Identitetskrise/forstyrrelse?

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går bra. Jeg ville bare hjelpe. Jeg har det ikke noe bra for tiden fordi jeg opplever å være til bry for andre, og da ble det for mye for meg når jeg opplevde å være til bry her også. Sender en beklagelse tilbake for min reaksjon. 

Anonymkode: 431af...76c

Det går helt bra❤forstår hvordan du har det. Har det sånn jeg og. Det er veldig vondt😔❤

Anonymkode: 7fa1f...744

[AnonymBruker]

På 24.2.2018 den 11.17, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg skremmende godt igjen i det du beskriver. Som anonym under her, er det først og fremst i relasjon til behandler det kommer til uttrykk. Har gått lenge i terapi, men det er i løpet av de siste månedene dette har skjedd. Tidligere har jeg tviholdt på fornektelse og prøvd å late som om jeg er/har det bedre enn jeg er/har det. Nå er det liksom bare aske og tomhet igjen av det og den jeg trodde jeg var. Håpet er at det kan komme noe godt ut av dette på sikt. Kanskje det falske og fornektelsen må vekk først, for å gi plass til noe bedre? Det er i hvert fall en skremmende og vond plass å være.

Kanskje Motorprøysen har noen betraktninger eller råd å dele med oss!🙏🏻

Anonymkode: 2372c...6fb

Det er absolutt en skremmende plass å være. Kanskje må de falske vekk, så kommer det noe bedre etterpå? Jeg leter og leter etter noe som kan "redde meg", men finner ingenting. Vet ikke hvordan bli bedre eller "meg selv", hva det nå enn er. Trenger mer hjelp men vet ikke hvordan eller hva. Takk for at du deler dine erfaringer❤

Anonymkode: 7fa1f...744

[AnonymBruker]

På 24.2.2018 den 9.04, AnonymBruker skrev:

Hva med kompleks PTSD? Det ligner på broderline. Kjenner meg igjen i dette, men det har vært overfor behandler og ikke andre:

«Og sambo river av meg masken. Fordi mine strategier og oppføesel ikke er akseptable. Så masken faller og nå vet jeg ikke hva eller hvem jeg er, hvordsn oppføre meg, hva jeg skal si osv...alt føles feil....finner ikke "meg selv" hva nå enn det betyr...

Jeg er egentlig ensom. Er egentlig veldig sårbar, oversensitiv. Forvirret, kaotisk, mistenksom, mistroisk, stoler ikke på noen, isolerer meg.»

 

Anonymkode: 431af...76c

Som å lese om meg selv. Kunne ønske jeg fikk diagnosen k-ptsd, da hadde jeg kanskje fått mer hjelp. Det er vondt dette. 

Anonymkode: 7fa1f...744

[AnonymBruker]

På 24.2.2018 den 10.58, motorPrøysen skrev:

Jeg syns ikke det er så viktig hva slags merkelapp man setter på problemene dine. Har du vært i psykoterapi over en viss tid? 

Har gått i kognitiv terapi men vet ikke om det førte til mer selvaksept. Heller kanskje det motsatte.

Anonymkode: 7fa1f...744

[AnonymBruker]

På 24.2.2018 den 12.27, AnonymBruker skrev:

Kan legge til at jeg som en del av mitt forsvar ikke har tillatt meg meg å føle det jeg føler,  eller være den jeg er. Det er som om jeg ikke har lov til det. Det er liksom bare «feil». Og da blir jeg «feil», som føler og tenker det jeg gjør. Og jeg vil ikke, tør ikke, «være feil». Jeg kan med min voksne del se at dette er absurd, men det føles reelt. Som om jeg ikke kan tillate meg å være menneskelig, med normale feil og svakheter. Har i stedet strebet etter skyhøye idealer som er umulige å nå. Tidligere teod

Anonymkode: 2372c...6fb

Skyhøye idealer her og...det er vanvittig slitsomt...kjenner jeg spenner enhver muskel nesten hele døgnet, holder pusten til jeg blir svimmel og dårlig. Fornekter meg selv, får panikk hvis jeg ikke gjør det. Alt meg er feil. Er vel et slags forsvar ja...det er veldig farlig å ha kontakt med følelser å ha tillit til andre😢

Anonymkode: 7fa1f...744

[AnonymBruker]

På 24.2.2018 den 19.56, AnonymBruker skrev:

Du har fått svar av en ekspert - motorprøysen skal visstnok være en ekspert. Lykke til videre, håper du kommer deg videre du også  

Anonymkode: 431af...76c

Takk for det😊ønsker deg masse lykke til. Veldig interessant svar fra Motorprøysen. Ga meg mange aha-opplevelser.

Anonymkode: 7fa1f...744

[AnonymBruker]

På 25.2.2018 den 13.18, AnonymBruker skrev:

Jeg leste hi og de andre svarene under, og har lyst å kommentere akkurat det der med å være segselv falsk/ikke falsk osv, identitets»krise». Er der selv litt no. Og jeg vet ar før jeg datt inn i denne alvorlige depressjonen jeg er i no, så visste jeg mine verdier. som motorprøysen beskriver i innlegget sitt ang dette med tilpassing, så er dette noe som går naturlig og ikke blir stilt så mye spm ved når man er «frisk» føler jeg, men når maner psyk så analyserer man alt. Er mitt inntrykk hvertfall.

Jeg har lagt merke til på Facebook f.eks at folk som sliter, stiller ofte seg kritisk til verden, messkeheten, hvordan vi behandler hverandre osv. Ift quotes som legges ut, bilder, etc. Mye følelsesrelaterte ting som i og for seg kan være sant, men friske(re) personer ikke bruker så mye energi på. Litt vanskelig å forklare, men dette er noe jeg værtfall har lagt merke til. Når jeg var friskere så var jeg mindre kritisk og hang meg ikke opp i slike ting man ikke får gjort så mye med. Mens no når jeg er psyk så stiller jeg spm ved alt og alle inkl. megselv. Er mindre rasjonell i tankegangen og i overkant mye mer styr av følelser. 

Selv om jeg føler meg helt lost og lurer på hvor i all verden veien videre går herfra. Så er jeg klar på en ting. Jeg skal gjøre alt i min makt for å bli friskere, for det er min livsoppgave. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er, men det skal jeg finne ut av. Jeg er også mistroisk mot andre og isolerer meg, er under utredning, men av det jeg foreløpig har funnet ut av selv er at jeg tror at jeg også kan slite med borderline. Det er så mye i den diagnosen som minner om det jeg sliter med. Men uansett så «er» man ingen diagnose. Man er ett menneske som alle andre som har like mye rett til å leve og eksistere og fungere i denne verden som alle andre. Jeg tror bare man er nødt å senke kravene til segselv til ett nivå en kan leve med. Sette grenser for segselv og på en eller annen måte lære å akseptere at vi som alle andre må ha grenser for hva som er Ok og hva som ikke er Ok. F.eks. med angst medisin kan jeg  delta på ulike arrangement, men jeg må akseptere at jeg foreløpig (og kanskje for alltid, men det får tiden vise) må fokusere på oppgavene som skal gjøres og mindre på det sosiale. Jeg kan ikke forvente av megselv at det sosiale skal gå fint, når jeg må erkjenne at det ikke gjør det. For jeg er ikke så stødig på det sosiale «skuespillet» blandet fremmede eller folk jeg bare vet litt hvem er. Småprating fungerer jeg dårlig på og må bare snike meg unna der jeg kan. Når jeg var friskere så så jeg ikke på dette som ett sosialt skuespill, jeg så på det som å være sosial og bli kjent med andre som er en helt naturlig ting.  Følelser og mistenksomhet/grenser til paranoia er noe jeg trenger hjelp til for å jekke ned. For følelsene ligger  helt på «utsiden» av meg, blottet og påvirker hvordan jeg uttrykker meg. Jeg er veldig impulsiv ift det og tenker ikke før jeg snakker ev. lar vær å si noe som helst i frykt for hva som vil komme ut. 

Jeg har opplevd mye vondt både i barndom og i voksen liv, og selv om jeg har havnet i en dyp depresjon no så kan jeg ikke se på megselv som ett offer, for da har jeg tapt føler jeg. Jeg kan ikke gjøre noe med fortiden, for det er som det er. Jeg må ta ansvar for mitt eget liv og det hjelper ikke for meg å skylde på noen og være bitter (noe jeg kan gjøre til tider, men hva hjelper det?) Jeg må finne ut hvordan jeg kan leve ett godt liv, men da må jeg gjøre noen vesentlige endringer og ta noen valg og dette er noe jeg skal utnytte behandleren min til å hjelpe meg å finne ut av, men svaret ligger hos meg tror jeg så setter ikke min fulle lit til behandler, men at han kan hjelpe meg ift det. 

Jeg er absolutt ikke klar for noe forhold slik jeg har det no, men jeg føler med deg ift hvordan utfordringene du har med samboeren din. Jeg mener å ha lest noe om tips og råd ift hvordan håndtere ulike utfordringer når man har borderline i ett forhold på «si det med ord» mental helse sin nettside. 

Ang. det å ikke vite hvem man er lenger, så kan jeg anbefale «head-space» meditasjons app. For å roe ned tanker og stress. Kanskje begynne å skrive en liste og kategoriser ting du liker og ikke liker. Du trenger ikke fylle ut alt med en gang, men ta for deg én ting av gangen, bare for å kartlegge hva du liker og ikke liker. Og kanskje prøve å finne ut hva man liker og ikke liker uten å blande følelser inn i det. At det kan være en trening i å forholde seg til ting mer rasjonelt og finne ut hvem man er sett bort fra alt det følesesmessige?  Jeg vet ikke, men jeg skal tenkte å begynne å gjøre det selv. Uansett hva som skjer videre, så er du verdifull og det kommer til å ordne seg. Jeg føler med deg i frustrasjonen.  *klem* 

Anonymkode: 7d36a...eb2

Hei. 

Det tok mitt tid å fordøye det du skriver, derav sent svar fra meg. Har lest det en gang til, og jeg kjenner meg igjen i så og si alt! Vil si at jeg også føler med deg. Jeg håper at du får ryddet litt opp før du treffer en du vil leve livet med. Det har og er virkelig til tider en kamp å fungere i samboerforhold for meg, til tross for at vi har vært sammen i mange år. Sykdommen min ødelegger mye i perioder til tross for at jeg jobber hardt for å fungere i forhold. 

Jeg sliter med mistenksomhet, som grenser til paranoia, sånn som du gjør. Jeg er mistroisk og bitter på verden og livet. Jeg er nok verre enn deg, for jeg tror det verste om folk, til det motsatte er bevist (er ikke sånn med sambo altså). Jeg liker rett og slett ikke folk, har blitt skuffa så mange ganger. Derfor isolerer jeg meg. Jeg har også blitt sviktet/dårlig behandlet av foreldre/skolen/politiet/nav og utsatt for overgrep i 15 år av en psykolog som skulle hjelpe. Derfor har jeg mista troa på mennesker og samfunnet for øvrig. Jeg er ufør, isolerer meg, og det blir stadig større avstand til samfunnet. Jeg synes det er så mye blodig urettferdighet, og blir stadig vekk overrasket over folks egoisme, og at de som har lite, får mindre og blir overkjørt. Jeg leser av og til kommentar feltene i avisene, og blir stadig sjokkert over folks egoisme, likegyldighet, ignoranse og uvitenhet.

Derfor har jeg rett og slett takket for meg.

Anonymkode: 7fa1f...744