hjelp

[u100062469]

Hva skal jeg gjøre???

Vokst opp med psykisk syke foreldre og mye problemer... Har aldri pratet om det, men latet som alt har vært ok. men nå takler jeg ikke og bære på alt lengre, samtidig som jeg fremdeles ikke greier å stole på folk,til å prate om minner og opplevelser....verken venner eller helsefolk.. hva skal jeg gjøre... takler snart ikke mere.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke mulig å få hjelp uten å stole på noen. Hva er det "de" ønsker å gjøre mot deg?

Den vanlige måten å gå frem på er å begynne hos fastlegen.

[u100062469]

Det er ikke mulig å få hjelp uten å stole på noen. Hva er det "de" ønsker å gjøre mot deg?

Den vanlige måten å gå frem på er å begynne hos fastlegen.

Hei igjen... Sorry at jeg maser, men har faktisk prøvd det allerede... Vært noen få ganger hos psykolog, men når han blir for "nærgående" på spørsmålene, får jeg helt sperre, og takler et ikke..

Blir kvalm og "svimmel"... Får lyst å fly ut døren... Er vel jeg som er helt teit...

har tusen spørsmål om ting som har skjedd ... null svar... Greier ikke alt dette lenger...

Har vel tenkt på ting jeg ikke burde tenke på og gjøre...

Hvorfor må tingene være så vanskelig? Er det bare jeg som er dum og ikke kan åpne meg?

[Gjest ikke undertegnet]

Hei igjen... Sorry at jeg maser, men har faktisk prøvd det allerede... Vært noen få ganger hos psykolog, men når han blir for "nærgående" på spørsmålene, får jeg helt sperre, og takler et ikke..

Blir kvalm og "svimmel"... Får lyst å fly ut døren... Er vel jeg som er helt teit...

har tusen spørsmål om ting som har skjedd ... null svar... Greier ikke alt dette lenger...

Har vel tenkt på ting jeg ikke burde tenke på og gjøre...

Hvorfor må tingene være så vanskelig? Er det bare jeg som er dum og ikke kan åpne meg?

Har du fortalt psykologen DETTE da? AT du har slike problemer med å prate. Det er viktig at han får vite det.

Det TAR ofte lang tid før en kommer skikkelig igang med å være åpen når en har udnertrykt vanskelige ting så lenge som du har gjort.

[u100062469]

Har du fortalt psykologen DETTE da? AT du har slike problemer med å prate. Det er viktig at han får vite det.

Det TAR ofte lang tid før en kommer skikkelig igang med å være åpen når en har udnertrykt vanskelige ting så lenge som du har gjort.

Hei! ja, har sagt det til han... men d går ikke noe bedre av den grunn...

[Gjest MammyBlue]

Hei! ja, har sagt det til han... men d går ikke noe bedre av den grunn...

Om og om igjen har jeg sett her på DOLs spalte om psykiatri følgende: folk sier de ikke kan åpne seg for psykologen, at de blir svimle, kvalme, blacker ut, at de slutter behandlingen av den grunnen osv. For mange er det akkurat sånn å gå til samtaleterapi eller hva det kalles. Det GÅR inn i de vonde tingene, det ER vanskelig, tilnærmet umulig å snakke om osv. Det er som å si at man blir våt når det regner! Jeg har hatt det sånn, i lange perioder, i en veldig lang behandling. Jeg HATET det, men jeg sluttet ikke. Jeg sa det - av og til - til behandler, og han hørte jo hva jeg sa, men hva skulle han gjøre? Han er der for å spørre, grave. Jeg ville bli ferdig med det, bli "frisk". Det var jeg som måtte holde ut. Det ER fryktelig når man kommer borti det som er verst, mest gjemt, det man ikke vil eller kan huske. Men så er det bare å tumle ut etter endt time, komme seg og gå på igjen neste gang! Veldig mange med skikkelige problemer har det sånn når det skal graves i. ("Visst gjör det ont när knoppar brister, varför skulle annars våren tveka så")

Hold ut, hold ut!

[Gjest ikke undertegnet]

Om og om igjen har jeg sett her på DOLs spalte om psykiatri følgende: folk sier de ikke kan åpne seg for psykologen, at de blir svimle, kvalme, blacker ut, at de slutter behandlingen av den grunnen osv. For mange er det akkurat sånn å gå til samtaleterapi eller hva det kalles. Det GÅR inn i de vonde tingene, det ER vanskelig, tilnærmet umulig å snakke om osv. Det er som å si at man blir våt når det regner! Jeg har hatt det sånn, i lange perioder, i en veldig lang behandling. Jeg HATET det, men jeg sluttet ikke. Jeg sa det - av og til - til behandler, og han hørte jo hva jeg sa, men hva skulle han gjøre? Han er der for å spørre, grave. Jeg ville bli ferdig med det, bli "frisk". Det var jeg som måtte holde ut. Det ER fryktelig når man kommer borti det som er verst, mest gjemt, det man ikke vil eller kan huske. Men så er det bare å tumle ut etter endt time, komme seg og gå på igjen neste gang! Veldig mange med skikkelige problemer har det sånn når det skal graves i. ("Visst gjör det ont när knoppar brister, varför skulle annars våren tveka så")

Hold ut, hold ut!

Du sa noe om at terapeuten spør og graver. Hadde du en slik terapeut? Da misunner jeg deg. Jeg får aldri den drahjelpen. Han hører liksom bare på meg og kommenterer det jeg sier. Han hjelper meg ikke ved å liksom hjelpe til å dra tingut av meg. Det er så slitsomt, for det er lettere å svare på et direkte spørsmål om et vanskelig tema, enn det er å ta opp det vanskelige selv.

Det jeg mener er at jeg gir stikkordet på en måte. Fordi jeg håper han da skulle (nettopp) spørre og grave. Men neida, og derfor får jeg ikke sagt det det jeg skal. Jeg tror jeg hadde en trengt en terapeut som litt mer brukte spør-og-grav tenknikken. Men egentlig har jeg inntrykk av at svært få jobber på den måten. Eller?

[Gjest nicknak]

Du sa noe om at terapeuten spør og graver. Hadde du en slik terapeut? Da misunner jeg deg. Jeg får aldri den drahjelpen. Han hører liksom bare på meg og kommenterer det jeg sier. Han hjelper meg ikke ved å liksom hjelpe til å dra tingut av meg. Det er så slitsomt, for det er lettere å svare på et direkte spørsmål om et vanskelig tema, enn det er å ta opp det vanskelige selv.

Det jeg mener er at jeg gir stikkordet på en måte. Fordi jeg håper han da skulle (nettopp) spørre og grave. Men neida, og derfor får jeg ikke sagt det det jeg skal. Jeg tror jeg hadde en trengt en terapeut som litt mer brukte spør-og-grav tenknikken. Men egentlig har jeg inntrykk av at svært få jobber på den måten. Eller?

Enig med deg.

Hva er vitsen med en terapeut som bare sitter der og venter på hva du skal si. Etter to år med kaffeslabberas fant jeg ut at det var bortkastet. Hun spurte ikke om noen ting og hver gang jeg startet på det jeg synes var vanskelig, svarte hun nei, sier du det. Er du sikker og det har jeg aldri opplevd.

Det stoppet meg fra å si mer om den tingen. Så nå er jeg på jakt etter en ny eller dvs jeg venter på en timeavtale på poliklinikken.

[u100062469]

Enig med deg.

Hva er vitsen med en terapeut som bare sitter der og venter på hva du skal si. Etter to år med kaffeslabberas fant jeg ut at det var bortkastet. Hun spurte ikke om noen ting og hver gang jeg startet på det jeg synes var vanskelig, svarte hun nei, sier du det. Er du sikker og det har jeg aldri opplevd.

Det stoppet meg fra å si mer om den tingen. Så nå er jeg på jakt etter en ny eller dvs jeg venter på en timeavtale på poliklinikken.

Ja, det er jeg enig i...Det er lettere og gå til en terapeut som spør og graver enn en som nesten ikke sier et ord ... på den måten er jeg heldig med "min" Han fant vel ut at skal vi ha noe og prate om må han ta initiativet... Har vært et par ganger jeg ikke har kommet til timen...( vet det er dorlig av meg...men har bare ikke orket...)da har jeg fått telefon med en gang om hvordan det går osv. så psykologen bryr seg!! Vet jeg er heldig på den måten...!

Problemet er bare det at jeg takler ikke alt dette styret... har mest lyst å slenge dyna over huet og bli der, eller ting som verre er...

Så jeg vet ikke jeg.... Høres vel ut som jeg ikke gidder og prøve, men har faktisk prøvd så godt jeg kan...

[Mimmy]

Ja, det er jeg enig i...Det er lettere og gå til en terapeut som spør og graver enn en som nesten ikke sier et ord ... på den måten er jeg heldig med "min" Han fant vel ut at skal vi ha noe og prate om må han ta initiativet... Har vært et par ganger jeg ikke har kommet til timen...( vet det er dorlig av meg...men har bare ikke orket...)da har jeg fått telefon med en gang om hvordan det går osv. så psykologen bryr seg!! Vet jeg er heldig på den måten...!

Problemet er bare det at jeg takler ikke alt dette styret... har mest lyst å slenge dyna over huet og bli der, eller ting som verre er...

Så jeg vet ikke jeg.... Høres vel ut som jeg ikke gidder og prøve, men har faktisk prøvd så godt jeg kan...

Dersom man sier at man har prøvd så godt man kan, så kan det nettopp tyde på det motsatte. Man lager sperrer, og forsvaret blir at "jammen, jeg gjorde jo så godt jeg kunne". Jeg har også vært, og er i den situasjonen at jeg "prøver så godt jeg kan", men jeg vet jo at det ikke alltid er tilfellet. Det er vanskelig å åpne seg, men kan du spørre psykologen din om alternative metoder for å få til nettopp dette? Hun/han kan kanskje spørre og grave, kan foreslå ting som du kan svare på, osv.

[Gjest fortsatt ikke undertegnet]

Det er ikke mulig å få hjelp uten å stole på noen. Hva er det "de" ønsker å gjøre mot deg?

Den vanlige måten å gå frem på er å begynne hos fastlegen.

Jeg har fulgt ditt råd om å være åpen om mine tanker og problemer, og også ditt råd om å ta opp vanskelige ting som oppstår i terapien med behandler. Åpenheten har jeg hatt overfor lege, terapeut, trygdekontor og aetat.

Mitt inntrykk er at så godt som ingen ansatte innenfor helsevesenet vil diskutere SIN EGEN direkte rolle i behandlingen av deg som pasient. Min erfaring har dessverre vært at det har vært til skade for meg å være åpen. En merker helt tydelig at enkelte innen behandlingsapparatet forandrer holdning til deg i negativ retning.

Dette må også være gjengs erfaring for andre pasienter, for jeg har fått det råd av andre som har lang fartstid som pasient at åpenhet og ærlighet ofte bare skader egen sak. Så tenk på hva du forteller sier de. Trist.

Jeg har også fulgt ditt råd om at alt kan tas opp med behandler, også vansker i relasjonen mellom vedkommende og pasienten.

Hvordan det gikk kan du lese mer om i tråden under; 'Saksgang hos Fylkeslegen'. Hvis du er interessert.

Min grunntro er at ærlighet lønner seg og at rettferdigheten seirer til slutt, men denne troen har fått seg noen kraftige skudd for baugen.