Hvordan skal jeg støtte?

[Gjest samboer]

Jeg er samboer med ei som har slitt med anoreksia, og nå ofte sniker seg inn på toalettet for å kaste opp etter å ha spist fordi hun har dårlig samvittighet. Det jeg ikke vet er hvordan jeg kan få hjulpet henne på best mulig måte med ord, tanker og handlinger. Har prøvd å tatt det forsiktig opp med henne etter at hun er kommet ut fra toalettet og jeg er 100% sikker på at hun har spydd, men hun nekter bare og vi kommer ikke lenger. Hun vet at jeg vet, men allikevel står hun på sitt. Føler meg ganske maktesløs. Nå er hun i tillegg gravid og jeg lurer også på hvordan det å kaste opp kan påvirke fosteret. Noen som kan komme med tips og hint til meg?

[Gjest samboer]

Jeg er samboer med ei som har slitt med anoreksia, og nå ofte sniker seg inn på toalettet for å kaste opp etter å ha spist fordi hun har dårlig samvittighet. Det jeg ikke vet er hvordan jeg kan få hjulpet henne på best mulig måte med ord, tanker og handlinger. Har prøvd å tatt det forsiktig opp med henne etter at hun er kommet ut fra toalettet og jeg er 100% sikker på at hun har spydd, men hun nekter bare og vi kommer ikke lenger. Hun vet at jeg vet, men allikevel står hun på sitt. Føler meg ganske maktesløs. Nå er hun i tillegg gravid og jeg lurer også på hvordan det å kaste opp kan påvirke fosteret. Noen som kan komme med tips og hint til meg?

[Gjest Luiza]

Prøv å si til henne oftere at du kommer til å like henne uannset hvor mye hun veier, og når hun spiser å prøve å lure deg med å gå på do, hold henne fast og si rett og slett at hun MÅ beholde denne maten for hennes egen skyld. AT hun kommer ikke til å bli tykk, og at det er mye bedre å føle seg oppblåst enn å gå på sykehus fordi man har fått elektrolyter ubalanse.

Jeg skal fortelle litt av meg, dette kan være langt men du kommer til å skjønne etter hvert hva jeg mener.

Jeg har hatt anoreksi i 8 år nå.

Heldigvis har jeg en kjærester som har hjulpet meg utrolig mye og nå prøver jeg å bli frisk.

Siste sommeren var jeg en måned på sykehus for å få sondamat (det er en slang som går inne nesa til magesekken) og intravenøs væske (væske som går gjennon nålen som stykker i blodårene) og dette er det flott fremtiden av en anorektiker. Forklar dette til kjæresten din.

Forklar ikke bare at hun kan dø av underernæring av å sulte seg, men hun kan få en hjertestans av elektrolytter imbalanse. Si at du vet at hun rister av til i kroppen og at hun blir svimmelt, si at du vet hvordan hun har det, og at du er til stedet og elsker henne og vil hjelpe henne.

Vet du hvorfor ble jeg lagt inn på sykehus? Fordi jeg var redd av alle slags mat og hadde ikke drukket vann i flere dager. I stedefor å reise og ha det gøy sammen med kjæresten min, var jeg på sykehus fordi hjernen min begynte å skru av, greide ikke å huske ting lenger, greide ikke lenger å drikke på egen handa, hadde stemmer i hode mitt som sa at jeg var elendig og burde dø.

Jeg ble utskrevet og hadde tilbakefall. Da spiste jeg knapt 200 kalorier daglig. Begynte å få masse mareritt om sykehus (har fremdeles) og jeg måtte velger, ville jeg bli lagt inn igjen???!

Nei! Så da gikk opp fra 200kcal til 1300kcal nå, har faktisk stoppet å telle det, går konstant kvalm men spiser uannset, og har begynte spiser ting som jeg hadde ikke spiste på lenge, i flere år!

Og vet hva??? Har ikke lagt på meg en gram og har fått mye mer energi, har blitt gladere, fikk bedre synet, i stedefor går rundt som en dødlevende, har jeg glede til å være sammen med folk og har blitt mye friere, fordi nå tenke jeg på andre ting, i stedefor mat eller hva folk synes om meg. Forhold med kjæresten min har blitt mye bedre, sexlivet har blitt mer stabilt og vi har nå en fremtid sammen.

Anoreksien kan skyver dere to fra hverandre, drepe fosteren og drepe kjæresten din.

Si rett og slett alt dette for kjæresten din.

Folk med anoreksien er levende døde, de trenger noen som kan komme å si sterkt hva er sanheten, at hun må velge mellom livet eller død, vær slem for en gangs skyld, det vil være verdt. Si til henne, hun må velge enten du eller anoreksien.

Men fremfor alt, hun må prove å bli frisk for hennes egen del.

Si til henne at bare for hjernen og indre organer fungerer og fordøye mat feks, trenger man 1000 kalorier minst at hun legger ikke på seg så lett når hun begynner å spise igjen.

MEN, kan si til deg: veien er ikke kort. Det er mye sorg at dere to kommer til å oppleve sammen, hvis hun bestemmer seg å bli frisk.

Jeg er ikke frisk ennå. Kjæresten min har hjulpet masse. Noen gang jeg kan spiser uten få noen problemet, andre gang spiser jeg litt og går berzek, begynner å gråte at jeg har blitt fett og kommer til å dø. Så da sier han "men herregud, du har ikke blitt fett, man blir ikke fet 10min etter å ha spist, du ser som en skjelleton fremedeles!"

Eller hvis noen ting skjer, hvis noen er sint på meg, eller jeg er lei mei for noe ting, greier jeg ikke spiser. Hvis noen er sint på meg, straffer jeg meg med å ikke spiser. Jeg hater å spise, men mennesker trenger det for å fungere. Og jeg lover deg at hvis du prover å snu nå, kommer dere to til å unngå mange problemer og kastet bort tiden.

.

Alt, alt handler om følelser.

Jeg valgt selv å prøve å bli bedre for min egen del.

Når jeg spiser og føler meg oppblåst og ekkelt, tenker jeg "dette er jo bedre enn å bli lagt inn på sykehus, bedre enn å ha benskjørhet, bedre enn å ha en hjertstans, bedre enn å bli forlat av kjæresten min, bedre enn å dø av anoreksien"

Spør henne hva er dette i livet hennes som hun vil sulte bort og kaste opp, å tømme ut???

Si at du vet om stemmen i hode hennes, si at anoreksien lyger, at anoreksien er ikke veninne hennes.

Jeg har vært på forskjellig psykiaterer, psykologer, har tatt antipsykotisk og antidepressiver, anti osteoporosis medisin som bare eldre dame bruker.... Dette er ikke gøy. Og dette er fremtid av en anorektiker.

Jeg pleier å misbruker mat for å dempe følelser. Når jeg begynte å telle kalori og unngå å spise dette eller dette var det enkleste måte som jeg fant for å glemme at jeg hadde det vondt inni i meg, at jeg var lei meg og ville skriker til folk at de burde ikke maser om hvordan jeg så ut, ville si til dem at de burde liker meg slik jeg var at jeg trengte ikke å forandre meg for deres skyld, å tilpasse meg til deres ønsker. Sultet bort de ordene som jeg greide ikke si til folk.

Vet du en ting? Man trenger mye vilje sterk til å sulte seg, men like mye eller mer for å spise igjen. Det jeg har vært syk i 8 år og det kommer sikker til å ta like mye tid for å bli friskere, så prøv å snu dette nå mens du er til stedet for å hjelpe kjæresten din kan. Fordi når anoreksien klemmer deg og sier at hun er vennine di det er veldig vanskelig å gå løs av henne. Si til kjæresten din at man DØ av det hun driver med. Rist henne og spør om hun vil virkelig dø.

Dette ble mye rot, men jeg håper at det hjelper deg på noen måte.

Vennlig hilsen,

- Luiza

[Gjest Luiza]

Prøv å si til henne oftere at du kommer til å like henne uannset hvor mye hun veier, og når hun spiser å prøve å lure deg med å gå på do, hold henne fast og si rett og slett at hun MÅ beholde denne maten for hennes egen skyld. AT hun kommer ikke til å bli tykk, og at det er mye bedre å føle seg oppblåst enn å gå på sykehus fordi man har fått elektrolyter ubalanse.

Jeg skal fortelle litt av meg, dette kan være langt men du kommer til å skjønne etter hvert hva jeg mener.

Jeg har hatt anoreksi i 8 år nå.

Heldigvis har jeg en kjærester som har hjulpet meg utrolig mye og nå prøver jeg å bli frisk.

Siste sommeren var jeg en måned på sykehus for å få sondamat (det er en slang som går inne nesa til magesekken) og intravenøs væske (væske som går gjennon nålen som stykker i blodårene) og dette er det flott fremtiden av en anorektiker. Forklar dette til kjæresten din.

Forklar ikke bare at hun kan dø av underernæring av å sulte seg, men hun kan få en hjertestans av elektrolytter imbalanse. Si at du vet at hun rister av til i kroppen og at hun blir svimmelt, si at du vet hvordan hun har det, og at du er til stedet og elsker henne og vil hjelpe henne.

Vet du hvorfor ble jeg lagt inn på sykehus? Fordi jeg var redd av alle slags mat og hadde ikke drukket vann i flere dager. I stedefor å reise og ha det gøy sammen med kjæresten min, var jeg på sykehus fordi hjernen min begynte å skru av, greide ikke å huske ting lenger, greide ikke lenger å drikke på egen handa, hadde stemmer i hode mitt som sa at jeg var elendig og burde dø.

Jeg ble utskrevet og hadde tilbakefall. Da spiste jeg knapt 200 kalorier daglig. Begynte å få masse mareritt om sykehus (har fremdeles) og jeg måtte velger, ville jeg bli lagt inn igjen???!

Nei! Så da gikk opp fra 200kcal til 1300kcal nå, har faktisk stoppet å telle det, går konstant kvalm men spiser uannset, og har begynte spiser ting som jeg hadde ikke spiste på lenge, i flere år!

Og vet hva??? Har ikke lagt på meg en gram og har fått mye mer energi, har blitt gladere, fikk bedre synet, i stedefor går rundt som en dødlevende, har jeg glede til å være sammen med folk og har blitt mye friere, fordi nå tenke jeg på andre ting, i stedefor mat eller hva folk synes om meg. Forhold med kjæresten min har blitt mye bedre, sexlivet har blitt mer stabilt og vi har nå en fremtid sammen.

Anoreksien kan skyver dere to fra hverandre, drepe fosteren og drepe kjæresten din.

Si rett og slett alt dette for kjæresten din.

Folk med anoreksien er levende døde, de trenger noen som kan komme å si sterkt hva er sanheten, at hun må velge mellom livet eller død, vær slem for en gangs skyld, det vil være verdt. Si til henne, hun må velge enten du eller anoreksien.

Men fremfor alt, hun må prove å bli frisk for hennes egen del.

Si til henne at bare for hjernen og indre organer fungerer og fordøye mat feks, trenger man 1000 kalorier minst at hun legger ikke på seg så lett når hun begynner å spise igjen.

MEN, kan si til deg: veien er ikke kort. Det er mye sorg at dere to kommer til å oppleve sammen, hvis hun bestemmer seg å bli frisk.

Jeg er ikke frisk ennå. Kjæresten min har hjulpet masse. Noen gang jeg kan spiser uten få noen problemet, andre gang spiser jeg litt og går berzek, begynner å gråte at jeg har blitt fett og kommer til å dø. Så da sier han "men herregud, du har ikke blitt fett, man blir ikke fet 10min etter å ha spist, du ser som en skjelleton fremedeles!"

Eller hvis noen ting skjer, hvis noen er sint på meg, eller jeg er lei mei for noe ting, greier jeg ikke spiser. Hvis noen er sint på meg, straffer jeg meg med å ikke spiser. Jeg hater å spise, men mennesker trenger det for å fungere. Og jeg lover deg at hvis du prover å snu nå, kommer dere to til å unngå mange problemer og kastet bort tiden.

.

Alt, alt handler om følelser.

Jeg valgt selv å prøve å bli bedre for min egen del.

Når jeg spiser og føler meg oppblåst og ekkelt, tenker jeg "dette er jo bedre enn å bli lagt inn på sykehus, bedre enn å ha benskjørhet, bedre enn å ha en hjertstans, bedre enn å bli forlat av kjæresten min, bedre enn å dø av anoreksien"

Spør henne hva er dette i livet hennes som hun vil sulte bort og kaste opp, å tømme ut???

Si at du vet om stemmen i hode hennes, si at anoreksien lyger, at anoreksien er ikke veninne hennes.

Jeg har vært på forskjellig psykiaterer, psykologer, har tatt antipsykotisk og antidepressiver, anti osteoporosis medisin som bare eldre dame bruker.... Dette er ikke gøy. Og dette er fremtid av en anorektiker.

Jeg pleier å misbruker mat for å dempe følelser. Når jeg begynte å telle kalori og unngå å spise dette eller dette var det enkleste måte som jeg fant for å glemme at jeg hadde det vondt inni i meg, at jeg var lei meg og ville skriker til folk at de burde ikke maser om hvordan jeg så ut, ville si til dem at de burde liker meg slik jeg var at jeg trengte ikke å forandre meg for deres skyld, å tilpasse meg til deres ønsker. Sultet bort de ordene som jeg greide ikke si til folk.

Vet du en ting? Man trenger mye vilje sterk til å sulte seg, men like mye eller mer for å spise igjen. Det jeg har vært syk i 8 år og det kommer sikker til å ta like mye tid for å bli friskere, så prøv å snu dette nå mens du er til stedet for å hjelpe kjæresten din kan. Fordi når anoreksien klemmer deg og sier at hun er vennine di det er veldig vanskelig å gå løs av henne. Si til kjæresten din at man DØ av det hun driver med. Rist henne og spør om hun vil virkelig dø.

Dette ble mye rot, men jeg håper at det hjelper deg på noen måte.

Vennlig hilsen,

- Luiza

[Gjest en til]

Hei samboer!!

Kjæresten din er heldig som har noen som vil hjelpe henne!! Jeg som skriver dette er ei jente som har slitt med spiseforstyrrelser selv i mange, mange år, men som nå endelig ser en ende på problemet. Jeg har klart å komme dit jeg er i dag fordi jeg har hatt en samboer som har vært helt fantastisk.

Å ha en spiseforstyrrelse handler mye om å ikke tørre å kjenne etter hvordan man egenlig har det. Følelser man ikke greier å kjenne på som må sultes, slankes, spises eller spyes bort. Det dreier seg ikke bare om slanking altså.

Mitt råd til deg er: Støtt henne hele tiden på hennes premisser. Oppmunter henne til å søke hjelp, ikke prøv å bli hennes behandler. Gi henne positiv bekreftelse (det trenger vi med SF!!!!). Forsikre henne om at du er glad i henne uansett (selv om hun spyr) Ikke døm henne, selvforrakten er stor nok.

Husk at for å bli frisk av spiseforstyrrelsen må man som oftes ha profesjonell hjelp, veien kan være komplisert, men det største skrittet er å erkjenne behovet for hjelp.

Min samboer har holdt ut med meg i alle disse årene. Han har aldri "satt meg opp til veggen" eller bebreidet meg for det jeg har hold på med selv om han nok ikke skjønner. Jeg tror det er viktig at man ikke prater forholdet i hjel. Vær kjærester, men ikke bli psykologen hennes da dør forholdet.

Kort sagt; Vær glad i henne og vis det. Støtt henne og hjelp henne til å få hjelp, ikke press!! Hun må gå veien selv.

Lykke til

hilsen ei til (med samboer og 4 barn!)

Ps: Skaff deg informasjon om SF!! Kanske pårørendekurs hos Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser hadde vært en god idè? (se www.iks.no)

Håper det går bra med dere.

[Gjest en til]

Hei samboer!!

Kjæresten din er heldig som har noen som vil hjelpe henne!! Jeg som skriver dette er ei jente som har slitt med spiseforstyrrelser selv i mange, mange år, men som nå endelig ser en ende på problemet. Jeg har klart å komme dit jeg er i dag fordi jeg har hatt en samboer som har vært helt fantastisk.

Å ha en spiseforstyrrelse handler mye om å ikke tørre å kjenne etter hvordan man egenlig har det. Følelser man ikke greier å kjenne på som må sultes, slankes, spises eller spyes bort. Det dreier seg ikke bare om slanking altså.

Mitt råd til deg er: Støtt henne hele tiden på hennes premisser. Oppmunter henne til å søke hjelp, ikke prøv å bli hennes behandler. Gi henne positiv bekreftelse (det trenger vi med SF!!!!). Forsikre henne om at du er glad i henne uansett (selv om hun spyr) Ikke døm henne, selvforrakten er stor nok.

Husk at for å bli frisk av spiseforstyrrelsen må man som oftes ha profesjonell hjelp, veien kan være komplisert, men det største skrittet er å erkjenne behovet for hjelp.

Min samboer har holdt ut med meg i alle disse årene. Han har aldri "satt meg opp til veggen" eller bebreidet meg for det jeg har hold på med selv om han nok ikke skjønner. Jeg tror det er viktig at man ikke prater forholdet i hjel. Vær kjærester, men ikke bli psykologen hennes da dør forholdet.

Kort sagt; Vær glad i henne og vis det. Støtt henne og hjelp henne til å få hjelp, ikke press!! Hun må gå veien selv.

Lykke til

hilsen ei til (med samboer og 4 barn!)

Ps: Skaff deg informasjon om SF!! Kanske pårørendekurs hos Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser hadde vært en god idè? (se www.iks.no)

Håper det går bra med dere.

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære samboer

Problemet er at hun vil du skal vite og forstå og på samme tid vil hun ha alt for seg selv. Det er vanskelig å være sambo. Hun ønsker din oppmerksomhet og fortsett med å vise at du bryr deg og at du er bekymret. Nå bærer hun imidlertid deres felles barn og har sikkert også selv angst for det hun holder på med. Kan du klare å sette deg ned med henne fortelle at du bekymrer deg, at hun vil bli enda mer sliten etterhvert som fosteret vokser og ikke minst at du faktisk bekymrer deg for næringstilførselen til deres kommende barn. Kanskje kunne dere klare sammen å fortelle dette på helsestasjonen. Det er viktig at hun følges tett slik at jordmor/lege har kontroll over forsterutviklingen. Lykke til!

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære samboer

Problemet er at hun vil du skal vite og forstå og på samme tid vil hun ha alt for seg selv. Det er vanskelig å være sambo. Hun ønsker din oppmerksomhet og fortsett med å vise at du bryr deg og at du er bekymret. Nå bærer hun imidlertid deres felles barn og har sikkert også selv angst for det hun holder på med. Kan du klare å sette deg ned med henne fortelle at du bekymrer deg, at hun vil bli enda mer sliten etterhvert som fosteret vokser og ikke minst at du faktisk bekymrer deg for næringstilførselen til deres kommende barn. Kanskje kunne dere klare sammen å fortelle dette på helsestasjonen. Det er viktig at hun følges tett slik at jordmor/lege har kontroll over forsterutviklingen. Lykke til!