nært dødsfall...

[fallen_engel]

hvordan kommer man over noen som har tatt selvmord?

jeg mistet en god kamerat og ex i februar.. veit ikek hvorfor han gjorde det eller noen ting..

og det gjør så vondt.. for han var en så flott gutt.. det er såå urettferdig...

og jeg orker ikke gå å bære på dette lengere...

noen som ahr noen forslag på hvordan jeg kan komme over dette?

[soleil]

Trenger du noen å snakke med?

Hva med noen som kjente gutten. Noen i hans familie, noen venner av han?

Har du noen venner eller noen i familien å snakke med?

Sorg tar tid. Du kan aldri regne med å komme over det, men smerten vil bli mindre.

Det er en landsforening for etterlatte etter selvmord, ta kontakt med noen der.

Søk i kvasir:

http://www.kvasir.no

[Kizza1365380506]

Jeg har opplevd det samme. Det er ikke noen oppskrift på hvordan du kan komme over det. Vet du hvorfor det skjedde?

Det eneste du kan trøste deg med er at smerten avtar med tiden. Savnet og såret vil alltid være der men den uutholdelige smerten vil avta. Du må gi deg selv tid. Gråt og snakk om det med andre nære felles venner. Minn hverandre på alt det gode og mimre i sammen om det som har vært. Det er tungt.

Jeg var helt alene her i Bergen da det skjedde i en annen by, det var jævlig vondt.

[fallen_engel]

Trenger du noen å snakke med?

Hva med noen som kjente gutten. Noen i hans familie, noen venner av han?

Har du noen venner eller noen i familien å snakke med?

Sorg tar tid. Du kan aldri regne med å komme over det, men smerten vil bli mindre.

Det er en landsforening for etterlatte etter selvmord, ta kontakt med noen der.

Søk i kvasir:

http://www.kvasir.no

takk for svaret...

nei jeg har ingen venner å prate om det.. alle de jeg kjente i vennekretsen hans har jeg ikke kontakt med lengere...mamma og pappa stoler jeg ikke på lengere...

vil ikke gå til psykolog for det hjelper ikke... har aldri time når jeg trenger det uansett...

[fallen_engel]

Jeg har opplevd det samme. Det er ikke noen oppskrift på hvordan du kan komme over det. Vet du hvorfor det skjedde?

Det eneste du kan trøste deg med er at smerten avtar med tiden. Savnet og såret vil alltid være der men den uutholdelige smerten vil avta. Du må gi deg selv tid. Gråt og snakk om det med andre nære felles venner. Minn hverandre på alt det gode og mimre i sammen om det som har vært. Det er tungt.

Jeg var helt alene her i Bergen da det skjedde i en annen by, det var jævlig vondt.

han hang seg.. det er alt jeg veit..

[soleil]

http://www.levenorge.no/

Håper at det kan være til hjelp.

[soleil]

takk for svaret...

nei jeg har ingen venner å prate om det.. alle de jeg kjente i vennekretsen hans har jeg ikke kontakt med lengere...mamma og pappa stoler jeg ikke på lengere...

vil ikke gå til psykolog for det hjelper ikke... har aldri time når jeg trenger det uansett...

Kan det være til hjelp og gå til graven hans og sette blomster der, kanskje tenne et lys?

Minnes den tiden han levde.

Skrive et brev eller dikt, sette ord på det kan også være til hjelp.

[Kizza1365380506]

han hang seg.. det er alt jeg veit..

Tragisk er det uansett.

Min hadde narkogjeld og skøt seg. Så det var ingenting jeg kunne gjøre, var ikke klar over at han hadde gjeld engang.

Så jeg slapp den dårlige samvittigheten.

Det ville nok hjelpe om du kunne snakke med noen felles kjente det råder jeg deg til på det sterkeste. Sitt iallefall ikke alene og gruble.

[happy1365380345]

takk for svaret...

nei jeg har ingen venner å prate om det.. alle de jeg kjente i vennekretsen hans har jeg ikke kontakt med lengere...mamma og pappa stoler jeg ikke på lengere...

vil ikke gå til psykolog for det hjelper ikke... har aldri time når jeg trenger det uansett...

Føler med deg. Mistet lillebroren min i kreft for noen år tilbake.

Det finnes ingen oppskrift man kan gi deg i en slik situasjon - da vi reagerer på like mange forskjellige måter som vi er individer i en slik situasjon.

Du trenger tid, et skritt av gangen. Alle følelser er tillatt, fra gråt, sinne, frustrasjon, oppgitthet, bitterhet, sorg, savn og etterhvert vil også litt smil og glede dukke opp igjen. Det er også tillatt. Du vil smile gjennom tårer ved de gode minnene etterhvert.

Du bærer sikkert også på en del spm som du aldri får svar på. Det skaper også mye frustrasjon og vonde følelser.

Mitt eneste råd er: uansett hvor vondt det er - vær snill og ikke legg lokk på følelsene dine. De bare innhenter deg senere.

[Mimmy]

Jeg vet ikke om man noensinne kommer over slike ting, det vil alltid være der, tror jeg. Det beste man kan håpe på, er at det med tid og stunder og etter mange tårer blir lettere å handskes med.

Det er viktig å tillate seg selv å bli sint, lei seg, gråte, le, alt som føles naturlig der og da. Og være forbanna. Oppsøke hjelp dersom det føles for vanskelig å gå videre, og tankene for tunge å bære alene. Og snakke med gode venner om det. Huske han som det mennesket han var før sykdom gjorde ting for vanskelig.

Mange klemmer fra

[fallen_engel]

Kan det være til hjelp og gå til graven hans og sette blomster der, kanskje tenne et lys?

Minnes den tiden han levde.

Skrive et brev eller dikt, sette ord på det kan også være til hjelp.

joda.. det er jo greit nok.. men jeg klarer det ikke alene.. jeg har ingen å hendvende meg til... vil som sagt ikke gå til psykolog.. han kan jo ikke hjelpe meg der uansett.. han kan jo ikke bli med meg til graven hans..

det jeg tenker mest på er hvorfor han.. hvorfor ikek meg? hvorfor klarer ikek ejg å ta livet mitt... han fortjener det mer en meg... han hadde både kjæreste og de bodde sammen og greier..

hvorfor han.. som er så god og grei og kjekk og aslt det en kunne ønske seg.. men hvorfor havner han me en foreldre som er så skada i hue at sønnen hans tar livet sitt pga han! ARG jeg hater verden!!!

[happy1365380345]

joda.. det er jo greit nok.. men jeg klarer det ikke alene.. jeg har ingen å hendvende meg til... vil som sagt ikke gå til psykolog.. han kan jo ikke hjelpe meg der uansett.. han kan jo ikke bli med meg til graven hans..

det jeg tenker mest på er hvorfor han.. hvorfor ikek meg? hvorfor klarer ikek ejg å ta livet mitt... han fortjener det mer en meg... han hadde både kjæreste og de bodde sammen og greier..

hvorfor han.. som er så god og grei og kjekk og aslt det en kunne ønske seg.. men hvorfor havner han me en foreldre som er så skada i hue at sønnen hans tar livet sitt pga han! ARG jeg hater verden!!!

Tro meg - du klarer det!

Jeg klarte det jeg etter mitt store tap. Som deg trodde jeg ikke det var mulig....

Men et eller annet bærer oss videre.

Han valgte dette - og du har ikke noe annet valg enn å akseptere det.

[fallen_engel]

Tro meg - du klarer det!

Jeg klarte det jeg etter mitt store tap. Som deg trodde jeg ikke det var mulig....

Men et eller annet bærer oss videre.

Han valgte dette - og du har ikke noe annet valg enn å akseptere det.

jamen hvorfor kan ikke jeg klare det når han klarte det!

er helt idiotisk sagt.. jeg veit det.. men på en måte så gjør det mening det og... akkurat så mye mening som hvorfor vi er her.. alle sammen.. som ahr det vondt.. og vi selv har heller ikek pådrat oss det.. men andre onde mennesker! verden er urettferdig!

[happy1365380345]

jamen hvorfor kan ikke jeg klare det når han klarte det!

er helt idiotisk sagt.. jeg veit det.. men på en måte så gjør det mening det og... akkurat så mye mening som hvorfor vi er her.. alle sammen.. som ahr det vondt.. og vi selv har heller ikek pådrat oss det.. men andre onde mennesker! verden er urettferdig!

Du ønsker ikke den løsningen innerst inne i deg selv.

Mao du velger livet

[Gjest ikke undertegnet]

Det hjelper å snakke OM han med andre som kjente han.

Har du mulighet til å ta kontakt med familien hans og snakke med dem om det? Kanskje du får fler opplysninger også. Har lest at mange pårørende blir veldig trøstet av at andre forteller om sitt forhold din den avdøde. Ting de kanskje ikke visste en gang. Det gir lindring i sorgen for begge parter.

Selv så opplevde jeg å miste en nær person på normal måte, og jeg glemmer ikke hvordan jeg elsket å sitte å høre på små historier om denne personens liv fra forskjellige folk i familien og vennekretsen til avdøde. Jeg fikk jo så mye nye opplysnigner. Og det sa meg at det var mange personer som hadde vært glad i vedkommende.

Delt sorg er lettere å bære!