Om det å skaffe seg hjelp

[Mimmy]

Først så vil jeg takke for alle de gode rådene jeg har fått av mange her. Jeg har et kjempeproblem når det gjelder det å skaffe seg hjelp, at jeg har sånn angst for å innrømme disse tingene. Er vanvittig redd for enda flere avvisninger. Men dette vet jeg ikke hva det er som hjelper mot, egentlig. Jeg er blitt så vant til å måtte klare meg selv, til tross for det handikappet jeg har. Det er så innmari vanskelig. Jeg tror at det å forvente av meg, at jeg skal klare å selv be om hjelp til alt hva jeg trenger hjelp til, er å forlange veldig mye av meg. På mange måter føler jeg meg fremdeles som et barn. Og det er helt naturlig at jeg føler det slik, det tror jeg faktisk er symptomatisk for en aspergianer.

Så jeg trenger faktisk bare at folk faktisk ser meg og mine behov, som heller ikke er så vanskelige å oppdage. Man trenger bare å VILLE SE. Så hvordan du enn vrir og vender på det, så er det ikke bare min skyld at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger.

[thinkerbell]

hva slags hjelp ønsker du Mimmy?

-hilsen..

[frosken]

Nå tror jeg du roter deg litt bort, mimmy! Ingen kan se på andre hva slags hjelp de trenger - og du blir nødt til å øve deg på å si fra hva du selv tror kan hjelpe. Selv om du har begrensninger i livet ditt, må du ikke slutte å forvente ting av deg selv.

Du kan f.eks. starte med å skrive et brev om hva du kunne ønske deg hjelp til å finne ut av, og så sende brevet til både legen og psykologen din.

Du kommer neppe til å oppleve at andre ordner opp for deg hvis du ikke selv hjelper til med å ta initiativ.

[Mimmy]

Nå tror jeg du roter deg litt bort, mimmy! Ingen kan se på andre hva slags hjelp de trenger - og du blir nødt til å øve deg på å si fra hva du selv tror kan hjelpe. Selv om du har begrensninger i livet ditt, må du ikke slutte å forvente ting av deg selv.

Du kan f.eks. starte med å skrive et brev om hva du kunne ønske deg hjelp til å finne ut av, og så sende brevet til både legen og psykologen din.

Du kommer neppe til å oppleve at andre ordner opp for deg hvis du ikke selv hjelper til med å ta initiativ.

Jeg har nok sagt ganske mye om hva jeg trenger, og noe må da sannelig behandlerne kunne gjette seg til også. Eller tror de ikke at vi har behov som vanlige folk, til å kunne komme oss ut på aktiviteter blant annet? De behøver egentlig bare se på sitt eget liv, og hvordan de selv har det, og prøve å ordne det slik at de som de behandler kan få det tilsvarende!!!!

Det jeg har, det er en funksjonshemming, mao et handikapp. Dersom jeg hadde sittet i en rullestol, så ville det ikke vært vanskelig å se hva det var jeg trengte, og da ville jeg også fått den hjelpen jeg trengte. Slik det er nå, så er jeg omringet av begrensninger, og psykologen min ser, og har sagt at hun ser, at det ikke er bra slik jeg har det. Og har også sagt at hun skal skaffe en person som kan hjelpe meg å få tilrettelagt ting. Problemet er at dette IKKE SKJER.

Men for øvrig så har du rett i mange ting som du har gitt meg råd om, og du har også rett i at jeg har gjort et forsøk her på å systematisere, og også fått en del råd om hva jeg rent konkret KAN få hjelp til (mao oversikt over hva slags hjelp som finnes tilgjengelig). Så kan jeg selv vurdere hva jeg kan be om hjelp TIL. Så det gjør meg litt sint at du tror jeg ikke har bedt om hjelp til å få til livet mitt litt bedre.

Noe har jeg bedt om, og ikke fått, og noe har jeg holdt for meg selv.

Jeg vet jeg må arbeide med meg selv for å få mot nok til å be om det resterende, men først vil jeg se hvordan det går med det som jeg allerede har bedt om hjelp til.

[Gemini]

Jeg har nok sagt ganske mye om hva jeg trenger, og noe må da sannelig behandlerne kunne gjette seg til også. Eller tror de ikke at vi har behov som vanlige folk, til å kunne komme oss ut på aktiviteter blant annet? De behøver egentlig bare se på sitt eget liv, og hvordan de selv har det, og prøve å ordne det slik at de som de behandler kan få det tilsvarende!!!!

Det jeg har, det er en funksjonshemming, mao et handikapp. Dersom jeg hadde sittet i en rullestol, så ville det ikke vært vanskelig å se hva det var jeg trengte, og da ville jeg også fått den hjelpen jeg trengte. Slik det er nå, så er jeg omringet av begrensninger, og psykologen min ser, og har sagt at hun ser, at det ikke er bra slik jeg har det. Og har også sagt at hun skal skaffe en person som kan hjelpe meg å få tilrettelagt ting. Problemet er at dette IKKE SKJER.

Men for øvrig så har du rett i mange ting som du har gitt meg råd om, og du har også rett i at jeg har gjort et forsøk her på å systematisere, og også fått en del råd om hva jeg rent konkret KAN få hjelp til (mao oversikt over hva slags hjelp som finnes tilgjengelig). Så kan jeg selv vurdere hva jeg kan be om hjelp TIL. Så det gjør meg litt sint at du tror jeg ikke har bedt om hjelp til å få til livet mitt litt bedre.

Noe har jeg bedt om, og ikke fått, og noe har jeg holdt for meg selv.

Jeg vet jeg må arbeide med meg selv for å få mot nok til å be om det resterende, men først vil jeg se hvordan det går med det som jeg allerede har bedt om hjelp til.

Hvis du tror at folk i rullestol får alt de trenger av hjelpemidler og assistanse helt uten videre, så tar du skammelig feil...

Jeg har selv et funksjonshemmet søsken, og vet det meste om hvilken kamp mine foreldre har måttet kjempe for å få innvilget det som egentlig er selvsagte rettigheter, både når det gjelder utstyr (rullestoler osv) og assistanse (avlastning/støttekontakt og mye mer). Selv hadde jeg også behov for kontakt med andre søsken til funksjonshemmede (det ER annerledes å ha et sterkt funksjonshemmet søsken ift. et friskt søsken), men til tross for at trygdekontoret fikk informasjon om et aktuelt søsken-seminar fikk jeg ikke informasjon om dette før vi tilfeldigvis fant det ut, etter søknadsfristens utløp...

Jeg kunne kommet med mange flere eksempler, uten at det har noen særlig hensikt - annet enn det jeg prøver å si deg:

Det ER vanskelig å være syk og/eller funksjonshemmet, dessverre. Kommunale etater og andre som egentlig plikter å hjelpe, hjelper ikke de som sitter stille i en krok og venter på å bli sett... Bare ikke tro at "alle andre" (med mer synlige handikap?) får ting så mye lettere enn deg... Man må enten selv søke og "slåss" eller finne noen i hjelpeapparatet som kan hjelpe en med slike ting. Og de hjelper en ikke med å klekke ut ideer om hva man kanskje kunne ha behov for, men vil forsøke å hjelpe med det du uttrykker behov for.

[Mimmy]

Hvis du tror at folk i rullestol får alt de trenger av hjelpemidler og assistanse helt uten videre, så tar du skammelig feil...

Jeg har selv et funksjonshemmet søsken, og vet det meste om hvilken kamp mine foreldre har måttet kjempe for å få innvilget det som egentlig er selvsagte rettigheter, både når det gjelder utstyr (rullestoler osv) og assistanse (avlastning/støttekontakt og mye mer). Selv hadde jeg også behov for kontakt med andre søsken til funksjonshemmede (det ER annerledes å ha et sterkt funksjonshemmet søsken ift. et friskt søsken), men til tross for at trygdekontoret fikk informasjon om et aktuelt søsken-seminar fikk jeg ikke informasjon om dette før vi tilfeldigvis fant det ut, etter søknadsfristens utløp...

Jeg kunne kommet med mange flere eksempler, uten at det har noen særlig hensikt - annet enn det jeg prøver å si deg:

Det ER vanskelig å være syk og/eller funksjonshemmet, dessverre. Kommunale etater og andre som egentlig plikter å hjelpe, hjelper ikke de som sitter stille i en krok og venter på å bli sett... Bare ikke tro at "alle andre" (med mer synlige handikap?) får ting så mye lettere enn deg... Man må enten selv søke og "slåss" eller finne noen i hjelpeapparatet som kan hjelpe en med slike ting. Og de hjelper en ikke med å klekke ut ideer om hva man kanskje kunne ha behov for, men vil forsøke å hjelpe med det du uttrykker behov for.

Takk skal du ha for reprimanden, den fortjente jeg. Jeg mente det vel heller ikke helt alvorlig, det jeg skrev om å sitte i rullestol og få all den hjelp man "peker på". Og det er selvfølgelig mange ting jeg kan gjøre, som en som sitter i rullestol ikke kan.

Men du tar feil dersom du tror jeg sitter her og "klekker ut" ting jeg vil ha hjelp til. Noe av det jeg vil ha hjelp til, er å kunne komme meg ut på aktiviteter, sånn som alle funksjonsfriske mennesker også kan, men som jeg ikke kan pga angst som kommer som følge av den funksjonshemmingen jeg har.

Dersom jeg da kan virke som om jeg forlanger veldig mye, at det kanskje er det du synes? så synes ikke jeg det. Jeg må også ha anledning til kulturopplevelser, blant annet, til tross for at jeg har et handikapp (om det er aldri så usynlig).

[Mimmy]

hva slags hjelp ønsker du Mimmy?

-hilsen..

Det som ville vært godt, var å hatt anledning til å komme meg ut på kulturelle ting. Jeg tror det beste ville vært om det fantes opplegg i grupper, jeg tror jeg ville kunne følt meg tryggere da.

Jeg vet det finnes et slikt opplegg nært ved det stedet der jeg jobber, problemet er at det er på dagtid, da må jeg be meg fri fra jobben, det har jeg veldig liten lyst til, både fordi da får jeg ikke gjort den jobben jeg skal, og fordi jeg da vil tape penger på det. Så jeg etterlyser egentlig et opplegg på kveldstid.

[Dorthe]

Jeg har nok sagt ganske mye om hva jeg trenger, og noe må da sannelig behandlerne kunne gjette seg til også. Eller tror de ikke at vi har behov som vanlige folk, til å kunne komme oss ut på aktiviteter blant annet? De behøver egentlig bare se på sitt eget liv, og hvordan de selv har det, og prøve å ordne det slik at de som de behandler kan få det tilsvarende!!!!

Det jeg har, det er en funksjonshemming, mao et handikapp. Dersom jeg hadde sittet i en rullestol, så ville det ikke vært vanskelig å se hva det var jeg trengte, og da ville jeg også fått den hjelpen jeg trengte. Slik det er nå, så er jeg omringet av begrensninger, og psykologen min ser, og har sagt at hun ser, at det ikke er bra slik jeg har det. Og har også sagt at hun skal skaffe en person som kan hjelpe meg å få tilrettelagt ting. Problemet er at dette IKKE SKJER.

Men for øvrig så har du rett i mange ting som du har gitt meg råd om, og du har også rett i at jeg har gjort et forsøk her på å systematisere, og også fått en del råd om hva jeg rent konkret KAN få hjelp til (mao oversikt over hva slags hjelp som finnes tilgjengelig). Så kan jeg selv vurdere hva jeg kan be om hjelp TIL. Så det gjør meg litt sint at du tror jeg ikke har bedt om hjelp til å få til livet mitt litt bedre.

Noe har jeg bedt om, og ikke fått, og noe har jeg holdt for meg selv.

Jeg vet jeg må arbeide med meg selv for å få mot nok til å be om det resterende, men først vil jeg se hvordan det går med det som jeg allerede har bedt om hjelp til.

Du må ikke bare be om hjelp, du må mase og mase og mase. Og så må du vente og vente og vente.

Og det gjelder alle, synlig eller usynlig funksjonshemming. Så du har valget, enten så maser du og får noe av den hjelpen du trenger eller så gir du opp og står på stedet hvil.

Å få det man har rett til krever en fulltidsjobb med skriftelige søknader, anker og telefoner.

[Gemini]

Takk skal du ha for reprimanden, den fortjente jeg. Jeg mente det vel heller ikke helt alvorlig, det jeg skrev om å sitte i rullestol og få all den hjelp man "peker på". Og det er selvfølgelig mange ting jeg kan gjøre, som en som sitter i rullestol ikke kan.

Men du tar feil dersom du tror jeg sitter her og "klekker ut" ting jeg vil ha hjelp til. Noe av det jeg vil ha hjelp til, er å kunne komme meg ut på aktiviteter, sånn som alle funksjonsfriske mennesker også kan, men som jeg ikke kan pga angst som kommer som følge av den funksjonshemmingen jeg har.

Dersom jeg da kan virke som om jeg forlanger veldig mye, at det kanskje er det du synes? så synes ikke jeg det. Jeg må også ha anledning til kulturopplevelser, blant annet, til tross for at jeg har et handikapp (om det er aldri så usynlig).

Som jeg sa i et tidligere svar til deg, så tror jeg du ville hatt godt av å få en støttekontakt, som kunne være med deg ut på slike ting.

Du sier også at du ikke klarer ta initiativ til å søke om støttekontakt, og at en behandler har lovet å gjøre dette.

Da må du huske på at sånt som støttekontakter faktisk ikke vokser på trær... :-)

I mitt tilfelle var det enkelt, da en jente i rullestol som jeg hadde blitt kjent med spurte meg om jeg ville bli hennes støttekontakt, og det ville jeg. Hun kontaktet sosialkontoret fra "sin kant", via sin hjelper (pga språkvansker), og jeg kontaktet sosialkontoret, med beskjed om at vi ville "kobles".

Vanligvis foregår det ikke slik, man har en rekke søknader fra de som ønsker/trenger støttekontakt, og man har noen (som regel altfor få...) henvendelser fra folk som ønsker å bli støttekontakt, og så prøver de på sosialkontoret (evt. andre om tjenesten er underlagt et annet kontor) å koble de som vil passe best sammen.

Det er mange ulike mennesker som får støttekontakt, barn med vanskelig bakgrunn, funksjonshemmede (psykisk el. fysisk) og psykiatrisk syke. Kanskje også andre, jeg er ikke sikker...

Din behandler, som skulle søke om støttekontakt for deg (?), kan jo evt. pushe på kommunen, slik at de mer aktivt går ut og søker etter støttekontakter, gjennom avisannonser eller på annen måte.

Du kan jo kanskje i mellomtiden få hjelp til å kontakte frivillighetssentralen, dersom du ikke kan klare det selv da?

Her er noe informasjon om frivillighetssentralene:

http://www.frivillig.no/frivillighetssentraler.xml

[Mimmy]

Som jeg sa i et tidligere svar til deg, så tror jeg du ville hatt godt av å få en støttekontakt, som kunne være med deg ut på slike ting.

Du sier også at du ikke klarer ta initiativ til å søke om støttekontakt, og at en behandler har lovet å gjøre dette.

Da må du huske på at sånt som støttekontakter faktisk ikke vokser på trær... :-)

I mitt tilfelle var det enkelt, da en jente i rullestol som jeg hadde blitt kjent med spurte meg om jeg ville bli hennes støttekontakt, og det ville jeg. Hun kontaktet sosialkontoret fra "sin kant", via sin hjelper (pga språkvansker), og jeg kontaktet sosialkontoret, med beskjed om at vi ville "kobles".

Vanligvis foregår det ikke slik, man har en rekke søknader fra de som ønsker/trenger støttekontakt, og man har noen (som regel altfor få...) henvendelser fra folk som ønsker å bli støttekontakt, og så prøver de på sosialkontoret (evt. andre om tjenesten er underlagt et annet kontor) å koble de som vil passe best sammen.

Det er mange ulike mennesker som får støttekontakt, barn med vanskelig bakgrunn, funksjonshemmede (psykisk el. fysisk) og psykiatrisk syke. Kanskje også andre, jeg er ikke sikker...

Din behandler, som skulle søke om støttekontakt for deg (?), kan jo evt. pushe på kommunen, slik at de mer aktivt går ut og søker etter støttekontakter, gjennom avisannonser eller på annen måte.

Du kan jo kanskje i mellomtiden få hjelp til å kontakte frivillighetssentralen, dersom du ikke kan klare det selv da?

Her er noe informasjon om frivillighetssentralene:

http://www.frivillig.no/frivillighetssentraler.xml

Takk skal du ha. Da vet jeg hva det er jeg kan be om, selv om det nok kanskje kan være vanskelig. Men det jeg tror hun behandleren var mere på jakt etter, var noen som kunne hjelpe meg med litt mer systematisk å ordne behovene mine, som ikke BARE dreier seg om fritidstilbud, men også i form av å ha en plan for tilrettelegging av både arbeid og tildels fritid. Mao en koordinator. Så jeg får høre om det når jeg kommer til neste time, om hun har klart å få tak i noen. Ellers så ville mannen min ta affære, har han sagt, slik at vi kan få en lettere hverdag. Han sliter også en del med ting, fordi jeg er så sliten som jeg er. Det er en ond sirkel, som vi må få brutt på et slags vis. Men takk for svarene dine.

[Dorthe]

Takk skal du ha for reprimanden, den fortjente jeg. Jeg mente det vel heller ikke helt alvorlig, det jeg skrev om å sitte i rullestol og få all den hjelp man "peker på". Og det er selvfølgelig mange ting jeg kan gjøre, som en som sitter i rullestol ikke kan.

Men du tar feil dersom du tror jeg sitter her og "klekker ut" ting jeg vil ha hjelp til. Noe av det jeg vil ha hjelp til, er å kunne komme meg ut på aktiviteter, sånn som alle funksjonsfriske mennesker også kan, men som jeg ikke kan pga angst som kommer som følge av den funksjonshemmingen jeg har.

Dersom jeg da kan virke som om jeg forlanger veldig mye, at det kanskje er det du synes? så synes ikke jeg det. Jeg må også ha anledning til kulturopplevelser, blant annet, til tross for at jeg har et handikapp (om det er aldri så usynlig).

Du kan søke om støttekontakt gjennom bydelen/kommunen

[Gemini]

Takk skal du ha. Da vet jeg hva det er jeg kan be om, selv om det nok kanskje kan være vanskelig. Men det jeg tror hun behandleren var mere på jakt etter, var noen som kunne hjelpe meg med litt mer systematisk å ordne behovene mine, som ikke BARE dreier seg om fritidstilbud, men også i form av å ha en plan for tilrettelegging av både arbeid og tildels fritid. Mao en koordinator. Så jeg får høre om det når jeg kommer til neste time, om hun har klart å få tak i noen. Ellers så ville mannen min ta affære, har han sagt, slik at vi kan få en lettere hverdag. Han sliter også en del med ting, fordi jeg er så sliten som jeg er. Det er en ond sirkel, som vi må få brutt på et slags vis. Men takk for svarene dine.

Tror det høres lurt ut ja, en faglig hjelper (koordinator) og en støttekontakt for det på fritiden.

Igjen - lykke til!

[Gjest ikke undertegnet]

Det som ville vært godt, var å hatt anledning til å komme meg ut på kulturelle ting. Jeg tror det beste ville vært om det fantes opplegg i grupper, jeg tror jeg ville kunne følt meg tryggere da.

Jeg vet det finnes et slikt opplegg nært ved det stedet der jeg jobber, problemet er at det er på dagtid, da må jeg be meg fri fra jobben, det har jeg veldig liten lyst til, både fordi da får jeg ikke gjort den jobben jeg skal, og fordi jeg da vil tape penger på det. Så jeg etterlyser egentlig et opplegg på kveldstid.

Hei

Jeg har fått inntrykk av at du er samboer. Er det feil?

Hvis du er det - så kan vel dere finne på noe hyggelig sammen på kveldene.

Har du ingen venninner du kan gjøre avtale med om å finne på noe 1 gang i uka?

Jeg tror det finnes få muligheter gjennom kommune o.l til å få noen fast aktivisering på kveldstid, dessverre for oss som ikke kommer oss ut på egenhånd.

Ellers så finnes det jo en del kurs og aktiviteter man kan melde seg på og kanskje gjennom dette bli kjent med noen som man kan gjøre andre sosiale ting sammen med.

[Dorthe]

Det som ville vært godt, var å hatt anledning til å komme meg ut på kulturelle ting. Jeg tror det beste ville vært om det fantes opplegg i grupper, jeg tror jeg ville kunne følt meg tryggere da.

Jeg vet det finnes et slikt opplegg nært ved det stedet der jeg jobber, problemet er at det er på dagtid, da må jeg be meg fri fra jobben, det har jeg veldig liten lyst til, både fordi da får jeg ikke gjort den jobben jeg skal, og fordi jeg da vil tape penger på det. Så jeg etterlyser egentlig et opplegg på kveldstid.

Er det ikke noe aktivitetshus der du bor?

Her på Grünerløkka har vi Prindsen som er et aktivitetshus for folk med psykiske problemer eller rusproblemer. De har endel aktiviteter både i huset og utenfor.

[Mimmy]

Hei

Jeg har fått inntrykk av at du er samboer. Er det feil?

Hvis du er det - så kan vel dere finne på noe hyggelig sammen på kveldene.

Har du ingen venninner du kan gjøre avtale med om å finne på noe 1 gang i uka?

Jeg tror det finnes få muligheter gjennom kommune o.l til å få noen fast aktivisering på kveldstid, dessverre for oss som ikke kommer oss ut på egenhånd.

Ellers så finnes det jo en del kurs og aktiviteter man kan melde seg på og kanskje gjennom dette bli kjent med noen som man kan gjøre andre sosiale ting sammen med.

Mitt problem består antakeligvis i, og det er derfor jeg blir så sliten, at jeg i mitt vesen er asosial. Dette er en del av den funksjonshemmingen jeg har, som er autisme. Asperger syndrom er en lett/mild utgave av autisme, som rammer mennesker med normal intelligens. Men det betyr ikke at jeg ikke har behov for kulturopplevelser, og gjerne sammen med andre mennesker. Noe av dette får jeg tilfredsstilt med å være sammen med han jeg er gift med, men jeg er også svært avhengig av ham ellers i hverdagen, så jeg ønsker meg å være sammen med andre også. Dessuten er hverdagen min for slitsom akkurat nå til at jeg uansett får nytte av det, akkurat nå. Dette er dersom jeg klarer å komme inn i en bedre tilrettelagt arbeidssituasjon. Da tror jeg kanskje at jeg kan være mer sosial. Noe av problemet jeg har med venner, er ikke nødvendigvis å få venner, mere å klare å beholde dem. Jeg er så dårlig til å holde kontakten med vennene mine, noe som også er symptomatisk for å ha en diagnose som min, som er innenfor autismespekteret. Jeg har hatt store vanskeligheter med å akseptere diagnosen, nettopp pga disse tingene. Fordi dette betyr at det er slik jeg skal ha det hele resten av livet, å ha redusert evne til sosial omgang. Det er svært slitsomt å skulle anstrenge seg hele tiden, å alltid være på vakt, og aldri kunne være helt seg selv, slik som hverdagen er til en med asperger syndrom. Noen av vanskelighetene jeg opplever, er i forhold til å forstå andre menneskers følelser. Viljen til å forstå er definitivt til stede, evnen er det verre med.

Dette gjelder mao ikke - verbal kommunikasjon. Jeg har lært meg selv metoder, men disse er intellektuelle, ikke intuitive. Og iom at de er intellektuelle, så er det slitsomme metoder, som tar mye energi, og er angstskapende. Mao så har jeg et ganske "umulig" hode.

[Mimmy]

Nå tror jeg du roter deg litt bort, mimmy! Ingen kan se på andre hva slags hjelp de trenger - og du blir nødt til å øve deg på å si fra hva du selv tror kan hjelpe. Selv om du har begrensninger i livet ditt, må du ikke slutte å forvente ting av deg selv.

Du kan f.eks. starte med å skrive et brev om hva du kunne ønske deg hjelp til å finne ut av, og så sende brevet til både legen og psykologen din.

Du kommer neppe til å oppleve at andre ordner opp for deg hvis du ikke selv hjelper til med å ta initiativ.

Ja, det er mye mulig at jeg roter veldig, faktisk er det noe jeg har gjort hele livet mitt. Det er derfor jeg har diagnosen asperger syndrom, som er en diagnose innenfor autismespekteret. Dersom jeg hadde vært flink til å ta initiativ, og dersom jeg hadde vært flink til å være sosial, så hadde jeg ikke hatt disse problemene. Da hadde jeg heller ikke fått den diagnosen jeg har.

Mange som har denne diagnosen, har svært vanskelig å mestre et sosialt liv. Selv er jeg (noe som er relativt uvanlig med denne type diagnose) gift.

Men jeg er totalt avhengig av mannen min i hverdagen. Jeg har riktignok ei venninne, som jeg har klart å holde kontakten med, men hun bor langt unna. Mennesker med denne type diagnose, har ofte vanskelig for å holde kontakten med vennene sine. Det blir for slitsomt, og hodet fungerer så dårlig sosialt. Jeg har sånn "ull i hodet" opplevelse dersom jeg har feilberegnet, og derfor vært veldig sosial, da får jeg sammenbrudd. Og sånn som hverdagen min er nå, så får jeg slike sammenbrudd hele tiden, fordi arbeidsdagen min ikke er tilrettelagt for en med asperger syndrom. Skjønner du noe av problemet mitt? Hvis ikke, så svarer jeg gjerne på spørsmål.

[Gjest ikke undertegnet]

Mitt problem består antakeligvis i, og det er derfor jeg blir så sliten, at jeg i mitt vesen er asosial. Dette er en del av den funksjonshemmingen jeg har, som er autisme. Asperger syndrom er en lett/mild utgave av autisme, som rammer mennesker med normal intelligens. Men det betyr ikke at jeg ikke har behov for kulturopplevelser, og gjerne sammen med andre mennesker. Noe av dette får jeg tilfredsstilt med å være sammen med han jeg er gift med, men jeg er også svært avhengig av ham ellers i hverdagen, så jeg ønsker meg å være sammen med andre også. Dessuten er hverdagen min for slitsom akkurat nå til at jeg uansett får nytte av det, akkurat nå. Dette er dersom jeg klarer å komme inn i en bedre tilrettelagt arbeidssituasjon. Da tror jeg kanskje at jeg kan være mer sosial. Noe av problemet jeg har med venner, er ikke nødvendigvis å få venner, mere å klare å beholde dem. Jeg er så dårlig til å holde kontakten med vennene mine, noe som også er symptomatisk for å ha en diagnose som min, som er innenfor autismespekteret. Jeg har hatt store vanskeligheter med å akseptere diagnosen, nettopp pga disse tingene. Fordi dette betyr at det er slik jeg skal ha det hele resten av livet, å ha redusert evne til sosial omgang. Det er svært slitsomt å skulle anstrenge seg hele tiden, å alltid være på vakt, og aldri kunne være helt seg selv, slik som hverdagen er til en med asperger syndrom. Noen av vanskelighetene jeg opplever, er i forhold til å forstå andre menneskers følelser. Viljen til å forstå er definitivt til stede, evnen er det verre med.

Dette gjelder mao ikke - verbal kommunikasjon. Jeg har lært meg selv metoder, men disse er intellektuelle, ikke intuitive. Og iom at de er intellektuelle, så er det slitsomme metoder, som tar mye energi, og er angstskapende. Mao så har jeg et ganske "umulig" hode.

Hei Mimmy

Jeg har lest mange av innleggene dine, og uansett hvor gjerne vi alle vil/ønsker at andre skal forstå, så fungerer det ikke slik.

Du har fått uttallige svar fra mange og mange gode råd.

Allikevel kjenner du deg selv best.

Selv sliter jeg med angst, har mye "ull i hodet" som du kaller det og har også mistet kontakt med venner etterhvert som denne sykdommen har "invalidisert" meg. Samboeren min er også sliten, jeg har også egne behov.

Det er bare slik at andre ikke kan ordne dette for meg. Det kan jeg bare gjøre selv. Slik er det med deg også. I et innlegg "roper" du etter aktivisering, i neste øyeblikk tror du ikke at du vil takle det pga sykdommen din. Hvordan skal man da kunne hjelpe og tilrettelegge.

Jeg vet at det å få en diagnose innebærer at man stiller seg mange spm, naturlig nok. Man leser alt man kommer over og man vil snakke med andre med samme problemer. Man trenger å kjenne seg igjen.

Jeg har vært igjennom alt dette selv. Og har kommet frem til at jeg av og til må ta pauser fra dette. Altså alt som har med GAD (min sykdom), og sykdom generelt, fordi jeg faktisk blir dårligere av det.

Jeg tror du trenger tid først og fremst for å kunne "svelge" at du har fått diagnosen, så må du bruke tid til å finne ut hvordan du best kan lære deg å leve med den. For det må du. Deretter kan du begynne å definere behovene dine. Ikke gap over alt på en gang. Det er bare ment som et råd.

[Mimmy]

Hei Mimmy

Jeg har lest mange av innleggene dine, og uansett hvor gjerne vi alle vil/ønsker at andre skal forstå, så fungerer det ikke slik.

Du har fått uttallige svar fra mange og mange gode råd.

Allikevel kjenner du deg selv best.

Selv sliter jeg med angst, har mye "ull i hodet" som du kaller det og har også mistet kontakt med venner etterhvert som denne sykdommen har "invalidisert" meg. Samboeren min er også sliten, jeg har også egne behov.

Det er bare slik at andre ikke kan ordne dette for meg. Det kan jeg bare gjøre selv. Slik er det med deg også. I et innlegg "roper" du etter aktivisering, i neste øyeblikk tror du ikke at du vil takle det pga sykdommen din. Hvordan skal man da kunne hjelpe og tilrettelegge.

Jeg vet at det å få en diagnose innebærer at man stiller seg mange spm, naturlig nok. Man leser alt man kommer over og man vil snakke med andre med samme problemer. Man trenger å kjenne seg igjen.

Jeg har vært igjennom alt dette selv. Og har kommet frem til at jeg av og til må ta pauser fra dette. Altså alt som har med GAD (min sykdom), og sykdom generelt, fordi jeg faktisk blir dårligere av det.

Jeg tror du trenger tid først og fremst for å kunne "svelge" at du har fått diagnosen, så må du bruke tid til å finne ut hvordan du best kan lære deg å leve med den. For det må du. Deretter kan du begynne å definere behovene dine. Ikke gap over alt på en gang. Det er bare ment som et råd.

Ja, jeg har lest det du har skrevet, og endelig har jeg skjønt at diagnosen stemmer, og at jeg ikke blir kvitt dette, og at jeg alltid vil ha sosiale problemer, uansett hvor mye jeg trener, så har jeg denne hjerneskaden. Du skjønner meg ikke, fordi du er så veldig annerledes enn meg. Forestill deg at jeg var et vesen fra en annen planet. Jeg er autistisk, det er ikke du, så du kan heller ikke regne med å skjønne det. Hvordan i all verden kan jeg forvente at du skal skjønne noe som jeg har brukt et helt liv på å skjønne?

[Gjest ikke undertegnet]

Ja, jeg har lest det du har skrevet, og endelig har jeg skjønt at diagnosen stemmer, og at jeg ikke blir kvitt dette, og at jeg alltid vil ha sosiale problemer, uansett hvor mye jeg trener, så har jeg denne hjerneskaden. Du skjønner meg ikke, fordi du er så veldig annerledes enn meg. Forestill deg at jeg var et vesen fra en annen planet. Jeg er autistisk, det er ikke du, så du kan heller ikke regne med å skjønne det. Hvordan i all verden kan jeg forvente at du skal skjønne noe som jeg har brukt et helt liv på å skjønne?

Ja jeg er annerledes enn deg, og du er annerledes enn meg.

Verre er det faktisk ikke for meg

Og jeg ville gjøre deg stor urett ved å late som om jeg forstår eller foreslå korrektive tiltak for at du skal endre noe ved deg.

Så jeg sier som det er: du er et enestående eksemplar av deg selv, og det tror jeg er den største respekten jeg kan utvise for deg og din sykdom.

Så du har helt rett i dine antagelser. Jeg kan lese og få kunnskap om sykdommen din, men det setter meg ikke i stand til å forstå hvordan det er å leve med den. Som jeg tidligere sa du vet best der.

Jeg vet at uttrykket "annen planet" er mye brukt ved denne sykdommen. Men det er vel for å beskrive forskjellen/annerledesheten mellom deg og andre. Jeg føler at jeg med min sykdom "kommer fra en annen planet/at jeg av og til "bor" der". Men så finnes det mange planeter da

Vel, vi bor side om side på denne planeten. Og det viktigste jeg kan gi mennesker generelt er aksept for individuelle forskjeller. Om disse forskjellene skyldes hudfarge, sykdommer eller andre ting, er underordnet.

Jeg respekterer andre, og i tilfelle deg og meg så utviser jeg respekt ved å si at jeg faktisk aldri vil bli i stand til å skjønne fullt og helt. Sånn er det bare!

[Mimmy]

Ja jeg er annerledes enn deg, og du er annerledes enn meg.

Verre er det faktisk ikke for meg

Og jeg ville gjøre deg stor urett ved å late som om jeg forstår eller foreslå korrektive tiltak for at du skal endre noe ved deg.

Så jeg sier som det er: du er et enestående eksemplar av deg selv, og det tror jeg er den største respekten jeg kan utvise for deg og din sykdom.

Så du har helt rett i dine antagelser. Jeg kan lese og få kunnskap om sykdommen din, men det setter meg ikke i stand til å forstå hvordan det er å leve med den. Som jeg tidligere sa du vet best der.

Jeg vet at uttrykket "annen planet" er mye brukt ved denne sykdommen. Men det er vel for å beskrive forskjellen/annerledesheten mellom deg og andre. Jeg føler at jeg med min sykdom "kommer fra en annen planet/at jeg av og til "bor" der". Men så finnes det mange planeter da

Vel, vi bor side om side på denne planeten. Og det viktigste jeg kan gi mennesker generelt er aksept for individuelle forskjeller. Om disse forskjellene skyldes hudfarge, sykdommer eller andre ting, er underordnet.

Jeg respekterer andre, og i tilfelle deg og meg så utviser jeg respekt ved å si at jeg faktisk aldri vil bli i stand til å skjønne fullt og helt. Sånn er det bare!

Jeg mente ikke å fornærme deg med å si at jeg var annerledes, dersom det var det jeg gjorde, og er lei for det hvis jeg ble oppfattet dit hen. Jeg har også stor respekt for andre som også opplever følelsen av annerledeshet, og som sliter i hverdagen. Jeg beklager dersom jeg har skrevet noe som var nedvurderende i forhold til de plagene/problemene som andre også har. Det var i tilfelle utilsiktet.