Idiotisk psykolog (forts..)

[Gjest bruised]

Skrev tidligere dette innlegget; http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1584100 og fikk i dag brev av denne damen.

"Kjære ...

Egentlig var det fint å møte deg i dag og snakke med deg innledningsvis. Det var dumt det som skjedde og jeg synes du skal snakke med foreldrene dine om det.

Skjønner godt at du ble sint, skuffet, og som du sa, hvordan skal du kunne stole på folk etter dette.

Jeg ble faktisk både forundret og forbauset over at du ikke visste at dine foreldre hadde vært her, men jeg strever med å forstå og jeg er nysgjerrig på hvorfor det var så vanskelig.

Kanskje er det et tema.

Nå er det slik at du har rett til å bestemme selv, at de timene vi skulle ha videre, skulle være for deg selv, uten at de skulle trekkes med og at du er beskyttet av taushetsplikt.

Jeg synes du skal gi dette et forsøk og ønsker å si at jeg har satt tid for deg tirsdag 11. Mars kl 09:00, torsdag 20.Mars kl 09:00 og fredag 4. april kl 09:00. Kan du ikke gi dette en sjans?

Med beste hilsen

..."

Noen som har et forslag om hva jeg burde gjøre? Burde jeg dra dit igjen og se om hun kan gi meg hjelp, eller prøve å få tak i en annen psykolog? Jeg føler at hun prater til meg som om jeg er 12 år...

[frosken]

Jeg synes du skal møte opp :-)

Når det gjelder dette med foreldrene dine, så er jeg mest forbauset over at de ikke snakket med deg om at de skulle møte på BUP før de gjorde det.

Det er relativt vanlig på BUP at både foreldrene og ungdommen/barnet tilbys samtaler. Det pleier i såfall ikke å være slik at det du har sagt i timene refereres videre.

De kliniske pedagogene har forresten gjennomgått et tre-årig etterutdanningsopplegg etter sin ordinære utdannelse. Husker du spurte om dette i ditt forrige innlegg.

[Gjest twisted83]

Jeg syntes du skal møte opp og fortelle denne damen akkurat det du føler. Si at føler at hun snakker til deg som om du var 12år. Gi henne en sjanse til å hjelpe deg. Men eneste måten hun kan klare å hjelpe deg på et at du møter opp, og forteller hvordan du har det og føler det. Også det du skrev i slutten på det forrige innlegget ditt, det om at du ikke klarer mer.

Misunner deg litt jeg, for at hun løper etter deg og skriver brev til deg og alt. Det viser jo bare at hun bryr seg og vil hjelpe deg. Lykke til i såfall!

Får jeg spørre deg om hva du sliter med?

[Gjest dagens anonyme]

Hei!

Dette minner meg om en fremgangsmåte som jeg selv ble møtt med av BUP og barnevernet når jeg var på din alder.

Det hele startet med en korleder jeg hadde som fattet mistanke om at "noe var veldig galt" i livet mitt. En dag skulle jeg treffe han for å diskutere en sak ifm styret i dette koret, og da jeg møtte han ble jeg overrumplet av to representanter fra barnevernet som han hadde med seg. (Han ville selvfølgelig bare det beste for meg og trodde at det var smart)

Jeg var vel 16 år gammel, men ble heller ikke møtt med de "rettighetene" i forhold til alder som jeg skulle - akkurat som deg. Jeg var NØDT til å møte med dem én gang i uken, og hvis ikke jeg troppet opp ville de kontakte foreldrene mine, sa de. Det var selvfølgelig min største frykt, så jeg møtte opp hver gang. Hele poenget med samtalene var å overbevise meg om å gi dem min vesignelse for å ta kontakt med hjemmet.

De visst ingenting om meg og mitt når jeg traff dem, og de ville selvfølgelig ha ut av meg hva som var galt. Men måten jeg ble møtt på, som jeg oppfattet truende, gjorde at jeg naturligvis satt opp et forsvarsverk uten like. Jeg serverte dem en pen løgn som de kjøpte. Forholdet handlet om incest, men jeg gav en forklaringen; en tilfeldig "nesten-voldtekt" som bare hadde hendt én gang. (De hadde sterke mistanker om at det dreide seg om overgrep)

De godtok altså denne historien - jeg turde rett og slett ikke å si sannheten når de truet meg slik.

Jeg skulle også skrive brev om et tema som jeg skulle ha med på et møte med dem. Så skjedde altså marerittet; Min mor fant brevet på rommet mitt, leste det og ble fullstendig rasende! Dette var sent en mandags kveld, og jeg ante ikke hvor jeg skulle snu meg! Barnevernet hadde lovet meg at når de snakket med mine foreldre så skulle jeg IKKE så alene, de ville være der hele tiden og følge opp alt sammen. Det var det eneste jeg kunne holde meg i, så jeg ringte hun ene privat og fortalte hva som var skjedd og at hun måtte snakke med min mor NÅ! Men da ble hun helt i villrede og begynte å gråte (!) Hun visste ikke hva hun skulle gjøre og hadde ingenting å bidra med til en sjokkskadet 16-åring alene med sin rasende mor. Så hun sendte en allmennlege til oss, som jeg aldri har møtt verken før eller siden. Han var der vel en stund for å se om jeg skulle innlegges for natten, men så dro han igjen.

Dagen etter fikk moren min tilbud og psykiatrisk hjelp, og jeg ble sittende igjen alene hjemme! Ingen snakket med meg eller tilbød meg noen ting!

Uken etter kom barnevernet på hjemmevisitt i en time. De fikk kaffe og vafler og snakket om katten min og hvor deilig det var at det var blitt mildvær. Så dro dem, og jeg har aldri hørt noe siden.

Jeg fikk så psyk-timer hos BUP, som jeg måtte gå til frem til jeg ble 17 år, for sånn var visst reglene (??).

Jeg sluttet på dagen da jeg var 17 og har aldri noen gang nærmet meg en psykolog etter dette, selvom jeg kanskje kunne hatt godt av litt sunn veiledning. Det var ingenting i veien med psyken i seg selv, men jeg turde ikke åpne meg for slike mennesker lenger. Hvem vet hva som kunne skje?! Dessuten var jeg jo der og skulle snakke om noe som ikke stemte med sannheten, så hva var vitsen?

Poenget er.. jeg har liten eller ingen tillit til verken barnevern eller BUP, og jeg kjenner meg igjen i situasjonen din og blir rasende på dine vegne!! BLI SINT! Det er helt rett av deg! Hvordan skal de forvente at du skal åpne deg for noen som møter deg med svik?

Tillit er enormt viktig, ikke minst til en person du skal åpne deg for. Hadde jeg vært deg, så ville jeg sett meg om etter en ny psykolog. Kan godt hende at jeg tar feil og at denne personen er bra for deg å snakke med, men dersom du føler deg sviktet av psyken og av BUP og du tror det vil hemme din evne til å være åpen og ærlig, så finn deg noe annet.

Det er mitt råd.. uansett - lykke til! Og ikke la noen ta fra deg lysten og trangen til å snakke!

[PieLill]

Når jeg leser det den damen har skrevet klarer jeg ikke å finne en uforbeholden unnskyldning for at de har gått bak ryggen din, selv etter at du uttrykkelig hadde sagt at de ikke skulle gjøre det. Det minner mer om ro-ro padle-padle.

Forstår absolutt ikke hvordan hun kan være overrasket over din reaksjon. Du hadde jo sagt klart ifra på forhånd om at de ikke skulle snakke med foreldrene dine.

Enten ønsker hun å hjelpe deg. Eller så er jeg så stygg at jeg foreslår at hun kanskje prøver å berge sitt eget skinn fordi hun vet hun har brutt taushetsplikten.

Synes også det er påfallende at hun gjør det til et problem at du reagerte, ikke at hun missbrukte din tillit. Hvis hun var oppriktig lei seg ville hun lagt seg flat, bedt om unnskyldning og sagt at du var i din fulle rett til å reagere som du gjorde. Faktisk var det en sunn reaksjon.

Dernest burde hun gitt deg et tilbud om å fortsette der, eller tilbud om hjelp en annen plass om du ikke ønsket mer med dem å gjøre.

Det er en stund siden jeg var 17, men jeg ville blitt minst like opprørt som deg.

Hva med å kontakte Pasientombudet for evt. å gå videre med saken. Fastlegen kan hjelpe deg med å finne annen behandler, evt. i samarbeid med pas.ombud.

Kan hende at Mental Helse har noen god råd, du finner deres hjelpetelefon på internett. Norsk Pasientforening i Oslo kan kanskje også hjelpe.

Jeg er virkelig lei meg for at du måtte oppleve dette. På vegne av voksne mennesker og foreldre vil jeg be om unnskyldning. Vi bør vite bedre.

Hører gjerne hvordan det går.

Klem fra

[Gjest ikke undertegnet]

Når jeg leser det den damen har skrevet klarer jeg ikke å finne en uforbeholden unnskyldning for at de har gått bak ryggen din, selv etter at du uttrykkelig hadde sagt at de ikke skulle gjøre det. Det minner mer om ro-ro padle-padle.

Forstår absolutt ikke hvordan hun kan være overrasket over din reaksjon. Du hadde jo sagt klart ifra på forhånd om at de ikke skulle snakke med foreldrene dine.

Enten ønsker hun å hjelpe deg. Eller så er jeg så stygg at jeg foreslår at hun kanskje prøver å berge sitt eget skinn fordi hun vet hun har brutt taushetsplikten.

Synes også det er påfallende at hun gjør det til et problem at du reagerte, ikke at hun missbrukte din tillit. Hvis hun var oppriktig lei seg ville hun lagt seg flat, bedt om unnskyldning og sagt at du var i din fulle rett til å reagere som du gjorde. Faktisk var det en sunn reaksjon.

Dernest burde hun gitt deg et tilbud om å fortsette der, eller tilbud om hjelp en annen plass om du ikke ønsket mer med dem å gjøre.

Det er en stund siden jeg var 17, men jeg ville blitt minst like opprørt som deg.

Hva med å kontakte Pasientombudet for evt. å gå videre med saken. Fastlegen kan hjelpe deg med å finne annen behandler, evt. i samarbeid med pas.ombud.

Kan hende at Mental Helse har noen god råd, du finner deres hjelpetelefon på internett. Norsk Pasientforening i Oslo kan kanskje også hjelpe.

Jeg er virkelig lei meg for at du måtte oppleve dette. På vegne av voksne mennesker og foreldre vil jeg be om unnskyldning. Vi bør vite bedre.

Hører gjerne hvordan det går.

Klem fra

Har dama brutt taushetsplikten SKAL det rapporteres til Fylkeslegen. Det er eneste måten å få behandlerne til å ta taushetsplikten så alvorlig de brude.

Behandlere som blir konfrontert av pasienter ved lemfeldig omgang med taushetsplikten har en lei tendens til å prøve å ro seg vekk fra problemet med å få snudd det til at pasienten har et galt reaksjonsmønster. Det er utrolig dårlig gjort. Maktmisbruk. Den sterkestes rett.

[PieLill]

Har dama brutt taushetsplikten SKAL det rapporteres til Fylkeslegen. Det er eneste måten å få behandlerne til å ta taushetsplikten så alvorlig de brude.

Behandlere som blir konfrontert av pasienter ved lemfeldig omgang med taushetsplikten har en lei tendens til å prøve å ro seg vekk fra problemet med å få snudd det til at pasienten har et galt reaksjonsmønster. Det er utrolig dårlig gjort. Maktmisbruk. Den sterkestes rett.

Kort og greit skrevet.

[Gjest tod]

Fra et tidligere innlegg av deg fikk jeg ikke akkurat inntrykk av du likte denne dama så godt i utgangspunktet. Hva om du svarer at du kan komme tilbake, men ønsker en annen behandler?

[Gjest svært forundret]

Jeg ville ikke ønsket å komme tilbake etter det brevet.

For det første inneholder det ingen undskyldning og beklagelse. Ikke noe som sier at vi har gjort feil, det burde vi ikke gjort. Det er vi lei oss for.

For det andre:

"Jeg ble faktisk både forundret og forbauset over at du ikke visste at dine foreldre hadde vært her,..." Enten må foreldrene dine ha løyet om at du visste det. Eller så har ikke hun gjort jobben sin med å fortelle dem at hun ikke kan snakke med dem etter avtale med deg. Eller så må hun ha tatt veldig lett på den avtalen, altså ikke tatt deg alvorlig.

"...men jeg strever med å forstå og jeg er nysgjerrig på hvorfor det var så vanskelig. Kanskje er det et tema." Hvis hun har problemer med å forstå dette, er det fordi hun ikke har skjønt hva en avtale og taushetsplikt innebærer. Hvor krenkende det er når tillit blir brutt. Du har også rett til å ha dine grunner til å holde dine foreldre utenfor. Hun vrir her problemet fra å gjelde hennes overtramp til å være noe du sliter med. Manipulerende!

"Nå er det slik at du har rett til å bestemme selv, at de timene vi skulle ha videre, skulle være for deg selv, uten at de skulle trekkes med og at du er beskyttet av taushetsplikt."

Hvor i huleste var denne beskyttelsen av taushetsplikt tidligere. Må du virkelig skrike opp så voldsomt for at den skal gjelde? Hvorfor fikk du ikke bestemme selv tidligere når din foreldre mot din viten og VILJE ble involvert?

Ta gjerne utskrift av dette eller skriv det om i jeg-form om du har nytte av det.

Jeg ville ikke gått tilbake dit før de (helst skriftlig) har 100% vedgått at de gjorde et grovt og ulovlig overtramp.

mvh

[thinkerbell]

Ikke 10 ville hester hadde klart å få meg tilbake dit.

Jeg ville funnet en annen.

Om jeg var deg ville jeg skrevet et konstruktivt brev(hvilket vil si en klage!) til dette halvhysteriske kvinnemennesket (send gjerne kopi til hennes sjef, din lege osv osv). Hold deg for god til å sleng dritt, angrip dette på en konstruktiv måte. Men la dem nå for Guds skyld ikke slippe unna med dette.

gode tanker til deg..