Hvilket forum - asperger?

[Gjest er det ikke?]

  Mimmy skrev (På 16.3.2003 den 20.23):

Hva er en intervensjon? er det å prøve å være annerledes enn det asperger syndrom tilsier, går det an å trene seg opp altså, jeg har hørt at det hverken finnes medikamentell behandling eller terapeutisk behandling eller noen annen form for behandling, det er dette jeg hele tiden har etterlyst, at det finnes noen former for å vise meg en vei ut av det, slik at jeg kan ha et helt vanlig arbeide for eksempel. Nå har jeg tenkt en del på det å kanskje ta en kunsthåndverksutdannelse, fordi det er noen som har sagt at jeg har talenter i den retningen, men jeg kan også få tilrettelagt arbeidssituasjonen slik at jeg kan trives bedre, er det slikt noe du tenker på?

Jeg snakket om funksjonshemming generelt. Ikke spesielt om asperger.

[Mimmy]

  er det ikke? skrev (På 16.3.2003 den 20.27):

Jeg snakket om funksjonshemming generelt. Ikke spesielt om asperger.

Det er kanskje ikke så viktig om man kaller det en sykdom eller funksjonshemming, jeg foretrekker faktisk at det er funksjonshemming, fordi det gir signal om at vedkommende ikke er syk. Det vanlige hvis man er syk, dersom det ikke er en kronisk sykdom, er jo at man kan gjennomgå behandling. Og selv om det er kronisk, så er det ofte da også behandling som fungerer. Mens her så dreier det seg om trening og tilrettelegging. Det er miljøet som må tilpasse seg en som har asperger syndrom, det er i utgangspunktet ikke den som har asperger syndrom som skal tilpasse seg miljøet, fordi det vil ofte oppfattes som invaderende og som et angrep/overgrep. Ikke sånn at jeg er uvillig til å tilpasse meg, men evnen er det dårligere stilt med. Det er jo dette jeg hele tiden har prøvd på, og mislykkes så veldig på så mange måter. Det er selvutslettende.

[Mimmy]

  Mimmy skrev (På 16.3.2003 den 20.37):

Det er kanskje ikke så viktig om man kaller det en sykdom eller funksjonshemming, jeg foretrekker faktisk at det er funksjonshemming, fordi det gir signal om at vedkommende ikke er syk. Det vanlige hvis man er syk, dersom det ikke er en kronisk sykdom, er jo at man kan gjennomgå behandling. Og selv om det er kronisk, så er det ofte da også behandling som fungerer. Mens her så dreier det seg om trening og tilrettelegging. Det er miljøet som må tilpasse seg en som har asperger syndrom, det er i utgangspunktet ikke den som har asperger syndrom som skal tilpasse seg miljøet, fordi det vil ofte oppfattes som invaderende og som et angrep/overgrep. Ikke sånn at jeg er uvillig til å tilpasse meg, men evnen er det dårligere stilt med. Det er jo dette jeg hele tiden har prøvd på, og mislykkes så veldig på så mange måter. Det er selvutslettende.

Jeg vil ikke at dere skal tro jeg ikke VIL tilpasse meg, det er bare at enkelte ting er så veldig vanskelig å kontrollere, jeg kan for eksempel ikke kontrollere hvor vidt jeg faller ut av en samtale. Dersom jeg prøver på dette, så er det svært energikrevende, og jeg får etterhvert sammenbrudd. Da er det skuespill, og det er selvutslettende. Så det å beholde oppmerksomheten og konsentrasjonen og fokus på oppgaver og løsning av disse, det er det som er mine hovedproblem (i en arbeidssituasjon, og også i andre sosiale situasjoner).Så jeg tror kanskje det må finnes andre metoder som er mindre anstrengende enn de jeg benytter meg av i dag, for å bli oppfattet som normal. Og jeg har til dels lykkes med det, det har jo ikke vært noen som har gitt meg denne diagnosen før (og jeg er jo godt over 30 år gammel).

[goliane]

  Nils Håvard Dahl, psykiater skrev (På 16.3.2003 den 20.11):

Hva er forskjellen, og hvilken betydning har det i så fall?

Jeg er enig i at om en har en funksjonshemming eller en sykdom kan være et fett, hvis en får hjelp og lærer seg å leve med sykdommen/funksjonshemmingen.

Jeg er tillitsvalgt i et kommune FFO, og der har vi mange ulike diagnose- grupper som medlemsorganisasjoner: Diabetikere, revmatikere, psoriatikere og hørselshemmede for å nevne noen.

Sykdommene som er nevnt, gjør at noen som har dem utvikler en funksjonshemming i større eller mindre grad.

I FFO jobber vi for funksjonshemmedes rettigheter og for at kommunen vi bor i skal huske å tilrettelegge for funksjonshemmede når de planlegger.

Innlegget er kanskje litt på sida av det dere egentlig diskuterte, men æ seinne det nu læll!

[Gjest ikke undertegnet]

  Nils Håvard Dahl, psykiater skrev (På 16.3.2003 den 20.11):

Hva er forskjellen, og hvilken betydning har det i så fall?

Man er ikke syk selv om man har en funksjonshemming. Selvfølgelig kan man bli syk men i utgangspunktet er man det ikke.

Det der er faktisk ganske viktig.

[Gemini]

  Mimmy skrev (På 16.3.2003 den 19.38):

Ja, du har kanskje rett. Det er i hvert fall veldige forskjeller mellom meg og Donna Williams, både når det gjelder bakgrunn, livshistorie og andre ting også, som har med på hvilken måte hun strir med ting, selv om områdene mine og hennes kan være de samme.

Og jeg har hatt en OK oppvekst, veldig bra hjemme, dårlig på skolen. Men jeg har en slags form for høyere utdanning, jeg bor i et hus som vi eier selv (vi og banken) og har en kjærlig og omsorgsfull ektefelle, som til og med er veldig tolerant overfor meg.

Hvis du leser på Donna Williams' webside, så kan du se at hun også faktisk er gift, er kunstnerisk mm. Jeg vet også (fra hennes bøker) at hun har studert ved universitetet.

http://www.donnawilliams.net

Prøver ikke trekke sammenligninger, men bare si at hun er høyere-fungerende enn du kanskje kjenner til?

Forresten kan alle tre bøkene bestilles (portofritt!) fra http://www.haugenbok.no (søk på donna williams som forfatter i venstre meny). De koster fra 38 til 68 kr pr stk! (paperback-utgaver), samlet kr 144! :-)

[Mimmy]

  Gemini skrev (På 16.3.2003 den 23.53):

Hvis du leser på Donna Williams' webside, så kan du se at hun også faktisk er gift, er kunstnerisk mm. Jeg vet også (fra hennes bøker) at hun har studert ved universitetet.

http://www.donnawilliams.net

Prøver ikke trekke sammenligninger, men bare si at hun er høyere-fungerende enn du kanskje kjenner til?

Forresten kan alle tre bøkene bestilles (portofritt!) fra http://www.haugenbok.no (søk på donna williams som forfatter i venstre meny). De koster fra 38 til 68 kr pr stk! (paperback-utgaver), samlet kr 144! :-)

Men jeg synes Donna Williams er et fantastisk imponerende menneske, jeg, og svært høytfungerende, hun har jo en fantastisk intelligens og dessuten et fantastisk mot, som jeg virkelig misunner henne. Og sett med hennes bakgrunn, så skulle hun jo egentlig hatt svære vansker bare av den grunn, og så har hun autismen som hovedgrunn til ikke (i egne øyne) å klare seg så bra. Så hvordan du kan lese i innlegget mitt at jeg ikke kan se den innsatsen hun gjør, det vet jeg ikke. Og jeg er ingen autist, jeg har asperger syndrom, så selv om det er noen fellestrekk mellom meg og henne, så er det enda flere forskjeller, både når det gjelder sosial bakgrunn (jeg kommer fra et kjærlig hjem) og andre ting også, jeg kan egentlig ramse opp adskillig. Men jeg har ikke lest resten av bøkene hennes. Det skal jeg snart.

[Gjest ikke undertegnet]

  Mimmy skrev (På 16.3.2003 den 21.39):

Jeg vil ikke at dere skal tro jeg ikke VIL tilpasse meg, det er bare at enkelte ting er så veldig vanskelig å kontrollere, jeg kan for eksempel ikke kontrollere hvor vidt jeg faller ut av en samtale. Dersom jeg prøver på dette, så er det svært energikrevende, og jeg får etterhvert sammenbrudd. Da er det skuespill, og det er selvutslettende. Så det å beholde oppmerksomheten og konsentrasjonen og fokus på oppgaver og løsning av disse, det er det som er mine hovedproblem (i en arbeidssituasjon, og også i andre sosiale situasjoner).Så jeg tror kanskje det må finnes andre metoder som er mindre anstrengende enn de jeg benytter meg av i dag, for å bli oppfattet som normal. Og jeg har til dels lykkes med det, det har jo ikke vært noen som har gitt meg denne diagnosen før (og jeg er jo godt over 30 år gammel).

Bare lurte...

En av dere (blander fortsatt) sa at en ting som var bra med Asperger, var at det var lett å få trygd.

Etter å ha lest om dine plager med konsentrasjon ol, lurer jeg rett og slett på hvordan du i det hele tatt kan greie å jobbe. Må du ikke ta 'ta deg sammen' under hele arbeidsdagen?

Kanskje det er en grunn til at Asperger lett blir innvilget uføretrygd, at dt er vanskelig å få et bra liv BÅDE i jobb og privat. AT du sliter deg for mye ut på jobb, og så er fritiden ødelagt.

Kanskje DU ville fått et mye bedre liv hvis du konsentrerte deg om bare EN arena, å ha det bra med deg selv, familien og venner. Og droppet å i tillegg klare en jobb.

Har legen din sagt noe om dette?

[Mimmy]

  ikke undertegnet skrev (På 17.3.2003 den 7.30):

Bare lurte...

En av dere (blander fortsatt) sa at en ting som var bra med Asperger, var at det var lett å få trygd.

Etter å ha lest om dine plager med konsentrasjon ol, lurer jeg rett og slett på hvordan du i det hele tatt kan greie å jobbe. Må du ikke ta 'ta deg sammen' under hele arbeidsdagen?

Kanskje det er en grunn til at Asperger lett blir innvilget uføretrygd, at dt er vanskelig å få et bra liv BÅDE i jobb og privat. AT du sliter deg for mye ut på jobb, og så er fritiden ødelagt.

Kanskje DU ville fått et mye bedre liv hvis du konsentrerte deg om bare EN arena, å ha det bra med deg selv, familien og venner. Og droppet å i tillegg klare en jobb.

Har legen din sagt noe om dette?

Grunnen til at jeg ikke får meg arbeid, ligger kanskje i at andre ser at jeg ikke klarer å konsentrere meg, beholde fokus, og at jeg heller ikke har klart å finne ut hvilken arena jeg trives best i. Men så har jeg også fått høre av min sjef (etter at jeg hadde fortalt diagnosen) at jeg måtte være en god skuespiller. Så jeg vet at det tar så mange krefter av meg å kunne konsentrere meg om arbeidet og klare å beholde fokus, at jeg ikke klarer hjemmelivet. Så løsningen blir nok for meg å finne en jobb, der jeg selv kan velge hvor lenge jeg klarer å bli. Enten det, eller å skille meg. Og da velger jeg førstnevnte. Mannen min og jeg har i dag blitt enige om følgende regel: ny regel - ingen regel.

[Mimmy]

  ikke undertegnet skrev (På 17.3.2003 den 7.30):

Bare lurte...

En av dere (blander fortsatt) sa at en ting som var bra med Asperger, var at det var lett å få trygd.

Etter å ha lest om dine plager med konsentrasjon ol, lurer jeg rett og slett på hvordan du i det hele tatt kan greie å jobbe. Må du ikke ta 'ta deg sammen' under hele arbeidsdagen?

Kanskje det er en grunn til at Asperger lett blir innvilget uføretrygd, at dt er vanskelig å få et bra liv BÅDE i jobb og privat. AT du sliter deg for mye ut på jobb, og så er fritiden ødelagt.

Kanskje DU ville fått et mye bedre liv hvis du konsentrerte deg om bare EN arena, å ha det bra med deg selv, familien og venner. Og droppet å i tillegg klare en jobb.

Har legen din sagt noe om dette?

Noe av grunnen kan også være at i mange tilfeller, så er det tydelig at personen som har asperger er berettiget trygd, pga personens generelle væremåte, som kan være nokså spesiell. At vedkommende faller utenfor strenge normalitetsregler. At det synes.

[Gjest ikke undertegnet]

  Mimmy skrev (På 17.3.2003 den 21.39):

Grunnen til at jeg ikke får meg arbeid, ligger kanskje i at andre ser at jeg ikke klarer å konsentrere meg, beholde fokus, og at jeg heller ikke har klart å finne ut hvilken arena jeg trives best i. Men så har jeg også fått høre av min sjef (etter at jeg hadde fortalt diagnosen) at jeg måtte være en god skuespiller. Så jeg vet at det tar så mange krefter av meg å kunne konsentrere meg om arbeidet og klare å beholde fokus, at jeg ikke klarer hjemmelivet. Så løsningen blir nok for meg å finne en jobb, der jeg selv kan velge hvor lenge jeg klarer å bli. Enten det, eller å skille meg. Og da velger jeg førstnevnte. Mannen min og jeg har i dag blitt enige om følgende regel: ny regel - ingen regel.

_ikke får meg arbeid_?

Synes du sa at du HADDE jobb i kommunen jeg?

Eller var det Trinelisa det kanskje?

Selv så har jeg også det problemet at jeg har vanskelig for å få en jobb som passer til mine nåværende lidelser. Som deg skulle jeg også hatt en jobb hvor jeg kunne jobbe de dagene/timene hvor jeg og kroppen fungerte bra nok til det. Men hvor i all verden finner en en slik jobb? Ingen arbeidsgiver vil ha en slik ansatt.

DET er et problem som trygdekontoret undervurderer. Jeg (og andre kronisk syke) VIL gjerne jobbe det vi makter, men siden vi aldri kan si NÅR vi er i 'jobbeform' så blir det håpløst å planlegge. Både for oss og arbeidsgiveren.

Da er det litt surt å høre at det blir oppfattet som om vi ikke VIL jobbe. Jaja, jeg begynner å gi opp hele jobbegreia. Enten må jeg bli frisk, eller så blir det farvel til arbeidslivet.

Den verste perioden er den hvor en ennå ikke VET om en klarer å komme tilbake til arbeidslivet. Verken hummer eller kananri. Hadde en hatt uføretrygd så kunne en lagt opp dagene etter det. Og fått et liv igjen. Ikke som nå at alt er usikkert. I hvor lang tid vet en heller ikke.

Jeg ville begynt med noe som gav meg innhold i tilværelsen. Feks pasientvenn eller noe slikt. Bruke tid og krefter på noe som gleder andre mennesker.

NÅ bruker jeg all energi på å fundere på hvordan i all verden jeg skal greie å følge opp et nytt eventuelt attføringsstyr uten å slite ut både meg og familien.

[Mimmy]

  ikke undertegnet skrev (På 18.3.2003 den 7.51):

_ikke får meg arbeid_?

Synes du sa at du HADDE jobb i kommunen jeg?

Eller var det Trinelisa det kanskje?

Selv så har jeg også det problemet at jeg har vanskelig for å få en jobb som passer til mine nåværende lidelser. Som deg skulle jeg også hatt en jobb hvor jeg kunne jobbe de dagene/timene hvor jeg og kroppen fungerte bra nok til det. Men hvor i all verden finner en en slik jobb? Ingen arbeidsgiver vil ha en slik ansatt.

DET er et problem som trygdekontoret undervurderer. Jeg (og andre kronisk syke) VIL gjerne jobbe det vi makter, men siden vi aldri kan si NÅR vi er i 'jobbeform' så blir det håpløst å planlegge. Både for oss og arbeidsgiveren.

Da er det litt surt å høre at det blir oppfattet som om vi ikke VIL jobbe. Jaja, jeg begynner å gi opp hele jobbegreia. Enten må jeg bli frisk, eller så blir det farvel til arbeidslivet.

Den verste perioden er den hvor en ennå ikke VET om en klarer å komme tilbake til arbeidslivet. Verken hummer eller kananri. Hadde en hatt uføretrygd så kunne en lagt opp dagene etter det. Og fått et liv igjen. Ikke som nå at alt er usikkert. I hvor lang tid vet en heller ikke.

Jeg ville begynt med noe som gav meg innhold i tilværelsen. Feks pasientvenn eller noe slikt. Bruke tid og krefter på noe som gleder andre mennesker.

NÅ bruker jeg all energi på å fundere på hvordan i all verden jeg skal greie å følge opp et nytt eventuelt attføringsstyr uten å slite ut både meg og familien.

Jo, jeg har en sysselsettingsplass m/lønn, men jeg dypt og inderlig hater arbeidet, som er repetivt og kjedelig. Og får ikke tilrettelagt arbeidsplassen min heller, slik at jeg ikke blir så sliten.

[Gjest trinelisa]

  ikke undertegnet skrev (På 17.3.2003 den 7.30):

Bare lurte...

En av dere (blander fortsatt) sa at en ting som var bra med Asperger, var at det var lett å få trygd.

Etter å ha lest om dine plager med konsentrasjon ol, lurer jeg rett og slett på hvordan du i det hele tatt kan greie å jobbe. Må du ikke ta 'ta deg sammen' under hele arbeidsdagen?

Kanskje det er en grunn til at Asperger lett blir innvilget uføretrygd, at dt er vanskelig å få et bra liv BÅDE i jobb og privat. AT du sliter deg for mye ut på jobb, og så er fritiden ødelagt.

Kanskje DU ville fått et mye bedre liv hvis du konsentrerte deg om bare EN arena, å ha det bra med deg selv, familien og venner. Og droppet å i tillegg klare en jobb.

Har legen din sagt noe om dette?

Det var jeg som skrev at fordelen med å ha Asperger syndrom er at man får masse trygd.Får selv en del penger i og med at jeg er i yrkesrettet attføring,mye mer penger enn en annen venn av meg som har vært i det samme tiltaket.

Jeg var også ikke klar over at kanskje det er en grunn til at Asperger lett blir innvilget uføretrygd, at det var for vanskelig å få til både jobb og fritid på en gang.

Har selv blitt tilbudt uføretrygd to ganger,men har takket nei,fordi jeg vil heller jobbe.

[Gjest trinelisa]

  Mimmy skrev (På 17.3.2003 den 22.57):

Noe av grunnen kan også være at i mange tilfeller, så er det tydelig at personen som har asperger er berettiget trygd, pga personens generelle væremåte, som kan være nokså spesiell. At vedkommende faller utenfor strenge normalitetsregler. At det synes.

Jeg får jo mange penger i trygd,men dem sier likevel til meg at det ikke synes at jeg har fått diagnosen asperger syndrom.

Generelt kan det kanskje også være sin væremåte dem er på,som vises og som er spesiell, men det er merkelig at jeg får mange penger når dem selv sier at dem ikke merker noe atferd som er påfallende på meg.

[Gjest trinelisa]

  ikke undertegnet skrev (På 18.3.2003 den 7.51):

_ikke får meg arbeid_?

Synes du sa at du HADDE jobb i kommunen jeg?

Eller var det Trinelisa det kanskje?

Selv så har jeg også det problemet at jeg har vanskelig for å få en jobb som passer til mine nåværende lidelser. Som deg skulle jeg også hatt en jobb hvor jeg kunne jobbe de dagene/timene hvor jeg og kroppen fungerte bra nok til det. Men hvor i all verden finner en en slik jobb? Ingen arbeidsgiver vil ha en slik ansatt.

DET er et problem som trygdekontoret undervurderer. Jeg (og andre kronisk syke) VIL gjerne jobbe det vi makter, men siden vi aldri kan si NÅR vi er i 'jobbeform' så blir det håpløst å planlegge. Både for oss og arbeidsgiveren.

Da er det litt surt å høre at det blir oppfattet som om vi ikke VIL jobbe. Jaja, jeg begynner å gi opp hele jobbegreia. Enten må jeg bli frisk, eller så blir det farvel til arbeidslivet.

Den verste perioden er den hvor en ennå ikke VET om en klarer å komme tilbake til arbeidslivet. Verken hummer eller kananri. Hadde en hatt uføretrygd så kunne en lagt opp dagene etter det. Og fått et liv igjen. Ikke som nå at alt er usikkert. I hvor lang tid vet en heller ikke.

Jeg ville begynt med noe som gav meg innhold i tilværelsen. Feks pasientvenn eller noe slikt. Bruke tid og krefter på noe som gleder andre mennesker.

NÅ bruker jeg all energi på å fundere på hvordan i all verden jeg skal greie å følge opp et nytt eventuelt attføringsstyr uten å slite ut både meg og familien.

Vil også si at det er jeg som ikke har fått meg arbeid,fordi jeg er under yrkesrettet attføring,så har jeg ikke funnet en hospiteringsplass ennå.Slike ting tar tid, og jeg har gått hjemme i en måned nå.

Hilsen Trinelisa

[Gjest Mauri]

  trinelisa skrev (På 18.3.2003 den 11.53):

Det var jeg som skrev at fordelen med å ha Asperger syndrom er at man får masse trygd.Får selv en del penger i og med at jeg er i yrkesrettet attføring,mye mer penger enn en annen venn av meg som har vært i det samme tiltaket.

Jeg var også ikke klar over at kanskje det er en grunn til at Asperger lett blir innvilget uføretrygd, at det var for vanskelig å få til både jobb og fritid på en gang.

Har selv blitt tilbudt uføretrygd to ganger,men har takket nei,fordi jeg vil heller jobbe.

Hare aldri hørt før at attføring gir forskjellig utbetaling utifra hvilfken sykdom du har. Det kan ikke stemme. Attføring blir utregnet ifra tidligere inntekter. For de som ikke har tjent noe særlig er det et minstebeløp som ingen skal komme under.

Selv så hadde jeg 11800 bto pr måned etter tjue år i arbeidslivet med helt normal lønn. Kan jeg spørre hvor mye du har?

[Gjest ikke undertegnet]

  trinelisa skrev (På 18.3.2003 den 11.58):

Vil også si at det er jeg som ikke har fått meg arbeid,fordi jeg er under yrkesrettet attføring,så har jeg ikke funnet en hospiteringsplass ennå.Slike ting tar tid, og jeg har gått hjemme i en måned nå.

Hilsen Trinelisa

Hvis du kunne tenke deg å jobbe innen eldreomsorgen, så opplevde jeg at det var veldig lett å få jobb innen pleien. Fikk napp på første forsøk.

Det beste er å gå ut å spørre om jobb selv der en ønsker å jobbe. Ta med en skriftlig 'hospiteringssøknad'.Skriv litt om at du vil prøve deg ut litt og at din arbeidsinnsats er GRATIS for den som tar deg i mot. Den går de fleste på. Enten det er butikk, kontor eller hva du nå måtte ønske deg å prøve. Aetat får ikke ut fingeren, så du må ikke vente på dem. (Taler av erfaring. De rota bort en bra hospiteringsjobb for meg siden jeg overlot til dem å ta kontakt. JEG hadde ordnet forbindelsen. Men det greide ikke aetat vet du. Og så gikk tiden og sjansen forsvant. Ordne det selv, det er det beste. Så kan Aetat ta seg av papirmølla bare.)

[Mimmy]

  trinelisa skrev (På 18.3.2003 den 11.53):

Det var jeg som skrev at fordelen med å ha Asperger syndrom er at man får masse trygd.Får selv en del penger i og med at jeg er i yrkesrettet attføring,mye mer penger enn en annen venn av meg som har vært i det samme tiltaket.

Jeg var også ikke klar over at kanskje det er en grunn til at Asperger lett blir innvilget uføretrygd, at det var for vanskelig å få til både jobb og fritid på en gang.

Har selv blitt tilbudt uføretrygd to ganger,men har takket nei,fordi jeg vil heller jobbe.

Du kan jobbe selv om du har uføretrygd, det er bare at da kan du mye lettere styre det selv. Du kan også tjene en del ved siden av uføretrygden.

[Gjest det stemmer ikke]

  Mimmy skrev (På 18.3.2003 den 16.18):

Du kan jobbe selv om du har uføretrygd, det er bare at da kan du mye lettere styre det selv. Du kan også tjene en del ved siden av uføretrygden.

Jeg er selv på vei til å bli uføretrygdet og har lest en del om dette. Man kan ikke tjene penger det første året man går uføretrygdet. Man kan heller ikke tjene så mye man ønsker etter at det året har gått. Med andre ord. Man får ikke tjene så mye man ønsker eller klarer.

[Gjest Mauri]

  det stemmer ikke skrev (På 18.3.2003 den 16.31):

Jeg er selv på vei til å bli uføretrygdet og har lest en del om dette. Man kan ikke tjene penger det første året man går uføretrygdet. Man kan heller ikke tjene så mye man ønsker etter at det året har gått. Med andre ord. Man får ikke tjene så mye man ønsker eller klarer.

Nei, skulle bare mangle! Da kunne en jo like godt jobbet. Det er jo fordi en IKKE kan jobbe at en har uføretrygd.