Nå gidder jeg ikke mer...

[Gjest ikke undertegnet]

Hei du, jo da det gikk bedre andre gang. Han faren var visstnok borte etter første gang, men jenta var igjen. Det var lettere stemning i huset, men det var fortsatt ting som skjedde. Mediumet fikk kontakt med jenta denne gangen, og fikk svaret på hva som skjedde. Hun hadde ikke tatt livet av seg. Han tolket det som hun hadde gjort det da han så hun hang og dinglet fra taket, men det som hadde skjedd var at hun hadde klatret opp og skulle redde en fugl oppi taket, men noe hadde skjedd slik at hun ble hengende der og døde.

Hun likte seg der nå, og hadde det gøy med f.eks strykejernet. Hun hadde slått av dampen på strykejernet. I hennes tid var det jo ikke noe sånt, og hun skjønte ikke hvor dampen kom fra.

Mediumet fikk beskjed fra åndene om å tegne et spesielt tegn på gulvet i fjøset, for at de onde energiene ikke skulle komme tilbake. Ekteparet som bodde der, fikk til slutt fred og hestene ble rolige igjen. Tv-folka fant ut at energiene kan ha blitt med tømmeret fra et annet sted. Artige greier! Dette fordi en gammel dame fortalte at de hadde bygd fra tømmeret fra nabogården eller noe sånt, og på den gården stemte det med at det hadde bodd en jente som var født samme år som mediet sa, og som døde ung. Tror det var slik det var. Ikke alt stemte med navn og slikt, men det var mye likt.

Ekteparet ble ihvertfall fornøyd og det er det viktigste. Den døde jenta var der også fordi hun ville hjelpe hunden, som hun sa var syk, hadde fordøyelsesproblemer. Mens TV-folka var der, så kastet hunden opp på gulvet. Ekteparet sa at de ikke visste at han hadde problemer med fordøyelsen, men at de hadde lagt merke til at hunden stirret på noe i lufta. Hunden så nok jenta han tenker jeg.

Spennende ting ihvertfall.

Håper de lager flere slike programmer.

Takk for at du gadd skrive alt dette for meg!

Da fikk jeg roet nysjerrigheten.

[snufseguri]

Nå, har du kommet deg etter rusen av malingen...hehe. Ja det er morsomt å male litt, forandring fryder.

Alle snakker om sagaen om Isfolket. Jeg har ikke lest de bøkene, og ikke vet jeg om jeg har tålmodighet heller, det er jo så mange. Men de er nok veldig spennende har jeg forstått. Fikk ikke lest et ord i helga heller jeg. Men jeg hadde en fin helg likevel da. Gikk lang tur i går, det var deilig, selv om jeg blir litt støl i hodet. Ja utrolig men sant. Jeg får alt trøkket oppi hodet når jeg går, så det verker enda mer idag, men jeg har alltid likt å bevege meg så det kan jeg ikke slutte med.

Ja, jeg også har hatt en periode hvor jeg var redd for å oppleve ting og tang, men nysgjerrigheten vant, så jeg måtte bare se og lese alt. Tror det er ganske vanlig å bli redd, før man blir vant med det liksom.

Snakket med en venninne i helga som fortalte om et hus hvor det spøkte. Når folk flyttet inn i det, og møblerte, så var det tydeligvis noen som ikke likte det slik. Når de kom hjem så var det ommøblert. Dette hadde skjedd med flere som har flyttet inn der, og i dag står huset tomt. Det hadde vært artig og tatt seg en tur dit, men ikke alene...hehe.

Jeg får mer og mer lyst til å oppleve noe sånt igjen, så kanskje en dag skjer det noe. Hvis man bare kan slappe helt av. Det er nok derfor jeg/vi har sementmuskler tenker jeg, fordi vi tror at vi skjermer oss fra slike ting ved å stramme alt vi har av muskler. Et slags forsvar.

Men nå hører jeg et spøkelse borti gangen her, men det er nok bare vaktmestern dessverre, eller heldigvis..:-)

Ha en fin kveld.

Jeg har ikke tid til å skrive så mye, men en liten hilsen skal du få. Har hatt så mye å gjøre i dag, så nå er jeg helt utslitt.

Nå er jeg ferdig med malingen, og det er blitt kjempefint! Prøver å få samboeren min til å kommentere det, men han sier ingenting. Føler meg litt verdiløs når han ikke bryr seg om det jeg gjør. Han sier ikke at jeg er flink en gang, enda jeg den siste uken har vært i mer aktivitet og hatt bedre fysisk form enn jeg har hatt til sammen det siste året. Men men... jeg er i hvert fall fornøyd. Nå er det lyst og trivelig her.

Det huset du nevnte hørtes skikkelig skummelt ut. Jeg synes det blir så mye mer skummelt med spøkelser o.l. når de "går så langt" som å flytte på ting. Det er liksom så rart! Men egentlig er det vel ikke så rart, for de er jo energier, og energi er jo på en måte bevegelse. Men det hadde vært spennende å oppleve sånt i virkeligheten.

Søndagen var litt uvant uten favorittprogrammet... Snufs... Vi får håpe det blir mer av dette slaget til høsten. Så har vi noe å se fram til.

Men nå må jeg stupe i seng. Sovner her jeg sitter. Det er jo ikke så sent, men jeg har knapt sittet i hele dag.

Ha det bra så lenge, da!

[Gjest rota]

Jeg har ikke tid til å skrive så mye, men en liten hilsen skal du få. Har hatt så mye å gjøre i dag, så nå er jeg helt utslitt.

Nå er jeg ferdig med malingen, og det er blitt kjempefint! Prøver å få samboeren min til å kommentere det, men han sier ingenting. Føler meg litt verdiløs når han ikke bryr seg om det jeg gjør. Han sier ikke at jeg er flink en gang, enda jeg den siste uken har vært i mer aktivitet og hatt bedre fysisk form enn jeg har hatt til sammen det siste året. Men men... jeg er i hvert fall fornøyd. Nå er det lyst og trivelig her.

Det huset du nevnte hørtes skikkelig skummelt ut. Jeg synes det blir så mye mer skummelt med spøkelser o.l. når de "går så langt" som å flytte på ting. Det er liksom så rart! Men egentlig er det vel ikke så rart, for de er jo energier, og energi er jo på en måte bevegelse. Men det hadde vært spennende å oppleve sånt i virkeligheten.

Søndagen var litt uvant uten favorittprogrammet... Snufs... Vi får håpe det blir mer av dette slaget til høsten. Så har vi noe å se fram til.

Men nå må jeg stupe i seng. Sovner her jeg sitter. Det er jo ikke så sent, men jeg har knapt sittet i hele dag.

Ha det bra så lenge, da!

Håper du har fått noen gode ord fra samboeren din siden sist. Det er kjedelig det, når man føler man fortjener en oppmerksomhet for noe ekstra, og så er det stille. Hele kroppen hyler innvendig. Det er nok en generell mangel i våre dager det, at man skjønner ikke hvor mye det betyr å få bare noen få ord, en liten positiv kommentar.

Man må gjøre så fryktelig mye nå for at det liksom skal være verdt noe. Gå over Alaska med hunder eller lignende ser det ut som. Når skal vi lære oss og sette pris på de små nære ting igjen tro.

Jeg har hatt fri halve dagen både i går og idag, for å lade opp til en hytteweekend. Jeg drar nå om noen minutter, sammen med 2 venninner. Vi har med ski og skal kose oss skikkelig med det været vi ser ut til å få. Det er jo helt strålende. Satt ute og solte meg i går da jeg gikk hjem fra jobben og har jammen fått farge i ansiktet. Men jeg må nok være forsiktig når jeg kommer på fjellet, for sola er farlig nå, og med den hvite snøen i tillegg så er den ekstra farlig. Vi skal til Gol eller deromkring, er ikke helt sikker enda, er bare med jeg. Foreldrene til en av jentene har hytte der som vi skal låne i helga, har aldri vært der før i de traktene, så det kan jo bli morro bare det og se nye steder.

Kanskje hytta har et spøkelse også, det hadde vært gøy, men har i grunnen ikke hørt om spøkelser på hytter før, er ikke så vanlig det tror jeg.

Håper du får en koselig helg i sola, for det er sikkert det der du er også tenker jeg. Det er fint med slikt vær, spesielt når det er snø enda. Jeg liker vinteren veldig godt jeg, koser meg i mørketiden. Jeg blir litt mobbet i gåsøyne her på jobben fordi jeg liker snø og vinter.

Nå får jeg stikke ut av huset og sette meg i bilen og sitte i kø utover motorveien og opp Sollihøgda, regner med at mange skal ut av byen nå. Men jeg skal hente de to underveis og da går nok skravla etterhvert.

Ha det kos.

[snufseguri]

Håper du har fått noen gode ord fra samboeren din siden sist. Det er kjedelig det, når man føler man fortjener en oppmerksomhet for noe ekstra, og så er det stille. Hele kroppen hyler innvendig. Det er nok en generell mangel i våre dager det, at man skjønner ikke hvor mye det betyr å få bare noen få ord, en liten positiv kommentar.

Man må gjøre så fryktelig mye nå for at det liksom skal være verdt noe. Gå over Alaska med hunder eller lignende ser det ut som. Når skal vi lære oss og sette pris på de små nære ting igjen tro.

Jeg har hatt fri halve dagen både i går og idag, for å lade opp til en hytteweekend. Jeg drar nå om noen minutter, sammen med 2 venninner. Vi har med ski og skal kose oss skikkelig med det været vi ser ut til å få. Det er jo helt strålende. Satt ute og solte meg i går da jeg gikk hjem fra jobben og har jammen fått farge i ansiktet. Men jeg må nok være forsiktig når jeg kommer på fjellet, for sola er farlig nå, og med den hvite snøen i tillegg så er den ekstra farlig. Vi skal til Gol eller deromkring, er ikke helt sikker enda, er bare med jeg. Foreldrene til en av jentene har hytte der som vi skal låne i helga, har aldri vært der før i de traktene, så det kan jo bli morro bare det og se nye steder.

Kanskje hytta har et spøkelse også, det hadde vært gøy, men har i grunnen ikke hørt om spøkelser på hytter før, er ikke så vanlig det tror jeg.

Håper du får en koselig helg i sola, for det er sikkert det der du er også tenker jeg. Det er fint med slikt vær, spesielt når det er snø enda. Jeg liker vinteren veldig godt jeg, koser meg i mørketiden. Jeg blir litt mobbet i gåsøyne her på jobben fordi jeg liker snø og vinter.

Nå får jeg stikke ut av huset og sette meg i bilen og sitte i kø utover motorveien og opp Sollihøgda, regner med at mange skal ut av byen nå. Men jeg skal hente de to underveis og da går nok skravla etterhvert.

Ha det kos.

Hei igjen!

Så deilig med en liten helgetur, da! Håper du får en veldig fin helg.

Det kan jo være spøkelser på hytter også sikkert, men jeg har ikke sett noen på de hyttene jeg har vært i... Men jeg er helt sikker på at hytteturen deres blir like fin enten dere opplever spøkelser ikke.

Ja, nå sitter jeg i det nyoppussede datarommet, som jeg herved døper om til hobbyrommet. Faren min har satt opp masse hyller her, og jeg har kjøpt et par store bord. Så nå har jeg endelig god plass til alle hobbyene mine. Data'n og datapulten til samboeren har vi satt bort i en krok. Så da er det hobbydelen av rommet som dominerer, og da passer det bedre å kalle rommet for hobbyrommet. Hihi...

Nei, jeg må faktisk dra ordene ut av samboeren. Spør flere ganger om han synes at ditt eller datt er blitt fint, om han synes jeg har vært flink osv. Det er ikke mye godord å få... Men familien min og andre synes jeg har vært flink. Så det så...

Det er ikke det at jeg synes at jeg er SÅ flink, og at jeg er SÅ fornøyd, det er bare det å få bekreftelse på at man er nyttig. Hadde han enda kommet med negativ kritikk! Det er bedre enn ingen kommentarer i det hele tatt. Jeg skryter ofte av samboeren min, sier han er flink til ditt og datt, at maten han har laget er god, at han er snill, søt osv. Så hvorfor kan ikke han gjøre det samme? Blæææh... Hehe... som du skjønner, så er jeg litt lei...

Nå er det i alle fall på tide å sette i gang med noen hobbyer igjen. Jeg har fått en del energi i det siste (har gått på thyroksin noen mnd, vet ikke om jeg har sagt det?), og da må jeg benytte sjansen. Nå kan jeg i hvert fall ikke klage på at jeg ikke har plass. Nå har jeg jo et eget rom til hobbybruk! Jippiii!!!

Velvel, nå er det helg. Huff... merker at jeg trives mer og mer alene.... Gleder meg til samboeren drar på jobb og trening... huff... det var ikke sånn før. Samtidig føler jeg meg rastløs, trenger litt action i livet mitt, kjenner at jeg trenger venner, fritidssysler, jobb og penger.... Dette er tydeligvis tegn på at jeg er litt på vei ut av depresjonen, tror du ikke det?

Kjenner at jeg våkner litt til liv nå, samtidig med at våren så smått setter inn. Kjenner at det er litt varmere i været, kjenner lukten av den ennå så våte og kalde jorden. Mmm... våren er en herlig tid. Men jeg er akkurat som deg: jeg liker snø. Og mørke. Men nå vil jeg ut av mørket og inn i den lyse årstiden...

Har på en måte satt meg noen mål for framtiden. Det er lenge siden jeg har kunnet forestille meg noen framtid i det hele tatt. Men det virker som om noe av depresjonen løsnet når jeg innrømmet for meg selv at jeg kjeder meg i forholdet til samboeren. Huuff...Tror jeg trenger akutt psykologhjelp... hihi... Men det er sånn at når jeg tenker på en framtid uten ham, så lysner det liksom inni meg. Og det kribler i magen. Og jeg som trodde det var oss to for alltid... Har ikke snakket med noen om dette, også lesser jeg alt over på deg. Men det er bare så fint å få det ut, få skrevet det ned. Du trenger ikke å kommentere dette om du ikke vil, det gjør ingenting. Men fingrene bare løper av sted over tastaturet, ordene vil ut.

Nei, nå har jeg kjedet deg lenge nok!

Ja, det er vel mandag når du leser dette. Håper du har hatt en deilig helg med mye fint vær! Og at du ikke er blitt solbrent. Fortell hvordan du har hatt det, da!

[Gjest rota]

Hei igjen!

Så deilig med en liten helgetur, da! Håper du får en veldig fin helg.

Det kan jo være spøkelser på hytter også sikkert, men jeg har ikke sett noen på de hyttene jeg har vært i... Men jeg er helt sikker på at hytteturen deres blir like fin enten dere opplever spøkelser ikke.

Ja, nå sitter jeg i det nyoppussede datarommet, som jeg herved døper om til hobbyrommet. Faren min har satt opp masse hyller her, og jeg har kjøpt et par store bord. Så nå har jeg endelig god plass til alle hobbyene mine. Data'n og datapulten til samboeren har vi satt bort i en krok. Så da er det hobbydelen av rommet som dominerer, og da passer det bedre å kalle rommet for hobbyrommet. Hihi...

Nei, jeg må faktisk dra ordene ut av samboeren. Spør flere ganger om han synes at ditt eller datt er blitt fint, om han synes jeg har vært flink osv. Det er ikke mye godord å få... Men familien min og andre synes jeg har vært flink. Så det så...

Det er ikke det at jeg synes at jeg er SÅ flink, og at jeg er SÅ fornøyd, det er bare det å få bekreftelse på at man er nyttig. Hadde han enda kommet med negativ kritikk! Det er bedre enn ingen kommentarer i det hele tatt. Jeg skryter ofte av samboeren min, sier han er flink til ditt og datt, at maten han har laget er god, at han er snill, søt osv. Så hvorfor kan ikke han gjøre det samme? Blæææh... Hehe... som du skjønner, så er jeg litt lei...

Nå er det i alle fall på tide å sette i gang med noen hobbyer igjen. Jeg har fått en del energi i det siste (har gått på thyroksin noen mnd, vet ikke om jeg har sagt det?), og da må jeg benytte sjansen. Nå kan jeg i hvert fall ikke klage på at jeg ikke har plass. Nå har jeg jo et eget rom til hobbybruk! Jippiii!!!

Velvel, nå er det helg. Huff... merker at jeg trives mer og mer alene.... Gleder meg til samboeren drar på jobb og trening... huff... det var ikke sånn før. Samtidig føler jeg meg rastløs, trenger litt action i livet mitt, kjenner at jeg trenger venner, fritidssysler, jobb og penger.... Dette er tydeligvis tegn på at jeg er litt på vei ut av depresjonen, tror du ikke det?

Kjenner at jeg våkner litt til liv nå, samtidig med at våren så smått setter inn. Kjenner at det er litt varmere i været, kjenner lukten av den ennå så våte og kalde jorden. Mmm... våren er en herlig tid. Men jeg er akkurat som deg: jeg liker snø. Og mørke. Men nå vil jeg ut av mørket og inn i den lyse årstiden...

Har på en måte satt meg noen mål for framtiden. Det er lenge siden jeg har kunnet forestille meg noen framtid i det hele tatt. Men det virker som om noe av depresjonen løsnet når jeg innrømmet for meg selv at jeg kjeder meg i forholdet til samboeren. Huuff...Tror jeg trenger akutt psykologhjelp... hihi... Men det er sånn at når jeg tenker på en framtid uten ham, så lysner det liksom inni meg. Og det kribler i magen. Og jeg som trodde det var oss to for alltid... Har ikke snakket med noen om dette, også lesser jeg alt over på deg. Men det er bare så fint å få det ut, få skrevet det ned. Du trenger ikke å kommentere dette om du ikke vil, det gjør ingenting. Men fingrene bare løper av sted over tastaturet, ordene vil ut.

Nei, nå har jeg kjedet deg lenge nok!

Ja, det er vel mandag når du leser dette. Håper du har hatt en deilig helg med mye fint vær! Og at du ikke er blitt solbrent. Fortell hvordan du har hatt det, da!

Her er jeg igjen, etter en fin hyttetur. Vi hadde en koselig og avslappende tur. Lørdag gikk vi på ski, og det var fint vær. Ble faktisk brun. Har veldig lett for å få farge på denne årstiden. Vi hadde kjøpt med oss masse god mat og godteri (uff...hehe) og koste oss skikkelig på lørdagskvelden. Søndag gikk vi på tur uten ski, da det ikke var så fint vær. Variert trening kan vi kalle det. Vi hadde besøk av elg morgen og kveld. Jeg gikk ut tidlig søndag morgen, og da sto mor elg og et barn og så på meg, uten å være redde. Det var en fin stemning.

Et stykke unna hytta var det en dame som hengte seg i fjor, så jeg tenkte at der spøker det nok. Men det var for langt unna til å gå dit. Vi kjørte forbi huset på vei til hytta. Men det ble jo en spesiell stemning da, når jeg fikk høre dette, og etterpå kjørte inn i skogen i skumringen.

Gratulerer med nytt hobbyrom da..hehe, ja det er jammen kjekt å ha. Men ikke få for mange hobbier da, så du blir sittende for mye inne...hehe. For det du trenger nå er å komme deg ut, det har jeg herved langt ned veto på.

Det er nok tegn som tyder på at du er på vei ut av depresjonen ja, og inn i innsikt. Du begynner og finne deg selv takket være depresjonen. Ikke verst hva. Du har vært gjennom et kaos og holder nå på og finne ny orden. Resetter anlegget for å si det på dataspråket.

Så du har fått thyroksin, det var interessant. Har en venninne som også har fått det og føler seg mye mer pigg. Har du fått konstatert det hos vanlig lege, eller måtte du ta en slik veldig dyr blodprøve som min venninne?

Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet, slik jeg tolker at du har, for at du ikke trives sammen med mannen din slik du synes du burde. Du trenger en forandring for å komme videre tror jeg, men det behøver ikke bety at du skal kvitte deg med ham for godt. Men kanskje det er slik at dere begge trenger noe nytt i livet deres. Siden han ikke er noe flink til å gi deg oppmuntringer, så kanskje trenger han også at noe skjer, for å se på deg på en annen måte, kanskje han tar deg for gitt på en måte. Hvis han kommer i en situasjon hvor han kan risikere og miste deg, så kan det hende at han våkner. Hvis han ikke våkner, så kan det jo bety at det ikke er liv laga for dere, men det er for tidlig å si noe om. Har du snakket med ham om at du har det slik du har det, at du mistrives og trenger forandring. At dere kan sette dere ned og snakke og finne ut hva dere kan gjøre for å finne en løsning og finne ut om dere skal fortsette eller ikke.

Du har kanskje blitt for voksen for tidlig og har ikke fått utløp for deler av deg, som nå begynner og sprenge på og har gjort deg deprimert fordi du ikke tørte og innrømme det. Du har det jo så bra egentlig ikke sant, så det er liksom synd og klage. Men det er jo helt normalt da. Vi har så mye inni oss, og vi kan ikke dytte det vekk, da blir det bare tull. Det må leves hele tiden på en måte, så selv om man har det bra sånn materielt sett så er det alltid et eller annet som sprenger på og vil utvikles. Tror det har noe med oss mennesker og gjøre, at vi hele tiden trenger utfordringer for å utvikle oss. Vi takler ikke stillstand. Det er noen som lever kun ved kriser blant oss mennesker, og de er nok yttergrensen av noe som ligger i oss alle.

Du må bare lesse alle tankene dine over på meg, bare skriv ut alle tanker som du har, så blir det en fin måte for deg til å lære deg selv og kjenne også. Når man begynner og skrive så tar det ene ordet det andre, og plutselig så ser man selv noe av mønsteret man har etterhvert.

Tenk på hva du kan gjøre uten samboeren, men uten å gå fra ham, men som kan gi deg tilfredsstillelse på din egen person. Så får ting utvikle seg etterhvert i en eller annen retning, med eller uten samboeren til slutt. Man må starte et sted, og skjebnen etter de forskjellige valg vet man ikke før man har prøvd. Det er det som er livet, og spenningen med det.

Nå skal jeg snart hjem og hvile litt. Satt oppe til sent for å få med meg talen til Bush i natt, så jeg er litt trøtt.

Hadet bra så lenge.

[snufseguri]

Her er jeg igjen, etter en fin hyttetur. Vi hadde en koselig og avslappende tur. Lørdag gikk vi på ski, og det var fint vær. Ble faktisk brun. Har veldig lett for å få farge på denne årstiden. Vi hadde kjøpt med oss masse god mat og godteri (uff...hehe) og koste oss skikkelig på lørdagskvelden. Søndag gikk vi på tur uten ski, da det ikke var så fint vær. Variert trening kan vi kalle det. Vi hadde besøk av elg morgen og kveld. Jeg gikk ut tidlig søndag morgen, og da sto mor elg og et barn og så på meg, uten å være redde. Det var en fin stemning.

Et stykke unna hytta var det en dame som hengte seg i fjor, så jeg tenkte at der spøker det nok. Men det var for langt unna til å gå dit. Vi kjørte forbi huset på vei til hytta. Men det ble jo en spesiell stemning da, når jeg fikk høre dette, og etterpå kjørte inn i skogen i skumringen.

Gratulerer med nytt hobbyrom da..hehe, ja det er jammen kjekt å ha. Men ikke få for mange hobbier da, så du blir sittende for mye inne...hehe. For det du trenger nå er å komme deg ut, det har jeg herved langt ned veto på.

Det er nok tegn som tyder på at du er på vei ut av depresjonen ja, og inn i innsikt. Du begynner og finne deg selv takket være depresjonen. Ikke verst hva. Du har vært gjennom et kaos og holder nå på og finne ny orden. Resetter anlegget for å si det på dataspråket.

Så du har fått thyroksin, det var interessant. Har en venninne som også har fått det og føler seg mye mer pigg. Har du fått konstatert det hos vanlig lege, eller måtte du ta en slik veldig dyr blodprøve som min venninne?

Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet, slik jeg tolker at du har, for at du ikke trives sammen med mannen din slik du synes du burde. Du trenger en forandring for å komme videre tror jeg, men det behøver ikke bety at du skal kvitte deg med ham for godt. Men kanskje det er slik at dere begge trenger noe nytt i livet deres. Siden han ikke er noe flink til å gi deg oppmuntringer, så kanskje trenger han også at noe skjer, for å se på deg på en annen måte, kanskje han tar deg for gitt på en måte. Hvis han kommer i en situasjon hvor han kan risikere og miste deg, så kan det hende at han våkner. Hvis han ikke våkner, så kan det jo bety at det ikke er liv laga for dere, men det er for tidlig å si noe om. Har du snakket med ham om at du har det slik du har det, at du mistrives og trenger forandring. At dere kan sette dere ned og snakke og finne ut hva dere kan gjøre for å finne en løsning og finne ut om dere skal fortsette eller ikke.

Du har kanskje blitt for voksen for tidlig og har ikke fått utløp for deler av deg, som nå begynner og sprenge på og har gjort deg deprimert fordi du ikke tørte og innrømme det. Du har det jo så bra egentlig ikke sant, så det er liksom synd og klage. Men det er jo helt normalt da. Vi har så mye inni oss, og vi kan ikke dytte det vekk, da blir det bare tull. Det må leves hele tiden på en måte, så selv om man har det bra sånn materielt sett så er det alltid et eller annet som sprenger på og vil utvikles. Tror det har noe med oss mennesker og gjøre, at vi hele tiden trenger utfordringer for å utvikle oss. Vi takler ikke stillstand. Det er noen som lever kun ved kriser blant oss mennesker, og de er nok yttergrensen av noe som ligger i oss alle.

Du må bare lesse alle tankene dine over på meg, bare skriv ut alle tanker som du har, så blir det en fin måte for deg til å lære deg selv og kjenne også. Når man begynner og skrive så tar det ene ordet det andre, og plutselig så ser man selv noe av mønsteret man har etterhvert.

Tenk på hva du kan gjøre uten samboeren, men uten å gå fra ham, men som kan gi deg tilfredsstillelse på din egen person. Så får ting utvikle seg etterhvert i en eller annen retning, med eller uten samboeren til slutt. Man må starte et sted, og skjebnen etter de forskjellige valg vet man ikke før man har prøvd. Det er det som er livet, og spenningen med det.

Nå skal jeg snart hjem og hvile litt. Satt oppe til sent for å få med meg talen til Bush i natt, så jeg er litt trøtt.

Hadet bra så lenge.

Hei!

Det hørtes ut som en koselig tur! Så nå er du tilbake, med nyoppladede batterier!

Var det ikke flott å se elg i "levende live"? Jeg har sett elg flere ganger, og de er liksom så mye større i virkeligheten. Det er både gøy og litt skummelt å treffe på ville dyr, ikke sant? Selv er jeg veldig glad i å fotografere, så jeg går aldri på skogstur eller skitur uten kamera. Det har riktignok ikke blitt noe av slike turer i år pga. dårlig form, men neste vinter kanskje jeg er bedre og kan gå på ski igjen (men flink til å gå på ski, DET er jeg ikke... hihi...).

Hm. Jeg er stygt redd for at jeg "finner på" for mange hobbyer og slikt på en gang. Har så mye planer at jeg plutselig ikke klarer å konsentrere meg om en eneste ting. Men jeg tar det som det kommer. Får vel begynne i det små, og gjøre meg ferdig med en ting før jeg begynner på noe nytt. Jeg tror ikke hobbyer gjør at jeg er mer inne enn om jeg ikke har noen hobbyer, jeg er lite ute uansett, jeg...

Tror du har rett i at depresjonen har ført til at jeg begynner å "finne meg selv". Det siste året har jeg tenkt så vanvittig mye. Hvem er jeg? Hva er meningen med livet? Hvordan kommer min fremtid til å se ut? Er kjæresten den rette for meg? Hva går jeg glipp av her i livet? Hva er jeg verdt? Osv...osv... Vel, jeg har kanskje ikke funnet noen konkrete svar ennå, men det kommer nok.

Nå om dagen går det faktisk mye bedre med meg og kjæresten. Jeg ser litt mer positivt på tilværelsen, og da tenker jeg ikke så negativt om oss heller. Men det er jo typisk at når jeg er i godt humør, så er han i dårlig humør. Hihi... Men sånn er det jo bare. Han har jo lov til å være trist, sint og deppa en gang i blant han også. Jeg har litt lett for å ta enerett på nettopp det å være sint og lei. Glemmer at andre mennesker også kan ha dårlige dager.

Men jeg tror faktisk vi begge har tatt hverandre for gitt. Det er liksom oss to, og ferdig med det. Tror ingen av oss har tenkt noe på hvordan det ville være å leve hver for oss (kke før nå i hvert fall). Jeg synes det er skremmende å tenke på en framtid uten ham, det er jo liksom så trygt nå. Vi snakker aldri om forholdet vårt, og det er kanskje ikke så bra...

Du har også litt rett i det at jeg muligens har blitt for tidlig voksen. Jeg tror jeg hadde hatt godt av og ha noen år til uten forpliktelser. Prøve ut og feile. Nå sitter jeg liksom i "saksa" på en måte, og det er vanskelig å komme seg ut av den. Og jeg vet ikke om jeg vil heller. For jeg vet jo ingenting om gresset er grønnere på den andre siden. Hadde jeg funnet en annen, så hadde det jo vært en annen sak. Eller om kjæresten min hadde vært slem mot meg eller noe slikt. DA kan man fundere på om gresset er grønnere på den andre siden...

Jeg kan ikke huske at den blodprøven var dyr eller ikke. Dessuten hadde jeg frikort. Det var fastlegen som sendte meg til en spesialist. Nå lurer jeg faktisk på om jeg får tilført for mye thyroksin, for jeg får noen tabletter av homeopaten også som skal sette i gang produksjonen av thyroksin. Har mye hjertebank, og føler meg ofte veldig varm. Før satt jeg alltid og frøs og orket ingenting. Nå har jeg mye mer energi, og klarer ikke å sitte stille særlig lenge. Men det er selvfølgelig mye bedre å være sånn, enn å være helt nedfor og slapp.

Huff, tenk på neste gang jeg skal til denne spesialisten, da! Han kommer til å lure når han ser prøvene... Vet ikke om jeg tør å nevne at jeg går på annen medisin i tillegg... men det må jeg vel. Fikk forresten akupunktur i dag, og det gikk ganske bra. Sist holdt jeg jo på å krepere av smerte! Hihi... I dag skrek jeg bare en gang. Han klemte også på sementmusklene mine, og det gjorde vondt. Skikkelig ømt. Uansett, jeg tror kanskje at akupunkturen hjelper, så jeg skal prøve å fullføre behandlingen.

Og så må jeg få takke deg for at du gidder å høre på meg... Du er da så snill! Og husk at jeg er her for deg også, så du kan bare lempe bekymringer og problemer over på meg også.

Han derre Bush...jeg orker faktisk ikke å følge med på nyheter, for jeg blir så nervøs. Har mye mareritt om krig og bombing, det virker som om den minste lille ting påvirker meg veldig. Huff, jeg vil ikke ha krig og sånt, jeg. Nå hører jeg sikkert barnslig og naiv ut, men det er jeg vel også...

Vel, du får ha det fint!

[Gjest rota]

Hei!

Det hørtes ut som en koselig tur! Så nå er du tilbake, med nyoppladede batterier!

Var det ikke flott å se elg i "levende live"? Jeg har sett elg flere ganger, og de er liksom så mye større i virkeligheten. Det er både gøy og litt skummelt å treffe på ville dyr, ikke sant? Selv er jeg veldig glad i å fotografere, så jeg går aldri på skogstur eller skitur uten kamera. Det har riktignok ikke blitt noe av slike turer i år pga. dårlig form, men neste vinter kanskje jeg er bedre og kan gå på ski igjen (men flink til å gå på ski, DET er jeg ikke... hihi...).

Hm. Jeg er stygt redd for at jeg "finner på" for mange hobbyer og slikt på en gang. Har så mye planer at jeg plutselig ikke klarer å konsentrere meg om en eneste ting. Men jeg tar det som det kommer. Får vel begynne i det små, og gjøre meg ferdig med en ting før jeg begynner på noe nytt. Jeg tror ikke hobbyer gjør at jeg er mer inne enn om jeg ikke har noen hobbyer, jeg er lite ute uansett, jeg...

Tror du har rett i at depresjonen har ført til at jeg begynner å "finne meg selv". Det siste året har jeg tenkt så vanvittig mye. Hvem er jeg? Hva er meningen med livet? Hvordan kommer min fremtid til å se ut? Er kjæresten den rette for meg? Hva går jeg glipp av her i livet? Hva er jeg verdt? Osv...osv... Vel, jeg har kanskje ikke funnet noen konkrete svar ennå, men det kommer nok.

Nå om dagen går det faktisk mye bedre med meg og kjæresten. Jeg ser litt mer positivt på tilværelsen, og da tenker jeg ikke så negativt om oss heller. Men det er jo typisk at når jeg er i godt humør, så er han i dårlig humør. Hihi... Men sånn er det jo bare. Han har jo lov til å være trist, sint og deppa en gang i blant han også. Jeg har litt lett for å ta enerett på nettopp det å være sint og lei. Glemmer at andre mennesker også kan ha dårlige dager.

Men jeg tror faktisk vi begge har tatt hverandre for gitt. Det er liksom oss to, og ferdig med det. Tror ingen av oss har tenkt noe på hvordan det ville være å leve hver for oss (kke før nå i hvert fall). Jeg synes det er skremmende å tenke på en framtid uten ham, det er jo liksom så trygt nå. Vi snakker aldri om forholdet vårt, og det er kanskje ikke så bra...

Du har også litt rett i det at jeg muligens har blitt for tidlig voksen. Jeg tror jeg hadde hatt godt av og ha noen år til uten forpliktelser. Prøve ut og feile. Nå sitter jeg liksom i "saksa" på en måte, og det er vanskelig å komme seg ut av den. Og jeg vet ikke om jeg vil heller. For jeg vet jo ingenting om gresset er grønnere på den andre siden. Hadde jeg funnet en annen, så hadde det jo vært en annen sak. Eller om kjæresten min hadde vært slem mot meg eller noe slikt. DA kan man fundere på om gresset er grønnere på den andre siden...

Jeg kan ikke huske at den blodprøven var dyr eller ikke. Dessuten hadde jeg frikort. Det var fastlegen som sendte meg til en spesialist. Nå lurer jeg faktisk på om jeg får tilført for mye thyroksin, for jeg får noen tabletter av homeopaten også som skal sette i gang produksjonen av thyroksin. Har mye hjertebank, og føler meg ofte veldig varm. Før satt jeg alltid og frøs og orket ingenting. Nå har jeg mye mer energi, og klarer ikke å sitte stille særlig lenge. Men det er selvfølgelig mye bedre å være sånn, enn å være helt nedfor og slapp.

Huff, tenk på neste gang jeg skal til denne spesialisten, da! Han kommer til å lure når han ser prøvene... Vet ikke om jeg tør å nevne at jeg går på annen medisin i tillegg... men det må jeg vel. Fikk forresten akupunktur i dag, og det gikk ganske bra. Sist holdt jeg jo på å krepere av smerte! Hihi... I dag skrek jeg bare en gang. Han klemte også på sementmusklene mine, og det gjorde vondt. Skikkelig ømt. Uansett, jeg tror kanskje at akupunkturen hjelper, så jeg skal prøve å fullføre behandlingen.

Og så må jeg få takke deg for at du gidder å høre på meg... Du er da så snill! Og husk at jeg er her for deg også, så du kan bare lempe bekymringer og problemer over på meg også.

Han derre Bush...jeg orker faktisk ikke å følge med på nyheter, for jeg blir så nervøs. Har mye mareritt om krig og bombing, det virker som om den minste lille ting påvirker meg veldig. Huff, jeg vil ikke ha krig og sånt, jeg. Nå hører jeg sikkert barnslig og naiv ut, men det er jeg vel også...

Vel, du får ha det fint!

Hei du, skriver i full fart for å si at jeg har ikke glemt deg. Har hatt det så travelt før helga og i går hadde jeg en fridag. Gikk en lang tur i det fine været. Så fikk jeg den boken om reinkarnasjon som jeg har ventet på. Har så vidt begynt og lese, og den virker veldig interessant.

Hvordan har du hatt det de siste dagene da? Skriv gjerne og fortell dersom du ser dette i kveld. Imorgen har jeg kanskje litt bedre tid, dersom ikke noe spesielt dukker opp.

Men jeg må passe meg nå, så jeg ikke begynner og stresse på jobben igjen, for det tåler jeg ikke. Men jeg tror jeg har lært meg og stoppe før det blir for mye nå. Var derfor jeg tok en fridag i går og fikk en lang helg til å hvile på, og det var deilig.

Men det er så morsomt og ha mye og gjøre innimellom også, så jeg blir litt ivrig noen ganger. Men man må jo ha litt utfordringer på sine svake sider skal man klare og gjøre noe med dem.

Som du sier er krigen ikke noe særlig og bli opphengt i, man blir lett deppa av det, men jeg klarer ikke å la være, må liksom følge med på hva som skjer. Jeg er litt ondskapsfull innimellom og fryder meg litt når det ikke går så lett for USA som de trodde. Det er trist med tapene, men det er bra for ettertiden at det ikke går så lett, for da blir det kanskje ikke så lett og finne på noe slikt senere. Han Bush er jo gal han også, ikke bare Saddam.

Men i kveld skal jeg ikke konsentrere meg om krigen, men først spise middag sammen med en venninne og senere hjem og lese om barna som husker tidligere liv. Kommer sikkert med noen historier fra boka senere tenker jeg.

Nå må jeg løpe, hadet bra så lenge.

[snufseguri]

Hei du, skriver i full fart for å si at jeg har ikke glemt deg. Har hatt det så travelt før helga og i går hadde jeg en fridag. Gikk en lang tur i det fine været. Så fikk jeg den boken om reinkarnasjon som jeg har ventet på. Har så vidt begynt og lese, og den virker veldig interessant.

Hvordan har du hatt det de siste dagene da? Skriv gjerne og fortell dersom du ser dette i kveld. Imorgen har jeg kanskje litt bedre tid, dersom ikke noe spesielt dukker opp.

Men jeg må passe meg nå, så jeg ikke begynner og stresse på jobben igjen, for det tåler jeg ikke. Men jeg tror jeg har lært meg og stoppe før det blir for mye nå. Var derfor jeg tok en fridag i går og fikk en lang helg til å hvile på, og det var deilig.

Men det er så morsomt og ha mye og gjøre innimellom også, så jeg blir litt ivrig noen ganger. Men man må jo ha litt utfordringer på sine svake sider skal man klare og gjøre noe med dem.

Som du sier er krigen ikke noe særlig og bli opphengt i, man blir lett deppa av det, men jeg klarer ikke å la være, må liksom følge med på hva som skjer. Jeg er litt ondskapsfull innimellom og fryder meg litt når det ikke går så lett for USA som de trodde. Det er trist med tapene, men det er bra for ettertiden at det ikke går så lett, for da blir det kanskje ikke så lett og finne på noe slikt senere. Han Bush er jo gal han også, ikke bare Saddam.

Men i kveld skal jeg ikke konsentrere meg om krigen, men først spise middag sammen med en venninne og senere hjem og lese om barna som husker tidligere liv. Kommer sikkert med noen historier fra boka senere tenker jeg.

Nå må jeg løpe, hadet bra så lenge.

Hei! Hyggelig å høre fra deg igjen! ))

Huff, nei, alle som starter eller medvirker i krig på de "høyere" plan (altså slike som Bush og Saddam og den gjengen der) er nok ganske sprø. Det var mye bedre før, da soldatene sloss mot hverandre på et jorde. Det er liksom mer naturlig, hvis vi sammenlikner oss mennesker med dyrene. De fleste dyr slåss jo kun med akkurat de som er deres fiender, de bombarderer jo ikke akkurat familiene deres osv. Ingen uskyldige blir dratt inn, hvis du skjønner.

Ja, nå må du ikke stresse for mye, da! Det er ikke bra. Men det er klart at det er viktig med utfordringer i arbeidet. Det er jo utfordringer som gjør at vi utvikler oss og som holder oss oppegående.

Nå begynner faktisk jeg også å lengte etter litt utfordringer. Har faktisk hatt det ganske bra de siste to ukene, humøret har vært bedre, ja, både kropp og sjel har fungert bedre. Jeg begynner faktisk å lengte etter å jobbe. Ikke full tid, det blir nok for mye foreløpig, men noen timer i uka bare, og så kanskje mer etter hvert hvis formen er bra.

Har satt i gang med litt hobbyer igjen (huff, har brukt masse penger på innkjøp), og når jeg holder på med det, så kjenner jeg at jeg er den gamle meg igjen. Jeg føler meg mer som et helt menneske. Det har ikke vært særlig gøy eller givende å bare dasse hjemme, i hvert fall ikke nå som jeg føler meg bedre.

Jeg tror faktisk at akupunkturen har hjulpet veldig på meg. Jeg har nesten ingen hallusinasjoner lenger (bortsett fra demonene på badet, men det er rett og slett tapeten som er sånn!!), tvangstankene kommer sjeldnere, og jeg er ikke så opphengt i disse tvangsritualene jeg har slitt med. Dessuten er jeg ikke redd for å være hjemme alene om natten lenger. Det er helt rart, for jeg var jo livredd for noen uker siden!

Jeg har også ny psykolog, men han liker jeg ikke helt. Han sitter der og trekker konklusjoner om meg, uten noe særlig underlag. Han var f.eks. overbevist om at jeg hadde veldig sosialfobi, han trodde jeg ikke turde å gå i byen, på åpne plasser, spise sammen med andre osv. Aner ikke hvor han har fått det fra. Det eneste jeg har litt fobi for er å ringe til "autoriteter" som jeg kaller det (leger, bank osv), snakke i store forsamlinger, og å gå forbi f.eks. en gjeng ungdommer (ble litt ertet på ungdomsskolen, og det henger fortsatt i ). Og han hadde faktisk planer om å drasse på meg rundt i byen for å bli vant til å gå ute blant folk! Hihi... det er jo nesten til å le av. Det er kun ungdomsgjenger jeg er redd for når jeg går ute, ikke "vanlige" folk. Men pytt pytt... Jeg skal nok lære ham.

Men han var veldig interessert i drømmene mine. Så jeg skal skrive ned det jeg drømmer, og så skal sikkert han analysere dem eller noe.

Ja, kom gjerne med historier fra den nye boka di! Den høres kjempespennende ut! Kjøpte forresten KK i dag, og der stod det en artikkel om hun husker ikke hva hun het... Damper ett eller annet. Henne du nevnte en gang (gidder ikke å gå ut i stua for å sjekke... hehe. Men du vet sikkert hvem jeg mener. Det var en interessant artikkel. Det hun sier om ånder og sånt høres så riktig og logisk ut for meg.

Nei, nå får jeg gå og vaske opp. Det trengs nå, ja...

Vi snakkes!

[Gjest rota]

Hei! Hyggelig å høre fra deg igjen! ))

Huff, nei, alle som starter eller medvirker i krig på de "høyere" plan (altså slike som Bush og Saddam og den gjengen der) er nok ganske sprø. Det var mye bedre før, da soldatene sloss mot hverandre på et jorde. Det er liksom mer naturlig, hvis vi sammenlikner oss mennesker med dyrene. De fleste dyr slåss jo kun med akkurat de som er deres fiender, de bombarderer jo ikke akkurat familiene deres osv. Ingen uskyldige blir dratt inn, hvis du skjønner.

Ja, nå må du ikke stresse for mye, da! Det er ikke bra. Men det er klart at det er viktig med utfordringer i arbeidet. Det er jo utfordringer som gjør at vi utvikler oss og som holder oss oppegående.

Nå begynner faktisk jeg også å lengte etter litt utfordringer. Har faktisk hatt det ganske bra de siste to ukene, humøret har vært bedre, ja, både kropp og sjel har fungert bedre. Jeg begynner faktisk å lengte etter å jobbe. Ikke full tid, det blir nok for mye foreløpig, men noen timer i uka bare, og så kanskje mer etter hvert hvis formen er bra.

Har satt i gang med litt hobbyer igjen (huff, har brukt masse penger på innkjøp), og når jeg holder på med det, så kjenner jeg at jeg er den gamle meg igjen. Jeg føler meg mer som et helt menneske. Det har ikke vært særlig gøy eller givende å bare dasse hjemme, i hvert fall ikke nå som jeg føler meg bedre.

Jeg tror faktisk at akupunkturen har hjulpet veldig på meg. Jeg har nesten ingen hallusinasjoner lenger (bortsett fra demonene på badet, men det er rett og slett tapeten som er sånn!!), tvangstankene kommer sjeldnere, og jeg er ikke så opphengt i disse tvangsritualene jeg har slitt med. Dessuten er jeg ikke redd for å være hjemme alene om natten lenger. Det er helt rart, for jeg var jo livredd for noen uker siden!

Jeg har også ny psykolog, men han liker jeg ikke helt. Han sitter der og trekker konklusjoner om meg, uten noe særlig underlag. Han var f.eks. overbevist om at jeg hadde veldig sosialfobi, han trodde jeg ikke turde å gå i byen, på åpne plasser, spise sammen med andre osv. Aner ikke hvor han har fått det fra. Det eneste jeg har litt fobi for er å ringe til "autoriteter" som jeg kaller det (leger, bank osv), snakke i store forsamlinger, og å gå forbi f.eks. en gjeng ungdommer (ble litt ertet på ungdomsskolen, og det henger fortsatt i ). Og han hadde faktisk planer om å drasse på meg rundt i byen for å bli vant til å gå ute blant folk! Hihi... det er jo nesten til å le av. Det er kun ungdomsgjenger jeg er redd for når jeg går ute, ikke "vanlige" folk. Men pytt pytt... Jeg skal nok lære ham.

Men han var veldig interessert i drømmene mine. Så jeg skal skrive ned det jeg drømmer, og så skal sikkert han analysere dem eller noe.

Ja, kom gjerne med historier fra den nye boka di! Den høres kjempespennende ut! Kjøpte forresten KK i dag, og der stod det en artikkel om hun husker ikke hva hun het... Damper ett eller annet. Henne du nevnte en gang (gidder ikke å gå ut i stua for å sjekke... hehe. Men du vet sikkert hvem jeg mener. Det var en interessant artikkel. Det hun sier om ånder og sånt høres så riktig og logisk ut for meg.

Nei, nå får jeg gå og vaske opp. Det trengs nå, ja...

Vi snakkes!

Hyggelig å høre at det går så bra med deg.

Jeg fikk mye og gjøre i dag også jeg, så nå kommer vel vaktmesteren øyeblikkelig og kaster meg ut igjen.

Typisk slike psykologer, de henger seg opp i en ting og så broderer de resten oppi hodet sitt, utifra noe de har lært. Personen de har foran seg, blir bare et objekt for det de har som konklusjon i sitt hode.

Jeg husker den gangen jeg var hos legen, og klagde over at jeg ble så dårlig, ble plutselig svimmel og kvalm. Så dårlig at jeg ikke kunne stå på beina. Svetta som bare det, og fikk diare og oppkast.

Jeg kom da til å si at jeg kviet meg for å gå på butikker og andre steder der man ikke kunne komme fort ut fra, når jeg kjente at jeg kunne få slike anfall. Da var det gjort. Han bestemte da at jeg hadde panikkangst. Noe så feil. Jeg har aldri hatt angst for å gå ute blant folk og gå på butikker og den slags, men han skjønte ikke at jeg ikke hadde veldig lyst til å ligge på et butikkgulv og kaste opp og gjøre i buksa...hehe. Det var det jeg ikke likte tanken på da. Men det ble ikke hørt, jeg hadde panikkangst og dermed basta. Jeg ble oppringt fra et senter hvor de skulle ha en slik panikkangstgruppe, og fikk tilbud om å være med. Jeg takket forsiktig nei, og sa at jeg hadde ikke noe der og gjøre. Etter en tid kom jeg til en Tibentansk lege som var på besøk i Norge i regi av Venner av Tibet, og han sa med en gang at jeg hadde altfor mye vann i kroppen.

Når det ble for stort press med vann, fikk jeg disse anfallene og svettet ut flere liter, som et forsvar for kroppen. Verre var det ikke. Jeg ble sykmeldt og tok det med ro, noe som var årsaken til opphopningen av vann, og dermed rant det sakte men sikkert ut. Hele 12 liter ca, for jeg ble nemlig 12 kg lettere på 3 måneder. Etter det har jeg ikke hatt noe anfall, og det er deilig.

Men jeg må passe meg for å ikke stresse for mye, for da hoper det seg opp igjen.

Disse legene er ganske innsnevra mange av dem. Men som du sier, så er det faktisk bare og le av. Spesielt når man prøver og forestille seg hva som foregår oppi hodet deres, når de sitter der og broderer. Da kan man bli ganske lattermild, og man ser så tydelig hvordan de strever liksom.

Mange har ikke forstått det ordet og lytte. De tror de hører men hører ikke mer enn noen bruddstykker, og så er kverna igang, og da mister de resten som også er like viktig i helheten. Jeg får litt assosiasjoner med datamaskiner jeg. En maskin som inneholder en hel haug med diagnoser, og så mates den med informasjon hvor en ytring kan stemme med en av diagnosene og da begynner maskina og jobbe, da trenger den ikke mer info. Trykker man på flere kommandotaster etterhverandre, er det små sjanser for at noen andre enn den første blir godtatt. Hvis det ikke ligger i programmet at det må tastes en spesiell rekke av kommandoer før noe skjer.

Men vi er mennesker, og det er det som er så spennende.

Kommer kanskje med en historie fra boka i morgen, hvis jeg husker noe over natta...hehe.

Nå kom nemlig vaktmesteren og slukket lyset.

Hadet bra så lenge

[snufseguri]

Hyggelig å høre at det går så bra med deg.

Jeg fikk mye og gjøre i dag også jeg, så nå kommer vel vaktmesteren øyeblikkelig og kaster meg ut igjen.

Typisk slike psykologer, de henger seg opp i en ting og så broderer de resten oppi hodet sitt, utifra noe de har lært. Personen de har foran seg, blir bare et objekt for det de har som konklusjon i sitt hode.

Jeg husker den gangen jeg var hos legen, og klagde over at jeg ble så dårlig, ble plutselig svimmel og kvalm. Så dårlig at jeg ikke kunne stå på beina. Svetta som bare det, og fikk diare og oppkast.

Jeg kom da til å si at jeg kviet meg for å gå på butikker og andre steder der man ikke kunne komme fort ut fra, når jeg kjente at jeg kunne få slike anfall. Da var det gjort. Han bestemte da at jeg hadde panikkangst. Noe så feil. Jeg har aldri hatt angst for å gå ute blant folk og gå på butikker og den slags, men han skjønte ikke at jeg ikke hadde veldig lyst til å ligge på et butikkgulv og kaste opp og gjøre i buksa...hehe. Det var det jeg ikke likte tanken på da. Men det ble ikke hørt, jeg hadde panikkangst og dermed basta. Jeg ble oppringt fra et senter hvor de skulle ha en slik panikkangstgruppe, og fikk tilbud om å være med. Jeg takket forsiktig nei, og sa at jeg hadde ikke noe der og gjøre. Etter en tid kom jeg til en Tibentansk lege som var på besøk i Norge i regi av Venner av Tibet, og han sa med en gang at jeg hadde altfor mye vann i kroppen.

Når det ble for stort press med vann, fikk jeg disse anfallene og svettet ut flere liter, som et forsvar for kroppen. Verre var det ikke. Jeg ble sykmeldt og tok det med ro, noe som var årsaken til opphopningen av vann, og dermed rant det sakte men sikkert ut. Hele 12 liter ca, for jeg ble nemlig 12 kg lettere på 3 måneder. Etter det har jeg ikke hatt noe anfall, og det er deilig.

Men jeg må passe meg for å ikke stresse for mye, for da hoper det seg opp igjen.

Disse legene er ganske innsnevra mange av dem. Men som du sier, så er det faktisk bare og le av. Spesielt når man prøver og forestille seg hva som foregår oppi hodet deres, når de sitter der og broderer. Da kan man bli ganske lattermild, og man ser så tydelig hvordan de strever liksom.

Mange har ikke forstått det ordet og lytte. De tror de hører men hører ikke mer enn noen bruddstykker, og så er kverna igang, og da mister de resten som også er like viktig i helheten. Jeg får litt assosiasjoner med datamaskiner jeg. En maskin som inneholder en hel haug med diagnoser, og så mates den med informasjon hvor en ytring kan stemme med en av diagnosene og da begynner maskina og jobbe, da trenger den ikke mer info. Trykker man på flere kommandotaster etterhverandre, er det små sjanser for at noen andre enn den første blir godtatt. Hvis det ikke ligger i programmet at det må tastes en spesiell rekke av kommandoer før noe skjer.

Men vi er mennesker, og det er det som er så spennende.

Kommer kanskje med en historie fra boka i morgen, hvis jeg husker noe over natta...hehe.

Nå kom nemlig vaktmesteren og slukket lyset.

Hadet bra så lenge

Hei!

Ja, nå må du ikke bli sittende i mørket på jobben, da. Vet jo aldri hva som skjuler seg i mørket...

Ja, psykologer og leger er jo bare mennesker. Men jeg tror ikke alltid at de ser på pasientene sine som mennesker. Vi er vel heller forskningsobjekter for dem.

Det spørs om jeg får særlig utbytte av å gå hos denne psykologen. For det første gikk jeg fast en dag i uken hos den forrige psykiateren min, og han var veldig opptatt av hvordan jeg hadde det, medisiner, søvn, osv. Han var også veldig opptatt av å på en måte ta vare på meg, ved at han hilste ordentlig når jeg kom og fulgte meg ut døren når jeg gikk. Han nye er liksom ikke så imøtekommende, jeg liker han egentlig ikke noe særlig... Nå går det flere uker mellom hver time også, og det er uvant for meg. Han forrige var veldig nøye med å høre hva jeg syntes om tidene han satte opp osv.

Den nye sitter bare og skriver hele tiden, og han skriver ned den minste lille filleting. Også skriver han navnet mitt hele tiden i setningene. "Snufseguri sier at"... "Snufseguri mener at grunnen er..." og slikt. Det tar jo evigheter. Og han snakker ikke mens han skriver heller, han må visst konsentrere seg veldig...hihi. Rar type...

Han var vel ikke helt god den legen din heller, som ga deg en diagnose omtrent før du sa hva som feilte deg. Fastlegen min er også litt "dum". Når jeg forteller om tvangstanker og syner og sånt, så sier hun: "Du skjønner vel at det er helt tullete?" Er det noen som er tullete, så er det legen, sier nå jeg, som ikke ser ut til å kunne sette seg inn i pasientens problemer. Men, men... vi får vel holde ut, da. Jeg har frikort, så det koster meg ingenting å høre på sånt tull lenger... hihi...

Men nå må jeg snart legge meg, er vel ikke bra å snu døgnet helt. Har litt lett for å gjøre det, særlig når jeg er hjemme alene, sånn som nå.

Ha det fint, da!

[Gjest rota]

Hei!

Ja, nå må du ikke bli sittende i mørket på jobben, da. Vet jo aldri hva som skjuler seg i mørket...

Ja, psykologer og leger er jo bare mennesker. Men jeg tror ikke alltid at de ser på pasientene sine som mennesker. Vi er vel heller forskningsobjekter for dem.

Det spørs om jeg får særlig utbytte av å gå hos denne psykologen. For det første gikk jeg fast en dag i uken hos den forrige psykiateren min, og han var veldig opptatt av hvordan jeg hadde det, medisiner, søvn, osv. Han var også veldig opptatt av å på en måte ta vare på meg, ved at han hilste ordentlig når jeg kom og fulgte meg ut døren når jeg gikk. Han nye er liksom ikke så imøtekommende, jeg liker han egentlig ikke noe særlig... Nå går det flere uker mellom hver time også, og det er uvant for meg. Han forrige var veldig nøye med å høre hva jeg syntes om tidene han satte opp osv.

Den nye sitter bare og skriver hele tiden, og han skriver ned den minste lille filleting. Også skriver han navnet mitt hele tiden i setningene. "Snufseguri sier at"... "Snufseguri mener at grunnen er..." og slikt. Det tar jo evigheter. Og han snakker ikke mens han skriver heller, han må visst konsentrere seg veldig...hihi. Rar type...

Han var vel ikke helt god den legen din heller, som ga deg en diagnose omtrent før du sa hva som feilte deg. Fastlegen min er også litt "dum". Når jeg forteller om tvangstanker og syner og sånt, så sier hun: "Du skjønner vel at det er helt tullete?" Er det noen som er tullete, så er det legen, sier nå jeg, som ikke ser ut til å kunne sette seg inn i pasientens problemer. Men, men... vi får vel holde ut, da. Jeg har frikort, så det koster meg ingenting å høre på sånt tull lenger... hihi...

Men nå må jeg snart legge meg, er vel ikke bra å snu døgnet helt. Har litt lett for å gjøre det, særlig når jeg er hjemme alene, sånn som nå.

Ha det fint, da!

Så hva mener Snufseguri idag tro...ja jeg synes jeg ser han psykologen din for meg.

Ser han for meg som en som skal lage noe bra for seg selv, veldig nøye på alt, også på det han skriver. Viktig at han gjør det ordentlig liksom...hihi.

Ja det er mye rare folk du.

Jeg er en av dem...he he

Jeg planlegger å gjøre en ting og så gjør jeg noe annet. Jeg skulle liksom slappe av og lese i den spennende boka i går da, men så fant jeg plutselig ut at jeg skulle dra og kjøpe meg et nytt stereoanlegg. CD spilleren på det jeg har virker ikke lenger, så jeg tenkte jeg skulle kjøpe en ny. Har tenkt på det lenge, men i går så var dagen der plutselig, og da må det skje fort. Istedenfor å kjøpe en ny cd-spiller og koble på, kjøpte jeg like godt et nytt anlegg, for ellers kunne jeg ikke bruke fjernkontrollen. Derfor ble kvelden brukt til å montere og spille cd'er. Har lyst til å kjøpe den nye cd'en av Celin Dion, den er bra altså. Må gjøre det nå, siden jeg har fått nytt anlegg.

Idag var jeg til siste time hos fysioterapeuten, han med nålene. Det var litt dumt, for den siste metoden han brukte var ganske fin. Vet ikke hva det heter, men jeg måtte holde noe magnetgreier i hånda og så stakk han en penn-lignende greie på området hvor skaden er. De fleste synes dette var veldig ubehagelig, men jeg synes det var godt jeg. Jeg er MOT NORMAL...hehe.

Ikveld skal jeg kose meg foran TV-en som jeg pleier på fredager, det er så mye bra på NRK. Hvis jeg ikke finner på noe annet igjen da.

Takk for tipset om KK. Jeg måtte jo bare kjøpe bladet og lese om Marion da vet du.

Jeg ser du fortsetter og lure på om partneren din er den rette. For det var du som skrev det innlegget ikke sant, snufseguri dukket plutselig opp inni tråden der. I motsetning til deg, så lurer jeg på om jeg noen gang finner noen som helst jeg. Han jeg fant en gang var ihvertfall ikke den rette, og nå lurer jeg på om han rette eller nesten rette vil dukke opp. Men jeg klarer meg jo fint alene også da, er blitt ganske vant med det etter alle disse årene. Men selv om man er vant med det, er det alltid et savn etter den som ikke er der liksom. Vi er nok skapt til å være 2, eller kanskje også mange, storfamilien fra gamle dager.

Men det må være ganske fortvila og ha en der, men likevel ikke er sikker på om man vil ha ham der. Men et av de siste innleggene på DOL som var rettet til ditt innlegg synes jeg var bra. Det at man ikke skal ta noen alvorlige valg i livet når man ikke er helt på topp selv. Men så er det det evige spørsmålet da, hva kom først, høna eller egget. Er du deprimert fordi du ikke trives sammen med ham, eller trives du ikke sammen med ham fordi du er deprimert av andre grunner. Dette er et vanskelig spørsmål, og det er vel ikke slik at det er enten eller heller. Ting har tendens til å komme fra flere kanter, når det først butter.

En pause har nok vært tingen for deg tror jeg. Får mer og mer følelsen av at det er det rette, for å sortere ut ting, finne ut hva du vil og ikke vil. Har du kanskje muligheten av å ta en lang ferie i syden eller noe. Ta en kort pause på den måten. Treffe andre og flørte litt, og føle at du har masse valg i et par-tre uker. Det er sikkert billige sydenturer nå, for markedet er ikke på topp leser jeg.

Jeg ser du skrev i det innlegget at dere begge er sjenerte, og kanskje da avhengig av hverandre på en måte. At det er tryggest og la det være som det er. Så kanskje en pause har gjort susen for dere begge, at det er det dere trenger for å utvikle dere som personer uavhengig av den andre. Det kan virke både utrygt og skummelt, men det er jo det som må til da, og gjøre noe man har litt problemer med å gjøre. Hvis dere gjør en avtale på forhånd, så blir det ikke så skummelt og endelig liksom. Da har dere den tryggheten i bakhånd dersom det skulle bli behov.

Vi er skikkelige vanedyr vi mennesker, takler ikke så godt forandringer. For min egen del så blir det omvendt fra din situasjon. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet om jeg skulle ha møtt en mann som jeg falt for. Tenk jeg som har bodd alene i 20 år, og så skulle jeg plutselig ha fått en i huset hver dag. Herregud, det hadde blitt tøft altså. Det kan nok hende det er en grunn til at jeg ikke treffer på noen, at jeg rett og slett ikke vil ha noen i bunn og grunn, noen som jeg må ta hensyn til mer eller mindre. Det var veldig kjekt med han typen jeg fortalte om. Det var liksom ikke noen fare for at det ville bli varig, og det visste jeg nok innerst inne, selv om jeg trodde det ville bli det en stund. Derfor var det trygt på et vis.

Vi er flinke til å lure oss selv mange ganger. Jeg lurer på om jeg kanskje narrer meg selv, med å trives så godt alene, fordi jeg egentlig ikke tørr og være to, fordi da innbiller jeg meg at jeg mister min frihet, og innbiller meg at jeg må stå på kjøkkenet og lage mat og vaske og rydde hele tiden. Grunnen til at jeg tror det, er fordi det er det jeg har lært er ekteskap. Modellen er min mor selvfølgelig. Det ligger prentet inni meg, fordi det er det jeg har sett, og selv om hjernen min vet at det ikke er så ille, så sier følelsene at det er slik, og da er det tryggest å være alene.

Dette er hva jeg tror min underbevissthet sier ihvertfall. Men i min bevissthet har jeg det fint, koser meg skikkelig, har alltid mye og finne på. Altfor mye igrunnen. Får ikke tid til alt jeg fantaserer om å gjøre.

Men jeg håper jo at jeg skal møte utfordringen en dag da, og se mannen i mitt liv foran meg. Gleder meg egentlig til det eventuelt skjer, for jeg liker jo utfordringer. Det blir nok den største so far.

I dag gikk det lang tid før vaktmesteren kom, men nå stakk han hodet inn i døra, og lurte på om jeg skulle overnatte...he he.

Så nå får jeg ta helga jeg også, er sistemann ut som vanlig.

Hadet riktig bra og ha en god helg. På mandag kommer jeg nok med en historie fra boka, for må jo klare og få roet meg til å lese litt i løpet av helga...jaja håpløs type. Men det må være kjedelig å være perfekt...hi hi.

Hej då.

[snufseguri]

Så hva mener Snufseguri idag tro...ja jeg synes jeg ser han psykologen din for meg.

Ser han for meg som en som skal lage noe bra for seg selv, veldig nøye på alt, også på det han skriver. Viktig at han gjør det ordentlig liksom...hihi.

Ja det er mye rare folk du.

Jeg er en av dem...he he

Jeg planlegger å gjøre en ting og så gjør jeg noe annet. Jeg skulle liksom slappe av og lese i den spennende boka i går da, men så fant jeg plutselig ut at jeg skulle dra og kjøpe meg et nytt stereoanlegg. CD spilleren på det jeg har virker ikke lenger, så jeg tenkte jeg skulle kjøpe en ny. Har tenkt på det lenge, men i går så var dagen der plutselig, og da må det skje fort. Istedenfor å kjøpe en ny cd-spiller og koble på, kjøpte jeg like godt et nytt anlegg, for ellers kunne jeg ikke bruke fjernkontrollen. Derfor ble kvelden brukt til å montere og spille cd'er. Har lyst til å kjøpe den nye cd'en av Celin Dion, den er bra altså. Må gjøre det nå, siden jeg har fått nytt anlegg.

Idag var jeg til siste time hos fysioterapeuten, han med nålene. Det var litt dumt, for den siste metoden han brukte var ganske fin. Vet ikke hva det heter, men jeg måtte holde noe magnetgreier i hånda og så stakk han en penn-lignende greie på området hvor skaden er. De fleste synes dette var veldig ubehagelig, men jeg synes det var godt jeg. Jeg er MOT NORMAL...hehe.

Ikveld skal jeg kose meg foran TV-en som jeg pleier på fredager, det er så mye bra på NRK. Hvis jeg ikke finner på noe annet igjen da.

Takk for tipset om KK. Jeg måtte jo bare kjøpe bladet og lese om Marion da vet du.

Jeg ser du fortsetter og lure på om partneren din er den rette. For det var du som skrev det innlegget ikke sant, snufseguri dukket plutselig opp inni tråden der. I motsetning til deg, så lurer jeg på om jeg noen gang finner noen som helst jeg. Han jeg fant en gang var ihvertfall ikke den rette, og nå lurer jeg på om han rette eller nesten rette vil dukke opp. Men jeg klarer meg jo fint alene også da, er blitt ganske vant med det etter alle disse årene. Men selv om man er vant med det, er det alltid et savn etter den som ikke er der liksom. Vi er nok skapt til å være 2, eller kanskje også mange, storfamilien fra gamle dager.

Men det må være ganske fortvila og ha en der, men likevel ikke er sikker på om man vil ha ham der. Men et av de siste innleggene på DOL som var rettet til ditt innlegg synes jeg var bra. Det at man ikke skal ta noen alvorlige valg i livet når man ikke er helt på topp selv. Men så er det det evige spørsmålet da, hva kom først, høna eller egget. Er du deprimert fordi du ikke trives sammen med ham, eller trives du ikke sammen med ham fordi du er deprimert av andre grunner. Dette er et vanskelig spørsmål, og det er vel ikke slik at det er enten eller heller. Ting har tendens til å komme fra flere kanter, når det først butter.

En pause har nok vært tingen for deg tror jeg. Får mer og mer følelsen av at det er det rette, for å sortere ut ting, finne ut hva du vil og ikke vil. Har du kanskje muligheten av å ta en lang ferie i syden eller noe. Ta en kort pause på den måten. Treffe andre og flørte litt, og føle at du har masse valg i et par-tre uker. Det er sikkert billige sydenturer nå, for markedet er ikke på topp leser jeg.

Jeg ser du skrev i det innlegget at dere begge er sjenerte, og kanskje da avhengig av hverandre på en måte. At det er tryggest og la det være som det er. Så kanskje en pause har gjort susen for dere begge, at det er det dere trenger for å utvikle dere som personer uavhengig av den andre. Det kan virke både utrygt og skummelt, men det er jo det som må til da, og gjøre noe man har litt problemer med å gjøre. Hvis dere gjør en avtale på forhånd, så blir det ikke så skummelt og endelig liksom. Da har dere den tryggheten i bakhånd dersom det skulle bli behov.

Vi er skikkelige vanedyr vi mennesker, takler ikke så godt forandringer. For min egen del så blir det omvendt fra din situasjon. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet om jeg skulle ha møtt en mann som jeg falt for. Tenk jeg som har bodd alene i 20 år, og så skulle jeg plutselig ha fått en i huset hver dag. Herregud, det hadde blitt tøft altså. Det kan nok hende det er en grunn til at jeg ikke treffer på noen, at jeg rett og slett ikke vil ha noen i bunn og grunn, noen som jeg må ta hensyn til mer eller mindre. Det var veldig kjekt med han typen jeg fortalte om. Det var liksom ikke noen fare for at det ville bli varig, og det visste jeg nok innerst inne, selv om jeg trodde det ville bli det en stund. Derfor var det trygt på et vis.

Vi er flinke til å lure oss selv mange ganger. Jeg lurer på om jeg kanskje narrer meg selv, med å trives så godt alene, fordi jeg egentlig ikke tørr og være to, fordi da innbiller jeg meg at jeg mister min frihet, og innbiller meg at jeg må stå på kjøkkenet og lage mat og vaske og rydde hele tiden. Grunnen til at jeg tror det, er fordi det er det jeg har lært er ekteskap. Modellen er min mor selvfølgelig. Det ligger prentet inni meg, fordi det er det jeg har sett, og selv om hjernen min vet at det ikke er så ille, så sier følelsene at det er slik, og da er det tryggest å være alene.

Dette er hva jeg tror min underbevissthet sier ihvertfall. Men i min bevissthet har jeg det fint, koser meg skikkelig, har alltid mye og finne på. Altfor mye igrunnen. Får ikke tid til alt jeg fantaserer om å gjøre.

Men jeg håper jo at jeg skal møte utfordringen en dag da, og se mannen i mitt liv foran meg. Gleder meg egentlig til det eventuelt skjer, for jeg liker jo utfordringer. Det blir nok den største so far.

I dag gikk det lang tid før vaktmesteren kom, men nå stakk han hodet inn i døra, og lurte på om jeg skulle overnatte...he he.

Så nå får jeg ta helga jeg også, er sistemann ut som vanlig.

Hadet riktig bra og ha en god helg. På mandag kommer jeg nok med en historie fra boka, for må jo klare og få roet meg til å lese litt i løpet av helga...jaja håpløs type. Men det må være kjedelig å være perfekt...hi hi.

Hej då.

Hei!

Jasså, så du er en impulskjøper du også? Hehe... Selv har jeg dilla på å handle klær. Særlig billige klær, for da få jeg så mye for pengene.

Håper du blir fornøyd med det nye anlegget, da. Og det er jo i seg selv (anlegget altså) en meget god grunn til å kjøpe deg Celin Dion- CD'n.

Kan du ikke ta flere timer hos fysio'n da? Eller det er vel kanskje dyrt. Men hvis du syntes at den siste behandlingen var bra, så hadde det kanskje vært lurt å ta et par ganger til.

Jeg har sittet foran TV'n i hele kveld selv, men jeg foretrekker Big Brother, jeg. Er så nysgjerrig, skjønner, du.

Hehe... det var nok jeg som skrev det innlegget, ja. Grunnen til at jeg skrev under med en annet navn var at jeg ville at folk ikke skulle henge seg opp i andre innlegg jeg har skrevet. For dette var jo egentlig ikke et spørsmål om psykisk helse.

Men du har rett i at det kan være dumt å ta store valg når man ikke er på topp selv. Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva som kom først, tvilen om forholdet vårt eller depresjonen. Det jeg derimot er sikker på er at når jeg forestiller meg et liv uten han så blir jeg gladere, og jeg blir deppa når jeg er sammen med ham. Jeg tror nok også at vi er blitt altfor avhengige av hverandre, det er liksom bare oss, og det er veldig trygt å ha det sånn. Men så dønn kjedelig!!

Jeg er sint på ham flere ganger om dagen, er sur og grinete. Men jeg kan selvsagt være blid også, da. Han blir ofte fort småsint. Jeg kjenner at jeg har begynt å stå litt mer på egne meninger nå, enn jeg gjorde før. Jeg er blitt litt mer "påståelig" og jatter ikke så mye med. Og det tror jeg er veldig viktig for meg. Oppå det hele så er han en kontrollfreak når det gjelder økonomi, og det er forferdelig slitsomt, synes jeg. Ikke at jeg sløser med penger, altså, jeg har faktisk aldri vært blakk, selv om jeg har vært uten jobb.

Han er egentlig verdens søteste og snilleste, men ... Jeg blir rett og slett deppa av å tenke på oss.Men det er fælt å forestille seg hverdagen uten ham også. Og jeg har ikke råd til å bo alene heller... hehe... Nei, huff...

Hvis jeg hadde hatt jobb og kanskje noen venner, så hadde jeg nok klart meg fint. Men nå som jeg er sykemeldt så er liksom alt håpløst. Så jeg får vel vente en stund å se om denne tvilen går over eller om den blir større...

Huff, jeg tør ikke å ta noen pause, jeg. Og jeg tør i hvert fall ikke å dra til syden alene! Og jeg har sikkert ikke særlig draget på gutter lenger heller, for jeg har lagt på meg en del... hehe... Men jeg skjønner pointet ditt. Jeg burde ha løpt fra meg litt (hehe... litt av et uttrykk!), før jeg slo meg til ro med noen.

Det er jo veldig sært da. At jeg er hele 27 år, og at dette er mitt første forhold. Jeg har jo null erfaring. (Ups... der hoppet den ene katten min opp på datapulten... sånn, ned med deg! Fælt så nysgjerrig den var da!). Jeg har jo erfaring med samboerskap, men ikke med det å innlede nye forhold eller å avslutte forhold.

Åh... tenkt så deilig å ha vært fri, da. Hmm... Tror egentlig samboeren min også hadde trengt det. Faktisk så aner jeg ikke om jeg er hans første kjæreste eller ikke. Vet egentlig veldig lite om han sånn sett.

Du er jammen tøff, da, som har bodd alene så lenge. Det tror jeg ikke at jeg hadde klart. Er nok avhengig av å ha noen til å passe på meg...hihi.

Men du må jo vaske opp og lage mat hele tiden når du er alene også...elller? Sånn sett har vi det fint: Han lager mat, jeg vasker opp. Akkurat det er jeg fornøyd med, at jeg slipper å lage mat. Det er det verste jeg vet. Da gjør jeg heller alt annet husarbeid alene!

Håper du treffer en mann en gang, og at når du treffer han, så er det ingen tvil om hva du vil. Ikke at jeg mener at det er dumt å være alene, for det er det jo ikke. Men det er koselig å være to.

Hehe... du får skaffe deg egen nøkkel til jobben din, du. Så slipper du å bli kastet ut hver gang du skriver her.

ÆÆÆHHH! Hva skjedde nå? Dumme meg! Nå dukket det opp et eget vindu (kom borti ett eller annet) som viser hvor jeg har vært på nettet hver dag! Oi, tenk om han har lest alt jeg skriver her inne... Huff, så dum jeg er, som ikke har sett det før. Det står navnet på alle linkene... Huff, da.... tabbe...

Men, da får han jo vite hvordan jeg har det da...

Hm, nå er jeg blank i hodet. Tror jeg får avslutte nå, jeg ble litt nervøs, jeg.

Håper du får en kjempefin helg!

Kos deg med det nye anlegget ditt og boka!

Snakkes!

[Gjest rota]

Hei!

Jasså, så du er en impulskjøper du også? Hehe... Selv har jeg dilla på å handle klær. Særlig billige klær, for da få jeg så mye for pengene.

Håper du blir fornøyd med det nye anlegget, da. Og det er jo i seg selv (anlegget altså) en meget god grunn til å kjøpe deg Celin Dion- CD'n.

Kan du ikke ta flere timer hos fysio'n da? Eller det er vel kanskje dyrt. Men hvis du syntes at den siste behandlingen var bra, så hadde det kanskje vært lurt å ta et par ganger til.

Jeg har sittet foran TV'n i hele kveld selv, men jeg foretrekker Big Brother, jeg. Er så nysgjerrig, skjønner, du.

Hehe... det var nok jeg som skrev det innlegget, ja. Grunnen til at jeg skrev under med en annet navn var at jeg ville at folk ikke skulle henge seg opp i andre innlegg jeg har skrevet. For dette var jo egentlig ikke et spørsmål om psykisk helse.

Men du har rett i at det kan være dumt å ta store valg når man ikke er på topp selv. Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva som kom først, tvilen om forholdet vårt eller depresjonen. Det jeg derimot er sikker på er at når jeg forestiller meg et liv uten han så blir jeg gladere, og jeg blir deppa når jeg er sammen med ham. Jeg tror nok også at vi er blitt altfor avhengige av hverandre, det er liksom bare oss, og det er veldig trygt å ha det sånn. Men så dønn kjedelig!!

Jeg er sint på ham flere ganger om dagen, er sur og grinete. Men jeg kan selvsagt være blid også, da. Han blir ofte fort småsint. Jeg kjenner at jeg har begynt å stå litt mer på egne meninger nå, enn jeg gjorde før. Jeg er blitt litt mer "påståelig" og jatter ikke så mye med. Og det tror jeg er veldig viktig for meg. Oppå det hele så er han en kontrollfreak når det gjelder økonomi, og det er forferdelig slitsomt, synes jeg. Ikke at jeg sløser med penger, altså, jeg har faktisk aldri vært blakk, selv om jeg har vært uten jobb.

Han er egentlig verdens søteste og snilleste, men ... Jeg blir rett og slett deppa av å tenke på oss.Men det er fælt å forestille seg hverdagen uten ham også. Og jeg har ikke råd til å bo alene heller... hehe... Nei, huff...

Hvis jeg hadde hatt jobb og kanskje noen venner, så hadde jeg nok klart meg fint. Men nå som jeg er sykemeldt så er liksom alt håpløst. Så jeg får vel vente en stund å se om denne tvilen går over eller om den blir større...

Huff, jeg tør ikke å ta noen pause, jeg. Og jeg tør i hvert fall ikke å dra til syden alene! Og jeg har sikkert ikke særlig draget på gutter lenger heller, for jeg har lagt på meg en del... hehe... Men jeg skjønner pointet ditt. Jeg burde ha løpt fra meg litt (hehe... litt av et uttrykk!), før jeg slo meg til ro med noen.

Det er jo veldig sært da. At jeg er hele 27 år, og at dette er mitt første forhold. Jeg har jo null erfaring. (Ups... der hoppet den ene katten min opp på datapulten... sånn, ned med deg! Fælt så nysgjerrig den var da!). Jeg har jo erfaring med samboerskap, men ikke med det å innlede nye forhold eller å avslutte forhold.

Åh... tenkt så deilig å ha vært fri, da. Hmm... Tror egentlig samboeren min også hadde trengt det. Faktisk så aner jeg ikke om jeg er hans første kjæreste eller ikke. Vet egentlig veldig lite om han sånn sett.

Du er jammen tøff, da, som har bodd alene så lenge. Det tror jeg ikke at jeg hadde klart. Er nok avhengig av å ha noen til å passe på meg...hihi.

Men du må jo vaske opp og lage mat hele tiden når du er alene også...elller? Sånn sett har vi det fint: Han lager mat, jeg vasker opp. Akkurat det er jeg fornøyd med, at jeg slipper å lage mat. Det er det verste jeg vet. Da gjør jeg heller alt annet husarbeid alene!

Håper du treffer en mann en gang, og at når du treffer han, så er det ingen tvil om hva du vil. Ikke at jeg mener at det er dumt å være alene, for det er det jo ikke. Men det er koselig å være to.

Hehe... du får skaffe deg egen nøkkel til jobben din, du. Så slipper du å bli kastet ut hver gang du skriver her.

ÆÆÆHHH! Hva skjedde nå? Dumme meg! Nå dukket det opp et eget vindu (kom borti ett eller annet) som viser hvor jeg har vært på nettet hver dag! Oi, tenk om han har lest alt jeg skriver her inne... Huff, så dum jeg er, som ikke har sett det før. Det står navnet på alle linkene... Huff, da.... tabbe...

Men, da får han jo vite hvordan jeg har det da...

Hm, nå er jeg blank i hodet. Tror jeg får avslutte nå, jeg ble litt nervøs, jeg.

Håper du får en kjempefin helg!

Kos deg med det nye anlegget ditt og boka!

Snakkes!

Rakk akkurat og lese det du har skrevet da vaktmester kom.

Burde nok hatt egen nøkkel ja.

Skriver mer i morgen. Har lest mye i boka i helga og kan fortelle noen interessante ting fra der.

Interessant og lese det du skrev nå, skal ta det med hjem og filosofere over det. Der sitter du og er samboer men det du trenger er å være alene en stund for å få den erfaringen. Her sitter jeg og er alene, men skulle hatt en samboer for å få den erfaringen. Vi har det egentlig greit, men vi mennesker blir ikke fornøyd så lenge vi mangler essensiell erfaring. Noe mangler. En indre trang til utvikling, samme hva vi har så må vi ha erfaring på noe som vi mangler erfaring på.

Jaja.

Må løpe.

Hadet

[snufseguri]

Rakk akkurat og lese det du har skrevet da vaktmester kom.

Burde nok hatt egen nøkkel ja.

Skriver mer i morgen. Har lest mye i boka i helga og kan fortelle noen interessante ting fra der.

Interessant og lese det du skrev nå, skal ta det med hjem og filosofere over det. Der sitter du og er samboer men det du trenger er å være alene en stund for å få den erfaringen. Her sitter jeg og er alene, men skulle hatt en samboer for å få den erfaringen. Vi har det egentlig greit, men vi mennesker blir ikke fornøyd så lenge vi mangler essensiell erfaring. Noe mangler. En indre trang til utvikling, samme hva vi har så må vi ha erfaring på noe som vi mangler erfaring på.

Jaja.

Må løpe.

Hadet

Hei!

Har ikke fått skrevet før nå. Ikke at jeg er så veldig opptatt om dagen, men samboeren sitter mye ved pc'n, og det er jo hans pc.

Håper det står bra til med deg. Jeg har det forholdsvis bra selv, bortsett fra dette med tvilen ang. det jeg har sagt om meg og han derre...

Nå om dagen leser jeg Isfolket for harde livet. Den serien er bare så spennende, og det er vanskelig å legge fra seg boka.

Ellers har jeg ikke gjort så mye om dagen, men jeg har i hvert fall trimmet litt hver dag. Enten tar jeg meg en "tur" på trimsykkelen, eller så går jeg en tur ute. Jeg er i mye bedre form nå enn for noen uker siden, og det er deilig.

I går fikk jeg akupunktur igjen, og denne gangen gikk det ganske bra. Bortsett fra ett stikk, jeg fikk liksom støt på en måte og rykket til med armen så nåla falt ut.

Nå har jeg hatt fem behandlinger, så nå skal det være litt mer opphold mellom hver gang. Jeg tror fortsatt at akupunkturen har hjulpet meg, men det er ikke så lett å vite helt sikkert, for jeg tar jo thyroksin også, og det hjelper også på depresjon. Var hos legen (stoffskifter'n) i går, og jeg skal øke dosen enda litt, fordi det ikke var helt bra ennå.

Hehe... vi to skulle egentlig byttet erfaringer, vi. Så hadde vi hatt alle erfaringer vi trengte. Har ikke snakket med samboeren ennå, klarer ikke. Her om dagen var jeg på nippet, men jeg klarte liksom ikke. Vet jo ikke hvordan han reagerer, og tenk om jeg angrer etterpå? Det kan jo hende at jeg en dag snur helt om og plutselig vil leve med ham resten av livet. I stedet kom jeg med dumme spørsmål som er du forelsket i meg, og slikt. Og det var han... Får dårlig samvittighet, jeg.

Ja, nå skriver jeg mye om meg og mitt igjen. Typisk meg!

Ja, du får skrive litt om den boka di! Jeg er så nysgjerrig, vet du. Venter i spenning...

Vet du hva? Når du skriver om vaktmesteren så ser jeg ham for meg. Hehe... Likner litt på Trond Viggos vaktmester, men bare fra halsen og ned. Også ser jeg for meg at han er litt eldre, nærmere 60, med mørkt hår med en del grått i. Også ser han veldig stressa ut (pga. visse ansatte som somler med å komme seg hjem...hehe).

Men i virkeligheten så er han kanskje helt motsatt... Hihi...

Jaja... nå får jeg se å få gjort noe nyttig i leiligheten. Og kanskje sykle litt. Nå kan jeg forresten begynne å sykle ute også, hvis været er fint. Håper sola titter fram igjen snart, da blir jeg så glad.

og jeg håper at sola skinner på deg også!

Ha det bra!

[Gjest rota]

Hei!

Har ikke fått skrevet før nå. Ikke at jeg er så veldig opptatt om dagen, men samboeren sitter mye ved pc'n, og det er jo hans pc.

Håper det står bra til med deg. Jeg har det forholdsvis bra selv, bortsett fra dette med tvilen ang. det jeg har sagt om meg og han derre...

Nå om dagen leser jeg Isfolket for harde livet. Den serien er bare så spennende, og det er vanskelig å legge fra seg boka.

Ellers har jeg ikke gjort så mye om dagen, men jeg har i hvert fall trimmet litt hver dag. Enten tar jeg meg en "tur" på trimsykkelen, eller så går jeg en tur ute. Jeg er i mye bedre form nå enn for noen uker siden, og det er deilig.

I går fikk jeg akupunktur igjen, og denne gangen gikk det ganske bra. Bortsett fra ett stikk, jeg fikk liksom støt på en måte og rykket til med armen så nåla falt ut.

Nå har jeg hatt fem behandlinger, så nå skal det være litt mer opphold mellom hver gang. Jeg tror fortsatt at akupunkturen har hjulpet meg, men det er ikke så lett å vite helt sikkert, for jeg tar jo thyroksin også, og det hjelper også på depresjon. Var hos legen (stoffskifter'n) i går, og jeg skal øke dosen enda litt, fordi det ikke var helt bra ennå.

Hehe... vi to skulle egentlig byttet erfaringer, vi. Så hadde vi hatt alle erfaringer vi trengte. Har ikke snakket med samboeren ennå, klarer ikke. Her om dagen var jeg på nippet, men jeg klarte liksom ikke. Vet jo ikke hvordan han reagerer, og tenk om jeg angrer etterpå? Det kan jo hende at jeg en dag snur helt om og plutselig vil leve med ham resten av livet. I stedet kom jeg med dumme spørsmål som er du forelsket i meg, og slikt. Og det var han... Får dårlig samvittighet, jeg.

Ja, nå skriver jeg mye om meg og mitt igjen. Typisk meg!

Ja, du får skrive litt om den boka di! Jeg er så nysgjerrig, vet du. Venter i spenning...

Vet du hva? Når du skriver om vaktmesteren så ser jeg ham for meg. Hehe... Likner litt på Trond Viggos vaktmester, men bare fra halsen og ned. Også ser jeg for meg at han er litt eldre, nærmere 60, med mørkt hår med en del grått i. Også ser han veldig stressa ut (pga. visse ansatte som somler med å komme seg hjem...hehe).

Men i virkeligheten så er han kanskje helt motsatt... Hihi...

Jaja... nå får jeg se å få gjort noe nyttig i leiligheten. Og kanskje sykle litt. Nå kan jeg forresten begynne å sykle ute også, hvis været er fint. Håper sola titter fram igjen snart, da blir jeg så glad.

og jeg håper at sola skinner på deg også!

Ha det bra!

Her er jeg igjen, miss stress personlig. Men det er pga månedsavslutning, da er det ekstra mye og gjøre med regnskap. Men nå ser det ut til at jeg har gjort det meste som må gjøres. Og i morgen er jeg alene, begge sjefene er borte, så da er jeg sjef. Da skal jeg skrive fra boka, for da kan jeg skrive mye tidligere på dagen siden ingen ser meg, og slipper da og bli brå kastet ut av vaktmesteren

Han er forøvrig 62 år, liten og lite mørkt hår, som har noe grått her og der. Absolutt ikke stressa, i motsetning til meg. Han rusler rolig rundt, og titter på vinduer og slukker lys, og sier god middag til meg. Når jeg hører de ordene vet jeg at jeg har ca. 5-7 minutter og logge meg av, og rydde pulten og gå ut og hente bilen. Hvis ikke blir den innelåst.

En liten historie fra boka rekker jeg kanskje nå, før han kommer.

En dame i Beirut hadde problemer med hjertet. Hun fikk ikke operasjon i Libanon og dro til USA. Det var en risikooperasjon. Hun døde. Men før operasjonen prøvde hun og ringe sin datter i Beirut, men kom ikke frem, så hun fikk ikke snakket med henne. Et par år etterpå ble det født en jente i Libanon, og da den jenta var 3 år eller noe sånt, slik at hun snakket litt, så begynte hun og ta av røret på telefonen og rope Leila, leila. Etterhvert husket hun mer og mer fra sitt tidligere liv, og etterhvert så mye og så mange navn at familien hennes klarte og finne frem til den familien hvor hun hjertesyke dama hadde vært i. Datteren til den hjertesyke het Leila. Hun traff da til slutt datteren sin igjen, og hun aksepterte at hun var den reinkarnerte moren som døde på operasjonsbordet. Stilig ikke sant.

For et minutt siden hørte jeg ordene God middag...

Må løpe.

Snakkes i morgen.

[snufseguri]

Her er jeg igjen, miss stress personlig. Men det er pga månedsavslutning, da er det ekstra mye og gjøre med regnskap. Men nå ser det ut til at jeg har gjort det meste som må gjøres. Og i morgen er jeg alene, begge sjefene er borte, så da er jeg sjef. Da skal jeg skrive fra boka, for da kan jeg skrive mye tidligere på dagen siden ingen ser meg, og slipper da og bli brå kastet ut av vaktmesteren

Han er forøvrig 62 år, liten og lite mørkt hår, som har noe grått her og der. Absolutt ikke stressa, i motsetning til meg. Han rusler rolig rundt, og titter på vinduer og slukker lys, og sier god middag til meg. Når jeg hører de ordene vet jeg at jeg har ca. 5-7 minutter og logge meg av, og rydde pulten og gå ut og hente bilen. Hvis ikke blir den innelåst.

En liten historie fra boka rekker jeg kanskje nå, før han kommer.

En dame i Beirut hadde problemer med hjertet. Hun fikk ikke operasjon i Libanon og dro til USA. Det var en risikooperasjon. Hun døde. Men før operasjonen prøvde hun og ringe sin datter i Beirut, men kom ikke frem, så hun fikk ikke snakket med henne. Et par år etterpå ble det født en jente i Libanon, og da den jenta var 3 år eller noe sånt, slik at hun snakket litt, så begynte hun og ta av røret på telefonen og rope Leila, leila. Etterhvert husket hun mer og mer fra sitt tidligere liv, og etterhvert så mye og så mange navn at familien hennes klarte og finne frem til den familien hvor hun hjertesyke dama hadde vært i. Datteren til den hjertesyke het Leila. Hun traff da til slutt datteren sin igjen, og hun aksepterte at hun var den reinkarnerte moren som døde på operasjonsbordet. Stilig ikke sant.

For et minutt siden hørte jeg ordene God middag...

Må løpe.

Snakkes i morgen.

WOW! Det var litt av en historie! Helt utrolig. Og den bør jo være sann også, så lenge det var så mange "beviser", altså minner, som den lille jenta husket.

I dag skinner sola, og det hjelper jammen på humøret! Men det har blåst en del, så det har vært litt guffent uansett. Jeg skulle dra til en naboby i dag, og hadde vasket og fønet håret, men straks jeg stakk nesa ut av døra så fløy håret til alle veier. Glad jeg ikke brukte tupe da. Hehe...

Har vært i dårlig form ellers i dag, vært småkvalm siden forrige fredag. Men i dag var det ekstra ille. Håper ikke jeg "brygger" på noe. Ville vært nedtur å bli syk nå som jeg har det bra ellers.

Ja, min beskrivelse av vaktmesteren var jo ikke så verst, da.

Hehe... så du er "helt sjef" i morgen, du da? Det er sikkert deilig å være det en gang i blant. Ingen som bestemmer over en.

Men usj, jeg tror ikke jeg orker å sitte oppreist, jeg. Så jeg avslutter nå.

ha en fin sjefedag i morgen da!

[snufseguri]

Her er jeg igjen, miss stress personlig. Men det er pga månedsavslutning, da er det ekstra mye og gjøre med regnskap. Men nå ser det ut til at jeg har gjort det meste som må gjøres. Og i morgen er jeg alene, begge sjefene er borte, så da er jeg sjef. Da skal jeg skrive fra boka, for da kan jeg skrive mye tidligere på dagen siden ingen ser meg, og slipper da og bli brå kastet ut av vaktmesteren

Han er forøvrig 62 år, liten og lite mørkt hår, som har noe grått her og der. Absolutt ikke stressa, i motsetning til meg. Han rusler rolig rundt, og titter på vinduer og slukker lys, og sier god middag til meg. Når jeg hører de ordene vet jeg at jeg har ca. 5-7 minutter og logge meg av, og rydde pulten og gå ut og hente bilen. Hvis ikke blir den innelåst.

En liten historie fra boka rekker jeg kanskje nå, før han kommer.

En dame i Beirut hadde problemer med hjertet. Hun fikk ikke operasjon i Libanon og dro til USA. Det var en risikooperasjon. Hun døde. Men før operasjonen prøvde hun og ringe sin datter i Beirut, men kom ikke frem, så hun fikk ikke snakket med henne. Et par år etterpå ble det født en jente i Libanon, og da den jenta var 3 år eller noe sånt, slik at hun snakket litt, så begynte hun og ta av røret på telefonen og rope Leila, leila. Etterhvert husket hun mer og mer fra sitt tidligere liv, og etterhvert så mye og så mange navn at familien hennes klarte og finne frem til den familien hvor hun hjertesyke dama hadde vært i. Datteren til den hjertesyke het Leila. Hun traff da til slutt datteren sin igjen, og hun aksepterte at hun var den reinkarnerte moren som døde på operasjonsbordet. Stilig ikke sant.

For et minutt siden hørte jeg ordene God middag...

Må løpe.

Snakkes i morgen.

WOW! Det var litt av en historie! Helt utrolig. Og den bør jo være sann også, så lenge det var så mange "beviser", altså minner, som den lille jenta husket.

I dag skinner sola, og det hjelper jammen på humøret! Men det har blåst en del, så det har vært litt guffent uansett. Jeg skulle dra til en naboby i dag, og hadde vasket og fønet håret, men straks jeg stakk nesa ut av døra så fløy håret til alle veier. Glad jeg ikke brukte tupe da. Hehe...

Har vært i dårlig form ellers i dag, vært småkvalm siden forrige fredag. Men i dag var det ekstra ille. Håper ikke jeg "brygger" på noe. Ville vært nedtur å bli syk nå som jeg har det bra ellers.

Ja, min beskrivelse av vaktmesteren var jo ikke så verst, da.

Hehe... så du er "helt sjef" i morgen, du da? Det er sikkert deilig å være det en gang i blant. Ingen som bestemmer over en.

Men usj, jeg tror ikke jeg orker å sitte oppreist, jeg. Så jeg avslutter nå.

ha en fin sjefedag i morgen da!

[Gjest rota]

WOW! Det var litt av en historie! Helt utrolig. Og den bør jo være sann også, så lenge det var så mange "beviser", altså minner, som den lille jenta husket.

I dag skinner sola, og det hjelper jammen på humøret! Men det har blåst en del, så det har vært litt guffent uansett. Jeg skulle dra til en naboby i dag, og hadde vasket og fønet håret, men straks jeg stakk nesa ut av døra så fløy håret til alle veier. Glad jeg ikke brukte tupe da. Hehe...

Har vært i dårlig form ellers i dag, vært småkvalm siden forrige fredag. Men i dag var det ekstra ille. Håper ikke jeg "brygger" på noe. Ville vært nedtur å bli syk nå som jeg har det bra ellers.

Ja, min beskrivelse av vaktmesteren var jo ikke så verst, da.

Hehe... så du er "helt sjef" i morgen, du da? Det er sikkert deilig å være det en gang i blant. Ingen som bestemmer over en.

Men usj, jeg tror ikke jeg orker å sitte oppreist, jeg. Så jeg avslutter nå.

ha en fin sjefedag i morgen da!

Sjefsdag og sjefsdag fru Blom!

Jeg hadde gledet meg til en rolig og fin dag. Da begge sjefene var borte, den ene skulle ha fri, den andre var på sykehuset tidligere i uka og foretok et lite inngrep, brente av noe greier i hjertet. Man skulle tro at han måtte holde seg i ro en stund da, men nei da, han kom på jobb, selv om han egentlig ikke skulle det. Ingen trodde at han ville komme, men han klarte ikke å holde seg borte. Er ikke noe rart han har problemer med hjertet, han er verre en meg han. Jobben er hans hjem enda han har kone hjemme, og voksne barn og barnebarn. Men enda er jobben det viktigste. Jaja.

Ja ikke sant det var en utrolig historie. Den jenta ble veldig knyttet til den mannen hun da var gift med i sitt tidligere liv. Han skjønte dette og prøvde og holde skjult at han hadde giftet seg igjen etter at kona døde. Da den reinkarnerte kona fant ut at han hadde giftet seg igjen, ble hun helt knust. Hun ringte ham flere ganger i uken, og han ønsket kontakten, men det var verre med den nye kona, hun likte det ikke, selv om hun som ringte var veldig mye yngre selvfølgelig. Idag er vel han mannen i 60 åra og den reinkarnerte kona rundt 30 tror jeg.

En annen historie handler om en liten gutt som heter Daniel. Han begynte tidlig og si navnet Ibrahim. Ingen skjønte hva han mente da det ikke var noen i familien som het det. En gang da foreldrene nevnte en by i en samtale, ble de forskrekket da han som 2,5 år brøt inn og fortalte dem at den byen ikke skulle uttales slik de gjorde. De spurte hvorfor han visste det, og da svarte han at det var fordi han var fra den byen. Etterhvert begynte han og fortelle om et liv fra den byen, at han var bilmekaniker og at han ble drept i en bilulykke da noen kamerater var ute og kjørte. En dag da moren tok ham med på picknik så skrek han plutselig opp da de passerte beachen i Beirut et sted. Han fortalte da at det var her han ble drept i ulykken. Dette var nok informasjon til at en i familien dro til den byen og begynte og høre med folk om de hadde hørt om en bilmekaniker som ble drept på den stranda. Han fant til slutt frem til en som het Rashid, hvor dette stemte. Han kontaktet familien og fortalte at deres sønn har blitt gjenfødt. Det er mange som tror på slikt blant disse folka, så de ville møte gutten. Moren og søsteren til den drepte dro uanmeldt til den lille gutten, og med en gang han fikk se søsteren, så sa han navnet hennes. Sin mor kjente han ikke igjen med det samme. Det forklares med at den gangen han levde i den familien så var moren ikke religiøs, men ble det etter at sønnen døde, og da er skikken at de går med slik skaut eller noe sånn og dekker mye av hodet. Men det som fikk moren til å skjønne at det var sønnen som var gjenfødt, var at han plutselig spurte henne om hun ble ferdig med den genseren hun holdt på og strikke til ham, da han døde.

Hun hadde lagt den vekk da, men nå tok hun den frem og rakk den opp og strikket en liten barnegenser av garnet istedenfor.

De tok med gutten til den byen hvor han tidligere hadde levd, og han som tok ham med ville teste ham og gikk til et sted hvor en av dem som var med i bilen var. Han kjente ham straks igjen, og sa navnet hans. Det var nemlig Ibrahim som han hadde fortalt om før. Det var han som kjørte bilen og krasjet. Idag er Daniel, altså den tidligere Rashid i tredveårene, jobber som regnskapsfører, (slik som jeg)og boka handler blant annet om at de drar tilbake til Beirut, der hvor han Ian Stevenson som har samlet alle disse dataene var på åttitallet. De drar tilbake for å se hvordan de barna fra den gangen har det idag.

En annen liten historie går på at en ble skutt av en som skjøt feil mann fordi han lignet. Han satt på balkongen sin, og ble altså plutselig skutt av en snikskytter. Kula gikk gjennom kinnet og tunga blant annet. Den mannen ble gjenfødt med talevansker og pigmentendringer på det stedet hvor kula gikk inn og ut.

Han forskeren i boka, jobber etter en teori om at føflekker er minner og resultat etter tidligere liv. Det er en interessant teori.

Jeg tror også på at angst kan stamme fra tidligere liv i tillegg til traumer fra nåværende liv.

Du kan jo låne boka, den er veldig interessant. Men ikke så godt skrevet synes jeg. Skulle skrevet bedre selv tror jeg. Du også.

Nå får jeg komme meg ut, jeg skal ned og hente foreldrene mine. De kommer til Oslo for vi skal i bryllup på lørdag. Har ikke spesielt lyst til å dra, men jeg må jo det. Kjenner jo ikke noe særlig han som gifter seg, bare en fetter, og bruden har jeg knapt hilst på. Så det føles litt rart å gå i bryllup til noen man nesten ikke kjenner. Men det kan jo bli morro for det da. Masse god mat og kaker og musikk og dans.

Håper du ikke blir syk nå da. Pakk deg inn i masse klær og ta en stor dose med C-vitamin, så får du skjelvinger en stund og så er det over. Hehe, dette er min metode. Og den virker på meg ihvertfall.

Ha god bedring.

Tar kanskje fri på mandag, hvis foreldrene mine ikke drar før da. Da håper jeg det har kommet en melding om at du er frisk og rask.

Hadet bra så lenge.

[snufseguri]

Sjefsdag og sjefsdag fru Blom!

Jeg hadde gledet meg til en rolig og fin dag. Da begge sjefene var borte, den ene skulle ha fri, den andre var på sykehuset tidligere i uka og foretok et lite inngrep, brente av noe greier i hjertet. Man skulle tro at han måtte holde seg i ro en stund da, men nei da, han kom på jobb, selv om han egentlig ikke skulle det. Ingen trodde at han ville komme, men han klarte ikke å holde seg borte. Er ikke noe rart han har problemer med hjertet, han er verre en meg han. Jobben er hans hjem enda han har kone hjemme, og voksne barn og barnebarn. Men enda er jobben det viktigste. Jaja.

Ja ikke sant det var en utrolig historie. Den jenta ble veldig knyttet til den mannen hun da var gift med i sitt tidligere liv. Han skjønte dette og prøvde og holde skjult at han hadde giftet seg igjen etter at kona døde. Da den reinkarnerte kona fant ut at han hadde giftet seg igjen, ble hun helt knust. Hun ringte ham flere ganger i uken, og han ønsket kontakten, men det var verre med den nye kona, hun likte det ikke, selv om hun som ringte var veldig mye yngre selvfølgelig. Idag er vel han mannen i 60 åra og den reinkarnerte kona rundt 30 tror jeg.

En annen historie handler om en liten gutt som heter Daniel. Han begynte tidlig og si navnet Ibrahim. Ingen skjønte hva han mente da det ikke var noen i familien som het det. En gang da foreldrene nevnte en by i en samtale, ble de forskrekket da han som 2,5 år brøt inn og fortalte dem at den byen ikke skulle uttales slik de gjorde. De spurte hvorfor han visste det, og da svarte han at det var fordi han var fra den byen. Etterhvert begynte han og fortelle om et liv fra den byen, at han var bilmekaniker og at han ble drept i en bilulykke da noen kamerater var ute og kjørte. En dag da moren tok ham med på picknik så skrek han plutselig opp da de passerte beachen i Beirut et sted. Han fortalte da at det var her han ble drept i ulykken. Dette var nok informasjon til at en i familien dro til den byen og begynte og høre med folk om de hadde hørt om en bilmekaniker som ble drept på den stranda. Han fant til slutt frem til en som het Rashid, hvor dette stemte. Han kontaktet familien og fortalte at deres sønn har blitt gjenfødt. Det er mange som tror på slikt blant disse folka, så de ville møte gutten. Moren og søsteren til den drepte dro uanmeldt til den lille gutten, og med en gang han fikk se søsteren, så sa han navnet hennes. Sin mor kjente han ikke igjen med det samme. Det forklares med at den gangen han levde i den familien så var moren ikke religiøs, men ble det etter at sønnen døde, og da er skikken at de går med slik skaut eller noe sånn og dekker mye av hodet. Men det som fikk moren til å skjønne at det var sønnen som var gjenfødt, var at han plutselig spurte henne om hun ble ferdig med den genseren hun holdt på og strikke til ham, da han døde.

Hun hadde lagt den vekk da, men nå tok hun den frem og rakk den opp og strikket en liten barnegenser av garnet istedenfor.

De tok med gutten til den byen hvor han tidligere hadde levd, og han som tok ham med ville teste ham og gikk til et sted hvor en av dem som var med i bilen var. Han kjente ham straks igjen, og sa navnet hans. Det var nemlig Ibrahim som han hadde fortalt om før. Det var han som kjørte bilen og krasjet. Idag er Daniel, altså den tidligere Rashid i tredveårene, jobber som regnskapsfører, (slik som jeg)og boka handler blant annet om at de drar tilbake til Beirut, der hvor han Ian Stevenson som har samlet alle disse dataene var på åttitallet. De drar tilbake for å se hvordan de barna fra den gangen har det idag.

En annen liten historie går på at en ble skutt av en som skjøt feil mann fordi han lignet. Han satt på balkongen sin, og ble altså plutselig skutt av en snikskytter. Kula gikk gjennom kinnet og tunga blant annet. Den mannen ble gjenfødt med talevansker og pigmentendringer på det stedet hvor kula gikk inn og ut.

Han forskeren i boka, jobber etter en teori om at føflekker er minner og resultat etter tidligere liv. Det er en interessant teori.

Jeg tror også på at angst kan stamme fra tidligere liv i tillegg til traumer fra nåværende liv.

Du kan jo låne boka, den er veldig interessant. Men ikke så godt skrevet synes jeg. Skulle skrevet bedre selv tror jeg. Du også.

Nå får jeg komme meg ut, jeg skal ned og hente foreldrene mine. De kommer til Oslo for vi skal i bryllup på lørdag. Har ikke spesielt lyst til å dra, men jeg må jo det. Kjenner jo ikke noe særlig han som gifter seg, bare en fetter, og bruden har jeg knapt hilst på. Så det føles litt rart å gå i bryllup til noen man nesten ikke kjenner. Men det kan jo bli morro for det da. Masse god mat og kaker og musikk og dans.

Håper du ikke blir syk nå da. Pakk deg inn i masse klær og ta en stor dose med C-vitamin, så får du skjelvinger en stund og så er det over. Hehe, dette er min metode. Og den virker på meg ihvertfall.

Ha god bedring.

Tar kanskje fri på mandag, hvis foreldrene mine ikke drar før da. Da håper jeg det har kommet en melding om at du er frisk og rask.

Hadet bra så lenge.

Hei!

Ja, så var denne helga over. Tiden går så vanvittig fort, jeg rekker ikke gjøre noen ting enda jeg ikke jobber. Enda så god tid jeg har om dagen, så får jeg ikke gjort noen ting.

Jo, nå er jeg bedre. Har forresten vært kvalm i en hel uke. Aner ikke hvorfor. Det kjennes ut som bilsyke, hvis du vet hvordan det er.

Så fine historier, da! Helt utrolige.

Jeg husker for noen år siden, at det handlet om hekser i et TV-program. Der ble det sagt at folk i gamle dager trodde at en føflekk var et merke som en heks hadde satt, ved å klore eller stikke en person.

Hm. Om føflekker er minner fra et tidligere liv, er jo interessant. Jeg fjernet forresten en føflekk tidlig i høst. Den har jeg hatt siden jeg var bitteliten. kanskje jeg fjernet et minne?

Håper du hadde det hyggelig i bryllupet, da! Selv om du ikke kjente brudeparet så godt. Jeg har vært i bryllup selv, hvor jeg knapt kjente brudgommen, og aldri hadde sett bruden.

Jeg tror forresten på dette med at fobier og sånt er noe som kroppen husker fra tidligere liv. Selv er jeg f.eks. redd for vann og brann. Uten at jeg egentlig har noen grunn til det. Dvs. jeg har ikke opplevd noe som har satt skrekken i meg.

Det er jo også slik at de fleste er redde for slanger og ekle kryp, og det er fordi disse dyrene var reelle farer for mennesker før, mye mer enn de er nå. Nå for tiden så bor jo en stor del av jordens mennesker utenfor direkte fare når det gjelder slike kryp, men redselen sitter fortsatt i fra den gangen vi levde nærmere naturen.

Vi har fortsatt en del av de samme instinktene fra den gang.

Så "synd" at du ikke fikk være sjef for en dag, da. Han sjefen din høres ut som en typisk sjef: Klarer ikke å holde seg borte fra jobben uansett hvor syk han er.

Morfaren min var sånn. Han jobbet fullt lenge etter pensjonsalderen. Han drev eget firma. Han jobbet og jobbet. Mormor så frem til den dagen de kunne ha helt fri begge to, slik at de kunne reise mye og oppleve ting. Men plutselig en dag fikk morfar slag, og da var det for sent. Så nå har han problemer med å gå, og sitter i godstolen hele dagen. Mens mormor er "sykepleier" på heltid. De er begge i åttiårene nå, og det blir nok ikke noen reising på dem mer. For mormor vil ikke reise fra morfar heller.

Moralen er: Slutt mens leken er god. Selv om det ikke er sikkert at det var all jobbingen som gjorde morfar syk. Men hadde han gitt seg noen år tidligere, så ville de jo hatt noen friår til å gjøre det de ville. Før han eventuelt fikk slag. Men det er jo sånt som man aldri kan vite på forhånd. Morfar var nemlig helt utrolig sprek til å være såpass gammel, og vi hadde aldri trodd at noe slikt ville skje med ham.

Nei, nå får jeg vel vaske litt klær. Må gjøre noe nyttig mens jeg går hjemme og subber.

Ha det fint, da!

[snufseguri]

Sjefsdag og sjefsdag fru Blom!

Jeg hadde gledet meg til en rolig og fin dag. Da begge sjefene var borte, den ene skulle ha fri, den andre var på sykehuset tidligere i uka og foretok et lite inngrep, brente av noe greier i hjertet. Man skulle tro at han måtte holde seg i ro en stund da, men nei da, han kom på jobb, selv om han egentlig ikke skulle det. Ingen trodde at han ville komme, men han klarte ikke å holde seg borte. Er ikke noe rart han har problemer med hjertet, han er verre en meg han. Jobben er hans hjem enda han har kone hjemme, og voksne barn og barnebarn. Men enda er jobben det viktigste. Jaja.

Ja ikke sant det var en utrolig historie. Den jenta ble veldig knyttet til den mannen hun da var gift med i sitt tidligere liv. Han skjønte dette og prøvde og holde skjult at han hadde giftet seg igjen etter at kona døde. Da den reinkarnerte kona fant ut at han hadde giftet seg igjen, ble hun helt knust. Hun ringte ham flere ganger i uken, og han ønsket kontakten, men det var verre med den nye kona, hun likte det ikke, selv om hun som ringte var veldig mye yngre selvfølgelig. Idag er vel han mannen i 60 åra og den reinkarnerte kona rundt 30 tror jeg.

En annen historie handler om en liten gutt som heter Daniel. Han begynte tidlig og si navnet Ibrahim. Ingen skjønte hva han mente da det ikke var noen i familien som het det. En gang da foreldrene nevnte en by i en samtale, ble de forskrekket da han som 2,5 år brøt inn og fortalte dem at den byen ikke skulle uttales slik de gjorde. De spurte hvorfor han visste det, og da svarte han at det var fordi han var fra den byen. Etterhvert begynte han og fortelle om et liv fra den byen, at han var bilmekaniker og at han ble drept i en bilulykke da noen kamerater var ute og kjørte. En dag da moren tok ham med på picknik så skrek han plutselig opp da de passerte beachen i Beirut et sted. Han fortalte da at det var her han ble drept i ulykken. Dette var nok informasjon til at en i familien dro til den byen og begynte og høre med folk om de hadde hørt om en bilmekaniker som ble drept på den stranda. Han fant til slutt frem til en som het Rashid, hvor dette stemte. Han kontaktet familien og fortalte at deres sønn har blitt gjenfødt. Det er mange som tror på slikt blant disse folka, så de ville møte gutten. Moren og søsteren til den drepte dro uanmeldt til den lille gutten, og med en gang han fikk se søsteren, så sa han navnet hennes. Sin mor kjente han ikke igjen med det samme. Det forklares med at den gangen han levde i den familien så var moren ikke religiøs, men ble det etter at sønnen døde, og da er skikken at de går med slik skaut eller noe sånn og dekker mye av hodet. Men det som fikk moren til å skjønne at det var sønnen som var gjenfødt, var at han plutselig spurte henne om hun ble ferdig med den genseren hun holdt på og strikke til ham, da han døde.

Hun hadde lagt den vekk da, men nå tok hun den frem og rakk den opp og strikket en liten barnegenser av garnet istedenfor.

De tok med gutten til den byen hvor han tidligere hadde levd, og han som tok ham med ville teste ham og gikk til et sted hvor en av dem som var med i bilen var. Han kjente ham straks igjen, og sa navnet hans. Det var nemlig Ibrahim som han hadde fortalt om før. Det var han som kjørte bilen og krasjet. Idag er Daniel, altså den tidligere Rashid i tredveårene, jobber som regnskapsfører, (slik som jeg)og boka handler blant annet om at de drar tilbake til Beirut, der hvor han Ian Stevenson som har samlet alle disse dataene var på åttitallet. De drar tilbake for å se hvordan de barna fra den gangen har det idag.

En annen liten historie går på at en ble skutt av en som skjøt feil mann fordi han lignet. Han satt på balkongen sin, og ble altså plutselig skutt av en snikskytter. Kula gikk gjennom kinnet og tunga blant annet. Den mannen ble gjenfødt med talevansker og pigmentendringer på det stedet hvor kula gikk inn og ut.

Han forskeren i boka, jobber etter en teori om at føflekker er minner og resultat etter tidligere liv. Det er en interessant teori.

Jeg tror også på at angst kan stamme fra tidligere liv i tillegg til traumer fra nåværende liv.

Du kan jo låne boka, den er veldig interessant. Men ikke så godt skrevet synes jeg. Skulle skrevet bedre selv tror jeg. Du også.

Nå får jeg komme meg ut, jeg skal ned og hente foreldrene mine. De kommer til Oslo for vi skal i bryllup på lørdag. Har ikke spesielt lyst til å dra, men jeg må jo det. Kjenner jo ikke noe særlig han som gifter seg, bare en fetter, og bruden har jeg knapt hilst på. Så det føles litt rart å gå i bryllup til noen man nesten ikke kjenner. Men det kan jo bli morro for det da. Masse god mat og kaker og musikk og dans.

Håper du ikke blir syk nå da. Pakk deg inn i masse klær og ta en stor dose med C-vitamin, så får du skjelvinger en stund og så er det over. Hehe, dette er min metode. Og den virker på meg ihvertfall.

Ha god bedring.

Tar kanskje fri på mandag, hvis foreldrene mine ikke drar før da. Da håper jeg det har kommet en melding om at du er frisk og rask.

Hadet bra så lenge.

Hei!

Ja, så var denne helga over. Tiden går så vanvittig fort, jeg rekker ikke gjøre noen ting enda jeg ikke jobber. Enda så god tid jeg har om dagen, så får jeg ikke gjort noen ting.

Jo, nå er jeg bedre. Har forresten vært kvalm i en hel uke. Aner ikke hvorfor. Det kjennes ut som bilsyke, hvis du vet hvordan det er.

Så fine historier, da! Helt utrolige.

Jeg husker for noen år siden, at det handlet om hekser i et TV-program. Der ble det sagt at folk i gamle dager trodde at en føflekk var et merke som en heks hadde satt, ved å klore eller stikke en person.

Hm. Om føflekker er minner fra et tidligere liv, er jo interessant. Jeg fjernet forresten en føflekk tidlig i høst. Den har jeg hatt siden jeg var bitteliten. kanskje jeg fjernet et minne?

Håper du hadde det hyggelig i bryllupet, da! Selv om du ikke kjente brudeparet så godt. Jeg har vært i bryllup selv, hvor jeg knapt kjente brudgommen, og aldri hadde sett bruden.

Jeg tror forresten på dette med at fobier og sånt er noe som kroppen husker fra tidligere liv. Selv er jeg f.eks. redd for vann og brann. Uten at jeg egentlig har noen grunn til det. Dvs. jeg har ikke opplevd noe som har satt skrekken i meg.

Det er jo også slik at de fleste er redde for slanger og ekle kryp, og det er fordi disse dyrene var reelle farer for mennesker før, mye mer enn de er nå. Nå for tiden så bor jo en stor del av jordens mennesker utenfor direkte fare når det gjelder slike kryp, men redselen sitter fortsatt i fra den gangen vi levde nærmere naturen.

Vi har fortsatt en del av de samme instinktene fra den gang.

Så "synd" at du ikke fikk være sjef for en dag, da. Han sjefen din høres ut som en typisk sjef: Klarer ikke å holde seg borte fra jobben uansett hvor syk han er.

Morfaren min var sånn. Han jobbet fullt lenge etter pensjonsalderen. Han drev eget firma. Han jobbet og jobbet. Mormor så frem til den dagen de kunne ha helt fri begge to, slik at de kunne reise mye og oppleve ting. Men plutselig en dag fikk morfar slag, og da var det for sent. Så nå har han problemer med å gå, og sitter i godstolen hele dagen. Mens mormor er "sykepleier" på heltid. De er begge i åttiårene nå, og det blir nok ikke noen reising på dem mer. For mormor vil ikke reise fra morfar heller.

Moralen er: Slutt mens leken er god. Selv om det ikke er sikkert at det var all jobbingen som gjorde morfar syk. Men hadde han gitt seg noen år tidligere, så ville de jo hatt noen friår til å gjøre det de ville. Før han eventuelt fikk slag. Men det er jo sånt som man aldri kan vite på forhånd. Morfar var nemlig helt utrolig sprek til å være såpass gammel, og vi hadde aldri trodd at noe slikt ville skje med ham.

Nei, nå får jeg vel vaske litt klær. Må gjøre noe nyttig mens jeg går hjemme og subber.

Ha det fint, da!