Kjenner du noen som tror på kjærligheten og hvor mye tror du selv på kjærligheten på en skala fra 1 til 10??

[AnonymBruker 84 483 3 056]

På en måte kanskje bare et grusomt spørsmål???

For meg selv er svaret min mor og på det jevne 8 på terningen men det svinger veldig uten at jeg engang vet helt hvorfor??

Anonymkode: a1bdc...860

[Gargamel 4 846 1 335]

Det er et uklart spørsmål, men hvis jeg skal svare uten å overtenke vil jeg si jeg er 60% "tro på Kjærligheten" og 40% kynisk. Har nok vært nede i 20/80 i dårlige perioder.

I enn ny forelskelse (veldig lenge siden) er det 90% hodeløs tro på kjærligheten og 10% kynisk. Den lille kyniske delen som stiller kritiske spørsmål er aldri helt borte hos meg.

[Andreaswell 1 571 308]

Jeg tror 100% på kjærligheten.

[Lillemus 70 622 1 057]

Hva de rundt meg gjør vet jeg ikke, men jeg tror 100% på kjærligheten jeg også.  

[BamseLiten 857 113]

100% 

Hvis det ikke er hundre så er det ikke ekte kjærlighet er min erfaring.

[kovakova 864 70]

Har ikke trua

[AnonymBruker 84 483 3 056]

Jeg tror 0%.

Anonymkode: 86beb...6e5

[AnonymBruker 84 483 3 056]

jeg vet at jeg er elsket 100%. Ofte har jeg problemer med å forstå det eller ta imot det. Syns ikke jeg fortjener det og strever med å elske meg selv ... Noen ganger ser jeg det ikke fordi det er så mange ulike måter å utrykke kjærlighet på. Tror både foreldre og ektefelle har vist meg kjærlighet uten at jeg har følt det slik. Dessuten tror jeg de fleste som har født barn vet hva kjærlighet er.... 

i min tale i bryllupet til min mann og meg sa jeg:" elsk meg mest når jeg fortjener det minst ". Nå da jeg er psyk, litt overvektig og ikke alltid så enkel å leve med trenger jeg å bli elsket mer enn noen gang. Og kjærligheten holder etter 30 år. 

Ja jeg tror på kjærligheten .

Anonymkode: 21b0f...e4c

[Gargamel 4 846 1 335]

Jeg er litt usikker på spørsmålet. Kjærlighet til egne barn er nærmest betingelsesløs, og tåler nesten alt. Jeg ville sagt at den var 100%.

Kjærlighet mellom mann og kvinne.......eh. Det er sterke følelser inne i bildet som gjør at folk tåler og holder ut mye, men det er vel ikke helt sånn at man blir elsket til evig tid uansett hva man gjør. Følelsene blir påvirket av arbeidsfordeling i hjemmet, ulik sexlyst, økonomi, misforståelser, stress, ulik personlighet, og mye rart.

Mange som blir skilt var nok100% sikre den dagen de sa ja til å gifte seg. I ettertid er mange flinke til å glemme de bra tidene og huske det dårlige for å rasjonalisere sitt eget valg. Den nye, perfekte kjæresten er som regel noen andres "håpløse, egoistiske ex". Artig å tenke på. Jeg tror mange skilte finner en partner de passer bedre sammen med, men poenget mitt er at kjærligheten er en smule flyktig.

Synd å være den kyniske her, men jeg har i alle fall 60% trua. Det er bedre enn 0% som andre svarer.

[AnonymBruker 84 483 3 056]

3%

Anonymkode: 770b3...590

[yellow ledbetter 382 108]

47 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg er litt usikker på spørsmålet. Kjærlighet til egne barn er nærmest betingelsesløs, og tåler nesten alt. Jeg ville sagt at den var 100%.

Kjærlighet mellom mann og kvinne.......eh. Det er sterke følelser inne i bildet som gjør at folk tåler og holder ut mye, men det er vel ikke helt sånn at man blir elsket til evig tid uansett hva man gjør. Følelsene blir påvirket av arbeidsfordeling i hjemmet, ulik sexlyst, økonomi, misforståelser, stress, ulik personlighet, og mye rart.

Mange som blir skilt var nok100% sikre den dagen de sa ja til å gifte seg. I ettertid er mange flinke til å glemme de bra tidene og huske det dårlige for å rasjonalisere sitt eget valg. Den nye, perfekte kjæresten er som regel noen andres "håpløse, egoistiske ex". Artig å tenke på. Jeg tror mange skilte finner en partner de passer bedre sammen med, men poenget mitt er at kjærligheten er en smule flyktig.

Synd å være den kyniske her, men jeg har i alle fall 60% trua. Det er bedre enn 0% som andre svarer.

Jeg kan vel skrive under på det meste av dette, bortsett fra prosentregninga. Den tør jeg ikke prøve meg på.

[Andreaswell 1 571 308]

53 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg er litt usikker på spørsmålet. Kjærlighet til egne barn er nærmest betingelsesløs, og tåler nesten alt. Jeg ville sagt at den var 100%.

Kjærlighet mellom mann og kvinne.......eh. Det er sterke følelser inne i bildet som gjør at folk tåler og holder ut mye, men det er vel ikke helt sånn at man blir elsket til evig tid uansett hva man gjør. Følelsene blir påvirket av arbeidsfordeling i hjemmet, ulik sexlyst, økonomi, misforståelser, stress, ulik personlighet, og mye rart.

Mange som blir skilt var nok100% sikre den dagen de sa ja til å gifte seg. I ettertid er mange flinke til å glemme de bra tidene og huske det dårlige for å rasjonalisere sitt eget valg. Den nye, perfekte kjæresten er som regel noen andres "håpløse, egoistiske ex". Artig å tenke på. Jeg tror mange skilte finner en partner de passer bedre sammen med, men poenget mitt er at kjærligheten er en smule flyktig.

Synd å være den kyniske her, men jeg har i alle fall 60% trua. Det er bedre enn 0% som andre svarer.

Mange som blir skilt kan fortsatt elske hverandre (100%) (?) Er ofte andre ting som gjør at noen skiller seg. 

Jeg tror ikke kjærligheten (følelsen) blir påvirket av de faktorene du nevner, men andre følelser enn kjærligheten kan jeg nok si meg enig i. 

Mulig rotete svar, klarer ikke å formulere meg i dag.

[AnonymBruker 84 483 3 056]

Tenker at mange ikke egentlig vet hva kjærlighet er. Hørte en tale om det en gang . De sier at " størst av alt er kjærligheten" men googler man ordet kjærlighet står det fint lite om hva det er. Noe tenker kanskje bare på forelskelse og erotiske , romantiske følelser. De følelsene kan gjerne komme og gå .... Og man kan si at kjærligheten tok slutt. Den guddommelige kjærlighet ( for de som tror på det) og kjærlighet mellom foreldre og barn er noe annet ... 

Det var en som sa at " love looks like something". Det at man er trofast , står sammen , viser respekt , er tolmodig med hverandre , stiller opp og hjelper til, deler av sin tid og sine ressurser, lytter oppmerksomt, oppmuntrer , setter grenser  , lar andre få skinne  osv osv er også tegn på kjærlighet. 

Anonymkode: 21b0f...e4c

[Kalevaala 2 478 177]

Ja, jeg kjenner flere som tror på kjærligheten, og selv tror jeg 100%.

[Kayia 3 851 531]

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke tror på kjærligheten (i betydningen "finnes kjærlighet?"), og jeg gjør det samme. Siden jeg har opplevd kjærlighet i ulike former gjennom hele livet vil jeg faktisk ikke bare si at jeg tror på kjærlighet, jeg VET at kjærlighet finnes, vedvarer og påvirker hodet og livet  

Jeg skjønner ikke helt skaleringen fra 1-10, enten tror man vel på kjærligheten ellers gjør man det ikke?

Endret Mai 31 av Kayia

[Lillemus 70 622 1 057]

3 timer siden, Gargamel skrev:

Den nye, perfekte kjæresten er som regel noen andres "håpløse, egoistiske ex". 

Godt sagt.  Det gjelder jo en selv også.  

[AnonymBruker 84 483 3 056]

Ekte kjærlighet? 100%

Anonymkode: 16a60...c34

[Gondor 3 867 156]

Jeg tror på kjærligheten, men at det er viktig å huske på at "å elske" er et verb. Nytter ikke med vakre ord hvis det ikke er handling bak.

[Gargamel 4 846 1 335]

12 timer siden, Kayia skrev:

 

Jeg skjønner ikke helt skaleringen fra 1-10, enten tror man vel på kjærligheten ellers gjør man det ikke?

Jeg tolket det som om man mener det er en kraft man kan stole på. Litt som spørsmålet: "tror du på kapitalismen". Der kan man gjerne gradere svaret.

14 timer siden, Andreaswell skrev:

Mange som blir skilt kan fortsatt elske hverandre (100%) (?) Er ofte andre ting som gjør at noen skiller seg. 

Sånt skjønner jeg ikke. Jeg tror gjerne det henger igjen noen gode følelser, men 100%? Kanskje noen ikke klarer å snakke om negative følelser, tenker jeg.

1 time siden, Gondor skrev:

Jeg tror på kjærligheten, men at det er viktig å huske på at "å elske" er et verb. Nytter ikke med vakre ord hvis det ikke er handling bak.

Helt enig:-) Jeg tror på å satse 100%.

[påskelilje 4 188 1 004]

Jeg tror på kjærligheten i den forstand at jeg tror at det finnes kjærlighet mellom mennesker, og jeg tror både at jeg er elsket og at jeg elsker. Men jeg har vel ikke tro på at jeg har funnet den eneste rette i hele verden, og at jeg kun er lykkelig sammen med ham. Jeg tror kjærligheten mellom to voksne i et parforhold er avhengig av at de tar aktive valg om å gjøre gode ting for hverandre, og det må være gjensidig - lykkerusen en har som nyforelsket er deilig, men den varer ikke hele livet. En kan få glimt av den rusen gjennom hele livet, men kjærligheten er noe dypere som ligger der under overflaten, men som kan forsvinne dersom en ikke passer på den og gir den næring.

Kjærligheten til egne barn er mye mer betingelsesløst, den tror jeg vil være til stede hele livet. Jeg ville ha ofret veldig mye for at mine barn skulle få det bra - mer enn jeg ville ha ofret for mannen min. Jeg kunne nok fint klare meg uten mannen min, men et liv der barna mine ikke ville ha kontakt med meg, ville vært veldig trist.

Vet ikke om det var dette du mente?