikke sant?

Hehe... trodde faktisk du var sånn ca. i 20-30-årene. Iallfall virker du som en ungdommelig person! Selv er jeg 27 år. Og det gjør slettes ingenting om du er eldre enn jeg trodde! Alder har ingen betydning, og du er jo den samme uansett, ikke sant?

Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg ser denne bilen bakfra. Det er så merkelig! Det ser ut som om det liksom er mørkt, og jeg ser lys utenfor frontruta, muligens fra biler som kommer i mot. Det må jo være en grunn til at jeg ser nettopp dette bildet, har jo sett det i flere uker nå. Kan ikke komme på noen "traumer" eller annet som kan være årsaken.

Oi, så heldig du er som vet at du har hjelpere! Det eneste jeg opplever er at det kjennes ut som om noen stryker meg over håret, og jeg ser en del skygger. Det sistnevnte gjør moren min også. Det har vi begge alltid gjort. Den ene katten min er forresten veldig rar for tiden. Hun ser seg raskt rundt i rommet, og ser veldig ofte opp mot taket i stua. Samtidig kommer hun med rare murre- og knurrelyder. Skulle tro hun ser noe som vi mennesker ikke kan se. Dessverre har jeg blitt litt mørkredd etter at jeg fikk disse hallusinasjonene, så jeg liker ikke å være alene hjemme om natten lenger. Og jeg blir ikke akkurat beroliget av at katten oppfører seg som om det er flere i rommet!

Den bokklubben høres interessant ut. Har ikke hørt om den før. Men jeg tror på dette at barn kan huske tidligere liv. Jeg tror nemlig at sjelen er udødelig, og at vi blir gjenfødt når vi dør. Det er det eneste som er logisk for meg. Jeg klarer bare ikke å forestille meg at sjelen blir helt borte, liksom.

Kom på en episode fra jeg var ganske liten. Jeg husker det veldig godt ennå, og får den samme følelsen når jeg tenker på det som jeg hadde den gangen. Jeg satt og så på TV. Det var vel en film eller serie, tenker jeg, hvor en mann fikk et kjempetykt tau rundt halsen og ble hengt. Det var i "gamle dager", i en liten by, så det ut som. Akkurat da han fikk løkken rundt halsen, fikk jeg en slags kvelningsfornemmelse og en følelse av at jeg hadde opplevd noe liknende tidligere. Den gangen var jeg kanskje 6-8 år, kanskje yngre. Jeg har fundert på dette helt siden den gangen, og har kommet fram til mange teorier som kan forklare hvorfor jeg fikk denne fornemmelsen og dette "minnet". Har blant annet tenkt på at det rett og slett var min egen fødsel jeg fornemte. Eller at jeg har levd før. Det sistnevnte tror jeg faktisk at jeg følte den gangen jeg var liten. Ellers opplever jeg mye at jeg kjenner meg igjen når jeg ser f.eks. bilder fra forskjellige steder, eller beskrivelser av steder og hendelser. Jeg fikk f.eks. en gjenkjennende følelse da jeg leste om en konsentrasjonsleir (tror det var i Sagaen om Isfolket). Jeg kjente meg igjen i beskrivelsene liksom, og fikk en kvalmende følelse. Tror jeg på en måte "erindret" både bilder, lyder og lukter. Det kan jo være at jeg har settbilder derfra, men det føltes bare så virkelig.

Nei, huffameg, nå skriver jeg mye rart her. Men ikke tro jeg er helt sprø, nå da! Jeg bare skriver det jeg har opplevd, jeg. og så er det opp til deg å dømme om dette er innbilning eller minner. Jeg vet faktisk ikke selv, men der og da føltes det virkelig.

Men nå må jeg snart legge meg.

Ha det fint, da!

Så du er 27 ja, da kunne jeg ikke vært moren din da, siden jeg er bare 15 år eldre. Det vil si at vi begge trodde den andre var yngre enn vi var.

Jeg har ikke barn selv, så da må jeg beholde barnet i meg så lenge som mulig.

Hvilken bransje er det du er utdannet i da? Jeg driver med regnskap. Skjønner godt at du føler deg mislykket og lite verdt som du skriver, det hadde helt sikkert jeg gjort også. Men det er selvfølgelig ikke sannheten. Vi er like mye verdt med eller uten jobb, men i dette prestasjonssamfunnet vi lever i, gjør det lett og føle seg lite verdt, hvis man ikke yter noe i det ytre. Det tror jeg også er min misjon faktisk og finne en mening utenom jobben, for å føle at jeg er verdt noe annet enn bare et arbeidende individ. Har kommet langt egentlig, etter alle disse årene, spesielt etter at jeg møtte veggen og ble sykmeldt over flere måneder. Fikk en skikkelig lærdom da.

Håper du finner en jobb som du vil trives i du også, men først skal du kanskje lære deg å trives med deg selv, og det er jo en utfordring. Men det er en fin følelse de gangene man klarer det.

Nå skriver jeg mye rart her sier du. Nei det gjør du ikke, absolutt ikke. Det er veldig interessant det du skriver om de følelsene og tankene rundt det. Det er millioner globalt sett som har slike følelser og opplevelser. Bokklubben jeg nevnte har mange tusen medlemmer som er akkurat slik som deg i tankegangen.

Lov meg en ting, at du ikke lar noen, hverken leger eller andre narre deg til å tro at din tankegang er syk eller noe annet negativt. Jeg vet hva jeg snakker om, fordi jeg i mange år i min ungdom gikk rundt og trodde at jeg var rar eller noe, fordi jeg tenkte så mye rart. Det var helt til jeg traff andre som var lik meg, og oppdaget at vi var mange. Nå har jeg venner som tenker som meg og vi kan prate om slike ting. I min ungdom hadde jeg ingen jeg kunne prate med og dele mine tanker med, så jeg trodde dermed at ingen andre tenkte så rart. Det var helt utrolig for meg å oppdage at jeg faktisk var helt normal, bare veldig sensitiv. Og at det til og med fantes en egen bokklubb for slike som meg.

Vi må bare blåse en lang marsj i de som tror vi er sprø, og bare vite med oss selv at vi er helt normale, det er bare de som ikke har opplevd noe sånt, og dermed ikke har forutsetning for å forstå. Jeg har kanskje ikke trodd på noe som helst av slike ting jeg heller hvis jeg ikke hadde opplevd noe. For jeg er nemlig egentlig en skeptisk person, men kan bare ikke benekte at det finnes energier som ikke lar seg forklare, fordi jeg har kjent på dem selv, så sterkt at det ikke lar seg betvile.

Det er ikke dermed alt jeg tror på sånn uten videre av alt det man hører om, men jeg har opplevd for mye til å si at ditt og datt ikke stemmer. Jeg er alltid åpen for at det kan være sånn og sånn, selv om det for meg akkurat da virker rart.

Jeg har alltid vært tiltrukket av havneområder, så når jeg kommer til steder på ferie, så søker jeg automatisk til havna først. Og en gang jeg var på dansketur, var det veldig dårlig vær slik at vi ikke kom i land. Jeg hadde da så sterk trang til å gå ut på dekk. Jeg gikk opp på helikopterdekket og sto der, og følte meg så hjemme. Noen år etterpå var jeg hos en synsk dame som kunne se tidligere liv, og hun fortalte at jeg hadde vært engelsk sjømann. Det fikk jeg til og rime med en gang. Om det er sant eller ikke, det er det jo umulig å finne ut av, men jeg ser ikke bort fra at det kan være slik. Har også alltid følt meg hjemme i London, så kanskje jeg har bodd der en gang som sjømann. Spennende tanker uansett.

Så hvis du er sprø, så er jeg stein gal...haha. Neida, vi er helt normale bare med mindre sperrer og mer sensitive antenner enn mange andre.

Ha en riktig fin og sensitiv kveld.

Hadet bra så lenge

27. februar 2003

Så du er 27 ja, da kunne jeg ikke vært moren din da, siden jeg er bare 15 år eldre. Det vil si at vi begge trodde den andre var yngre enn vi var.

Jeg har ikke barn selv, så da må jeg beholde barnet i meg så lenge som mulig.

Hvilken bransje er det du er utdannet i da? Jeg driver med regnskap. Skjønner godt at du føler deg mislykket og lite verdt som du skriver, det hadde helt sikkert jeg gjort også. Men det er selvfølgelig ikke sannheten. Vi er like mye verdt med eller uten jobb, men i dette prestasjonssamfunnet vi lever i, gjør det lett og føle seg lite verdt, hvis man ikke yter noe i det ytre. Det tror jeg også er min misjon faktisk og finne en mening utenom jobben, for å føle at jeg er verdt noe annet enn bare et arbeidende individ. Har kommet langt egentlig, etter alle disse årene, spesielt etter at jeg møtte veggen og ble sykmeldt over flere måneder. Fikk en skikkelig lærdom da.

Håper du finner en jobb som du vil trives i du også, men først skal du kanskje lære deg å trives med deg selv, og det er jo en utfordring. Men det er en fin følelse de gangene man klarer det.

Nå skriver jeg mye rart her sier du. Nei det gjør du ikke, absolutt ikke. Det er veldig interessant det du skriver om de følelsene og tankene rundt det. Det er millioner globalt sett som har slike følelser og opplevelser. Bokklubben jeg nevnte har mange tusen medlemmer som er akkurat slik som deg i tankegangen.

Lov meg en ting, at du ikke lar noen, hverken leger eller andre narre deg til å tro at din tankegang er syk eller noe annet negativt. Jeg vet hva jeg snakker om, fordi jeg i mange år i min ungdom gikk rundt og trodde at jeg var rar eller noe, fordi jeg tenkte så mye rart. Det var helt til jeg traff andre som var lik meg, og oppdaget at vi var mange. Nå har jeg venner som tenker som meg og vi kan prate om slike ting. I min ungdom hadde jeg ingen jeg kunne prate med og dele mine tanker med, så jeg trodde dermed at ingen andre tenkte så rart. Det var helt utrolig for meg å oppdage at jeg faktisk var helt normal, bare veldig sensitiv. Og at det til og med fantes en egen bokklubb for slike som meg.

Vi må bare blåse en lang marsj i de som tror vi er sprø, og bare vite med oss selv at vi er helt normale, det er bare de som ikke har opplevd noe sånt, og dermed ikke har forutsetning for å forstå. Jeg har kanskje ikke trodd på noe som helst av slike ting jeg heller hvis jeg ikke hadde opplevd noe. For jeg er nemlig egentlig en skeptisk person, men kan bare ikke benekte at det finnes energier som ikke lar seg forklare, fordi jeg har kjent på dem selv, så sterkt at det ikke lar seg betvile.

Det er ikke dermed alt jeg tror på sånn uten videre av alt det man hører om, men jeg har opplevd for mye til å si at ditt og datt ikke stemmer. Jeg er alltid åpen for at det kan være sånn og sånn, selv om det for meg akkurat da virker rart.

Jeg har alltid vært tiltrukket av havneområder, så når jeg kommer til steder på ferie, så søker jeg automatisk til havna først. Og en gang jeg var på dansketur, var det veldig dårlig vær slik at vi ikke kom i land. Jeg hadde da så sterk trang til å gå ut på dekk. Jeg gikk opp på helikopterdekket og sto der, og følte meg så hjemme. Noen år etterpå var jeg hos en synsk dame som kunne se tidligere liv, og hun fortalte at jeg hadde vært engelsk sjømann. Det fikk jeg til og rime med en gang. Om det er sant eller ikke, det er det jo umulig å finne ut av, men jeg ser ikke bort fra at det kan være slik. Har også alltid følt meg hjemme i London, så kanskje jeg har bodd der en gang som sjømann. Spennende tanker uansett.

Så hvis du er sprø, så er jeg stein gal...haha. Neida, vi er helt normale bare med mindre sperrer og mer sensitive antenner enn mange andre.

Ha en riktig fin og sensitiv kveld.

Hadet bra så lenge

Nei, da hadde du i hvert fall vært en meget ung mor.

Jeg har heller ikke noen barn, men det haster vel ikke ennå.

Jeg er utdannet innen reklame. Det er KLIN UMULIG å få jobb. Ja, nå høres jeg sikkert sint ut, men jeg er så lei! Tviler på at jeg får noen jobb innen dette, særlig fordi et slikt yrke ofte krever utadvendte mennesker med ben i nesa. Selv har jeg bare ben i skoa, og det holder ikke.

Ja, man er jo like mye verdt som menneske selv om man ikke har noen jobb, men en føler seg liksom mindre verdt likevel. Vet at jeg må trives med meg selv før jeg får en jobb jeg vil trives med. Men jeg tror samtidig at det er vanskelig å trives med seg selv når man ikke føler seg nyttig. Da jeg var ferdig på skolen hadde jeg "kjempemasse" sevtillit og stor tro på at jeg skulle få meg jobb innen denne bransjen. Men slik gikk det altså ikke, og "poof" så forsvant all selvtilliten.

Jeg angrer faktisk litt på at jeg har fortalt psykiateren om de rare tingene jeg tror på (f.eks. hjelpere). For han mener jo at det ikke er direkte sunt å mene sånt. Men hva vet vel han om det? Han har nok stukket nesen for dypt ned i vitenskapelige bøker, og tror kun på det han kan se med sine egne øyne. Men da har ikke han tenkt på at noen mennesker faktisk har bedre "syn" enn andre. For når man våger å tro på noe, og ikke bare går etter lærebøkene, så vi man lettere legge merke til ting som skjer rundt seg, ting som kanskje ikke er så lett å få øye på.

Husker fra da jeg var liten at jeg veldig ofte sa "Det kan hende, ingen vet!" Dette er på en måte et slags "motto" som jeg bruker ennå. For det kan jo hende at det f.eks. finnes troll (som jeg var veldig opptatt av da jeg var liten). Det er ikke vitenskapelig bevist at det finnes troll, men det er heller ikke bevist at det IKKE finnes troll. Skjønner du hva jeg mener? Litt vanskelig å beskrive dette med ord. Barn har mye lettere for å tro på ting man ikke vet med sikkerhet at eksisterer, og de er mye mer åpne for at "umulige" ting kan skje. Barn sitter ikke fast med nesa i vitenskapelige bøker, de går mer etter egne opplevelser og er mer "mottagelige" for ting som vitenskapen ikke kan forklare. Da jeg var 3-4 år kikket jeg alltid bak dusjforhenget før jeg gikk på do, fordi jeg var overbevist om at det satt et troll der. Hihi... Bare en liten "kuriositet".

Helt fra jeg var liten så har jeg trodd (eller visst) at det var en mening med livet mitt, at jeg på en måte har en oppgave å utføre. Men denne "troen" var mye sterkere da jeg var liten, og den blir svakere og svakere jo eldre jeg blir. Sånn tror jeg det er for mange mennesker. Etter hvert som man vokser opp og lærer og erfarer på livets vei, så blir man mer og mer opptatt av "håndfaste" ting som jobb, penger, hus og bil. En glemmer de barnlige drømmene og framtidsplanene, man blir en "slave" av samfunnet og glemmer seg selv. Uansett, jeg tror vi alle har en oppgave å fullføre, og at andre sjeler (les:hjelpere) følger oss på veien og veileder oss.

Oi, nå ble det mye filosofering her!

Jaså, så du har vært sjømann du? Skip o'hoi! Neida, bare tuller. Så gøy å "vite" at du har levd før! Jeg tror nok du har det, jeg. For jeg skjønner så godt dette med at du føler deg hjemme og blir tiltrukket av steder. Det må jo være en grunn til det, ikke sant? Det er liksom en slags uforklarlig følelse og visshet om at man har opplevd det før. Også er det dette med den teorien om at sjelen er udødelig, da. Og da blir det veldig logisk for meg å tenke at vi har hatt tidligere liv, og at vi også får flere liv etter dette. Om vi blir en flue eller en filmstjerne, det vet vi jo ikke, men jeg har liksom større tro på at jeg kan bli en flue i mitt neste liv, enn å bli til ingenting... Ofte tenker jeg at dette livet jeg lever nå er fortid, noe jeg har opplevd før, og at jeg lever i en annen tid. Eller kanskje at man kan leve flere liv "parallelt", at man lever i flere dimensjoner på en gang. Kanskje det vi drømmer om natten egentlig er et annet liv vi lever parallelt med dette? Tja, dette er bare noe jeg tenker av og til , det er jo ikke sikkert det er sånn i det hele tatt!" Men uansett så synes jeg det er moro å filosofere litt.

Mem huff, nå må jeg legge meg. Skal opp bittelitt tidligere i morgen, og jeg MÅ ha ti timers søvn for å fungere.

Vi snakkes!

28. februar 2003

Nei, da hadde du i hvert fall vært en meget ung mor.

Jeg har heller ikke noen barn, men det haster vel ikke ennå.

Jeg er utdannet innen reklame. Det er KLIN UMULIG å få jobb. Ja, nå høres jeg sikkert sint ut, men jeg er så lei! Tviler på at jeg får noen jobb innen dette, særlig fordi et slikt yrke ofte krever utadvendte mennesker med ben i nesa. Selv har jeg bare ben i skoa, og det holder ikke.

Ja, man er jo like mye verdt som menneske selv om man ikke har noen jobb, men en føler seg liksom mindre verdt likevel. Vet at jeg må trives med meg selv før jeg får en jobb jeg vil trives med. Men jeg tror samtidig at det er vanskelig å trives med seg selv når man ikke føler seg nyttig. Da jeg var ferdig på skolen hadde jeg "kjempemasse" sevtillit og stor tro på at jeg skulle få meg jobb innen denne bransjen. Men slik gikk det altså ikke, og "poof" så forsvant all selvtilliten.

Jeg angrer faktisk litt på at jeg har fortalt psykiateren om de rare tingene jeg tror på (f.eks. hjelpere). For han mener jo at det ikke er direkte sunt å mene sånt. Men hva vet vel han om det? Han har nok stukket nesen for dypt ned i vitenskapelige bøker, og tror kun på det han kan se med sine egne øyne. Men da har ikke han tenkt på at noen mennesker faktisk har bedre "syn" enn andre. For når man våger å tro på noe, og ikke bare går etter lærebøkene, så vi man lettere legge merke til ting som skjer rundt seg, ting som kanskje ikke er så lett å få øye på.

Husker fra da jeg var liten at jeg veldig ofte sa "Det kan hende, ingen vet!" Dette er på en måte et slags "motto" som jeg bruker ennå. For det kan jo hende at det f.eks. finnes troll (som jeg var veldig opptatt av da jeg var liten). Det er ikke vitenskapelig bevist at det finnes troll, men det er heller ikke bevist at det IKKE finnes troll. Skjønner du hva jeg mener? Litt vanskelig å beskrive dette med ord. Barn har mye lettere for å tro på ting man ikke vet med sikkerhet at eksisterer, og de er mye mer åpne for at "umulige" ting kan skje. Barn sitter ikke fast med nesa i vitenskapelige bøker, de går mer etter egne opplevelser og er mer "mottagelige" for ting som vitenskapen ikke kan forklare. Da jeg var 3-4 år kikket jeg alltid bak dusjforhenget før jeg gikk på do, fordi jeg var overbevist om at det satt et troll der. Hihi... Bare en liten "kuriositet".

Helt fra jeg var liten så har jeg trodd (eller visst) at det var en mening med livet mitt, at jeg på en måte har en oppgave å utføre. Men denne "troen" var mye sterkere da jeg var liten, og den blir svakere og svakere jo eldre jeg blir. Sånn tror jeg det er for mange mennesker. Etter hvert som man vokser opp og lærer og erfarer på livets vei, så blir man mer og mer opptatt av "håndfaste" ting som jobb, penger, hus og bil. En glemmer de barnlige drømmene og framtidsplanene, man blir en "slave" av samfunnet og glemmer seg selv. Uansett, jeg tror vi alle har en oppgave å fullføre, og at andre sjeler (les:hjelpere) følger oss på veien og veileder oss.

Oi, nå ble det mye filosofering her!

Jaså, så du har vært sjømann du? Skip o'hoi! Neida, bare tuller. Så gøy å "vite" at du har levd før! Jeg tror nok du har det, jeg. For jeg skjønner så godt dette med at du føler deg hjemme og blir tiltrukket av steder. Det må jo være en grunn til det, ikke sant? Det er liksom en slags uforklarlig følelse og visshet om at man har opplevd det før. Også er det dette med den teorien om at sjelen er udødelig, da. Og da blir det veldig logisk for meg å tenke at vi har hatt tidligere liv, og at vi også får flere liv etter dette. Om vi blir en flue eller en filmstjerne, det vet vi jo ikke, men jeg har liksom større tro på at jeg kan bli en flue i mitt neste liv, enn å bli til ingenting... Ofte tenker jeg at dette livet jeg lever nå er fortid, noe jeg har opplevd før, og at jeg lever i en annen tid. Eller kanskje at man kan leve flere liv "parallelt", at man lever i flere dimensjoner på en gang. Kanskje det vi drømmer om natten egentlig er et annet liv vi lever parallelt med dette? Tja, dette er bare noe jeg tenker av og til , det er jo ikke sikkert det er sånn i det hele tatt!" Men uansett så synes jeg det er moro å filosofere litt.

Mem huff, nå må jeg legge meg. Skal opp bittelitt tidligere i morgen, og jeg MÅ ha ti timers søvn for å fungere.

Vi snakkes!

Så det er problemer innen reklamebransjen også ja. Man skulle ikke tro det når man ser all reklamen rundt omkring, men det er nedgang over alt nå. Det er en dyster tid når det gjelder arbeidsmarkedet, men vi må vel gjennom en slik nedtur for å få en ny opptur igjen. Dette med kaos og orden liksom. Utviklingen går fort nå for tiden, så det blir kanskje oftere og oftere at man får slike nedganger for å skape noe nytt igjen.

Du har bare ben i skoa ja, den var morsom. Å du har nok ben i nesa også du tenker jeg, den dagen du finner noe interessant som du kan ta fatt i. Når man går rundt arbeidsledig og føler seg unyttig, er det fort gjort å miste troen på at man har noe som helst til slutt. Men det er nok der, bare i dvale for tiden tenker jeg.

Det er utrolig så likt vi tenker, jeg filosoferer akkurat på samme måte. Tenker også at: Hvem vet, kanskje det er sånn osv. Skjønner godt det du forklarer. Det at man ikke har bevist noe, betyr ikke at det ikke finnes.

Jeg skjønner at du angrer på en måte at du har fortalt psykiateren din om dine tanker om hjelpere osv. Men likevel vil jeg si at det var fint at du sa det, for det er jo DEG. Det blir jo ikke riktig hvis du skal skjule deler av deg selv for din behandler heller. Du får prøve og kreve respekt for det synet du har på tilværelsen. Vise til alle nordmenn og folk ellers i verden som deler ditt syn, og at det dermed ikke er noen sykdom, men en alternativ tankegang ut ifra dagens vedtatte fakta. Om noen år er det nok ikke betegnet som alternativt lenger. Jeg blir skikkelig provosert av slike psykiatere som kan påstå at en interesse ikke er sunn. Jeg var hos en psykolog for mange år siden, som sa at min interesse for astrologi ikke bare var usunn, men farlig. Tenk å si noe slikt, det sier ganske mye om den mannen. Han ville gi meg medisin mot slike rare ting, og når jeg nektet plent å ta noe slikt, kunne han ikke bidra med noe sa han.

Unnskyld, men som du skjønner så har jeg ikke akkurat mye respekt for slike sneversynte typer. Det er noe med den arrogansen jeg reagerer mest på tror jeg. At de sitter der og tror at de innehar hele sannheten. Det må være ultra naivt.

Jeg kan bekrefte det du sier med at man går mer og mer bort fra sin følelse av at man har en misjon her livet, ettersom tiden går. Men kanskje den vender tilbake etterhvert. Jeg som da er såpass mange år eldre enn deg, kan se litt at ting snur i 30 årene eller noe sånt. Så kanskje jeg snart finner min hovedvei i livet. Noe som jeg er ment til liksom.

Spennende den filosofien din, men paralelle liv osv. Det er akkurat slik jeg tenker også, og mange med oss. Kvantefysikken har jo gitt oss en del svar sies det. Når vi kommer ut av tid og rom på denne jordkula vår, så ekisterer jo alt i et enormt NÅ. Alt skjer samtidig, så det er jo derfor vi kan ha synske opplevelser, da ting allerede har skjedd på et visst nivå, eller en annen dimensjon, eller hva det nå er. Det finnes masse spennende bøker om slike temaer. Tror noe av dette ble tatt opp i bøkene til han Walch, eller hva han het. Har alle 3 bøkene hjemme. De bøkene er bare helt utrolige altså, man får skikkelig satt press på sine syn, ja til og med vi som er så åpne fra før, får skikkelig hakeslepp av mye av det som står der. Og hvem vet, kanskje det er nettopp slik. Ingen kan motbevise det.

Vi blir jo kalt New Agere, så det ligger jo i ordet, at vi representerer den nye tid, en eller annen fjern eller nær fremtid. Til da får de bare se på oss som rare, den som ler sist ler best...hehe.

Jeg har en venninne som tenker og filosoferer akkurat slik som deg og meg, og hun kommer på besøk i morgen. Da skal jeg lage middag, og så skal vi filosofere litt og ha det morro. Har 3 andre venninner som også tenker slikt, men de bor lengre unna, så jeg ser dem ikke så ofte, men vi snakker i telefonen med jevne mellomrom. Så har jeg en nabo og kollega som ikke tror på noe, men som er veldig nysgjerrig da, og ser på de programmene på søndager, så ringes vi etter programmet, og diskuterer. Morro. Hun har ved en anleding innrømmet at hun ikke tror fordi hun er redd for slike ting, hun tørr rett og slett ikke å tro. Det gjelder nok mange, kanskje også mange av behandlerne. De tørr ikke å åpne opp for slike ting, for det vil forandre så mye av deres tilværelse, de er nødt til å revurdere mye, og det er for skummelt ikke sant.

Men nå får jeg se og komme meg hjem, og nyte helga.

Hyggelig og skravle med deg.

Ha en god helg og så får vi se om de åndene på den danske gården vil forlate åstedet på søndag.

Hadet bra.

Hilsen en eks-sjømann...hehe.

2. mars 2003

Så det er problemer innen reklamebransjen også ja. Man skulle ikke tro det når man ser all reklamen rundt omkring, men det er nedgang over alt nå. Det er en dyster tid når det gjelder arbeidsmarkedet, men vi må vel gjennom en slik nedtur for å få en ny opptur igjen. Dette med kaos og orden liksom. Utviklingen går fort nå for tiden, så det blir kanskje oftere og oftere at man får slike nedganger for å skape noe nytt igjen.

Du har bare ben i skoa ja, den var morsom. Å du har nok ben i nesa også du tenker jeg, den dagen du finner noe interessant som du kan ta fatt i. Når man går rundt arbeidsledig og føler seg unyttig, er det fort gjort å miste troen på at man har noe som helst til slutt. Men det er nok der, bare i dvale for tiden tenker jeg.

Det er utrolig så likt vi tenker, jeg filosoferer akkurat på samme måte. Tenker også at: Hvem vet, kanskje det er sånn osv. Skjønner godt det du forklarer. Det at man ikke har bevist noe, betyr ikke at det ikke finnes.

Jeg skjønner at du angrer på en måte at du har fortalt psykiateren din om dine tanker om hjelpere osv. Men likevel vil jeg si at det var fint at du sa det, for det er jo DEG. Det blir jo ikke riktig hvis du skal skjule deler av deg selv for din behandler heller. Du får prøve og kreve respekt for det synet du har på tilværelsen. Vise til alle nordmenn og folk ellers i verden som deler ditt syn, og at det dermed ikke er noen sykdom, men en alternativ tankegang ut ifra dagens vedtatte fakta. Om noen år er det nok ikke betegnet som alternativt lenger. Jeg blir skikkelig provosert av slike psykiatere som kan påstå at en interesse ikke er sunn. Jeg var hos en psykolog for mange år siden, som sa at min interesse for astrologi ikke bare var usunn, men farlig. Tenk å si noe slikt, det sier ganske mye om den mannen. Han ville gi meg medisin mot slike rare ting, og når jeg nektet plent å ta noe slikt, kunne han ikke bidra med noe sa han.

Unnskyld, men som du skjønner så har jeg ikke akkurat mye respekt for slike sneversynte typer. Det er noe med den arrogansen jeg reagerer mest på tror jeg. At de sitter der og tror at de innehar hele sannheten. Det må være ultra naivt.

Jeg kan bekrefte det du sier med at man går mer og mer bort fra sin følelse av at man har en misjon her livet, ettersom tiden går. Men kanskje den vender tilbake etterhvert. Jeg som da er såpass mange år eldre enn deg, kan se litt at ting snur i 30 årene eller noe sånt. Så kanskje jeg snart finner min hovedvei i livet. Noe som jeg er ment til liksom.

Spennende den filosofien din, men paralelle liv osv. Det er akkurat slik jeg tenker også, og mange med oss. Kvantefysikken har jo gitt oss en del svar sies det. Når vi kommer ut av tid og rom på denne jordkula vår, så ekisterer jo alt i et enormt NÅ. Alt skjer samtidig, så det er jo derfor vi kan ha synske opplevelser, da ting allerede har skjedd på et visst nivå, eller en annen dimensjon, eller hva det nå er. Det finnes masse spennende bøker om slike temaer. Tror noe av dette ble tatt opp i bøkene til han Walch, eller hva han het. Har alle 3 bøkene hjemme. De bøkene er bare helt utrolige altså, man får skikkelig satt press på sine syn, ja til og med vi som er så åpne fra før, får skikkelig hakeslepp av mye av det som står der. Og hvem vet, kanskje det er nettopp slik. Ingen kan motbevise det.

Vi blir jo kalt New Agere, så det ligger jo i ordet, at vi representerer den nye tid, en eller annen fjern eller nær fremtid. Til da får de bare se på oss som rare, den som ler sist ler best...hehe.

Jeg har en venninne som tenker og filosoferer akkurat slik som deg og meg, og hun kommer på besøk i morgen. Da skal jeg lage middag, og så skal vi filosofere litt og ha det morro. Har 3 andre venninner som også tenker slikt, men de bor lengre unna, så jeg ser dem ikke så ofte, men vi snakker i telefonen med jevne mellomrom. Så har jeg en nabo og kollega som ikke tror på noe, men som er veldig nysgjerrig da, og ser på de programmene på søndager, så ringes vi etter programmet, og diskuterer. Morro. Hun har ved en anleding innrømmet at hun ikke tror fordi hun er redd for slike ting, hun tørr rett og slett ikke å tro. Det gjelder nok mange, kanskje også mange av behandlerne. De tørr ikke å åpne opp for slike ting, for det vil forandre så mye av deres tilværelse, de er nødt til å revurdere mye, og det er for skummelt ikke sant.

Men nå får jeg se og komme meg hjem, og nyte helga.

Hyggelig og skravle med deg.

Ha en god helg og så får vi se om de åndene på den danske gården vil forlate åstedet på søndag.

Hadet bra.

Hilsen en eks-sjømann...hehe.

Heisann.

Jeg tror altså på spøkelser og slikt, men det var en periode for mange år siden at jeg ikke gjorde det. Rett og slett fordi jeg var redd. Dessuten hadde jeg hørt at hvis man ikke trodde på spøkelser, så ville man ikke oppleve det heller. Og det syntes jeg hørtes trygt ut. Så jeg valgte liksom å ikke tro på det, for da ville jeg ikke se noen heller. Men innerst inne trodde jeg likevel, det går jo ikke an å late som om man ikke tror på slikt. En lurer jo bare seg selv, da. Så nå er jeg help åpen for slikt, opplever jeg noe, så opplever jeg noe, og gjør jeg det ikke, gjør jeg det ikke.

Jaja, i kveld er det siste program i "Åndenes makt". Det blir spennende! Håper de klarer å bli kvitt gjenferdene, det vil jo være trist hvis de må flytte fra den flotte gården.

Håper de kan produsere flere programmer i denne serien, her i Norge, f. eks.

Har aldri tenkt på meg selv som en New Ager... trodde det var en sekt man måtte være medlem av, jeg. Men jeg kjøpte en bok for noen uker siden, som handlet om mye rart. Om spåing, tarot, overnaturlige ting, magi og mye mer. Da jeg begynte å bla i den hjemme, fant jeg ut at det rett og slett var en New Age-bok. Så jeg gadd ikke å lese mer, fordi jeg trodde det var en sekt som skulle prøve å dra med seg folk gjennom boken. Men nå fikk jeg lyst til å lese litt mer i den...

Jo, denne helgen.... har vært totaltdeppa. Fordi jeg sliter med så mange tanker om framtiden. Er samboeren den rette for meg? er et spørsmål jeg tenker på konstant. Og det er helt grusomt å forestille seg et liv uten ham. Men det er like grusomt å tenke på at jeg ikke er særlig forelsket lenger (vet jo at man ikke er det for alltid i samme person, men likevel...), jeg kjeder meg, vi gjør aldri noe gøy sammen (har f.eks. ikke vært på kino på flere år), snakker dårlig sammen m.m. Dessuten gir han meg mindre og mindre oppmerksomhet. Jeg kan godt finne på å gi ham en liten gave eller et kort, men han har sluttet helt med sånt. Han er dessuten min første kjæreste, og vi har vært sammen i mange år. Så jeg føler jo litt at jeg kanskje burde "utforske" litt mer før jeg slår meg helt til ro. Uansett, jeg trenger en mann med litt tak i. En som gir meg oppmerksomhet, som liker å snakke, liker å ordne opp i ting, en som er litt mer oppmuntrende. En som klarer å snakke om framtiden. Savner impusivitet, action...

Lurer på om dette rett og slett er en grunn til at jeg har vært så deprimert det siste året.

Vet ikke hvorfor jeg plager deg med dette, kanskje fordi jeg ikke har noen å snakke med. Uansett, det var deilig å skrive ned dette. Puh...

Håper ellers at alt står bra til med deg. Kos deg med "yndlingsprogrammet" vårt i kveld, da! Det skal i hvert fall jeg.

Forresten, jeg kom på noe. Har fått et nytt "syn". Et par netter siden.... Jeg våknet og så et slikt svevende bilde. Det var spillkort. ANER ikke hva det skal bety, i hvert fall!

Vel, ha det fint!

3. mars 2003

Heisann.

Jeg tror altså på spøkelser og slikt, men det var en periode for mange år siden at jeg ikke gjorde det. Rett og slett fordi jeg var redd. Dessuten hadde jeg hørt at hvis man ikke trodde på spøkelser, så ville man ikke oppleve det heller. Og det syntes jeg hørtes trygt ut. Så jeg valgte liksom å ikke tro på det, for da ville jeg ikke se noen heller. Men innerst inne trodde jeg likevel, det går jo ikke an å late som om man ikke tror på slikt. En lurer jo bare seg selv, da. Så nå er jeg help åpen for slikt, opplever jeg noe, så opplever jeg noe, og gjør jeg det ikke, gjør jeg det ikke.

Jaja, i kveld er det siste program i "Åndenes makt". Det blir spennende! Håper de klarer å bli kvitt gjenferdene, det vil jo være trist hvis de må flytte fra den flotte gården.

Håper de kan produsere flere programmer i denne serien, her i Norge, f. eks.

Har aldri tenkt på meg selv som en New Ager... trodde det var en sekt man måtte være medlem av, jeg. Men jeg kjøpte en bok for noen uker siden, som handlet om mye rart. Om spåing, tarot, overnaturlige ting, magi og mye mer. Da jeg begynte å bla i den hjemme, fant jeg ut at det rett og slett var en New Age-bok. Så jeg gadd ikke å lese mer, fordi jeg trodde det var en sekt som skulle prøve å dra med seg folk gjennom boken. Men nå fikk jeg lyst til å lese litt mer i den...

Jo, denne helgen.... har vært totaltdeppa. Fordi jeg sliter med så mange tanker om framtiden. Er samboeren den rette for meg? er et spørsmål jeg tenker på konstant. Og det er helt grusomt å forestille seg et liv uten ham. Men det er like grusomt å tenke på at jeg ikke er særlig forelsket lenger (vet jo at man ikke er det for alltid i samme person, men likevel...), jeg kjeder meg, vi gjør aldri noe gøy sammen (har f.eks. ikke vært på kino på flere år), snakker dårlig sammen m.m. Dessuten gir han meg mindre og mindre oppmerksomhet. Jeg kan godt finne på å gi ham en liten gave eller et kort, men han har sluttet helt med sånt. Han er dessuten min første kjæreste, og vi har vært sammen i mange år. Så jeg føler jo litt at jeg kanskje burde "utforske" litt mer før jeg slår meg helt til ro. Uansett, jeg trenger en mann med litt tak i. En som gir meg oppmerksomhet, som liker å snakke, liker å ordne opp i ting, en som er litt mer oppmuntrende. En som klarer å snakke om framtiden. Savner impusivitet, action...

Lurer på om dette rett og slett er en grunn til at jeg har vært så deprimert det siste året.

Vet ikke hvorfor jeg plager deg med dette, kanskje fordi jeg ikke har noen å snakke med. Uansett, det var deilig å skrive ned dette. Puh...

Håper ellers at alt står bra til med deg. Kos deg med "yndlingsprogrammet" vårt i kveld, da! Det skal i hvert fall jeg.

Forresten, jeg kom på noe. Har fått et nytt "syn". Et par netter siden.... Jeg våknet og så et slikt svevende bilde. Det var spillkort. ANER ikke hva det skal bety, i hvert fall!

Vel, ha det fint!

Ja, så var det slutt på Åndenes Makt, det blir trist ikke å ha det programmet å glede seg til. Men håper det dukker opp igjen til høsten eller noe. Det var veldig interessant i går, fikk en følelse av glede når den jenta var så glad. Jeg fikk nesten lyst til å få kontakt med en sjel jeg også, det virker ganske ok også.

Ja, det er noen rare sekter som også blir puttet inn i den båsen New Age, da det er samlebetegnelse for alle som ikke godtar dagens oppskrift på sannheten. Men det er mest av slike som oss, alle alternativtenkende individer, som tror på ting som ikke foreløpig kan bevises, men som så mange allerede har opplevd.

Ja, det er lett og bli deppa når man tenker på fremtiden, og ikke helt vet hva man vil i den fremtiden. Og vet at hvis man vil noe annet i fremtiden enn det man har nå, så må man forandre på noe nå. Og forandring er ikke alltid lett. Og når man ikke helt vet hva man vil, vet man heller ikke hvilken forandringer som må til. Da sitter man fast.

Men cluet tror jeg, er å finne ut hvordan man har det akkurat nå, og la fremtiden være fremtid. Hva er det som skurrer nå, hvorfor er jeg ikke tilfreds nå. Hva mangler jeg nå. Du nevner ting du føler du mangler, oppmerksomhet fra samboeren. Men hvis du går videre i tankene, og tenker at du får det du vil ha av ham, og tenker da NOW WHAT?

Eller om du tenker at du slår opp med han du nå er sammen med og finner en som er mer tak i som du sier, og deretter tenker NOW WHAT?

Det gjelder å komme inn til kjernen av problemet liksom. Men hvis du nå har begynt og tenke om han du er sammen med er den rette, tror jeg du må foreta deg noe på et eller annet plan. Den tanken går sjelden vekk uten en form for forandring. Er det noe du selv kan foreta deg nå, som gir deg noe av det som du føler du trenger. Noen utenom samlivet som kan inspirere deg?

Så kommer frykten. Det er alltid et spørsmål om frykt når man føler man må forandre på noe. Hva frykter man skal skje dersom ditt og dersom datt. Siden samboeren heller ikke virker særlig entusiastisk, hadde kanskje en pause vært lurt for dere. Slik at dere kan se hverandre på avstand en stund, og lære og se noe annet igjen, enn rutinen. Har du tatt det opp med ham, at du føler at forholdet deres ikke har noe glød lenger?

Spillkort i syn. Det første jeg da tenkte på er at din underbevissthet kanskje prøver og fortelle deg at du driver på med et spill. Narrer du deg selv på et område? Så du hvilket kort det var? Men det kan selvfølgelig være så mye det. Du har sikkert sett slike kort i den boken du snakket om, kanskje det er noe der som har festet seg, men som du ikke har fått bevisstheten på enda, slik at det underbevisste fortsatt jobber med saken.

Deler samboeren din ditt syn på slike åndelige ting? Ser han programmet sammen med deg, eller er han motpolen. Det hadde vært kjekt å ha en med samme interesse så klart. Men det er også kjekt å ha motpolen hjemme og boltre seg i sin interesse ute, så har man balanse. Men forståelse fra ham er jo selvfølgelig et must.

Nå må jeg stikke fra jobb igjen, men kan skravle mer om dette senere. Håper du er mer ovenpå idag enn du var i helga. Men husk at når du er som mest deppa, så er du nærmest kjernen, og kan ha sjans til å finne noe viktig.

Hadet bra så lenge

4. mars 2003

Ja, så var det slutt på Åndenes Makt, det blir trist ikke å ha det programmet å glede seg til. Men håper det dukker opp igjen til høsten eller noe. Det var veldig interessant i går, fikk en følelse av glede når den jenta var så glad. Jeg fikk nesten lyst til å få kontakt med en sjel jeg også, det virker ganske ok også.

Ja, det er noen rare sekter som også blir puttet inn i den båsen New Age, da det er samlebetegnelse for alle som ikke godtar dagens oppskrift på sannheten. Men det er mest av slike som oss, alle alternativtenkende individer, som tror på ting som ikke foreløpig kan bevises, men som så mange allerede har opplevd.

Ja, det er lett og bli deppa når man tenker på fremtiden, og ikke helt vet hva man vil i den fremtiden. Og vet at hvis man vil noe annet i fremtiden enn det man har nå, så må man forandre på noe nå. Og forandring er ikke alltid lett. Og når man ikke helt vet hva man vil, vet man heller ikke hvilken forandringer som må til. Da sitter man fast.

Men cluet tror jeg, er å finne ut hvordan man har det akkurat nå, og la fremtiden være fremtid. Hva er det som skurrer nå, hvorfor er jeg ikke tilfreds nå. Hva mangler jeg nå. Du nevner ting du føler du mangler, oppmerksomhet fra samboeren. Men hvis du går videre i tankene, og tenker at du får det du vil ha av ham, og tenker da NOW WHAT?

Eller om du tenker at du slår opp med han du nå er sammen med og finner en som er mer tak i som du sier, og deretter tenker NOW WHAT?

Det gjelder å komme inn til kjernen av problemet liksom. Men hvis du nå har begynt og tenke om han du er sammen med er den rette, tror jeg du må foreta deg noe på et eller annet plan. Den tanken går sjelden vekk uten en form for forandring. Er det noe du selv kan foreta deg nå, som gir deg noe av det som du føler du trenger. Noen utenom samlivet som kan inspirere deg?

Så kommer frykten. Det er alltid et spørsmål om frykt når man føler man må forandre på noe. Hva frykter man skal skje dersom ditt og dersom datt. Siden samboeren heller ikke virker særlig entusiastisk, hadde kanskje en pause vært lurt for dere. Slik at dere kan se hverandre på avstand en stund, og lære og se noe annet igjen, enn rutinen. Har du tatt det opp med ham, at du føler at forholdet deres ikke har noe glød lenger?

Spillkort i syn. Det første jeg da tenkte på er at din underbevissthet kanskje prøver og fortelle deg at du driver på med et spill. Narrer du deg selv på et område? Så du hvilket kort det var? Men det kan selvfølgelig være så mye det. Du har sikkert sett slike kort i den boken du snakket om, kanskje det er noe der som har festet seg, men som du ikke har fått bevisstheten på enda, slik at det underbevisste fortsatt jobber med saken.

Deler samboeren din ditt syn på slike åndelige ting? Ser han programmet sammen med deg, eller er han motpolen. Det hadde vært kjekt å ha en med samme interesse så klart. Men det er også kjekt å ha motpolen hjemme og boltre seg i sin interesse ute, så har man balanse. Men forståelse fra ham er jo selvfølgelig et must.

Nå må jeg stikke fra jobb igjen, men kan skravle mer om dette senere. Håper du er mer ovenpå idag enn du var i helga. Men husk at når du er som mest deppa, så er du nærmest kjernen, og kan ha sjans til å finne noe viktig.

Hadet bra så lenge

Ja, nå blir ikke søndagene så spennende lenger... Kommer til å savne programmet veldig. Jeg ble også glad inni meg da han sa at jenta var mye gladere nå og hadde det bra. Det hadde ikke vært meg i mot å ha et sånt snilt lekent spøkelse heller.

Jeg er faktisk kjemperedd for forandring ja. Jeg har alltid vært en person som fullfører det jeg har begynt på, både når det gjelde utdanning og arbeid. Liker litt rutine og den tryggheten det gir... Så når jeg nå føler at jeg ikke er så sikker på forholdet lenger, så blir jeg nervøs. Jeg har aldri avsluttet et forhold før, og dette er jo mitt første. Det ville blitt veldig vemodig å si stopp nå...

Det som "skurrer" mest er rett og slett hva jeg føler for ham. Vi utvikler oss i negativ retnin++++++g, og jeg er blitt veldig isolert siden jeg traff ham. Det er bare oss to hverdagen dreier seg om liksom, vi har ingen felles venner... Selv om han skulle forandret seg nå, så vet jeg ikke om det hadde hjulpet særlig. Jeg er jo glad i ham, men... jeg kjeder meg. Ønsker impulsivitet, det ordet kjenner ikke han til. Dessverre... Jeg var mye mer impulsiv før jeg traff ham. Hadde venner, pluss ei bestevenninne. Nå har jeg bare ham, og nettopp derfor er det ufattelig å forestille seg et liv uten ham. Da må jeg bare finne meg nye venner for ikke å bli helt ensom og isolert. Og uten jobb vil jeg ikke ha råd til å bo i denne leiligheten heller. Da må vi selge den, og det ville også vært utrolig trist. Nei, huff, uten ham er jeg ingenting. "Syk", arbeidsløs og venneløs. Det går jo bare ikke an...

Skummelt å tenke på å ta en pause også... Huff... Sikkert lurt, men jeg tør nok ikke å foreslå det. Men han merker at jeg har forandret meg, jeg trekker meg mye unna og virker nok litt sur og lei.

En ting er sikkert og visst: han er overhodet ikke interessert i det overnaturlige! For ham er det bare "Illustrert Vitenskap" som gjelder. Så vi ser ikke slike programmer sammen, nei. Han synes nok jeg er litt rar og "eksentrisk", for jeg snakker jo mye om slikt. Moren min er akkurat som meg, så henne kan jeg diskutere sånt med.

Nei, nå må jeg spise litt. Skal ta akupunktur i dag. Gruer meg! For sist så satt den ene nåla feil, og det gjorde så vondt at jeg grinte av smerte! Men det går nok bedre i dag...

Ha en fortsatt fin dag, da!

4. mars 2003

Ja, nå blir ikke søndagene så spennende lenger... Kommer til å savne programmet veldig. Jeg ble også glad inni meg da han sa at jenta var mye gladere nå og hadde det bra. Det hadde ikke vært meg i mot å ha et sånt snilt lekent spøkelse heller.

Jeg er faktisk kjemperedd for forandring ja. Jeg har alltid vært en person som fullfører det jeg har begynt på, både når det gjelde utdanning og arbeid. Liker litt rutine og den tryggheten det gir... Så når jeg nå føler at jeg ikke er så sikker på forholdet lenger, så blir jeg nervøs. Jeg har aldri avsluttet et forhold før, og dette er jo mitt første. Det ville blitt veldig vemodig å si stopp nå...

Det som "skurrer" mest er rett og slett hva jeg føler for ham. Vi utvikler oss i negativ retnin++++++g, og jeg er blitt veldig isolert siden jeg traff ham. Det er bare oss to hverdagen dreier seg om liksom, vi har ingen felles venner... Selv om han skulle forandret seg nå, så vet jeg ikke om det hadde hjulpet særlig. Jeg er jo glad i ham, men... jeg kjeder meg. Ønsker impulsivitet, det ordet kjenner ikke han til. Dessverre... Jeg var mye mer impulsiv før jeg traff ham. Hadde venner, pluss ei bestevenninne. Nå har jeg bare ham, og nettopp derfor er det ufattelig å forestille seg et liv uten ham. Da må jeg bare finne meg nye venner for ikke å bli helt ensom og isolert. Og uten jobb vil jeg ikke ha råd til å bo i denne leiligheten heller. Da må vi selge den, og det ville også vært utrolig trist. Nei, huff, uten ham er jeg ingenting. "Syk", arbeidsløs og venneløs. Det går jo bare ikke an...

Skummelt å tenke på å ta en pause også... Huff... Sikkert lurt, men jeg tør nok ikke å foreslå det. Men han merker at jeg har forandret meg, jeg trekker meg mye unna og virker nok litt sur og lei.

En ting er sikkert og visst: han er overhodet ikke interessert i det overnaturlige! For ham er det bare "Illustrert Vitenskap" som gjelder. Så vi ser ikke slike programmer sammen, nei. Han synes nok jeg er litt rar og "eksentrisk", for jeg snakker jo mye om slikt. Moren min er akkurat som meg, så henne kan jeg diskutere sånt med.

Nei, nå må jeg spise litt. Skal ta akupunktur i dag. Gruer meg! For sist så satt den ene nåla feil, og det gjorde så vondt at jeg grinte av smerte! Men det går nok bedre i dag...

Ha en fortsatt fin dag, da!

Rekker og skrive noen ord håper jeg før vaktmesteren kommer.

Først må jeg si at jeg nesten hoppet i stolen av det siste du skrev. At du går til akupunktur og at sist gang så var det spesielt vondt.

Jeg går nemlig også til akupunktur og sist jeg var der, så fikk jeg så store smerter at jeg bare hylte ut, og han måtte dra ut nåla. Vet ikke om jeg tørr og sette nåler neste gang. Jeg fikk så rare virkninger etterpå. Armen ble så rar. Men det har heller ikke noe positiv virkning, så jeg kan like godt gi opp det tror jeg. Har en nakkeskade, og slike skader går nok ikke med akupunktur.

Jeg skjønner du sitter i et lite edderkoppnett når det gjelder samlivet og deg selv. Det er liksom ingen vei ut.

Men slik jeg ser det, tror jeg løsningen ligger i å finne deg selv, før du tenker mer på forholdet og om mannen er den rette eller ikke.

Hvor har det blitt av venninnene dine da, som du hadde før du traff ham. Måtte du flytte?

I hvilken del av landet bor du? I by eller bygd? Du trenger nok å få et nettverk utenom mannen først. Du kan jo starte med å finne noen som deler din interesse, og se om du kan få noen venner. Det er mange der ute, bare man finner dem. Meld deg på et kurs f.eks. Jeg startet på spanskkurs for noen år siden, og der traff jeg en jente som siden har blitt en nær venninne.

Men du nå kom vaktmesteren. Skriver mer i morgen.

Hadet bra så lenge

4. mars 2003

Rekker og skrive noen ord håper jeg før vaktmesteren kommer.

Først må jeg si at jeg nesten hoppet i stolen av det siste du skrev. At du går til akupunktur og at sist gang så var det spesielt vondt.
Jeg går nemlig også til akupunktur og sist jeg var der, så fikk jeg så store smerter at jeg bare hylte ut, og han måtte dra ut nåla. Vet ikke om jeg tørr og sette nåler neste gang. Jeg fikk så rare virkninger etterpå. Armen ble så rar. Men det har heller ikke noe positiv virkning, så jeg kan like godt gi opp det tror jeg. Har en nakkeskade, og slike skader går nok ikke med akupunktur.

Jeg skjønner du sitter i et lite edderkoppnett når det gjelder samlivet og deg selv. Det er liksom ingen vei ut.

Men slik jeg ser det, tror jeg løsningen ligger i å finne deg selv, før du tenker mer på forholdet og om mannen er den rette eller ikke.

Hvor har det blitt av venninnene dine da, som du hadde før du traff ham. Måtte du flytte?

I hvilken del av landet bor du? I by eller bygd? Du trenger nok å få et nettverk utenom mannen først. Du kan jo starte med å finne noen som deler din interesse, og se om du kan få noen venner. Det er mange der ute, bare man finner dem. Meld deg på et kurs f.eks. Jeg startet på spanskkurs for noen år siden, og der traff jeg en jente som siden har blitt en nær venninne.

Men du nå kom vaktmesteren. Skriver mer i morgen.

Hadet bra så lenge

Oi, så rart! At du har opplevd det samme som meg hos akupunktøren. Trodde det bare var jeg som fikk slike smerter, jeg! Har alltid hørt at akupunktur ikke gjør noe vondt, bortsett fra litt når man leer på nåla. Men der tok jeg skammelig feil!

Sist jeg var der, så satte han nålene og gikk ut. Det gikk bra. Men så begynte det å gjøre noe så inn i hampen vondt, at tårene fosset ut. Jeg lå en stund slik og gråt av smerte før han kom tilbake. Da tok han nåla ut og satte den inn igjen, og da var det bra. Han sa at jeg var så anspent i kroppen at jeg fikk krampe, og det er nok sant. Dirret i hele kroppen. Men verst var det der den ene nåla sto.

I dag tenkte jeg at det sikkert gikk bedre. Men der tok jeg feil igjen! I dag var det enda verre... Det gjorde så vanvittig vondt da han satte dem inn, jeg rykket til meg armen og skrek. Bena ristet og tårene rant. Det var rett og slett ren tortur! Det var ei jente til der, i et annet avlukke, og hun skrek skikkelig hun også. Skjønner henne godt...

Akupunktøren sa at jeg var helt hard i beina av anspenthet, og jeg var øm der han klemte. Han sa jeg var hard som sement... hehe...

Men det verste var nesten da nålene var tatt ut. Har hatt vondt i den ene hånden siden sist jeg var der, og når nålen der nå var borte, så fikk jeg vanvittige smerter der igjen. Klarte nesten ikke å kjøre hjem. Og da jeg kom hjem lå jeg på sofaen og bare grinte. Begynte å miste pusten, tårene rant og jeg følte meg rett og slett syk. Og jeg hadde så vondt! Så jeg tror rett og slett at jeg ikke tør å dra dit mer, jeg. Det er jo tortur. Har fått time om to uker, så jeg får se. Tror jeg vil ta med meg noen neste gang, jeg, kanskje jeg klarer å slappe mer av da.

Uansett, det kan da ikke være normalt at akupunktur gjør så vondt. Vi får finne på noe annet, tror jeg!

Jeg har nok problemer med å finne meg selv, ja. Jeg hadde vel egentlig hatt godt av å bo alene i en periode. Jeg flyttet nemlig rett hjemmefra og sammen med kjæresten min. Men jeg tror ikke at jeg blir mer sikker på forholdet vårt når jeg finner meg selv. Jeg tror nemlig at når jeg finner meg selv, så finner jeg ut at det er mye mer "guts" i meg en det både jeg og andre tror. Og da må jeg ha litt action og spenning i tilværelsen, og det har jeg i hvert fall ikke nå!

Hmm... venninnene mine, ja. Har alltid hatt en bestevenninne. Hun er ett år yngre enn meg. Vi har rett og slett bare mistet kontakten, vokst fra hverandre. Men hun var av den typen som ikke dukker opp til avtaler og ikke ringer hvis hun ikke kan komme, og lover ditt og lover datt. Dette har gjort at jeg, med min lave selvtillit, ikke har turt å ta kontakt så ofte som jeg burde. I redsel for å bli avvist.

Ellers har jeg hatt en del klassevenninner på videregående og andre skoler jeg har gått etter det. Men jeg mister alltid kontakten med folk når skolen eller jobboppdraget er slutt. Kan være kjempevenner med folk, enten det er på jobb eller skole, men vips, så er skolen/jobben over, og vi mister kontakten.

Er nok ikke noe flink til å opprettholde kontakten med folk. Feilen er at jeg har så dårlig selvtillit at jeg tror at ingen liker meg eller vil være venn med meg. Så da lar jeg være å ta kontakt, og da tror de kanskje at det er jeg som ikke vil.

Jeg bor litt utenfor en by på østlandet, så her burde det vel være nok av kurs og liknende jeg kunne ta. Men nå er jeg sykemeldt og orker ikke tanken engang. Dessuten er det vanskelig å skaffe seg nye venner når en er så "gammel" som meg, de fleste har en omgangskrets og "trenger" ikke flere venner.

Ja, nå ble det mye snakk om meg selv igjen. Beklager!

Håper det går bra med deg. Og at jobben din går bra. Si ifra hvis du får kontakt med et spøkelse, da! Hihi...

Det dukker nok opp når du minst venter det... Er du sikker på at det var vaktmesteren du så? Kanskje det var noe heeelt annet, vet du! Neida, jeg bare tuller litt jeg. Prøver å gjøre hverdagen litt mer spennende...

5. mars 2003

Oi, så rart! At du har opplevd det samme som meg hos akupunktøren. Trodde det bare var jeg som fikk slike smerter, jeg! Har alltid hørt at akupunktur ikke gjør noe vondt, bortsett fra litt når man leer på nåla. Men der tok jeg skammelig feil!

Sist jeg var der, så satte han nålene og gikk ut. Det gikk bra. Men så begynte det å gjøre noe så inn i hampen vondt, at tårene fosset ut. Jeg lå en stund slik og gråt av smerte før han kom tilbake. Da tok han nåla ut og satte den inn igjen, og da var det bra. Han sa at jeg var så anspent i kroppen at jeg fikk krampe, og det er nok sant. Dirret i hele kroppen. Men verst var det der den ene nåla sto.

I dag tenkte jeg at det sikkert gikk bedre. Men der tok jeg feil igjen! I dag var det enda verre... Det gjorde så vanvittig vondt da han satte dem inn, jeg rykket til meg armen og skrek. Bena ristet og tårene rant. Det var rett og slett ren tortur! Det var ei jente til der, i et annet avlukke, og hun skrek skikkelig hun også. Skjønner henne godt...

Akupunktøren sa at jeg var helt hard i beina av anspenthet, og jeg var øm der han klemte. Han sa jeg var hard som sement... hehe...

Men det verste var nesten da nålene var tatt ut. Har hatt vondt i den ene hånden siden sist jeg var der, og når nålen der nå var borte, så fikk jeg vanvittige smerter der igjen. Klarte nesten ikke å kjøre hjem. Og da jeg kom hjem lå jeg på sofaen og bare grinte. Begynte å miste pusten, tårene rant og jeg følte meg rett og slett syk. Og jeg hadde så vondt! Så jeg tror rett og slett at jeg ikke tør å dra dit mer, jeg. Det er jo tortur. Har fått time om to uker, så jeg får se. Tror jeg vil ta med meg noen neste gang, jeg, kanskje jeg klarer å slappe mer av da.

Uansett, det kan da ikke være normalt at akupunktur gjør så vondt. Vi får finne på noe annet, tror jeg!

Jeg har nok problemer med å finne meg selv, ja. Jeg hadde vel egentlig hatt godt av å bo alene i en periode. Jeg flyttet nemlig rett hjemmefra og sammen med kjæresten min. Men jeg tror ikke at jeg blir mer sikker på forholdet vårt når jeg finner meg selv. Jeg tror nemlig at når jeg finner meg selv, så finner jeg ut at det er mye mer "guts" i meg en det både jeg og andre tror. Og da må jeg ha litt action og spenning i tilværelsen, og det har jeg i hvert fall ikke nå!

Hmm... venninnene mine, ja. Har alltid hatt en bestevenninne. Hun er ett år yngre enn meg. Vi har rett og slett bare mistet kontakten, vokst fra hverandre. Men hun var av den typen som ikke dukker opp til avtaler og ikke ringer hvis hun ikke kan komme, og lover ditt og lover datt. Dette har gjort at jeg, med min lave selvtillit, ikke har turt å ta kontakt så ofte som jeg burde. I redsel for å bli avvist.

Ellers har jeg hatt en del klassevenninner på videregående og andre skoler jeg har gått etter det. Men jeg mister alltid kontakten med folk når skolen eller jobboppdraget er slutt. Kan være kjempevenner med folk, enten det er på jobb eller skole, men vips, så er skolen/jobben over, og vi mister kontakten.

Er nok ikke noe flink til å opprettholde kontakten med folk. Feilen er at jeg har så dårlig selvtillit at jeg tror at ingen liker meg eller vil være venn med meg. Så da lar jeg være å ta kontakt, og da tror de kanskje at det er jeg som ikke vil.

Jeg bor litt utenfor en by på østlandet, så her burde det vel være nok av kurs og liknende jeg kunne ta. Men nå er jeg sykemeldt og orker ikke tanken engang. Dessuten er det vanskelig å skaffe seg nye venner når en er så "gammel" som meg, de fleste har en omgangskrets og "trenger" ikke flere venner.

Ja, nå ble det mye snakk om meg selv igjen. Beklager!

Håper det går bra med deg. Og at jobben din går bra. Si ifra hvis du får kontakt med et spøkelse, da! Hihi...

Det dukker nok opp når du minst venter det... Er du sikker på at det var vaktmesteren du så? Kanskje det var noe heeelt annet, vet du! Neida, jeg bare tuller litt jeg. Prøver å gjøre hverdagen litt mer spennende...

Idag rakk jeg nesten bare å lese hva du har skrevet, før vaktmesteren kom. Eller et spøkelse som vil kaste meg ut...hihi.

Han går bortover gangen nå, så jeg må skynde meg.

Så det er fordi vi er så anspente at det gjør så vondt ja. Han jeg går hos, sier ingenting han, håpløs type. Skulle gjerne sett han fortalte mer om hva han trodde osv. Men jeg har også hørt det før, at jeg er hard som sement. Vi går nok og bærer på masse greier tenker jeg. Men om akupunktur hjelper vet jeg ikke. Jeg skal prøve ultralyd istenfor jeg nå tror jeg. Skal dit på fredag.

Men nå må jeg logge av, for nå roper spøkelset.

Hadet bra så lenge, i morgen har jeg bedre tid håper jeg.

5. mars 2003

Idag rakk jeg nesten bare å lese hva du har skrevet, før vaktmesteren kom. Eller et spøkelse som vil kaste meg ut...hihi.

Han går bortover gangen nå, så jeg må skynde meg.

Så det er fordi vi er så anspente at det gjør så vondt ja. Han jeg går hos, sier ingenting han, håpløs type. Skulle gjerne sett han fortalte mer om hva han trodde osv. Men jeg har også hørt det før, at jeg er hard som sement. Vi går nok og bærer på masse greier tenker jeg. Men om akupunktur hjelper vet jeg ikke. Jeg skal prøve ultralyd istenfor jeg nå tror jeg. Skal dit på fredag.

Men nå må jeg logge av, for nå roper spøkelset.

Hadet bra så lenge, i morgen har jeg bedre tid håper jeg.

Hihi... hils spøkelset fra meg, da!

Ja, jeg vet neimen ikke om jeg tør å ta akupunktur mer. For jeg er neppe mer avslappet neste gang! Heldigvis er det to uker til. Og hvis jeg tør å prøve det igjen, så skal jeg ha med meg noen.

Så dumt at akupunktøren din ikke sier noe, da. Det er ikke noe særlig å ligge der helt forsvarsløs og ikke vite hva som skjer og hvorfor det gjør så vondt. Han er tydeligvis av den stille typen. Der jeg går er vi inne flere på en gang (bak hvert vårt forheng), så han har ganske mange å ta seg av på en gang. Men han sier i hvert fall hvorfor det gjør vondt og hvorfor han stikker der eller der. Men pratsom, vil jeg nok ikke kalle ham heller.

Du får mase og spørre når det er noe du lurer på. Da må han jo svare!

Hm... det høres mye mer behagelig ut med ultralyd. Er det for å behandle smerter også? Det visste jeg ikke... eller jeg har kanskje hørt om det. Sist jeg tok ultralyd, for noen uker siden (ikke som behandling, men som undersøkelse) fant legen en gallesten, så nå går jeg og innbiller meg at jeg kommer til å bli syk snart! Men det er jo ikke så sikkert, da, den har kanskje vært der i mange år. Og kanskje den ikke kommer ut noen gang heller. Håper ikke det...

Lykke til med ultralyden, da! Det går sikkert veldig bra (og smertefritt!).

Hilsen

7. mars 2003

Hihi... hils spøkelset fra meg, da!

Ja, jeg vet neimen ikke om jeg tør å ta akupunktur mer. For jeg er neppe mer avslappet neste gang! Heldigvis er det to uker til. Og hvis jeg tør å prøve det igjen, så skal jeg ha med meg noen.

Så dumt at akupunktøren din ikke sier noe, da. Det er ikke noe særlig å ligge der helt forsvarsløs og ikke vite hva som skjer og hvorfor det gjør så vondt. Han er tydeligvis av den stille typen. Der jeg går er vi inne flere på en gang (bak hvert vårt forheng), så han har ganske mange å ta seg av på en gang. Men han sier i hvert fall hvorfor det gjør vondt og hvorfor han stikker der eller der. Men pratsom, vil jeg nok ikke kalle ham heller.

Du får mase og spørre når det er noe du lurer på. Da må han jo svare!

Hm... det høres mye mer behagelig ut med ultralyd. Er det for å behandle smerter også? Det visste jeg ikke... eller jeg har kanskje hørt om det. Sist jeg tok ultralyd, for noen uker siden (ikke som behandling, men som undersøkelse) fant legen en gallesten, så nå går jeg og innbiller meg at jeg kommer til å bli syk snart! Men det er jo ikke så sikkert, da, den har kanskje vært der i mange år. Og kanskje den ikke kommer ut noen gang heller. Håper ikke det...

Lykke til med ultralyden, da! Det går sikkert veldig bra (og smertefritt!).

Hilsen

Nå har jeg endelig mer tid til overs. Igår var det revisorer her, og de gikk ikke før etter kl. 16.00. Men i dag er det fredagsstemning og ikke så travelt.

Idag var jeg hos han akupunktøren igjen, men jeg tok bare ultralyd, og det kjennes mye bedre enn de nålene. Ultralyd kjenner man jo ikke i det hele tatt, og kan lure på om det overhodet har noe virkning, men det har nok det tror jeg. Han masserte litt både før og etter ultralyden og det føles greit. Så imorgen skal jeg ikke våkne opp med kraftig hodepine, slik jeg gjorde med nålene. Jeg prøver og spørre han akupunktøren, men får ikke noe utdypende svar, bare noen høflighetsord. Ultralyden er mot smerter ja, til og myke opp vevet etter som jeg har skjønt.

Det er litt uvant å gå til en helg uten å glede seg til søndag kl. 21.30. Men jeg får finne på noe annet og glede meg til. Det har jo kommet snø igjen her i Oslo, så jeg får vel ta en skitur kanskje. Men fredagskveldene er det beste med hele helga, da koser jeg meg med underholdningen på NRK, og ser frem til to dager fri.

Ja, det blir kanskje ikke slik for deg, som ikke har noe jobb for tiden, men håper du klarer å skille mellom helg og hverdag for det. Jeg har en venninne som ikke har jobbet på mange år, men hun sier hun har helga som høydepunkt likevel.

Jeg håper jeg for roet meg til å lese i en bok i helga. Har jo så mange som jeg ikke har lest. Burde ha lest en før den kommer den med de barna som husket tidligere liv, som jeg fortalte om.

På søndag får jeg besøk av to venninner, vi skal gå tur i marka dersom det ikke er altfor dårlig vær. De er litt interessert i alternative ting de også, men ikke så mye som meg, så det blir ikke så mye prat om det når vi er sammen. De er litt åpne for det, men ikke noe noe spesielt interessert liksom.

Det er et par restauranter her i byen hvor det spøker sies det. Har vært så vidt innom den ene, og kunne kjenne at lufta liksom vibrerte mer der, enn på andre steder. Det kan jo være innbildning selvfølgelig, men jeg kjente at vibreringen var sterkere på enkelte plasser i rommet. Rare greier. Har hørt historier om personale som har blitt skikkelig skremt. Tror nok ikke jeg hadde tørt og være sistemann som forlater et sånt sted.

Det er spennende og høre slike historier, jeg trenger en viss spenning i hverdagen jeg, og finner stadig på noe småting som kan gi litt spenning. Pleier du og lage spenning for deg selv? Man får ikke noe annen morro enn den man lager selv, sies det, og det er jammen sant altså.

Håper du får en bedre helg denne gang enn du tydeligvis hadde forrige helg. Men som jeg sa sist, så er en skikkelig deppa periode en fin anledning til å finne noen svar fra det indre. Det hender jeg får slike perioder hvor alt synes svart. Da har jeg lært meg til å på en måte nyte den perioden, selv om det sikkert høres dumt ut. Jeg har funnet ut for meg selv at det som gjør meg virkelig deprimert, er at jeg er sint på meg selv fordi jeg er deprimert. Da kommer man ut og kjøre. Det er noe med å være i depresjonen med hud og hår. Det er vanskelig og forklare, men det funker for meg ihvertfall. Det føles litt som å være i en annen dimensjon. Som sagt veldig vanskelig og forklare, men du har kanskje opplevd dette selv og skjønner hva jeg prøver og si her.

Jeg har vært borti en mann som har ødelagt en del for meg, han var nummeret før psykopat tror jeg, hvis han ikke var det. Men han ga meg mye innsikt i meg selv i den perioden, så jeg fikk på en måte noe igjen for alt det vonde. Det er i motbakkene det går oppover som det heter, og det er noe i det. Men jeg har jo brukt en del år på og grave i meg selv da, så det skulle jo bare mangle om jeg ikke fant noe....hehe. Håper du ikke behøver og bruke fult så lang tid. Du kan bruke tiden nå som du ikke arbeider og grave. Jeg flyktet unna i arbeid i mange år, før jeg begynte og grave. Mener og huske at du også var en slik arbeidsnarkoman, sa du ikke noe slikt i et av innleggene tro? Det er jo en sunn flukt, men man må ta seg tid til seg selv også, så man ikke mister sitt JEG. Så den mannen jeg møtte hjalp meg faktisk til å finne igjen meg selv. Alt som skjer er gaver sies det, uansett hvor vondt det må være. Jeg har noen bøker som omhandler slike ting, men det er veldig vanskelig og fordøye. Det må som regel gå en tid før man kan se på ting som gaver. Jeg tror jo da på tidligere liv, og er overbevist om at jeg har vært sammen med denne mannen på et vis i et tidligere liv. Sånn tankegang gir mye spenning ihvertfall, og i tillegg hjelp i en vanskelig situasjon. Litt perspektiv er bra.

Ja, det er visst ikke så bra at jeg har så god tid. Skriver jo høl i hodet på deg jo...hehe.

Nå får jeg prøve og jobbe litt igjen, før jeg tar helga. Ha en god helg og håper du får litt spenning denne helga også, selv om åndene på TV ikke er der, så er de rundt oss hele tiden....hihi. Uuuuæææææ.

Hadet riktig bra så lenge.

7. mars 2003

Nå har jeg endelig mer tid til overs. Igår var det revisorer her, og de gikk ikke før etter kl. 16.00. Men i dag er det fredagsstemning og ikke så travelt.

Idag var jeg hos han akupunktøren igjen, men jeg tok bare ultralyd, og det kjennes mye bedre enn de nålene. Ultralyd kjenner man jo ikke i det hele tatt, og kan lure på om det overhodet har noe virkning, men det har nok det tror jeg. Han masserte litt både før og etter ultralyden og det føles greit. Så imorgen skal jeg ikke våkne opp med kraftig hodepine, slik jeg gjorde med nålene. Jeg prøver og spørre han akupunktøren, men får ikke noe utdypende svar, bare noen høflighetsord. Ultralyden er mot smerter ja, til og myke opp vevet etter som jeg har skjønt.

Det er litt uvant å gå til en helg uten å glede seg til søndag kl. 21.30. Men jeg får finne på noe annet og glede meg til. Det har jo kommet snø igjen her i Oslo, så jeg får vel ta en skitur kanskje. Men fredagskveldene er det beste med hele helga, da koser jeg meg med underholdningen på NRK, og ser frem til to dager fri.

Ja, det blir kanskje ikke slik for deg, som ikke har noe jobb for tiden, men håper du klarer å skille mellom helg og hverdag for det. Jeg har en venninne som ikke har jobbet på mange år, men hun sier hun har helga som høydepunkt likevel.

Jeg håper jeg for roet meg til å lese i en bok i helga. Har jo så mange som jeg ikke har lest. Burde ha lest en før den kommer den med de barna som husket tidligere liv, som jeg fortalte om.

På søndag får jeg besøk av to venninner, vi skal gå tur i marka dersom det ikke er altfor dårlig vær. De er litt interessert i alternative ting de også, men ikke så mye som meg, så det blir ikke så mye prat om det når vi er sammen. De er litt åpne for det, men ikke noe noe spesielt interessert liksom.

Det er et par restauranter her i byen hvor det spøker sies det. Har vært så vidt innom den ene, og kunne kjenne at lufta liksom vibrerte mer der, enn på andre steder. Det kan jo være innbildning selvfølgelig, men jeg kjente at vibreringen var sterkere på enkelte plasser i rommet. Rare greier. Har hørt historier om personale som har blitt skikkelig skremt. Tror nok ikke jeg hadde tørt og være sistemann som forlater et sånt sted.

Det er spennende og høre slike historier, jeg trenger en viss spenning i hverdagen jeg, og finner stadig på noe småting som kan gi litt spenning. Pleier du og lage spenning for deg selv? Man får ikke noe annen morro enn den man lager selv, sies det, og det er jammen sant altså.

Håper du får en bedre helg denne gang enn du tydeligvis hadde forrige helg. Men som jeg sa sist, så er en skikkelig deppa periode en fin anledning til å finne noen svar fra det indre. Det hender jeg får slike perioder hvor alt synes svart. Da har jeg lært meg til å på en måte nyte den perioden, selv om det sikkert høres dumt ut. Jeg har funnet ut for meg selv at det som gjør meg virkelig deprimert, er at jeg er sint på meg selv fordi jeg er deprimert. Da kommer man ut og kjøre. Det er noe med å være i depresjonen med hud og hår. Det er vanskelig og forklare, men det funker for meg ihvertfall. Det føles litt som å være i en annen dimensjon. Som sagt veldig vanskelig og forklare, men du har kanskje opplevd dette selv og skjønner hva jeg prøver og si her.

Jeg har vært borti en mann som har ødelagt en del for meg, han var nummeret før psykopat tror jeg, hvis han ikke var det. Men han ga meg mye innsikt i meg selv i den perioden, så jeg fikk på en måte noe igjen for alt det vonde. Det er i motbakkene det går oppover som det heter, og det er noe i det. Men jeg har jo brukt en del år på og grave i meg selv da, så det skulle jo bare mangle om jeg ikke fant noe....hehe. Håper du ikke behøver og bruke fult så lang tid. Du kan bruke tiden nå som du ikke arbeider og grave. Jeg flyktet unna i arbeid i mange år, før jeg begynte og grave. Mener og huske at du også var en slik arbeidsnarkoman, sa du ikke noe slikt i et av innleggene tro? Det er jo en sunn flukt, men man må ta seg tid til seg selv også, så man ikke mister sitt JEG. Så den mannen jeg møtte hjalp meg faktisk til å finne igjen meg selv. Alt som skjer er gaver sies det, uansett hvor vondt det må være. Jeg har noen bøker som omhandler slike ting, men det er veldig vanskelig og fordøye. Det må som regel gå en tid før man kan se på ting som gaver. Jeg tror jo da på tidligere liv, og er overbevist om at jeg har vært sammen med denne mannen på et vis i et tidligere liv. Sånn tankegang gir mye spenning ihvertfall, og i tillegg hjelp i en vanskelig situasjon. Litt perspektiv er bra.

Ja, det er visst ikke så bra at jeg har så god tid. Skriver jo høl i hodet på deg jo...hehe.

Nå får jeg prøve og jobbe litt igjen, før jeg tar helga. Ha en god helg og håper du får litt spenning denne helga også, selv om åndene på TV ikke er der, så er de rundt oss hele tiden....hihi. Uuuuæææææ.

Hadet riktig bra så lenge.

Er det det 'spøkelsesprogrammet' på TV Norge du sikter til? Er det slutt altså.

Da fikk jeg ikke med meg del to av den saken med den gårdeni Danmark hvor han fyren prøvde å drive ut onde ånder. Det var noe med en jente som tok livet sitt. Faren hadde vært ikke helt greie mot henne kan du si.

HVORDAN gikk det? Fikk han skikk på det når han kom tilbake andre gang?

Må bare vite....

8. mars 2003

Nå har jeg endelig mer tid til overs. Igår var det revisorer her, og de gikk ikke før etter kl. 16.00. Men i dag er det fredagsstemning og ikke så travelt.

Idag var jeg hos han akupunktøren igjen, men jeg tok bare ultralyd, og det kjennes mye bedre enn de nålene. Ultralyd kjenner man jo ikke i det hele tatt, og kan lure på om det overhodet har noe virkning, men det har nok det tror jeg. Han masserte litt både før og etter ultralyden og det føles greit. Så imorgen skal jeg ikke våkne opp med kraftig hodepine, slik jeg gjorde med nålene. Jeg prøver og spørre han akupunktøren, men får ikke noe utdypende svar, bare noen høflighetsord. Ultralyden er mot smerter ja, til og myke opp vevet etter som jeg har skjønt.

Det er litt uvant å gå til en helg uten å glede seg til søndag kl. 21.30. Men jeg får finne på noe annet og glede meg til. Det har jo kommet snø igjen her i Oslo, så jeg får vel ta en skitur kanskje. Men fredagskveldene er det beste med hele helga, da koser jeg meg med underholdningen på NRK, og ser frem til to dager fri.

Ja, det blir kanskje ikke slik for deg, som ikke har noe jobb for tiden, men håper du klarer å skille mellom helg og hverdag for det. Jeg har en venninne som ikke har jobbet på mange år, men hun sier hun har helga som høydepunkt likevel.

Jeg håper jeg for roet meg til å lese i en bok i helga. Har jo så mange som jeg ikke har lest. Burde ha lest en før den kommer den med de barna som husket tidligere liv, som jeg fortalte om.

På søndag får jeg besøk av to venninner, vi skal gå tur i marka dersom det ikke er altfor dårlig vær. De er litt interessert i alternative ting de også, men ikke så mye som meg, så det blir ikke så mye prat om det når vi er sammen. De er litt åpne for det, men ikke noe noe spesielt interessert liksom.

Det er et par restauranter her i byen hvor det spøker sies det. Har vært så vidt innom den ene, og kunne kjenne at lufta liksom vibrerte mer der, enn på andre steder. Det kan jo være innbildning selvfølgelig, men jeg kjente at vibreringen var sterkere på enkelte plasser i rommet. Rare greier. Har hørt historier om personale som har blitt skikkelig skremt. Tror nok ikke jeg hadde tørt og være sistemann som forlater et sånt sted.

Det er spennende og høre slike historier, jeg trenger en viss spenning i hverdagen jeg, og finner stadig på noe småting som kan gi litt spenning. Pleier du og lage spenning for deg selv? Man får ikke noe annen morro enn den man lager selv, sies det, og det er jammen sant altså.

Håper du får en bedre helg denne gang enn du tydeligvis hadde forrige helg. Men som jeg sa sist, så er en skikkelig deppa periode en fin anledning til å finne noen svar fra det indre. Det hender jeg får slike perioder hvor alt synes svart. Da har jeg lært meg til å på en måte nyte den perioden, selv om det sikkert høres dumt ut. Jeg har funnet ut for meg selv at det som gjør meg virkelig deprimert, er at jeg er sint på meg selv fordi jeg er deprimert. Da kommer man ut og kjøre. Det er noe med å være i depresjonen med hud og hår. Det er vanskelig og forklare, men det funker for meg ihvertfall. Det føles litt som å være i en annen dimensjon. Som sagt veldig vanskelig og forklare, men du har kanskje opplevd dette selv og skjønner hva jeg prøver og si her.

Jeg har vært borti en mann som har ødelagt en del for meg, han var nummeret før psykopat tror jeg, hvis han ikke var det. Men han ga meg mye innsikt i meg selv i den perioden, så jeg fikk på en måte noe igjen for alt det vonde. Det er i motbakkene det går oppover som det heter, og det er noe i det. Men jeg har jo brukt en del år på og grave i meg selv da, så det skulle jo bare mangle om jeg ikke fant noe....hehe. Håper du ikke behøver og bruke fult så lang tid. Du kan bruke tiden nå som du ikke arbeider og grave. Jeg flyktet unna i arbeid i mange år, før jeg begynte og grave. Mener og huske at du også var en slik arbeidsnarkoman, sa du ikke noe slikt i et av innleggene tro? Det er jo en sunn flukt, men man må ta seg tid til seg selv også, så man ikke mister sitt JEG. Så den mannen jeg møtte hjalp meg faktisk til å finne igjen meg selv. Alt som skjer er gaver sies det, uansett hvor vondt det må være. Jeg har noen bøker som omhandler slike ting, men det er veldig vanskelig og fordøye. Det må som regel gå en tid før man kan se på ting som gaver. Jeg tror jo da på tidligere liv, og er overbevist om at jeg har vært sammen med denne mannen på et vis i et tidligere liv. Sånn tankegang gir mye spenning ihvertfall, og i tillegg hjelp i en vanskelig situasjon. Litt perspektiv er bra.

Ja, det er visst ikke så bra at jeg har så god tid. Skriver jo høl i hodet på deg jo...hehe.

Nå får jeg prøve og jobbe litt igjen, før jeg tar helga. Ha en god helg og håper du får litt spenning denne helga også, selv om åndene på TV ikke er der, så er de rundt oss hele tiden....hihi. Uuuuæææææ.

Hadet riktig bra så lenge.

Hei på deg!

Du leser kanskje ikke dette før på mandag, så jeg håper du har hatt en fin helg (selv om "Åndenes makt" er slutt...)

Det er i hvert fall bra at akupunktøren din er høflig, da... Hihi... Men han kunne da utdype ting litt nærmere, og gi deg en forklaring på det du lurer på. Eller kanskje han ikke vet svarene på spørsmålene dine? Nei, huff, det ville jo vært for ille. La oss bare håpe han er en mann av få ord, og at du er i gode hender uansett.

Hehe... kanskje ultralyd hadde vært noe for å myke opp sementmusklene mine?

Her har det forresten også kommet en del snø. Jeg liker snø veldig godt egentlig, men det er så dårlig med brøyting her, så det er ikke noe koselig å kjøre bil. Og så fort det blir mildvær så blir det bare sørpe!

Jeg liker også fredagskveldene best. For da ligger hele helgen foran meg... Søndagene liker jeg ikke noe særlig, tror det henger litt igjen fra skoletiden og tidligere jobber jeg har hatt. Gikk liksom hele søndagen og ventet på at jeg skulle ligge meg tidlig...

Jo, jeg prøver å skille mellom hverdag og helg, men jeg setter nok ikke like stor pris på helgedagene som når jeg er i arbeid. Føler på en måte at jeg ikke fortjener helg, fordi jeg ikke har jobbet og slitt hele uken.

Samboeren er forresten bortreist i helgen. Jeg ville ikke være med pga. mine voldsomme humørsvingninger jeg har for tiden. Kan jo skremme vettet av folk med utbruddene mine... Jeg er egentlig en veldig stille og rolig jente, som pleier å stenge alt sinne inne i meg. Men de siste månedene har jeg blitt fryktelig sint veldig ofte. Det er jo forsåvidt bra at det kommer ut, men jeg skulle ønske at jeg i hvert fall kunne telle til ti først!

Nå har jeg faktisk begynt å pusse opp litt. Har litt ekstra energi nå, sånn rent fysisk. Så jeg skal male to soverom (altså, vi har bare to, da), og er kommet godt i gang med det ene. Jeg maler dem helt lyse, nesten hvite. Så nå blir det litt lysere og koseligere her. I morgen kommer moren min for å hjelpe meg litt, og da går det nok unna.

Lurer litt på å begynne å lese litt selv. Har alltid vært en lesehest. Tenkte jeg skulle lese Sagaen om Isfolket igjen. Har lest den før, men det er vel over ti år siden nå. Jeg begynte å lese den på nytt i høst, og kom til den femte boka, da jeg plutselig fikk disse synene av rare ansikter... Så jeg sluttet å lese de bøkene, sluttet å mase på om ikke skytsengelen min snart kunne vise seg for meg (hihi... maste i flere uker...), og sluttet å se på alt som var litt skummelt på TV. Rett og slett fordi jeg ble skikkelig skremt av synene, og ikke ville gjøre det enda verre. Men nå er jeg ganske bra igjen, og ser ikke ansikter overalt (bare på badet). Så da tør jeg kanskje å lese litt om Isfolket igjen...

Ellers leser jeg en del ukeblader jeg "arver" etter mamma. Det er koselig. Ikke noe skummelt. Men jeg må innrømme at jeg leser alt jeg kommer over av overnaturlige ting for det!

Hm... om jeg lager litt spenning for meg selv? Tja, fantasien min er det i alle fall ikke noe galt med! Det er sikkert og visst. Men jeg er ikke noe flink til å aktivisere meg selv for tiden, klarer ikke å finne på noe morsomt eller spennende. Bortsett fra å male veggene hvite... (skikkelig sprøtt...hihi... eller kanskje ikke?)

Jeg kan ikke si at jeg nyter depresjonen, akkurat. Men det jeg har lagt merke til, er at når jeg føler meg litt bedre, så ønsker jeg meg liksom tilbake til deppingen. For da føles alt så stillestående og trygt, liksom. Ingen krever noe av meg, og jeg kan slippe å tenke på alt jeg egentlig skulle ha gjort... Men når jeg så er deppa igjen, så vil jeg ikke være det heller, og bare ønsker at jeg skal bli litt gladere igjen.

Nei, jeg har vel ikke vært arbeidsnarkoman, det jeg mente var at jeg alltid har hatt et behov for å være i en jobb eller utdanning. Må liksom ha den tryggheten faste rutiner kan gi meg. Men jeg har nok til tider vært "arbeidsnarkoman" når det gjelder noen av studiene jeg har tatt.

Så trist at den mannen behandlet deg slik. Men det er jo kjempeflott at du føler du har lært noe fra den tiden, og at du kan leve videre uten å føle at han har ødelagt for mye. Det er nok veldig viktig å huske seg selv i slike forhold, og ikke la den andre parten ta over helt. Det er kjempefint at du har klart å komme deg ut av hans "klør" og igjen blitt deg selv.

Ja, nå er det jeg som skriver høl i hodet på deg... Nå er klokken mye, så jeg får vel legge meg. Håper jeg ikke sovner altfor dypt av denne malinglukten, da. Kanskje jeg blir beruset? Skulle ikke forundre meg om jeg ser noen grønne sjiraffer og prikkete elefanter i natt!

Ha det fint, da!

10. mars 2003

Er det det 'spøkelsesprogrammet' på TV Norge du sikter til? Er det slutt altså.

Da fikk jeg ikke med meg del to av den saken med den gårdeni Danmark hvor han fyren prøvde å drive ut onde ånder. Det var noe med en jente som tok livet sitt. Faren hadde vært ikke helt greie mot henne kan du si.

HVORDAN gikk det? Fikk han skikk på det når han kom tilbake andre gang?

Må bare vite....

Hei du, jo da det gikk bedre andre gang. Han faren var visstnok borte etter første gang, men jenta var igjen. Det var lettere stemning i huset, men det var fortsatt ting som skjedde. Mediumet fikk kontakt med jenta denne gangen, og fikk svaret på hva som skjedde. Hun hadde ikke tatt livet av seg. Han tolket det som hun hadde gjort det da han så hun hang og dinglet fra taket, men det som hadde skjedd var at hun hadde klatret opp og skulle redde en fugl oppi taket, men noe hadde skjedd slik at hun ble hengende der og døde.

Hun likte seg der nå, og hadde det gøy med f.eks strykejernet. Hun hadde slått av dampen på strykejernet. I hennes tid var det jo ikke noe sånt, og hun skjønte ikke hvor dampen kom fra.

Mediumet fikk beskjed fra åndene om å tegne et spesielt tegn på gulvet i fjøset, for at de onde energiene ikke skulle komme tilbake. Ekteparet som bodde der, fikk til slutt fred og hestene ble rolige igjen. Tv-folka fant ut at energiene kan ha blitt med tømmeret fra et annet sted. Artige greier! Dette fordi en gammel dame fortalte at de hadde bygd fra tømmeret fra nabogården eller noe sånt, og på den gården stemte det med at det hadde bodd en jente som var født samme år som mediet sa, og som døde ung. Tror det var slik det var. Ikke alt stemte med navn og slikt, men det var mye likt.

Ekteparet ble ihvertfall fornøyd og det er det viktigste. Den døde jenta var der også fordi hun ville hjelpe hunden, som hun sa var syk, hadde fordøyelsesproblemer. Mens TV-folka var der, så kastet hunden opp på gulvet. Ekteparet sa at de ikke visste at han hadde problemer med fordøyelsen, men at de hadde lagt merke til at hunden stirret på noe i lufta. Hunden så nok jenta han tenker jeg.

Spennende ting ihvertfall.

Håper de lager flere slike programmer.

10. mars 2003

Hei på deg!

Du leser kanskje ikke dette før på mandag, så jeg håper du har hatt en fin helg (selv om "Åndenes makt" er slutt...)

Det er i hvert fall bra at akupunktøren din er høflig, da... Hihi... Men han kunne da utdype ting litt nærmere, og gi deg en forklaring på det du lurer på. Eller kanskje han ikke vet svarene på spørsmålene dine? Nei, huff, det ville jo vært for ille. La oss bare håpe han er en mann av få ord, og at du er i gode hender uansett.

Hehe... kanskje ultralyd hadde vært noe for å myke opp sementmusklene mine?

Her har det forresten også kommet en del snø. Jeg liker snø veldig godt egentlig, men det er så dårlig med brøyting her, så det er ikke noe koselig å kjøre bil. Og så fort det blir mildvær så blir det bare sørpe!

Jeg liker også fredagskveldene best. For da ligger hele helgen foran meg... Søndagene liker jeg ikke noe særlig, tror det henger litt igjen fra skoletiden og tidligere jobber jeg har hatt. Gikk liksom hele søndagen og ventet på at jeg skulle ligge meg tidlig...

Jo, jeg prøver å skille mellom hverdag og helg, men jeg setter nok ikke like stor pris på helgedagene som når jeg er i arbeid. Føler på en måte at jeg ikke fortjener helg, fordi jeg ikke har jobbet og slitt hele uken.

Samboeren er forresten bortreist i helgen. Jeg ville ikke være med pga. mine voldsomme humørsvingninger jeg har for tiden. Kan jo skremme vettet av folk med utbruddene mine... Jeg er egentlig en veldig stille og rolig jente, som pleier å stenge alt sinne inne i meg. Men de siste månedene har jeg blitt fryktelig sint veldig ofte. Det er jo forsåvidt bra at det kommer ut, men jeg skulle ønske at jeg i hvert fall kunne telle til ti først!

Nå har jeg faktisk begynt å pusse opp litt. Har litt ekstra energi nå, sånn rent fysisk. Så jeg skal male to soverom (altså, vi har bare to, da), og er kommet godt i gang med det ene. Jeg maler dem helt lyse, nesten hvite. Så nå blir det litt lysere og koseligere her. I morgen kommer moren min for å hjelpe meg litt, og da går det nok unna.

Lurer litt på å begynne å lese litt selv. Har alltid vært en lesehest. Tenkte jeg skulle lese Sagaen om Isfolket igjen. Har lest den før, men det er vel over ti år siden nå. Jeg begynte å lese den på nytt i høst, og kom til den femte boka, da jeg plutselig fikk disse synene av rare ansikter... Så jeg sluttet å lese de bøkene, sluttet å mase på om ikke skytsengelen min snart kunne vise seg for meg (hihi... maste i flere uker...), og sluttet å se på alt som var litt skummelt på TV. Rett og slett fordi jeg ble skikkelig skremt av synene, og ikke ville gjøre det enda verre. Men nå er jeg ganske bra igjen, og ser ikke ansikter overalt (bare på badet). Så da tør jeg kanskje å lese litt om Isfolket igjen...

Ellers leser jeg en del ukeblader jeg "arver" etter mamma. Det er koselig. Ikke noe skummelt. Men jeg må innrømme at jeg leser alt jeg kommer over av overnaturlige ting for det!

Hm... om jeg lager litt spenning for meg selv? Tja, fantasien min er det i alle fall ikke noe galt med! Det er sikkert og visst. Men jeg er ikke noe flink til å aktivisere meg selv for tiden, klarer ikke å finne på noe morsomt eller spennende. Bortsett fra å male veggene hvite... (skikkelig sprøtt...hihi... eller kanskje ikke?)

Jeg kan ikke si at jeg nyter depresjonen, akkurat. Men det jeg har lagt merke til, er at når jeg føler meg litt bedre, så ønsker jeg meg liksom tilbake til deppingen. For da føles alt så stillestående og trygt, liksom. Ingen krever noe av meg, og jeg kan slippe å tenke på alt jeg egentlig skulle ha gjort... Men når jeg så er deppa igjen, så vil jeg ikke være det heller, og bare ønsker at jeg skal bli litt gladere igjen.

Nei, jeg har vel ikke vært arbeidsnarkoman, det jeg mente var at jeg alltid har hatt et behov for å være i en jobb eller utdanning. Må liksom ha den tryggheten faste rutiner kan gi meg. Men jeg har nok til tider vært "arbeidsnarkoman" når det gjelder noen av studiene jeg har tatt.

Så trist at den mannen behandlet deg slik. Men det er jo kjempeflott at du føler du har lært noe fra den tiden, og at du kan leve videre uten å føle at han har ødelagt for mye. Det er nok veldig viktig å huske seg selv i slike forhold, og ikke la den andre parten ta over helt. Det er kjempefint at du har klart å komme deg ut av hans "klør" og igjen blitt deg selv.

Ja, nå er det jeg som skriver høl i hodet på deg... Nå er klokken mye, så jeg får vel legge meg. Håper jeg ikke sovner altfor dypt av denne malinglukten, da. Kanskje jeg blir beruset? Skulle ikke forundre meg om jeg ser noen grønne sjiraffer og prikkete elefanter i natt!

Ha det fint, da!

Nå, har du kommet deg etter rusen av malingen...hehe. Ja det er morsomt å male litt, forandring fryder.

Alle snakker om sagaen om Isfolket. Jeg har ikke lest de bøkene, og ikke vet jeg om jeg har tålmodighet heller, det er jo så mange. Men de er nok veldig spennende har jeg forstått. Fikk ikke lest et ord i helga heller jeg. Men jeg hadde en fin helg likevel da. Gikk lang tur i går, det var deilig, selv om jeg blir litt støl i hodet. Ja utrolig men sant. Jeg får alt trøkket oppi hodet når jeg går, så det verker enda mer idag, men jeg har alltid likt å bevege meg så det kan jeg ikke slutte med.

Ja, jeg også har hatt en periode hvor jeg var redd for å oppleve ting og tang, men nysgjerrigheten vant, så jeg måtte bare se og lese alt. Tror det er ganske vanlig å bli redd, før man blir vant med det liksom.

Snakket med en venninne i helga som fortalte om et hus hvor det spøkte. Når folk flyttet inn i det, og møblerte, så var det tydeligvis noen som ikke likte det slik. Når de kom hjem så var det ommøblert. Dette hadde skjedd med flere som har flyttet inn der, og i dag står huset tomt. Det hadde vært artig og tatt seg en tur dit, men ikke alene...hehe.

Jeg får mer og mer lyst til å oppleve noe sånt igjen, så kanskje en dag skjer det noe. Hvis man bare kan slappe helt av. Det er nok derfor jeg/vi har sementmuskler tenker jeg, fordi vi tror at vi skjermer oss fra slike ting ved å stramme alt vi har av muskler. Et slags forsvar.

Men nå hører jeg et spøkelse borti gangen her, men det er nok bare vaktmestern dessverre, eller heldigvis..:-)

Ha en fin kveld.

Nå gidder jeg ikke mer...

Anbefalte innlegg

snufseguri

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Mest aktive i denne tråden

Populære dager

Mest aktive i denne tråden

Populære dager

Gjest rota

Lenke til kommentar

Del på andre sider

snufseguri

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest rota

Lenke til kommentar

Del på andre sider

snufseguri

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest rota

Lenke til kommentar

Del på andre sider

snufseguri

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest rota

Lenke til kommentar

Del på andre sider

snufseguri

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest rota

Lenke til kommentar

Del på andre sider

snufseguri

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest rota

Lenke til kommentar

Del på andre sider

snufseguri

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest rota

Lenke til kommentar

Del på andre sider

snufseguri

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest rota

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest ikke undertegnet

Lenke til kommentar

Del på andre sider

snufseguri

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest rota

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest rota

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Bli med i samtalen

Siste tråder i samme kategori

Kunngjøringer