Saksgang hos Fylkeslegen

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Jeg er forvirret og trenger råd.

Jeg har hatt en sak gående hos

Fylkeslegen ett års tid.

Jeg hadde et langt rådgivningsmøte med en saksbehandler som første kontakt. Det ble ikke skrevet referat fra møtet.

Jeg fortalte der om et taushetspliktbrudd som min psykiater hadde begått. Konsekvensen av at jeg konfronterte han med dette, ble at jeg fra den ene gangen til den andre ble nektet flere teraptimer siden det at jeg påpekte taushetspliktbruddet viste at jeg ikke hadde tillit til han.

Jeg hadde tidligere fått lese et av psykiaterens halvårsnotater hos legen min, og bestemt meg for å få rettet et par ting som var (beviselig) ukorrekt i dette. Ba derfor nå om å få journalen min. Det viste seg veldig vanskelig å få ut journalen. Så DET var det første punktet som Fylkeslegen tok tak i.

For å kunne få rettet noe, så måtte jeg jo først ha fullstendig journal. Jeg ble bedt om å sende et brev om dette til Fylkeslegen, gjorde det og de tok saken. Det ble først oppfyllt av psykiateren etter lang tid og etter flere bre fra Fylkeslegen. Men til slutt fikk jeg nå kopi av journalen fra Fylkeslegen sammen med et brev om at saken var avsluttet.

Nå viser det seg at de anser HELE saken som avsluttet. For jeg hadde jo ikke SKREVET noe om taushetspliktbruddet eller rettelsen jeg ville ha gjort. (Fikk jo beskjed om å skrive om journalsaken siden det var den vi avtalte å begynne med!)

Vedkommende hos Fylkeslegen sa nesten med rene ord at de ikke hadde tid til å holde på med slike småting som jeg belastet dem med. Det var veldig ekkelt.

Jeg etterlyste referat fra møtet vårt, men det hadde de ikke. Og det var visst heller ikke vanlig praksis. Han mente at han ikke hadde tid til å skrive referat fra et møte som var så langt som en og en halv time.

Det viste seg også at han ikke hadde lest alt jeg hadde sendt til han. Jeg hadde sendt et kort brev hvor jeg henviste til at jeg ikke kunne skjønne at saken var avsluttet. Med dette var det et vedlegg som hadde en utførlig beskrivelse av hele problemstillngen.

Jeg fikk etter dette brevet en ny bekreftelse på at saken VAR avsluttet og tok da igår denne telefon dit.

JEG synes ikke et tushetspliktbrudd og at det står en del ukorrekte ting om meg i journalen er filleting.

Lurer derfor på om det er mulig å bytte saksbehandler hos Fylkeslegen akkurat som på Trygdekontoret når en føler at en ikke når fram hos den en har.

Er det vanlig at det er SÅ vanskelig å ta opp ting du har blitt utsatt for og som du har opplevd som en belastning?

Fikk inntrykk av at vedkommende syntes jeg var ei skikkelig plagsom megge som fortsatt 'pukket på' å få behandlet denne taushetspliktsaken. Virket som det var MEG som var problemet, og ikke at en ansatt innen spesialisthelsetjenesten (DERFOR kunne ikke Pasientombudet ta det!) i fylket hadde brutt taushetsplikten.

Han refererte også til det som 'en litt uheldig omgang med taushetsplikten'. Jeg syntes ikke det var så bagatellmessig.

(Har tidligere skrevet om saken 1-6-2002, 'NHD - Brudd på taushetssplikten' av 'ikke undertegnet'.

Ville bli glad om NHD eller andre kunne gi meg litt input her. Kan ikke skjønne at det kan oppfattes som utilbørlig oppførsel av meg å ville ta opp tydelige brudd på normal praksis.

Dette tar knekken på meg snart. Dessverre er det vel kanskje derfor de fleste gir opp å forfølge sakene sine.

[hershel1365380410]

Her har du en link til deine rettigheter:

http://www.doktoronline.no/pub/news/31124552.html

Jeg skjønner ikke helt hva som er problemet ditt annet at du har en sak hos fylkeslegen ang brudd på taushetsplikt. Hva var det psykiateren din gjorde når han/hun brøt taushetsplikten? Var det veldig alvorlig, eller kunne dere to sette dere ned, bli enige om at det var en glipp og at det ikke bør skje igjen? Hvor lenge har du gått til denne psykiateren? Hvis det ikke er så veldig lenge, kunne du jo prøve å finne en annen psykiater som du kan stole på. De finnes de!

Det er synd at du føler at du ikke kommer noen vei og at du ikke blir tatt på alvor. Men er dette virkelig et så stort problem for deg at du ikke kommer deg videre? –Er det verdt det? Jeg bare spør, jeg. Kanskje har jeg ikke helt skjønt hva du sliter med.

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Her har du en link til deine rettigheter:

http://www.doktoronline.no/pub/news/31124552.html

Jeg skjønner ikke helt hva som er problemet ditt annet at du har en sak hos fylkeslegen ang brudd på taushetsplikt. Hva var det psykiateren din gjorde når han/hun brøt taushetsplikten? Var det veldig alvorlig, eller kunne dere to sette dere ned, bli enige om at det var en glipp og at det ikke bør skje igjen? Hvor lenge har du gått til denne psykiateren? Hvis det ikke er så veldig lenge, kunne du jo prøve å finne en annen psykiater som du kan stole på. De finnes de!

Det er synd at du føler at du ikke kommer noen vei og at du ikke blir tatt på alvor. Men er dette virkelig et så stort problem for deg at du ikke kommer deg videre? –Er det verdt det? Jeg bare spør, jeg. Kanskje har jeg ikke helt skjønt hva du sliter med.

Det lå en henvisning til det opprinnelige innlegget med forklaring av bruddet i tredje siste kapittel.

Kort kan jeg si at han gav meg opplysninger om en annen familie i lokalsamfunnet.

Mitt problem i saken er ganske riktig at jeg ikke greier legge dette bak meg.

Grunnen til det er at jeg har en alt for aktiv rettferdighetssans. Jeg kan ikke klare å leve med at det er lov å bryte taushetsplikten uten at det får konsekvenser for den som gjør det.

Pg svakheter i min personlighet (innser det) så er det istedet meg som sliter med dette. Psykiateren pleide kanskje å forholde seg så lemfeldig til taushetsplikten, den familien som jeg fikk opplysnigner om vet ikke om at han har utlevert taushetsbelagte opplysninger. Og kontrollinstansen, Fylkeslegen, synes ikke et slikt brudd er alvorlig nok til å gjøre noe med. DET greier jeg ikke slå meg til ro med.

Når det gjelder helsevesen og politi, vet alle at ressursene er så knappe at enkelte ting gidder ikke folk anmelde eller klage på.

Jeg tror ikke det er like alment kjent (jeg visste det iallefall ikke) at helsevesenets 'politi', som altså er Fylkeslegen, har like lite ressurser, slik at de heller ikke kan følge opp 'små saker' som det jeg rapporterte.

Jeg mener da at almenheten må gjøres kjent med at slik er det. Så kan en forholde seg til deg, og kanskje ikke være så åpen en var før. For det er ikke ressurser til å følge opp alt som blir rapportert av taushetspliktbrudd.

Jeg fulgte de anbefalinger NHD har gitt her på DOL om å fortelle alt til psykiateren. Jeg fortalte at jeg slet med dette bruddet på taushetsplikten. Denne åpenheten straffet seg for meg på den måten at denne behandleren ikke ville ha meg i behandling mer.

Så DET sliter jeg også veldig med. Jeg har en ny flott psykolog nå. Men jeg sliter med dette å tøre våre åpen nok. For tenk om det ikke er lov her heller? Tåler han å høre alt? Eller blir jeg kastet ut herfra også. Derfor merker jeg nå at jeg reserverer meg veldig i henhold til hva jeg forteller. Det er et stort aber for meg. Terapien står i stampe.

Det er en tillegsstraff jeg fikk for min åpenhet, at jeg har mistet den sikkerheten det er å tore være åpen, siden jeg ble straffet for det.

Så for å oppsummere, psykiatern min brøt taushetsplikten, kastet meg på dør når jeg bemerket det, og attpåtil nektet meg journalen.

Og det var kun siste punktet av dette som var av en slik alvorlighetsgrad at Fylkeslegen finner det nødvendig å gjøre noe med det.

Det gjør meg veldig utrygg. Jeg kan ikke skjønne at noen synes det er en bagatell. JEG hadde anmeldt det hvis han hadde lekket noe om meg.

Summa sumarum, norsk lov kan settes til side for en psykiater, og en pasient som pukker på at hun har klagerett er rett og slett bare veldig vanskelig. Jeg finner meg ikke i at det er JEG som er problemet her.

Fylkeslegen kunne i det minste innrømt at jeg var blitt dårlig behandlet i henhold til vanlig praksis. Og jeg synes heller ikke det hadde vært for mye forlangt om de sendte et brev til denne psykiateren hvor de påpekte at han måtte se til å forholde seg litt mer korrekt til norsk lov.

Han FIKK en slik refs vedr sin måte å forholde seg til journalpraksisen på.

JEG mener nå at det var mer alvorlig at han brøt taushetsplikten. Jeg er så opprørt over at Fylkeslegen bagatelliserer det.

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Det lå en henvisning til det opprinnelige innlegget med forklaring av bruddet i tredje siste kapittel.

Kort kan jeg si at han gav meg opplysninger om en annen familie i lokalsamfunnet.

Mitt problem i saken er ganske riktig at jeg ikke greier legge dette bak meg.

Grunnen til det er at jeg har en alt for aktiv rettferdighetssans. Jeg kan ikke klare å leve med at det er lov å bryte taushetsplikten uten at det får konsekvenser for den som gjør det.

Pg svakheter i min personlighet (innser det) så er det istedet meg som sliter med dette. Psykiateren pleide kanskje å forholde seg så lemfeldig til taushetsplikten, den familien som jeg fikk opplysnigner om vet ikke om at han har utlevert taushetsbelagte opplysninger. Og kontrollinstansen, Fylkeslegen, synes ikke et slikt brudd er alvorlig nok til å gjøre noe med. DET greier jeg ikke slå meg til ro med.

Når det gjelder helsevesen og politi, vet alle at ressursene er så knappe at enkelte ting gidder ikke folk anmelde eller klage på.

Jeg tror ikke det er like alment kjent (jeg visste det iallefall ikke) at helsevesenets 'politi', som altså er Fylkeslegen, har like lite ressurser, slik at de heller ikke kan følge opp 'små saker' som det jeg rapporterte.

Jeg mener da at almenheten må gjøres kjent med at slik er det. Så kan en forholde seg til deg, og kanskje ikke være så åpen en var før. For det er ikke ressurser til å følge opp alt som blir rapportert av taushetspliktbrudd.

Jeg fulgte de anbefalinger NHD har gitt her på DOL om å fortelle alt til psykiateren. Jeg fortalte at jeg slet med dette bruddet på taushetsplikten. Denne åpenheten straffet seg for meg på den måten at denne behandleren ikke ville ha meg i behandling mer.

Så DET sliter jeg også veldig med. Jeg har en ny flott psykolog nå. Men jeg sliter med dette å tøre våre åpen nok. For tenk om det ikke er lov her heller? Tåler han å høre alt? Eller blir jeg kastet ut herfra også. Derfor merker jeg nå at jeg reserverer meg veldig i henhold til hva jeg forteller. Det er et stort aber for meg. Terapien står i stampe.

Det er en tillegsstraff jeg fikk for min åpenhet, at jeg har mistet den sikkerheten det er å tore være åpen, siden jeg ble straffet for det.

Så for å oppsummere, psykiatern min brøt taushetsplikten, kastet meg på dør når jeg bemerket det, og attpåtil nektet meg journalen.

Og det var kun siste punktet av dette som var av en slik alvorlighetsgrad at Fylkeslegen finner det nødvendig å gjøre noe med det.

Det gjør meg veldig utrygg. Jeg kan ikke skjønne at noen synes det er en bagatell. JEG hadde anmeldt det hvis han hadde lekket noe om meg.

Summa sumarum, norsk lov kan settes til side for en psykiater, og en pasient som pukker på at hun har klagerett er rett og slett bare veldig vanskelig. Jeg finner meg ikke i at det er JEG som er problemet her.

Fylkeslegen kunne i det minste innrømt at jeg var blitt dårlig behandlet i henhold til vanlig praksis. Og jeg synes heller ikke det hadde vært for mye forlangt om de sendte et brev til denne psykiateren hvor de påpekte at han måtte se til å forholde seg litt mer korrekt til norsk lov.

Han FIKK en slik refs vedr sin måte å forholde seg til journalpraksisen på.

JEG mener nå at det var mer alvorlig at han brøt taushetsplikten. Jeg er så opprørt over at Fylkeslegen bagatelliserer det.

Kan det at de ikke tar det så alvorlig være at det ikke var MEG han lekket opplysninger om?

Men ofte så er det jo slik at den som det blir fortalt ting om ikke får vite det selv. Så det er på en måte lov å lekke opplsninger, så lenge den det gjelder ikke får greie på det. Kan virke slik.

Det ville på en måte være det samme som om at det ikke var straffbart å stjele en sykkel hvis den som eide den ikke oppdaget tyveriet. Alle vet jo at det ikke er sant.

På en måte var det også DOBBELT taushetsbrudd mener jeg (dette har Fylkeslegen blitt fortalt) pga at han først røpet hvem han snakket med på telefonen og så etter en pause kom med ytterligere opplysninger.

Vet ikke om jeg tok med detaljer i det innlegget i juni ifjor, men saken var at jeg og psykiateren satt og snakket om en sak som var omtalt i lokalavisen. Jeg var involvert i saken veldig perifert. Så ringer telefonen. Psykiateren tar den. Det som blir sagt kan ikke gi meg opplysnigner om hvem han snakker med. Så snur han seg mot meg og sier 'Det var X som ringte'. (X var en av de involverte i den medieomtalte saken.) DET syntes jeg var alvorlig nok. Så tok han en pause mens han forflyttet seg bort til meg igjen. Så kom det verste. Han sa' Ja, det er psykiatrisk sett en tungt belastet familie'.

Og DET visste faktisk ikke jeg på forhånd, selv om jeg hadde mine mistanker.

Jeg KAN bare ikke skjønne at dette er alvorlig. Jeg har fortalt Fylkeslegen alt dette.

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Kan det at de ikke tar det så alvorlig være at det ikke var MEG han lekket opplysninger om?

Men ofte så er det jo slik at den som det blir fortalt ting om ikke får vite det selv. Så det er på en måte lov å lekke opplsninger, så lenge den det gjelder ikke får greie på det. Kan virke slik.

Det ville på en måte være det samme som om at det ikke var straffbart å stjele en sykkel hvis den som eide den ikke oppdaget tyveriet. Alle vet jo at det ikke er sant.

På en måte var det også DOBBELT taushetsbrudd mener jeg (dette har Fylkeslegen blitt fortalt) pga at han først røpet hvem han snakket med på telefonen og så etter en pause kom med ytterligere opplysninger.

Vet ikke om jeg tok med detaljer i det innlegget i juni ifjor, men saken var at jeg og psykiateren satt og snakket om en sak som var omtalt i lokalavisen. Jeg var involvert i saken veldig perifert. Så ringer telefonen. Psykiateren tar den. Det som blir sagt kan ikke gi meg opplysnigner om hvem han snakker med. Så snur han seg mot meg og sier 'Det var X som ringte'. (X var en av de involverte i den medieomtalte saken.) DET syntes jeg var alvorlig nok. Så tok han en pause mens han forflyttet seg bort til meg igjen. Så kom det verste. Han sa' Ja, det er psykiatrisk sett en tungt belastet familie'.

Og DET visste faktisk ikke jeg på forhånd, selv om jeg hadde mine mistanker.

Jeg KAN bare ikke skjønne at dette er alvorlig. Jeg har fortalt Fylkeslegen alt dette.

Skulle selvfølgelig være, -kan ikke skjønne at dette ikke er alvorlig-

Men etter mine utgyelser var det vel ingen som var i tvil om det. *selvironisk*

[En_Mamma]

Dette må du legge bak deg. Det er galt å bryte taushetsplikten men du har gjort ditt og meldt fra. For Fylkeslegen er det trolig ikke mye å gjøre med dette da det er ord mot ord, og du kan heller ikke vite hvilke reaksjoner de iverksetter overfor psykiateren. Nå har du en ny behandler som du liker, du må legge dette andre bak deg.

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Dette må du legge bak deg. Det er galt å bryte taushetsplikten men du har gjort ditt og meldt fra. For Fylkeslegen er det trolig ikke mye å gjøre med dette da det er ord mot ord, og du kan heller ikke vite hvilke reaksjoner de iverksetter overfor psykiateren. Nå har du en ny behandler som du liker, du må legge dette andre bak deg.

Men det er jo DET som er stor del av problemet, jeg GREIER ikke legge det bak meg. Og jeg TØR ikke bearbeide det hos min nye psykolog, for jeg orker ikke bli avvist av han også.

Så et moment i det er at jeg har blitt påført ytterligere psykiske belastninger pga dette taushetspliktbruddet.

Jeg VET hva de har foretatt seg vedr denne psykiateren. De har sendt et brev hvor det står at saken er avsluttet. Det gjaldt dette at han nektet meg journal, men etter noen måneder og et par brev fra Fylkeslegen fikk jeg den. Men 'avsluttet' betydde for Fylkeslegen hele saken. Og DET var ikke avtalt med meg.

Jeg hadde jo også i tillegg til å få belyst dette med taushetsplikten, ønske om å få endret noe i journalen. De har nå ved å avslutte saken nektet meg det, uten at jeg i det hele tatt har sagt noe om hva dette dreide seg om.

Jeg vet at jeg hadde hatt det best ved å legge det bak meg. Skulle ønske jeg kunne det. Men hvis INGEN orker si ifra om regel- og lovbrudd så sklir jo alt ut da. Når det blir kjent hvordan en blir behandlet OM en rapporterer, så tør/gidder jo enda færre si ifra. Det synes jeg er et skremmende perspektiv.

Jeg ante på forhånd hva jeg gikk til. Hadde lest om andre som har opplevd lignende. Men jeg trodde allikevel det skulle gå bra.

[En_Mamma]

Men det er jo DET som er stor del av problemet, jeg GREIER ikke legge det bak meg. Og jeg TØR ikke bearbeide det hos min nye psykolog, for jeg orker ikke bli avvist av han også.

Så et moment i det er at jeg har blitt påført ytterligere psykiske belastninger pga dette taushetspliktbruddet.

Jeg VET hva de har foretatt seg vedr denne psykiateren. De har sendt et brev hvor det står at saken er avsluttet. Det gjaldt dette at han nektet meg journal, men etter noen måneder og et par brev fra Fylkeslegen fikk jeg den. Men 'avsluttet' betydde for Fylkeslegen hele saken. Og DET var ikke avtalt med meg.

Jeg hadde jo også i tillegg til å få belyst dette med taushetsplikten, ønske om å få endret noe i journalen. De har nå ved å avslutte saken nektet meg det, uten at jeg i det hele tatt har sagt noe om hva dette dreide seg om.

Jeg vet at jeg hadde hatt det best ved å legge det bak meg. Skulle ønske jeg kunne det. Men hvis INGEN orker si ifra om regel- og lovbrudd så sklir jo alt ut da. Når det blir kjent hvordan en blir behandlet OM en rapporterer, så tør/gidder jo enda færre si ifra. Det synes jeg er et skremmende perspektiv.

Jeg ante på forhånd hva jeg gikk til. Hadde lest om andre som har opplevd lignende. Men jeg trodde allikevel det skulle gå bra.

"Men det er jo DET som er stor del av problemet, jeg GREIER ikke legge det bak meg. Og jeg TØR ikke bearbeide det hos min nye psykolog, for jeg orker ikke bli avvist av han også."

Kanskje du kan snakke om dette med psykologen? At dere sammen kan se på forholdet deres i lys av denne episoden med den andre?

"Så et moment i det er at jeg har blitt påført ytterligere psykiske belastninger pga dette taushetspliktbruddet."

Dette handler jo egentlig ikke så mye om deg. Du er kun en tredjeperson i dette.

"Jeg VET hva de har foretatt seg vedr denne psykiateren. De har sendt et brev hvor det står at saken er avsluttet. Det gjaldt dette at han nektet meg journal, men etter noen måneder og et par brev fra Fylkeslegen fikk jeg den. Men 'avsluttet' betydde for Fylkeslegen hele saken. Og DET var ikke avtalt med meg."

Men du vet jo ikke hvilken dialog de hadde med behandler før de avsluttet saken.

"Jeg hadde jo også i tillegg til å få belyst dette med taushetsplikten, ønske om å få endret noe i journalen. De har nå ved å avslutte saken nektet meg det, uten at jeg i det hele tatt har sagt noe om hva dette dreide seg om."

Det kan jeg skjønne er slitsomt. Dreier det seg om helt vesentlige ting? Jeg tror det står mye rart i journaler rundt omkring, det betyr ikke at alle disse feilene er viktige å få oppklart.

"Jeg vet at jeg hadde hatt det best ved å legge det bak meg. Skulle ønske jeg kunne det. Men hvis INGEN orker si ifra om regel- og lovbrudd så sklir jo alt ut da. Når det blir kjent hvordan en blir behandlet OM en rapporterer, så tør/gidder jo enda færre si ifra. Det synes jeg er et skremmende perspektiv."

Men du har jo nettopp sagt ifra. Her er det nok ord mot ord og lite å gjøre. Og du er ikke "part" i denne saken heller. Fylkesmannen vet jo nå om dette hvis det skulle komme nye klager.

God helg,

[soleil]

Kan det være at du har rett på fri rettshjelp?

(Gratis advokat)

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Kan det være at du har rett på fri rettshjelp?

(Gratis advokat)

Nei, det har jeg dessverre ikke.

Er med i et par foreninger hvor det er gratis advokatbistand for medlemmene, men det gjelder fysiske lidelser, ikke psykiske.

Og egentlig, så synes selv jeg at å dra advokat inn i dette er litt vel drøyt. Det har jeg ikke lyst til.

Det jeg ønsker er bare å få plassert ansvar og skyld i denne saken, eller rettere sagt i den delen av den som ikke er behandlet. Pr. idag kan det oppfattes som om dette er plassert hos meg. Jeg opplevde det ganske sterkt som om Fylkeslegen oppfattet min siste henvendelse som utidig.

Derfor er det for meg uakseptabelt at dette er punktum i saken. Hvis ansvaret blir plassert der det hører hjemme, hos den som begikk taushetsbruddet, så kan jeg forhåpentligvis legge det bak meg. Jeg mener rett og slett han vurde få en skriftlig advarsel.

Det 'verste' i denne saken er jo at jeg i utgangspunktet var så naiv at jeg trodde Fylkeslegen ønsket å få beskjed om slike uregelmessigheter. At de anså det som en hjelp i jobben de har med å føre kontroll med helsetjenesten. SÅ naiv var jeg!

Min lærer innenfor helsefag sa det veldig treffende da jeg rådførte meg med henne i denne saken: Taushetsplikten er hellig. Dette er et alvorlig brudd på taushetsplikten. Du skal rapportere det. Faktisk så er vi avhengig av, om vi skal greie å opprettholde et godt fungerende og troverdig helsevesen, at det finnes slike som deg som tør å ta den belastningen det dessverre av og til er å ta opp slike problemer.

DET trøstet meg. Men det var før jeg kontaktet Fylkeslegen.

AT det er så stort sprik mellom hva de som utdanner helsepersonell lærer bort og hva Fylkeslegen praktiserer er jo et tankekors.

Et tankekors er det også at hjelpepleiere som jobber på et aldershjem forventer å få refs om det blir kjent at de har røpet at en bestemt person i det hele tatt er innlagt på pleiehjemmet. SÅ strengt oppfatter de taushetsplikten.

Det er heller ikke lov for ansatte på sykehus å røpe at en bestemt person er eller har vært innlagt der. Dette blir håndhevet strengt har jeg fått oppfattelsen av. Og jeg har inntrykk av at dette er alment kjent.

Derfor er jeg rett og slett OVERRASKET over at jeg i det hele tatt blir motarbeidet av Fylkeslegen i denne saken. Jeg synes saken er glassklar, og at den kvalifiserer til en advarsel - til rette vedkommende.

[En_Mamma]

Nei, det har jeg dessverre ikke.

Er med i et par foreninger hvor det er gratis advokatbistand for medlemmene, men det gjelder fysiske lidelser, ikke psykiske.

Og egentlig, så synes selv jeg at å dra advokat inn i dette er litt vel drøyt. Det har jeg ikke lyst til.

Det jeg ønsker er bare å få plassert ansvar og skyld i denne saken, eller rettere sagt i den delen av den som ikke er behandlet. Pr. idag kan det oppfattes som om dette er plassert hos meg. Jeg opplevde det ganske sterkt som om Fylkeslegen oppfattet min siste henvendelse som utidig.

Derfor er det for meg uakseptabelt at dette er punktum i saken. Hvis ansvaret blir plassert der det hører hjemme, hos den som begikk taushetsbruddet, så kan jeg forhåpentligvis legge det bak meg. Jeg mener rett og slett han vurde få en skriftlig advarsel.

Det 'verste' i denne saken er jo at jeg i utgangspunktet var så naiv at jeg trodde Fylkeslegen ønsket å få beskjed om slike uregelmessigheter. At de anså det som en hjelp i jobben de har med å føre kontroll med helsetjenesten. SÅ naiv var jeg!

Min lærer innenfor helsefag sa det veldig treffende da jeg rådførte meg med henne i denne saken: Taushetsplikten er hellig. Dette er et alvorlig brudd på taushetsplikten. Du skal rapportere det. Faktisk så er vi avhengig av, om vi skal greie å opprettholde et godt fungerende og troverdig helsevesen, at det finnes slike som deg som tør å ta den belastningen det dessverre av og til er å ta opp slike problemer.

DET trøstet meg. Men det var før jeg kontaktet Fylkeslegen.

AT det er så stort sprik mellom hva de som utdanner helsepersonell lærer bort og hva Fylkeslegen praktiserer er jo et tankekors.

Et tankekors er det også at hjelpepleiere som jobber på et aldershjem forventer å få refs om det blir kjent at de har røpet at en bestemt person i det hele tatt er innlagt på pleiehjemmet. SÅ strengt oppfatter de taushetsplikten.

Det er heller ikke lov for ansatte på sykehus å røpe at en bestemt person er eller har vært innlagt der. Dette blir håndhevet strengt har jeg fått oppfattelsen av. Og jeg har inntrykk av at dette er alment kjent.

Derfor er jeg rett og slett OVERRASKET over at jeg i det hele tatt blir motarbeidet av Fylkeslegen i denne saken. Jeg synes saken er glassklar, og at den kvalifiserer til en advarsel - til rette vedkommende.

Men hvis psykiateren fikk en skriftlig advarsel ville sannsynligvis ikke du få vite det?

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Her har du en link til deine rettigheter:

http://www.doktoronline.no/pub/news/31124552.html

Jeg skjønner ikke helt hva som er problemet ditt annet at du har en sak hos fylkeslegen ang brudd på taushetsplikt. Hva var det psykiateren din gjorde når han/hun brøt taushetsplikten? Var det veldig alvorlig, eller kunne dere to sette dere ned, bli enige om at det var en glipp og at det ikke bør skje igjen? Hvor lenge har du gått til denne psykiateren? Hvis det ikke er så veldig lenge, kunne du jo prøve å finne en annen psykiater som du kan stole på. De finnes de!

Det er synd at du føler at du ikke kommer noen vei og at du ikke blir tatt på alvor. Men er dette virkelig et så stort problem for deg at du ikke kommer deg videre? –Er det verdt det? Jeg bare spør, jeg. Kanskje har jeg ikke helt skjønt hva du sliter med.

Du lurte på om det ikke var muliga t vi to satte oss ned og snakket om det og løste det på den måten.

Det var DET jeg i utgangspunktet ønsket. Men psykiateren min avviste meg tvert når jeg presenterte han for min reaksjon på taushetsbruddet. Hans kommentar var: Da blir dette siste timen.

Jeg nektet, og truet meg til å få komme tilbake og snakke ut om saken med han. Det var jo også et sjokk og helt plutselig stå uten terapeut. Jeg hadde jo regnet med å få fortsette der til jeg hadde fått en ny en. Jeg fikk derfor trumfet gjennom to nye terapitimer, men det var nytteløst å diskutere saken. Han gikk helt i vranglås.

Så jeg trumfet igjennom at han ihvertfall måtte skrive ut noen beroligende piller til meg, så jeg skulle klare meg gjennom den første tiden. (Jeg reagerte mye sterkere på denne avvisningen enn jeg ville trodd.) Tidligere hadde han nektet å skrive ut slike medikamenter til meg, siden jeg var en 'misbrukerpersonlighet'. (Helt korrekt forøvrig.) Men nå fikk jeg plutselig en resept på Sobril stukket i hånda. Han tenkte vel at 'da holder den jævlige kjerringa kjeft og så er jeg kvitt problemet'.

Hele saken er egentlig ganske latterlig. Det burde vært nok med et brev til Fylkeslegen fra meg, og så en advarsel til psykiateren fra dem. Ferdig med den saken. Opp og avgjort. Skjønner ikke at Fylkeslegen rett og slett ikke bare kunne gjøre det. Da hadde de jo ikke brukt særlig mye tid på det. Men nå bruker jo jeg mye av tida deres. Tullete.

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Men hvis psykiateren fikk en skriftlig advarsel ville sannsynligvis ikke du få vite det?

Jo, for i slike saker får alle involverte kopi av alle brev fra Fylkeslegen i sakens anledning.

Jeg har fått kopi av brevet de sendte til han med beskjed om å skjerpe rutinene for utlevering av journal.

[En_Mamma]

Jo, for i slike saker får alle involverte kopi av alle brev fra Fylkeslegen i sakens anledning.

Jeg har fått kopi av brevet de sendte til han med beskjed om å skjerpe rutinene for utlevering av journal.

Ok. Men jeg tenkte på den andre saken der det ikke er du som er part - taushetspliktsbrudded.

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Ok. Men jeg tenkte på den andre saken der det ikke er du som er part - taushetspliktsbrudded.

Jeg er jo part i den saken da.

Før Fylkeslegen ble involvert besto denne saken av tre parter. En som leverte opplysninger (psykiateren), en som mottok opplysninger (meg) og en som ble omtalt (denne familien).

Problemet er jo at sistnevnte part ikke en gang VET at det finnes en slik sak. Da hadde DE sannsynligvis anmeldt det.

Mitt dilemma er:

Jeg vet at jeg kan få lagt dette bak meg ved å rett og slett involvere denne familien i saken. Da ville de overta ansvaret for den videre håndtering av saken. Det ville være en sak mellom dem og psykiateren. Og jeg kunne legge det bak meg.

Men jeg får meg ikke til å kontakte dem. Føler at jeg da letter mine egne byrder ved å påføre dem bekymringene istedet. Kanskje har de best av å ikke vite noe. Hvem vet? Siden de tydeligvis hadde store problemer, så er det jo ikke sikkert at de ville taklet det så godt. For alt jeg vet er de fortsatt pasienter hos denne psykiateren. Mye mulig det bare ville blitt enda mere styr og opprørte mennesker i denne saken.

Det er jo forresten et etisk dilemma det der. De som er hele grrunnen til at det er blitt en sak vet ikke om det. BØR de få vite det. At sensitive opplysninger om dem er levert ut. Og hvem skal i så fall ha ansvaret for at slikt skjer. Ikke vet jeg.

Men jeg synes ihvertfall IKKE det er godtatt at taushetsplikten blir brutt uten at det får konsekvenser.

Snakket forresten i går kveld med en ansatt på et aldershjem. Der var det full skjerping av taushetsplikten nå. Alle måtte skrive under ny taushetsplikterklæring. Det som hadde vært et tema der, var at det er enkelte organisasjoner som ved jul særlig, leverer ut blomster og gaver til sine medlemmer. Tidligere hadde disse organisasjonene på forespørsel fått opplysninger om hvem på avdelingen som var i posisjon tik å få gave. Hyggelig for en gammel skrott med en slik oppmerksomhet. DETTE var et brudd på taushetsplikten. Så heretter må organisasjonene oppspore sine gamle selv eller så får ikke de gamle noen gave mer.

Du kan jo også prøve å ringe et sykehus og få opplysninger om et familiemedlem du vet ligger der. De har ikke lov å si at de har dette mennesket der en gang.

Det er mye i loven om taushetsplikt som kan diskuteres. Det blir begått små brudd på denne loven hver dag. Og mye av det er ikke mer enn en kan leve med. Loven kan ikke håndheves til fulle allikevel.

Men akkurat den der med at det er utlevert sensitive opplysninger om en persons liv til noen som ikke skulle vite det, det pleier vanligvis å bli oppfattet som et så klart brudd at det ikke er noe å diskutere.

At noen har røpet at 90-årige Olga ligger akkurat på dette hjemmet slik at dama får seg en blomst til jul, DET hadde jeg derimot ikke sett på som et stort brudd. Men slike ting blir det pukket på rundt omkring. Tenk å bruke så mye krefter på slikt, og så bare føyse vekk et slikt klart brudd som det jeg var vitne til.

[En_Mamma]

Jeg er jo part i den saken da.

Før Fylkeslegen ble involvert besto denne saken av tre parter. En som leverte opplysninger (psykiateren), en som mottok opplysninger (meg) og en som ble omtalt (denne familien).

Problemet er jo at sistnevnte part ikke en gang VET at det finnes en slik sak. Da hadde DE sannsynligvis anmeldt det.

Mitt dilemma er:

Jeg vet at jeg kan få lagt dette bak meg ved å rett og slett involvere denne familien i saken. Da ville de overta ansvaret for den videre håndtering av saken. Det ville være en sak mellom dem og psykiateren. Og jeg kunne legge det bak meg.

Men jeg får meg ikke til å kontakte dem. Føler at jeg da letter mine egne byrder ved å påføre dem bekymringene istedet. Kanskje har de best av å ikke vite noe. Hvem vet? Siden de tydeligvis hadde store problemer, så er det jo ikke sikkert at de ville taklet det så godt. For alt jeg vet er de fortsatt pasienter hos denne psykiateren. Mye mulig det bare ville blitt enda mere styr og opprørte mennesker i denne saken.

Det er jo forresten et etisk dilemma det der. De som er hele grrunnen til at det er blitt en sak vet ikke om det. BØR de få vite det. At sensitive opplysninger om dem er levert ut. Og hvem skal i så fall ha ansvaret for at slikt skjer. Ikke vet jeg.

Men jeg synes ihvertfall IKKE det er godtatt at taushetsplikten blir brutt uten at det får konsekvenser.

Snakket forresten i går kveld med en ansatt på et aldershjem. Der var det full skjerping av taushetsplikten nå. Alle måtte skrive under ny taushetsplikterklæring. Det som hadde vært et tema der, var at det er enkelte organisasjoner som ved jul særlig, leverer ut blomster og gaver til sine medlemmer. Tidligere hadde disse organisasjonene på forespørsel fått opplysninger om hvem på avdelingen som var i posisjon tik å få gave. Hyggelig for en gammel skrott med en slik oppmerksomhet. DETTE var et brudd på taushetsplikten. Så heretter må organisasjonene oppspore sine gamle selv eller så får ikke de gamle noen gave mer.

Du kan jo også prøve å ringe et sykehus og få opplysninger om et familiemedlem du vet ligger der. De har ikke lov å si at de har dette mennesket der en gang.

Det er mye i loven om taushetsplikt som kan diskuteres. Det blir begått små brudd på denne loven hver dag. Og mye av det er ikke mer enn en kan leve med. Loven kan ikke håndheves til fulle allikevel.

Men akkurat den der med at det er utlevert sensitive opplysninger om en persons liv til noen som ikke skulle vite det, det pleier vanligvis å bli oppfattet som et så klart brudd at det ikke er noe å diskutere.

At noen har røpet at 90-årige Olga ligger akkurat på dette hjemmet slik at dama får seg en blomst til jul, DET hadde jeg derimot ikke sett på som et stort brudd. Men slike ting blir det pukket på rundt omkring. Tenk å bruke så mye krefter på slikt, og så bare føyse vekk et slikt klart brudd som det jeg var vitne til.

Hei igjen,

Jeg syns du argumenterer veldig godt og tydelig, og det er helt klart at du vet mye mer om dette enn meg. Håper du får svar fra noen som vet mer om dette.

Med de nevnte forbehold kan jeg fortsatt ikke se at du er part i denne saken selv om du altså var tilstede, men jeg ser jo at denne saken er spesiell da "fornærmede" ikke engang vet om den. Det må vel da være Fylkeslegen som skal ivareta den "fornærmedes" interesser?

Jeg mener ikke at man skal ta lett på slike taushetspliktsbrudd, da misforsto du meg. Likevel mener jeg fortsatt at det beste du kan gjøre er å legge denne saken bak deg da det her er ord mot ord og du tydeligvis ikke vinner frem.

vennlig hilsen,

[Kata1365380496]

Jeg er jo part i den saken da.

Før Fylkeslegen ble involvert besto denne saken av tre parter. En som leverte opplysninger (psykiateren), en som mottok opplysninger (meg) og en som ble omtalt (denne familien).

Problemet er jo at sistnevnte part ikke en gang VET at det finnes en slik sak. Da hadde DE sannsynligvis anmeldt det.

Mitt dilemma er:

Jeg vet at jeg kan få lagt dette bak meg ved å rett og slett involvere denne familien i saken. Da ville de overta ansvaret for den videre håndtering av saken. Det ville være en sak mellom dem og psykiateren. Og jeg kunne legge det bak meg.

Men jeg får meg ikke til å kontakte dem. Føler at jeg da letter mine egne byrder ved å påføre dem bekymringene istedet. Kanskje har de best av å ikke vite noe. Hvem vet? Siden de tydeligvis hadde store problemer, så er det jo ikke sikkert at de ville taklet det så godt. For alt jeg vet er de fortsatt pasienter hos denne psykiateren. Mye mulig det bare ville blitt enda mere styr og opprørte mennesker i denne saken.

Det er jo forresten et etisk dilemma det der. De som er hele grrunnen til at det er blitt en sak vet ikke om det. BØR de få vite det. At sensitive opplysninger om dem er levert ut. Og hvem skal i så fall ha ansvaret for at slikt skjer. Ikke vet jeg.

Men jeg synes ihvertfall IKKE det er godtatt at taushetsplikten blir brutt uten at det får konsekvenser.

Snakket forresten i går kveld med en ansatt på et aldershjem. Der var det full skjerping av taushetsplikten nå. Alle måtte skrive under ny taushetsplikterklæring. Det som hadde vært et tema der, var at det er enkelte organisasjoner som ved jul særlig, leverer ut blomster og gaver til sine medlemmer. Tidligere hadde disse organisasjonene på forespørsel fått opplysninger om hvem på avdelingen som var i posisjon tik å få gave. Hyggelig for en gammel skrott med en slik oppmerksomhet. DETTE var et brudd på taushetsplikten. Så heretter må organisasjonene oppspore sine gamle selv eller så får ikke de gamle noen gave mer.

Du kan jo også prøve å ringe et sykehus og få opplysninger om et familiemedlem du vet ligger der. De har ikke lov å si at de har dette mennesket der en gang.

Det er mye i loven om taushetsplikt som kan diskuteres. Det blir begått små brudd på denne loven hver dag. Og mye av det er ikke mer enn en kan leve med. Loven kan ikke håndheves til fulle allikevel.

Men akkurat den der med at det er utlevert sensitive opplysninger om en persons liv til noen som ikke skulle vite det, det pleier vanligvis å bli oppfattet som et så klart brudd at det ikke er noe å diskutere.

At noen har røpet at 90-årige Olga ligger akkurat på dette hjemmet slik at dama får seg en blomst til jul, DET hadde jeg derimot ikke sett på som et stort brudd. Men slike ting blir det pukket på rundt omkring. Tenk å bruke så mye krefter på slikt, og så bare føyse vekk et slikt klart brudd som det jeg var vitne til.

Etter lov om helsepersonell § 55 er det bare den som opplever at handlinger som er til skade for seg som har klageadgang. Antageligvis omfattes du ikke av bestemmelsen og anses ikke som "part" i en sak mot legen.Slik at en videre saksgang vil være et forhold mellom fylkeslegen og legen som du ikke har rett i innsyn i. Men når det er sagt har du helt sikkert påpekt et viktig problem. Lege og pasientforhold er basert på tillit. Og når man har hatt slike opplevelser som du har hatt, blir tilliten til behandleren mindre, slik at det er rimelig at du byttet behandler.

Lykke til videre!

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Etter lov om helsepersonell § 55 er det bare den som opplever at handlinger som er til skade for seg som har klageadgang. Antageligvis omfattes du ikke av bestemmelsen og anses ikke som "part" i en sak mot legen.Slik at en videre saksgang vil være et forhold mellom fylkeslegen og legen som du ikke har rett i innsyn i. Men når det er sagt har du helt sikkert påpekt et viktig problem. Lege og pasientforhold er basert på tillit. Og når man har hatt slike opplevelser som du har hatt, blir tilliten til behandleren mindre, slik at det er rimelig at du byttet behandler.

Lykke til videre!

Kan det virkelig stemme at det er bare den som har blitt omtalt som kan melde taushetspliktbrudd?

Da har jo taushetspliktloven meget begrenset verdi. For problemet er jo at ofte vet ikke den som blir omtalt at det har skjedd et brudd. Som i denne saken her. For å opprettholde tryggheten om at loven blir overholdt, er en jo da avhengig av at de som får opplysninger (som meg) flyr og sladrer til den som har blitt omtalt!

Jeg har ikke lyst til å være en slik sladrekjerring! Og svært få andre. Det vil altså si at det er fritt fram å lekke opplysninger, bare en passer på at den som er omtalt ikke får greie på det.

Jeg skal sjekke med Fylkeslegen om dette stemmer. Skjønner i såfall ikke hvorfor de ikke bare rett og slett har forklart meg at de henlegger saken pga denne paragrafen.

Hvis dette er tilfellet så tror jeg det må en lovendring til før en trygt kan utøse sine innerste sjelekvaler og hemmeligheter hos terapeutene. De maner jo til full åpenhet. Ellers kan de ikke hjelpe sies det.

Så HVIS dette medfører riktighet, så må det være et formidabelt tilbakeslag for psykiatrien. Første bud er trygghet for at opplysningene du gir ikke blir spredd rundt. Skal det faktisk anses som greit for meg at min psykiater ustraffet forteller om mine plager til en tredjeperson, bare ikke JEG får beskjed om det?

Hvis det er SLIK loven skal håndheves, så burde det bli et skikkelig rabalder i mediene så folk blir klar over tingenes tilstand. Må jo være et godt tema for et diskusjonsprogram på TV det der. (Er det noen fra TV2 eller NRK her? Det hadde faktisk vært veldig interessant å få det skikkelig gjennomdiskutert.)

Men jeg NEKTER å tro at det er slik. Men jeg har fått negative overraskelser før iløpet av min 'karriere' som pasient. Men jeg KAN liksom ikke helt greie å gi opp å troen på at rettferdighet og ærlighet vinner til slutt.

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Hei igjen,

Jeg syns du argumenterer veldig godt og tydelig, og det er helt klart at du vet mye mer om dette enn meg. Håper du får svar fra noen som vet mer om dette.

Med de nevnte forbehold kan jeg fortsatt ikke se at du er part i denne saken selv om du altså var tilstede, men jeg ser jo at denne saken er spesiell da "fornærmede" ikke engang vet om den. Det må vel da være Fylkeslegen som skal ivareta den "fornærmedes" interesser?

Jeg mener ikke at man skal ta lett på slike taushetspliktsbrudd, da misforsto du meg. Likevel mener jeg fortsatt at det beste du kan gjøre er å legge denne saken bak deg da det her er ord mot ord og du tydeligvis ikke vinner frem.

vennlig hilsen,

Jeg er takknemlig for alle innspill jeg får i denne saken jeg. Det har engasjert meg noe ganske kraftig (om du skulle være i tvil om det!).

Men det med ord mot ord. Egentlig så kan det vel bevises at jeg hadde time den dagen på det klokkeslettet. Og at fra det og det telefonnummeret kom det i samme tidsrom en samtale til dette kontoret. Så det kan vel da anses som sannsynlig at JEG ikke har diktet det ihvertfall.

Og DET er jo et stort dilemma, at det innen psykiatrien ofte er terapeutens troverdighet som veier tyngst. Det er lett å finne mange 'grunner' til å ikke tro på det pasienten sier.

Slike problemstillinger synes jeg er ganske interessante, og det burde bli diskutert mye oftere.

Det er TO personer tilstede i terapirommet. Hvis det blir begått overgrep, er det to som vet det, og pasienten har pga sakens natur (psykiatriske pasienter blir lett nedvurdert) lavest troverdighet. Hvordan skal det være MULIG å holde kontroll med at etiske retningslinjer blir fulgt da?

Du blir jo ikke akkurat takket når du prøver å si ifra...

[Kata1365380496]

Kan det virkelig stemme at det er bare den som har blitt omtalt som kan melde taushetspliktbrudd?

Da har jo taushetspliktloven meget begrenset verdi. For problemet er jo at ofte vet ikke den som blir omtalt at det har skjedd et brudd. Som i denne saken her. For å opprettholde tryggheten om at loven blir overholdt, er en jo da avhengig av at de som får opplysninger (som meg) flyr og sladrer til den som har blitt omtalt!

Jeg har ikke lyst til å være en slik sladrekjerring! Og svært få andre. Det vil altså si at det er fritt fram å lekke opplysninger, bare en passer på at den som er omtalt ikke får greie på det.

Jeg skal sjekke med Fylkeslegen om dette stemmer. Skjønner i såfall ikke hvorfor de ikke bare rett og slett har forklart meg at de henlegger saken pga denne paragrafen.

Hvis dette er tilfellet så tror jeg det må en lovendring til før en trygt kan utøse sine innerste sjelekvaler og hemmeligheter hos terapeutene. De maner jo til full åpenhet. Ellers kan de ikke hjelpe sies det.

Så HVIS dette medfører riktighet, så må det være et formidabelt tilbakeslag for psykiatrien. Første bud er trygghet for at opplysningene du gir ikke blir spredd rundt. Skal det faktisk anses som greit for meg at min psykiater ustraffet forteller om mine plager til en tredjeperson, bare ikke JEG får beskjed om det?

Hvis det er SLIK loven skal håndheves, så burde det bli et skikkelig rabalder i mediene så folk blir klar over tingenes tilstand. Må jo være et godt tema for et diskusjonsprogram på TV det der. (Er det noen fra TV2 eller NRK her? Det hadde faktisk vært veldig interessant å få det skikkelig gjennomdiskutert.)

Men jeg NEKTER å tro at det er slik. Men jeg har fått negative overraskelser før iløpet av min 'karriere' som pasient. Men jeg KAN liksom ikke helt greie å gi opp å troen på at rettferdighet og ærlighet vinner til slutt.

Du må huske på at også Fylkeslegen har taushetsplikt, overfor pasienter angående legen.De skal også verne de direkte berørte pasientene. Slik jeg forstår helsepersonelloven § 55 har Fylkeslegen bare adgang til å formidle info. til pasienter som er gjort direkte ulempe mot angående den konkrete saken. Det innebærer at Fylkeslegen kan ha behandlet saken ordentlig og tatt vare på rettsikkerheten til pasientene uten at du har blitt informert om dette.