er jeg alene?

[Gjest letti_mia]

jeg vet ikke hva jeg vil...

ikke med livet mitt, ikke med noe som helst.. mye av tiden går jeg bare å gleder meg til å dø, noe som sannsynligvis vil ta tid med tanke på at jeg bare er 18 år...

samtidig så har jeg et fantastisk liv, som jeg ikke tror kunne vært bedre.. det er bare det at tanken på døden frister slik. det å kunne forsvinne helt, og ikke bli betraktet av andre..å kunne slappe av, å ikke ha noen former for bekymringer liksom..

jeg vet jeg ikke har rett til å klage. jeg har familie, kjæreste og masse gode venner. likevel er det som om noe mangler: meg selv! jeg vet ikke engang om jeg noensinne er glad, eller om jeg bare later som!

jeg har hatt bulimi 2 år nå, og nylig fant familien min dette ut. ikke vellykket, for nå orker jeg ikke å se på dem. langt mindre være i samme rom som dem. føler at alle vet det, og de har ingenting med det! jeg må selv få ha kontroll. selvom det er det jeg ikke har.. jeg klarer ikke å slutte, bulimien er nemlig ikke bare en del av meg, den er selve meg.

jeg lurte på om noen vet hvordan jeg kan få hjelp? de der støttegruppene er bare tull, og sier ingenting konkret om hjelp..

er det normalt å bare ønske å forsvinne? jeg dagdrømmer om å bli usynlig. å bare forsvinne, bli tynnere å tynnere, mer å mer gjennomsiktig til jeg bare en dag er borte. da vil ingen savne meg, eller lide fordi jeg har det vondt. jeg ønsker ikke medlidenhet, vet ikke hva det er jeg ønsker..

tror jeg holder på å bli gal..snakker med meg selv, særlig snille ting er det heller ikke jeg har å si..

er det noen som forstår hvordan jeg har det der ute? gir jeg i det hele tatt mening?

[petrine22]

jeg tror du ville hatt god hjelp i en psykolog eller psykiater! dette er for mye vonde tanker for en attenåring å takle selv! jo fortere du får hjelp jo bedre!

[Mimmy]

Du er aldri alene. Selv om du hverken hadde familie, venner, slekt, medelever eller noen andre, så ville du allikevel ikke være alene. Du ville alltid ha deg selv, og alle mulighetene som ligger i det, blant annet til å få nye venner. Nå har du jo sagt at du har både venner og familie, og de ville savne deg veldig dersom du ikke var der. Du kan snakke med legen din om å få henvisning til psykolog/psykiater, dersom du ikke er i behandling for tiden.

[Thuringwethill]

Hei.

Du er ikke alene. Tror Mimmy og petrine har rett i at du bør oppsøke hjelp. Hvis ikke kan du risikere å ende opp alene. Det er lett å isolere seg når man er deprimert (ihvertfall har jeg det sånn), og da er man inne i en ond sirkel det ikke altid er så lett å komme ut av. Isolasjon gi næring til masse "dårlige" tanker og skyldfølelse.

Bruk kjæresten din som støtte, og snakk med han dersom det er mulig. Psykiske problemer kan tære istykker hele forholdet dersom det blir fortiet.

Vet at ord er mager trøst, men lykke til uansett.