Å leve sammen med noen som har angst...

[mann231365380467]

Hei.

(Advarsel: Langt innlegg!)

These are the words of a guy totally in love, and with no clue what-so-ever on what to do next!

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, det er så utrolig mye å si/skrive. Kjæresten min - nå min eks - sliter med panikkangst. Etter en slitsom tid - der det virket som om vi begge bare fikk nok av hverandre, og på en måte var som et gammelt ektepar - ble vi "enige" om å gjøre det slutt. Ho følte at ho ikke var "klar" for å ha et forhold, det ble liksom litt for mye... Ho hadde større behov for en venn enn for en kjæreste. Vi hadde da vært sammen i ca 7 mnd. Ho dro hjem til sin familie et par dager etter at det ble slutt, og var der ca 2 uker. Ho sa ho måtte komme seg litt bort, bort fra denne byen, bort fra meg. Ringte ho et par ganger på disse ukene, men det var lite vi prata. Vet at det var dumt å "mase" (kan vel kalle det det), men jeg ville jo bare prate litt... Men uansett, ho sa at ho ikke visste helt hvorfor ho ikke ville prate, men ho ville jo komme seg litt bort. Så da sa jeg til ho at jeg ikke skulle ringe ho mer, men det var visst også galt. Jeg kunne ringe... bare ikke så mye. Jeg spurte ho om ho ville det skulle være sånn når ho kom hjem igjen, da sa ho nei. Det var liksom bare nå ho følte det sånn, at ho måtte få litt avstand. Det sa forresten psykologen ho sin også, at det er ofte lurt å få litt avstand til ting, man ser jo ofte ting litt annerledes da... i et annet perspektiv liksom.

Ho sier at jeg er den beste kjæresten ho noen gang har hatt, at jeg er den eneste ho har kunnet stole 100 % på. Ho synes også synd på meg siden jeg må holde ut med ho, og ho sier at jeg er alt for god for ho. Ehh, jeg mener, ho SA dette da vi var sammen. Men vet ho mener det enda... Ho sier også at ho aldri har trengt noen så mye som ho trenger meg. Vi elsker hverandre fremdeles!

Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre... jeg vil ikke gi opp "oss" liksom, jeg vil ikke at angsten skal ødelegge for oss. Ja, vi har slått opp, og har vært single i et par uker, men... nei jeg vet ikke helt. Selv om vi var "enige" i å slå opp, så føles det bare så feil. Veldig feil! :-( Jeg vet ikke hva ho vil... om ho vil bli sammen med meg igjen, eller om ho trives som singel. Vet at jeg burde sette ho ned og prate med ho om dette, men... hva hvis dette ikke er noe ho vil? Vil jeg da skremme ho bort? What to do?

Kort oppsummering.... jeg er helt "lost"! Jeg har aldri hatt så sterke følelser for noen andre, ingen har noensinne betydd så mye for meg. Jeg vil bare at vi skal komme oss gjennom dette - sammen - men vet liksom ikke helt hvordan det skal gjøres. Siden vi begge elsker hverandre, burde ikke det være et godt sted å "starte"?

Info: Ho har ikke noe særlig "erfaring" med dette, ho har ikke hatt mange anfall, og har ikke vært mange ganger til psykolog. Jeg har heller ingen "erfaring" med å være sammen med noen som har angst, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg vil jo bare så gjerne hjelpe, være der for ho... men det er ikke så lett.

Håper på svar!

PS: Psykologen ho sin ble glad for å høre at jeg gjerne ville prate med han for å finne ut av hva det er JEG kan gjøre for å gjøre ho sin hverdag bedre/lettere.... men, hva skjer nå? Siden vi ikke lengre er sammen?

[Gjest undrende_far]

Jeg har selv levd med en person som har angst og depresjoner i 8 år. Jeg tok til slutt ut skilsmisse. Jeg orket ikke mer.

Jeg kan bare gi deg ett godt råd dersom du ønsker å fortette forholdet. LES ALT DU KOMMER OVER OM ANGST OG DEPRESJONER. Og vær oppmerksom på at det KAN være andre andre ting enn BARE angst din "ex" sliter med. Jeg fikk smertelig erfare det...!

Men skal du hjelpe henne så må du vite hva du går til, så les det du kommer over om emnet, det vil gi deg mulighet til å forstå hennes adferd.

På http://www.likestilling.com kan du gå inn på "Aktuelle linker". Der finner du masse om dette og lignende emner.

Men et godt råd fra en som har prøvd. Det er ikke lett å leve med noen som har angst og depresjoner.

[happy1365380345]

Hei

Her er vel kanskje første bud for dere å finne ut om dere skal fortsette sammen....

Det er jo lite aktuelt å sette seg inn i problematikken før du vet nettopp dette.

Det er imidlertid svært positivt at du ønsker å fortsette å leve med henne selv om hun har denne lidelsen.

I et forhold vil hun i perioder være avhengig av forståelse, hjelp og støtte underveis. Og det gir du jo et klart inntrykk av at du ønsker å hjelpe til med.

Jeg synes hvis dere fortsetter at du skal være med henne både til fastlegen og psykolog (hvis hun også ønsker det).

Jeg synes imidlertid ikke at du skal kaste deg over alt du finner av informasjon om denne sykdommen, fordi du kan allikevel fullt aldri helt forstå.

Jeg lever selv med angst og for meg er det viktig at samboeren min er fungerer som den friske ved ikke å være overfokusert på at jeg er syk. Det fungerer utmerket for oss, men det mest essensielle i forholdet vårt er at vi snakker sammen. Hvis du fokuserer for mye på å hjelpe henne i et og alt så er det en overhengende fare for at hun vil bruke umåtelig mye lengre tid på å bli frisk og du kan til slutt oppleve at hun støter deg fra seg, fordi hun underveis finner ut at det hindrer henne i fremdrift.

Husk at i forholdet deres er det ikke din oppgave å være terapeut, men kjæreste og venn. Det er nok det beste rådet jeg kan gi

[mann231365380467]

Takker for svar! Er alt for trøtt til å skrive noe svar tilbake nå, men skal se hva jeg kan klare i morra.

Må innrømme at jeg er nervøs for hva ho kommer til å si når jeg forteller ho om hva jeg har gått å tenkt på. Vet at ho fremdeles elsker meg, men... nei jeg vet liksom bare ikke! :-( Jeg vil jo aldri få vite det dersom jeg ikke spør, så det er jo bare en ting å gjøre. Noen som har noen tips? Er det viktig å si "de rette tingene", eller holder det at jeg stammer og får trykt ut et par ord?

Naj... sove litt.

zZz

[mann231365380467]

Hei

Her er vel kanskje første bud for dere å finne ut om dere skal fortsette sammen....

Det er jo lite aktuelt å sette seg inn i problematikken før du vet nettopp dette.

Det er imidlertid svært positivt at du ønsker å fortsette å leve med henne selv om hun har denne lidelsen.

I et forhold vil hun i perioder være avhengig av forståelse, hjelp og støtte underveis. Og det gir du jo et klart inntrykk av at du ønsker å hjelpe til med.

Jeg synes hvis dere fortsetter at du skal være med henne både til fastlegen og psykolog (hvis hun også ønsker det).

Jeg synes imidlertid ikke at du skal kaste deg over alt du finner av informasjon om denne sykdommen, fordi du kan allikevel fullt aldri helt forstå.

Jeg lever selv med angst og for meg er det viktig at samboeren min er fungerer som den friske ved ikke å være overfokusert på at jeg er syk. Det fungerer utmerket for oss, men det mest essensielle i forholdet vårt er at vi snakker sammen. Hvis du fokuserer for mye på å hjelpe henne i et og alt så er det en overhengende fare for at hun vil bruke umåtelig mye lengre tid på å bli frisk og du kan til slutt oppleve at hun støter deg fra seg, fordi hun underveis finner ut at det hindrer henne i fremdrift.

Husk at i forholdet deres er det ikke din oppgave å være terapeut, men kjæreste og venn. Det er nok det beste rådet jeg kan gi

Ja ja, det gikk jo til h*lvete da!! Greit nok, ho var ikke interessert i å bli sammen igjen, ho mente at vi ikke passa sammen, men ho elska meg fremdeles.

Det som gjør meg forbanna, er at ho i over 2 måneder har brukt angsten som unnskyldning for ikke å kline, kose eller ha sex med meg. Dersom jeg gjorde noen tilnærmelser, så fikk jeg kjeft, og ho ble lei seg og fikk dårlig samvittighet siden ho ikke hadde sexlyst. Men det som jeg fikk vite i dag, det slår ALT! Her har jeg gått og vært tålmodig med ho, og vært der for ho hele tida. Og hva gjør ho med en gang ho drar bort på denne lille "ferien" sin? Jo, ho puler den første gutten ho ser! Ho prata mye om en fyr der oppe, at de så mye på filmer sammen og den slags, siden han var den eneste som ikke hadde jobb eller gikk på skole. Selvfølgelig kan ho pule hvem ho vil, vi er jo ikke kjærester, men når ho oppfører seg sånn, og ikke vil NOENTING med meg, og så puler den første gutten ho treffer... da altså, da blir jeg forbanna!! Og så fikk jeg til og med kjeft av ho når jeg droppa av alle tingene ho sine på hybelen ho sin i kveld.... ho lurte på hva som var galt med meg. Jeg sa bare "ta heller en titt på deg selv!" Ho låste lybelen sin sånn at jeg ikke fikk henta det som var mitt, og skrek "GÅ UUUT" til meg. Lite jeg kunne gjøre da, så... lurer på når jeg får tilbake alt som ho har lånt av meg....

Hilsen en super-skuffa, sinna, sjokkert, overrasket, trist & lei sørlending! :-(

PS: Det ligger jo mer bak en det jeg skriver her, men det er så mye å fortelle, så det får holde med disse "godbitene".

[happy1365380345]

Ja ja, det gikk jo til h*lvete da!! Greit nok, ho var ikke interessert i å bli sammen igjen, ho mente at vi ikke passa sammen, men ho elska meg fremdeles.

Det som gjør meg forbanna, er at ho i over 2 måneder har brukt angsten som unnskyldning for ikke å kline, kose eller ha sex med meg. Dersom jeg gjorde noen tilnærmelser, så fikk jeg kjeft, og ho ble lei seg og fikk dårlig samvittighet siden ho ikke hadde sexlyst. Men det som jeg fikk vite i dag, det slår ALT! Her har jeg gått og vært tålmodig med ho, og vært der for ho hele tida. Og hva gjør ho med en gang ho drar bort på denne lille "ferien" sin? Jo, ho puler den første gutten ho ser! Ho prata mye om en fyr der oppe, at de så mye på filmer sammen og den slags, siden han var den eneste som ikke hadde jobb eller gikk på skole. Selvfølgelig kan ho pule hvem ho vil, vi er jo ikke kjærester, men når ho oppfører seg sånn, og ikke vil NOENTING med meg, og så puler den første gutten ho treffer... da altså, da blir jeg forbanna!! Og så fikk jeg til og med kjeft av ho når jeg droppa av alle tingene ho sine på hybelen ho sin i kveld.... ho lurte på hva som var galt med meg. Jeg sa bare "ta heller en titt på deg selv!" Ho låste lybelen sin sånn at jeg ikke fikk henta det som var mitt, og skrek "GÅ UUUT" til meg. Lite jeg kunne gjøre da, så... lurer på når jeg får tilbake alt som ho har lånt av meg....

Hilsen en super-skuffa, sinna, sjokkert, overrasket, trist & lei sørlending! :-(

PS: Det ligger jo mer bak en det jeg skriver her, men det er så mye å fortelle, så det får holde med disse "godbitene".

Hei

Huffamejen. Skjønner jo at du er trist og lei, forbanna og alt det der.

Jeg håper allikevel at du raskt blir i stand til å se at dette nok er det beste for deg (at det er slutt).

Fortsett livet ditt - det har så uendelig mye mer å by på en slike ting som dette.

Lykke til!

[mann231365380467]

Hei

Huffamejen. Skjønner jo at du er trist og lei, forbanna og alt det der.

Jeg håper allikevel at du raskt blir i stand til å se at dette nok er det beste for deg (at det er slutt).

Fortsett livet ditt - det har så uendelig mye mer å by på en slike ting som dette.

Lykke til!

Ja er du gal, det var jaggu en "eye-opener" kan man jo mildt sagt si. Uff, jeg er så lei av falske folk... Jeg fatter ikke hvorfor noen ikke kan være åpne & ærlige, og... ja, liksom bare tenke LITT på oss andre også!

Men... hva mener DU? Er det meg det er noe "galt" med siden jeg føler det sånn som jeg gjør? Eller har jeg rett i det jeg sier, at det er en helt absurd oppførsel fra ho sin side? Jeg mener iallfall det uansett hva andre mener, hehe, men... just for fun, hva mener du?

[happy1365380345]

Ja er du gal, det var jaggu en "eye-opener" kan man jo mildt sagt si. Uff, jeg er så lei av falske folk... Jeg fatter ikke hvorfor noen ikke kan være åpne & ærlige, og... ja, liksom bare tenke LITT på oss andre også!

Men... hva mener DU? Er det meg det er noe "galt" med siden jeg føler det sånn som jeg gjør? Eller har jeg rett i det jeg sier, at det er en helt absurd oppførsel fra ho sin side? Jeg mener iallfall det uansett hva andre mener, hehe, men... just for fun, hva mener du?

Hei

Hvis alt du har skrevet medfører riktighet, så synes jeg ikke det er noe "galt" med reaksjonene dine nei.

Synes som jeg nevnte tidl. at du skal legge dette bak deg snarest mulig og fortsette på "livets landevei"

Lykke til