Ingen er perfekt...........

[naina1365380399]

Etter å ha motet meg skikkelig opp idag,konfronterte jeg min mor med spørsmålet'hvorfor'

Altså hvorfor min far gjorde som han gjorde mot meg,og hvorfor hun har gjort det hun gjør mot meg,og svaret henne var enkelt å greit :Ingen er perfekt!

Det var alt hun hadde å si,og jeg orket ikke spørre henne noe mer da.

Hun har stått å sett på at min far slo meg i over 7 år,mens hun sto og så på å sa at jeg fortjente det siden jeg var så stygg og verdiløs,så er alt hun har å si at ingen er perfekte......

Jeg blir bare så oppgitt,hun sier at jeg må komme meg mer ut,men hun forstår ikke at jeg ikke tør å gå ut,når jeg møter andre mennesker,knytter det seg i brystet,jeg blir kvalm og begynner å skjelve veldig i beina og hendene,og når jeg merker at jeg skjelver blir jeg så flau,at jeg drøyer det veldig lenge med neste gang jeg tør å gå ut.

Jeg har fortalt min mor deler av dette,når hun har giddet å hørt på,men hun sier bare at jeg må legge fortiden bak meg,så vil jeg gå en lys fremtid i møte,men det er det sikkert lett for hun å si da.

Jeg vil jo ikke ha det slik jeg har det,men hun mener t jeg sitter hjemme og gjørs på å psyke meg ned.

Hvem ville gjort det?Vi som sliter med psykiske problemer og vet hvor hardt og ensomt det er,ville ikke gjors på å fått det slik vi har det nå.

Jeg kommer meg heller ikke til psykiateren for å prate,for jeg tør ikke gå ut,jeg vet jeg burde prate med noen ofte,men det er så vanskelig å komme seg på den bussen,sist uke var jeg nødt til å gå et sted,og da jeg var ferdig der,sto jeg og ventet på bussen,men da jeg så at bussen var stappfull,klarte jeg ikke gå på den,og gikk hjem,noe som tok nesten halvannen time,jeg hater å ha det sånn,føler meg så dum,så uendelig dum....

[Gjest fghfg]

Du er IKKE alene. Jeg vet selvfølgelig ikke akkurat hvordan det føltes for deg, men jeg vet hvordan det føltes for meg når jeg opplevde det samme. "Ingen er perfekt," "se framover" , bla bla. Kan ikke bare alle slike foreldre fatte at det kunne blitt så mye lettere å komme over det som har skjedd om man bare hadde snakket om det og at vi hadde følt at de sto for det de hadde gjort, og ikke kommer med sånne ubehagelige svevende reaksjoner.

[Mimmy]

Du må ikke gå rundt resten av livet ditt og håpe på at hverken moren eller faren din skal innrømme at de gjorde noe galt. De vil kanskje hele resten av sitt liv leve med vissheten av at de gjorde noe galt mot deg, men uten mulighet til å få hverken tilgivelse eller forløsning.

Slik tilgivelse/forløsning får man bare ved bevisst erkjennelse av noe. Noe det ser ut som om de mangler, både moren og faren din.

Men det er lovlig å være sint (selvsagt innen visse grenser), og det er fint at du var sint på moren din, og klarte å gi uttrykk for hvorfor, syns jeg.

Det er viktig for deg selv at du påbegynner en prosess der du prøver å legge det bak deg, og på et eller annet vis gå videre.

Tror jeg.

[Gjest ikke undertegnet]

DU er ikke dum, men du har vært omgitt av udugelige personer i viktige utviklingsmessige perioder av ditt liv.

Din mor har rett i at ingen er perfekte, men slik hun og din far har oppført seg er heldigvis utenfor normalen. At hun kan reagere på dine spørsmål på en så likegyldig måte, sier vel dessverre noe om hennes evne dårlige evne til å ta innover seg det som har skjedd. Hun burde bedt ydmykt om unnskyldning og prøvd å forklare så godt det lot seg gjøre.

Håper du gjør et nytt forsøk på å komme til psykologen. ER det ikke noen andre enn foreldrene dine som kan hjelpe deg litt da?

[Gjest slitern]

Jeg skjønner hvordan du har det. Har selv vært i lignende situasjon, men har ennå problemer med å innse at jeg ikke har fått den omsorgen jeg fortjente av foreldrene mine. Jeg vil bare anbefale deg på det sterkeste at du får hjelp av en psykolog til å komme deg videre. Selv sørger jeg over alle de årene som gikk hvor jeg ikke greide å komme meg videre. Jeg vil ikke at du også skal få det slik. Det er også viktig at du ikke bor/er for mye sammen med foreldrene dine. Da tror jeg du bare blir mer deprimert.

[naina1365380399]

Jeg vil bare takke dere som svarte meg,er greit å vite at andre har en anelse om hvordan jeg har det.

Jeg bor ikke sammen med min mor,og min far døde ifjor.

Jeg gikk mer til psykolog før,og fikk diagnosen depresjon og sosial angst,men det har bare blitt verre og verre,tablettene gjør ingen nytte,og jeg klarer ikke å komme meg til psykologen lengre.

Jeg lever i et dårlig samboerskap,men tør ikke bryte ut av det pga at jeg ikke ha noen andre i hele verden,så jeg prøver så godt jeg kan å late som om jeg ikke er syk,for han vil ikke innse det,og vil ikke prate om det,han blir alltid fort sur på meg.

Men jeg prøver

Igjen takk for alle svar

[Jake1365380469]

Du er IKKE dum!

snakker av erfaring.

Det er helt normalt ved sosial angst å unnvike situasjoner som f.eks. bussen, som du nevnte.

Enig med de andre i at INGENTING av det vanskelige du har opplevd er din skyld.

Noen foreldre skulle ikke hatt lov å oppdra barn!

Håper det går bedre for deg.

[Mimmy]

Har tenkt endel på deg, og det du skrev om, og hvor tankeløse enkelte foreldre kan være. Så jeg tenkte jeg skulle skrive litt til.

Moren din skjønner/skjønte nok ikke helt sin egen rolle i det hele, tror jeg. Og du har god grunn, syns jeg, til å være sint og lei deg for ting som har skjedd, som du tenker mye på, og som var et svik overfor deg, som var et fullstendig uskyldig barn. Du fortjente/fortjener å ha det godt.

Og du fortjener å være omringet av folk som skjønner hvilket spesielt, unikt og fantastisk menneske du er. Så jeg vil anbefale deg å gjenoppta kontakten med psykolog igjen. Dessuten å kvitte deg med eventuelle destruktive "kjærlighets"forhold.

Er det destruktivt (psykisk eller fysisk trakassering), så er det ikke kjærlighet.

[naina1365380399]

Takk for flere svar.

Ja jeg vet at jeg burde ha kommet ut av dette forholdet for lenge siden,men det er så vanskelig,jeg har ingen venner eller noe,og er så redd for å bli sittendes mutters alene i en liten hybel eller noe.

Føler det er bedre å være i et dårlig forhold enn å være helt alene,vi har det jo fint,så lenge jeg ikke snakker om meg selv.

Jeg er bare 23 år,og føler at jeg fortjener en ny sjanse på et bedre liv,men vet ikke hvordan,min far sluttet å slå meg da jeg var nesten 18 år,for da flyttet jeg ut.

Men min mor holder fortsatt på å si stygge ting,jeg går aldri på besøk til henn,men hun ringer her bare for å si hvor udugelig og verdiløs jeg er.Skjønner ikke hvilken glede hun har av det.....

Jeg hadde en periode i forrige mnd hvor jeg ikke klarte å slutte å tenke på å ta mitt eget liv,men så tenkte jeg at det er jo dem som har ødelagt meg og ikke meg selv,så jeg fortjener å leve,men så kan jeg tenke at selv om jeg fortjener å leve,hvorfor skal jeg orke,alt er så vondt å vanskelig,at jeg snart ikke vet hva jeg skal gjøre.

[Gjest ikke undertegnet]

Takk for flere svar.

Ja jeg vet at jeg burde ha kommet ut av dette forholdet for lenge siden,men det er så vanskelig,jeg har ingen venner eller noe,og er så redd for å bli sittendes mutters alene i en liten hybel eller noe.

Føler det er bedre å være i et dårlig forhold enn å være helt alene,vi har det jo fint,så lenge jeg ikke snakker om meg selv.

Jeg er bare 23 år,og føler at jeg fortjener en ny sjanse på et bedre liv,men vet ikke hvordan,min far sluttet å slå meg da jeg var nesten 18 år,for da flyttet jeg ut.

Men min mor holder fortsatt på å si stygge ting,jeg går aldri på besøk til henn,men hun ringer her bare for å si hvor udugelig og verdiløs jeg er.Skjønner ikke hvilken glede hun har av det.....

Jeg hadde en periode i forrige mnd hvor jeg ikke klarte å slutte å tenke på å ta mitt eget liv,men så tenkte jeg at det er jo dem som har ødelagt meg og ikke meg selv,så jeg fortjener å leve,men så kan jeg tenke at selv om jeg fortjener å leve,hvorfor skal jeg orke,alt er så vondt å vanskelig,at jeg snart ikke vet hva jeg skal gjøre.

Gå til legen og få henvisning til terapi.

Det trenger du etter hva du har vært igjennom.

Og som alle andre er du redd for å bli ensom ved ikke å være i et forhold. Du føler deg vel ganske ensom I dette forholdet også tror jeg. Det er verre å føle seg ensom mens en er to og skulle hatt det bra.

Bor du alene kan du tenke hva du vil, si hva du vil, gjøre hva du vil, være i dårlighumør uten å ta deg sammen. Kanskje du hadde hatt godt av å være alene en periode - uten noen å ta hensyn til.

Husk at hvis du er alene, så har du også bedre muligheter for å treffe et menneske som passer deg bedre enn det egoet du lever sammen med nå!

Men jeg vil anbefale deg å leve alene litt først. For å samle tankene.