Hvilket forum - asperger?

[Mimmy]

Jeg er tilbake etter pause nå, og kan registrere at det har skjedd en del mens jeg var borte, blant annet det at det har vært en heftig diskusjon her om hvilket forum som er best egnet for en med asperger syndrom eller autisme.

Det finnes egentlig ikke noe slikt forum, og selv om det fantes, vil jeg allikevel argumentere sterkt for at det er dette som er det riktige forumet. Grunnen til det er at jeg tror vi alle kan lære noe av hverandre, og jeg har en del tilleggsproblematikk i form av angst og depresjon.

Jeg har nettopp lest ei av bøkene til Donna Williams: "Ingen Ingensteds" som er en selvbiografi, og hun har diagnosen autisme. Det var en så vanvittig fascinerende bok, at jeg klarte ikke legge den fra meg før jeg hadde lest den ferdig. Så godt å lese om noen som har opplevd noe av det samme som meg, selv om jeg nå skjønner mye bedre betydningen av og nødvendigheten av å skille mellom asperger syndrom og autisme.

Det eksisterer en del fellestrekk mellom meg og Donna Williams, men det eksisterer også forskjeller, og en del ting som jeg strir med, som hun tydeligvis behersker godt, og derfor ikke har nevnt i boken sin, dersom det da ikke er sånn at hun har glemt det? noe som også kan hende...ikke vet jeg.

Hun nevner blant annet det at hun sov med øynene åpne, dette gjorde jeg svært ofte som barn, ikke så ofte nå lenger, men det hender nå også, spesielt i fbm inntak av alkohol. Og det samme gjør faren min ofte etter at han har drukket, han sitter og sover i stolen med øynene åpne.

Men jeg har ikke så store problemer i forhold til kroppskontakt som Donna tydeligvis har. Jeg setter pris på kroppskontakt, men vil selv sette dagsorden. Jeg har problemer med tungekyssing, dette gjør jeg ikke. Det er svært ubehagelig. Men jeg kan kysse med lukket munn, selv om det ikke er det jeg liker best.

Heldigvis har jeg en svært tolerant ektefelle, som godtar mange av mine særegenheter.

Jeg har ikke disse kroppsbevegelsene som Donna Williams har, med å rugge på meg blant annet. Men jeg leker med håret, og har sære bevegelser med hendene, og sitter urolig med bena.

Det er en nervøsitet som jeg ikke greier å legge fra meg, som er nødvendig, fordi jeg hele tiden bedriver skuespill. Og da mener jeg HELE TIDEN (frem til jeg får sammenbrudd).

[Gemini]

Anbefaler deg å lese de to neste bøkene til Donna Williams også snart. Den første boken (som du har lest) er i stor grad tilbakeblikk, mens de to neste er bøker som "blir til mens hun går" (utvikler seg og lærer seg mer å forstå og mestre).

Forresten må du huske på at Donna Williams' bøker er eksepsjonelle, i den forstand at hun er den første og antakeligvis eneste autist som har skrevet noen bok (bøker), i alle fall av denne kvalitet og omfang. Og alle autister har ikke samme særegenheter, like lite som alle aspergere har det. Bare som en liten kommentar til at du sammenligner problem mot problem i forhold til de tingene Donna tar opp. Du må dessuten ta høyde for den særdeles vanskelige oppveksten hun hadde, og hvordan den har preget hennes oppvekst og utvikling, antakeligvis både på godt og vondt. (Godt fordi hun ble tvunget til å hanskes med livet på egenhånd, til tross for at hun hadde dårlige forutsetninger for det, og vokste med oppgaven, men på en veldig tung og til tider uheldig måte). Dette ble litt tungt formulert, men du forstår kanskje hva jeg mener, med boken friskt i minne :-)

For øvrig har jeg ikke fått med med diskusjonen om hvilket forum dette hører til, men har selv ingen innvendig om psykiatri-forum, selv om det helt klart er forskjell på de fleste psyk. diagnoser som jo er ting som rammer personer som i utgangspunktet er friske, mens asperger, autisme og enkelte andre diagnoser jo er noe man ikke kan behandles for. Ikke med mål om å bli 100% frisk, men selvsagt kan man behandle og/eller drive selv-utvikling der man lærer å hanskes med sine problemer på en mer hensiktsmessig måte på sikt.

[Mimmy]

Det er viktig for meg å understreke, overfor de som har lest bøkene til Donna Williams, at det er himmelvid forskjell mellom hennes psykososiale bakgrunn, og min sosiale bakgrunn. Jeg er ikke vant med slik vold som moren hennes utøver. Jeg har en svært kjærlig mor.

[Gemini]

Det er viktig for meg å understreke, overfor de som har lest bøkene til Donna Williams, at det er himmelvid forskjell mellom hennes psykososiale bakgrunn, og min sosiale bakgrunn. Jeg er ikke vant med slik vold som moren hennes utøver. Jeg har en svært kjærlig mor.

Nettopp, som jeg også skrev i mitt svar. Og det har nok i STOR grad formet hennes personlighet og vanskeligheter i nesten like stor grad som hennes autisme.

Når man snakker om autisme, har man gjerne de som er høytfungerende, andre som er svaktfungerende/dårligfungerende. Autister er med andre ord en veldig sammensatt gruppe. Jeg har selv arbeidet med svært dårligfungerende autister i en deltidsjobb ved siden av skolegang for en del år siden. En dårligfungerende autist har selvsagt andre problemer enn en høytfungerende autist. Som igjen har andre problemstillinger enn en med asperger syndrom. Så grensegangene kan nok være ganske flytende her, mellom høytfungerende autist og asperger, uten at jeg mener det er en og samme ting, på ingen måte!

[Mimmy]

Anbefaler deg å lese de to neste bøkene til Donna Williams også snart. Den første boken (som du har lest) er i stor grad tilbakeblikk, mens de to neste er bøker som "blir til mens hun går" (utvikler seg og lærer seg mer å forstå og mestre).

Forresten må du huske på at Donna Williams' bøker er eksepsjonelle, i den forstand at hun er den første og antakeligvis eneste autist som har skrevet noen bok (bøker), i alle fall av denne kvalitet og omfang. Og alle autister har ikke samme særegenheter, like lite som alle aspergere har det. Bare som en liten kommentar til at du sammenligner problem mot problem i forhold til de tingene Donna tar opp. Du må dessuten ta høyde for den særdeles vanskelige oppveksten hun hadde, og hvordan den har preget hennes oppvekst og utvikling, antakeligvis både på godt og vondt. (Godt fordi hun ble tvunget til å hanskes med livet på egenhånd, til tross for at hun hadde dårlige forutsetninger for det, og vokste med oppgaven, men på en veldig tung og til tider uheldig måte). Dette ble litt tungt formulert, men du forstår kanskje hva jeg mener, med boken friskt i minne :-)

For øvrig har jeg ikke fått med med diskusjonen om hvilket forum dette hører til, men har selv ingen innvendig om psykiatri-forum, selv om det helt klart er forskjell på de fleste psyk. diagnoser som jo er ting som rammer personer som i utgangspunktet er friske, mens asperger, autisme og enkelte andre diagnoser jo er noe man ikke kan behandles for. Ikke med mål om å bli 100% frisk, men selvsagt kan man behandle og/eller drive selv-utvikling der man lærer å hanskes med sine problemer på en mer hensiktsmessig måte på sikt.

Jeg sammenligner problem for problem fordi jeg ikke har lest så gode beskrivelser i noen bok, som det Donna Williams har å komme med.

Og det finnes mange flere fellestrekk som jeg også har med Donna, blant annet det med å tegne firkant, noe jeg ofte har gjort i forbindelse med å befinne meg i en situasjon der jeg strever veldig med å beholde oppmerksomhet, f.eks. i en gruppesamling/møte. Så kan jeg bli sittende og tegne firkanter, terninger, trekanter, kuler, så jeg syntes det var litt pussig å lese om dette.

[Mimmy]

Nettopp, som jeg også skrev i mitt svar. Og det har nok i STOR grad formet hennes personlighet og vanskeligheter i nesten like stor grad som hennes autisme.

Når man snakker om autisme, har man gjerne de som er høytfungerende, andre som er svaktfungerende/dårligfungerende. Autister er med andre ord en veldig sammensatt gruppe. Jeg har selv arbeidet med svært dårligfungerende autister i en deltidsjobb ved siden av skolegang for en del år siden. En dårligfungerende autist har selvsagt andre problemer enn en høytfungerende autist. Som igjen har andre problemstillinger enn en med asperger syndrom. Så grensegangene kan nok være ganske flytende her, mellom høytfungerende autist og asperger, uten at jeg mener det er en og samme ting, på ingen måte!

Det er nesten ille, syns jeg, at man har laget en egen diagnose som heter asperger syndrom, når man like gjerne kunne innsett at det er flytende grenser, hva i all verden er galt med å kalle alt sammen autisme, bare man erkjenner at det finnes store individuelle forskjeller? Og også sosiale bakgrunner, grad av mestring osv.

[Mimmy]

Anbefaler deg å lese de to neste bøkene til Donna Williams også snart. Den første boken (som du har lest) er i stor grad tilbakeblikk, mens de to neste er bøker som "blir til mens hun går" (utvikler seg og lærer seg mer å forstå og mestre).

Forresten må du huske på at Donna Williams' bøker er eksepsjonelle, i den forstand at hun er den første og antakeligvis eneste autist som har skrevet noen bok (bøker), i alle fall av denne kvalitet og omfang. Og alle autister har ikke samme særegenheter, like lite som alle aspergere har det. Bare som en liten kommentar til at du sammenligner problem mot problem i forhold til de tingene Donna tar opp. Du må dessuten ta høyde for den særdeles vanskelige oppveksten hun hadde, og hvordan den har preget hennes oppvekst og utvikling, antakeligvis både på godt og vondt. (Godt fordi hun ble tvunget til å hanskes med livet på egenhånd, til tross for at hun hadde dårlige forutsetninger for det, og vokste med oppgaven, men på en veldig tung og til tider uheldig måte). Dette ble litt tungt formulert, men du forstår kanskje hva jeg mener, med boken friskt i minne :-)

For øvrig har jeg ikke fått med med diskusjonen om hvilket forum dette hører til, men har selv ingen innvendig om psykiatri-forum, selv om det helt klart er forskjell på de fleste psyk. diagnoser som jo er ting som rammer personer som i utgangspunktet er friske, mens asperger, autisme og enkelte andre diagnoser jo er noe man ikke kan behandles for. Ikke med mål om å bli 100% frisk, men selvsagt kan man behandle og/eller drive selv-utvikling der man lærer å hanskes med sine problemer på en mer hensiktsmessig måte på sikt.

Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes likheter mellom min og Donnas psykososiale bakgrunn, iom at jeg har en far som er periodedranker, men det er ikke dette som har skapt problemer for meg, egentlig, det er nok det at jeg hele tiden har hatt asperger syndrom, og fordi det ikke er noen som har oppdaget dette (det vanlige er å oppdage det i 4 - 6 årsalderen) så har jeg ikke fått noen hjelp til å hverken akseptere meg selv, eller utvikle meg selv på en mer hensiktsmessig måte. Men jeg har allikevel klart meg sånn tålelig bra, jeg har et (for meg) godt forhold til min ektefelle, andre mennesker (profesjonelle)sier at jeg har klart meg utrolig bra, til å ha denne lidelsen.

[Gjest trinelisa]

TIPS:

Vil bare si at jeg traff ei annen jente på 21år som skrev et innlegg inne diskusjonsforumet på sol.no siden under temaet depresjon og angst hvor hun ville treffe flere som hadde asperger syndrom diagnosen og utveksle erfaringer med likesinnede.

Grunnen til at jeg skriver dette til deg, er fordi da får du også en til å dele erfaringer med og som er også i samme situasjon som deg.Ho jenta søkte nettopp etter noen med dem samme lidelsen å skrive med der inne.

Videre så synes jeg at det er fint å ha en egen diagnose som Asperger syndrom.Å kalle alt sammen for autist synes jeg rett og slett at det blir alt for galt i henhold til dem som har selve lidelsen i veldig mild grad.

Videre så finnes det dårlig fungerende autister, høytfungerende autister, og en mild variant av autisme graden som er en slags mildere form enn høytfungerende autister.

[Gjest trinelisa]

Det er nesten ille, syns jeg, at man har laget en egen diagnose som heter asperger syndrom, når man like gjerne kunne innsett at det er flytende grenser, hva i all verden er galt med å kalle alt sammen autisme, bare man erkjenner at det finnes store individuelle forskjeller? Og også sosiale bakgrunner, grad av mestring osv.

Der er jeg faktisk uenig i deg.Det er bra at vi har noe som heter Asperger syndrom

Jeg synes at det er galt å kalle alt sammen for autisme selv om det ligger innenfor samme spekteret fordi man må skille mellom gradene av formen for autistiske tilstander.

Selv ville jeg ha likt svært dårlig hvis noen sammenlignet meg med en høytfungerende autist og sagt at jeg var det når jeg ikke sliter noe særlig.

Disse Donna Williams bøkene tror jeg også at jeg skal lese en dag når jeg får tid,men akkurat nå har jeg det travelt med mange ting om dagene.Skal i allefall ha disse navnene på bøkene i minnet når jeg får anledning til å lese dem senere.

[Gjest trinelisa]

Anbefaler deg å lese de to neste bøkene til Donna Williams også snart. Den første boken (som du har lest) er i stor grad tilbakeblikk, mens de to neste er bøker som "blir til mens hun går" (utvikler seg og lærer seg mer å forstå og mestre).

Forresten må du huske på at Donna Williams' bøker er eksepsjonelle, i den forstand at hun er den første og antakeligvis eneste autist som har skrevet noen bok (bøker), i alle fall av denne kvalitet og omfang. Og alle autister har ikke samme særegenheter, like lite som alle aspergere har det. Bare som en liten kommentar til at du sammenligner problem mot problem i forhold til de tingene Donna tar opp. Du må dessuten ta høyde for den særdeles vanskelige oppveksten hun hadde, og hvordan den har preget hennes oppvekst og utvikling, antakeligvis både på godt og vondt. (Godt fordi hun ble tvunget til å hanskes med livet på egenhånd, til tross for at hun hadde dårlige forutsetninger for det, og vokste med oppgaven, men på en veldig tung og til tider uheldig måte). Dette ble litt tungt formulert, men du forstår kanskje hva jeg mener, med boken friskt i minne :-)

For øvrig har jeg ikke fått med med diskusjonen om hvilket forum dette hører til, men har selv ingen innvendig om psykiatri-forum, selv om det helt klart er forskjell på de fleste psyk. diagnoser som jo er ting som rammer personer som i utgangspunktet er friske, mens asperger, autisme og enkelte andre diagnoser jo er noe man ikke kan behandles for. Ikke med mål om å bli 100% frisk, men selvsagt kan man behandle og/eller drive selv-utvikling der man lærer å hanskes med sine problemer på en mer hensiktsmessig måte på sikt.

Jeg klarer meg veldig bra, og klarer å takle problemene mine på en hensiktsmessig måte.Så der går det bra.

Om jeg kan klare å akseptere og godta at jeg har denne diagnosen,det er en annen sak.Det er noe jeg aldri kommer til å gjøre og ikke gjør nå heller.Heldigvis så er det jo en fordel å ha asperger syndrom og det er at man får en del penger i trygd for denne lidelsen.Det er i allefall det eneste som er positivt med det.

Når jeg sammenligner med to andre gutter som jeg kjenner som har asperger syndrom og med meg selv, så merker jeg at det er en vesentlig stor forskjell mellom oss tre.De to guttene passer bedre inn i kriteriene for å ha asperger syndrom,mens jeg passer ikke helt inn der,noe som det er også flere som sier.

Skal forresten lese også de to andre Donna Willams bøkene som du anbefalte Mimmy når jeg selv får tid.Har dessverre ikke noe særlig tid om dagene nå.,

[Mimmy]

Der er jeg faktisk uenig i deg.Det er bra at vi har noe som heter Asperger syndrom

Jeg synes at det er galt å kalle alt sammen for autisme selv om det ligger innenfor samme spekteret fordi man må skille mellom gradene av formen for autistiske tilstander.

Selv ville jeg ha likt svært dårlig hvis noen sammenlignet meg med en høytfungerende autist og sagt at jeg var det når jeg ikke sliter noe særlig.

Disse Donna Williams bøkene tror jeg også at jeg skal lese en dag når jeg får tid,men akkurat nå har jeg det travelt med mange ting om dagene.Skal i allefall ha disse navnene på bøkene i minnet når jeg får anledning til å lese dem senere.

Ja, du har kanskje rett. Det er i hvert fall veldige forskjeller mellom meg og Donna Williams, både når det gjelder bakgrunn, livshistorie og andre ting også, som har med på hvilken måte hun strir med ting, selv om områdene mine og hennes kan være de samme.

Og jeg har hatt en OK oppvekst, veldig bra hjemme, dårlig på skolen. Men jeg har en slags form for høyere utdanning, jeg bor i et hus som vi eier selv (vi og banken) og har en kjærlig og omsorgsfull ektefelle, som til og med er veldig tolerant overfor meg.

[Mimmy]

Jeg klarer meg veldig bra, og klarer å takle problemene mine på en hensiktsmessig måte.Så der går det bra.

Om jeg kan klare å akseptere og godta at jeg har denne diagnosen,det er en annen sak.Det er noe jeg aldri kommer til å gjøre og ikke gjør nå heller.Heldigvis så er det jo en fordel å ha asperger syndrom og det er at man får en del penger i trygd for denne lidelsen.Det er i allefall det eneste som er positivt med det.

Når jeg sammenligner med to andre gutter som jeg kjenner som har asperger syndrom og med meg selv, så merker jeg at det er en vesentlig stor forskjell mellom oss tre.De to guttene passer bedre inn i kriteriene for å ha asperger syndrom,mens jeg passer ikke helt inn der,noe som det er også flere som sier.

Skal forresten lese også de to andre Donna Willams bøkene som du anbefalte Mimmy når jeg selv får tid.Har dessverre ikke noe særlig tid om dagene nå.,

Hei Trinelisa. Jeg anbefaler forsåvidt at du leser alle tre bøkene, det har jeg tenkt å gjøre.

Donna Williams er et virkelig imponerende menneske, og et svært modig menneske. Skulle ønske jeg var like modig som henne, selv har jeg vanskeligheter på områder som hun ser ut til å mestre fabelaktig, i forhold til jobb blant annet. Det er jo dette som har vært hovedproblemet mitt hele tiden, det at jeg ikke har klart å finne ut av livet mitt, skaffe meg jobb, jobbe mot angst og depresjon.

Så har jeg slitt endel i forhold til familie, med barnløshet og nå har jeg begynt å tenke i den retning at jeg er for sliten til å kunne tenke på å få barn akkurat nå. Det må i tilfelle skje på et senere tidspunkt, som jeg har funnet mere ut av dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Asberger er en psykisk sykdom, F84.5 og hører til her på psykiatriforum

[Mimmy]

Asberger er en psykisk sykdom, F84.5 og hører til her på psykiatriforum

Takk skal du ha. Da kan vi vel droppe den diskusjonen, og det er jeg svært glad for, og det var det jeg hele tiden har trodd. Men er det en sykdom altså? Jeg har fått høre at det er en funksjonshemming (også av psykologen).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk skal du ha. Da kan vi vel droppe den diskusjonen, og det er jeg svært glad for, og det var det jeg hele tiden har trodd. Men er det en sykdom altså? Jeg har fått høre at det er en funksjonshemming (også av psykologen).

Hva er forskjellen, og hvilken betydning har det i så fall?

[Gjest er det ikke?]

Takk skal du ha. Da kan vi vel droppe den diskusjonen, og det er jeg svært glad for, og det var det jeg hele tiden har trodd. Men er det en sykdom altså? Jeg har fått høre at det er en funksjonshemming (også av psykologen).

Er ikke en funksjonshemming også en sykdom?? Det vil nå jeg påstå. Det ligger alttid en diagnose bak en funksjonshemming.

[Mimmy]

Hva er forskjellen, og hvilken betydning har det i så fall?

Jo, fordi at hvis det er en sykdom, så blir det kanskje forverring eller forbedring, men er det funksjonshemming så holder det seg stabilt?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jo, fordi at hvis det er en sykdom, så blir det kanskje forverring eller forbedring, men er det funksjonshemming så holder det seg stabilt?

"Jo, fordi at hvis det er en sykdom, så blir det kanskje forverring eller forbedring, men er det funksjonshemming så holder det seg stabilt?" - så da er alle intervensjoner nytteløs?

[Gjest er det ikke?]

Jo, fordi at hvis det er en sykdom, så blir det kanskje forverring eller forbedring, men er det funksjonshemming så holder det seg stabilt?

Selv en funksjonshemming kan forverres eller bli bedre. Kommer helt annpå hva det er snakk om. Trening kan ofte forbedre en funksjonshemming eller i allefall gjøre at den ikke blir værre.

Det er ingen forskjell. Uansett så ville jeg foretrukket å kalle det en sykdom fremfor en funksjonshemming. Jeg liker ikke ordet funksjonshemming, selv om sykdommen kan være et hinder for mange ting.

[Mimmy]

"Jo, fordi at hvis det er en sykdom, så blir det kanskje forverring eller forbedring, men er det funksjonshemming så holder det seg stabilt?" - så da er alle intervensjoner nytteløs?

Hva er en intervensjon? er det å prøve å være annerledes enn det asperger syndrom tilsier, går det an å trene seg opp altså, jeg har hørt at det hverken finnes medikamentell behandling eller terapeutisk behandling eller noen annen form for behandling, det er dette jeg hele tiden har etterlyst, at det finnes noen former for å vise meg en vei ut av det, slik at jeg kan ha et helt vanlig arbeide for eksempel. Nå har jeg tenkt en del på det å kanskje ta en kunsthåndverksutdannelse, fordi det er noen som har sagt at jeg har talenter i den retningen, men jeg kan også få tilrettelagt arbeidssituasjonen slik at jeg kan trives bedre, er det slikt noe du tenker på?