Så altfor redd for barna mine..

[Gjest hysterisk mamma]

Er gift og har 3 barn. Går av og til hos psykolog, men det hjelper ikke. Er en såkalt pyse, redd for alt som kan være farlig.

Jeg er så hysterisk redd for at noe skal skje med ungene mine, at nå tørner jeg snart!

De får f.eks. ikke sitte i bil med andre enn meg eller mannen min (som jo også er faren deres) Ikke får de kjøre togturer med barnehagen, eldstejenta får til og med ikke spise hvis hun er alene hjemme, hun kan sette i halsen!

Mellomstemann er en vilter gutt på 5 år. Hver eneste gang han går ut, er jeg sikker på at nå kommer det til å skje, nå blir han drept eller bortført.

Ofte er han borte slik at vi må lete etter han i 1-2 timer, og når vi da endelig finner han er jeg hysterisk av redsel. Jeg gråter sånn at jeg ikke engang kan ringe rundt til vennene hans å spørre om han er der.

Når han så kommer hjem, tenker jeg, at ja, ja, da er det bare en utsettelse, for han kommer jo til å bli drept en dag.

Hver eneste dag er et mareritt, jeg finner på alle ting slik at han heller skal være hjemme, men det vil han jo ikke. Gruer meg sånn til jeg også må slippe minsten ut, da kommer det til å klikke, tror jeg.

Eldstejenta er tenåring nå, så henne er jeg ikke så redd for lenger, hun er for det meste hjemme og sammen med venner her vi bor.

Jeg vet at hadde jeg vært alenemor, ville jeg nektet han å gå andre steder enn i hagen vår, men min sindige mann mener, med rette, at man ikke må overbeskytte barna.

Det er så vondt å være så redd, jeg går bare og venter på katastrofen, og hver dag er en utsettelse.

[Zirine]

Jeg tror det kunne vært godt for deg å snakke med en psykolog. Det må være utrolig slitsomt å ha det slik som du har det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har typiske symptomer på generalisert angstlidelse - GAD.

Når jeg underviser, kaller jeg den litt flåsete for "mødresyken", for den er nettopp slik som du beskriver.

Om en skal behandles for dette, hjelper det ikke med en psykologtime i ny og ned. Her må det sterkere lut til - særlig ved alvorlige former som hos deg.

Medisiner (Seroxat eller Efexor depot) samt kognitiv psykoterapi er det som kan gjøre deg bedre.

Skriv ut innlegget ditt, ta det med til fastlegen og be om en henvisning.

[Gjest impulsa]

Jeg vil først si at alle foreldre i stor grad er bekymret for ungene sine når de er utenfor synsvidde.

Synes du skal stille deg selv følgende spørsmål:

1. Hvor ofte har frykten din vist seg å være begrunnet?

2. Hva er du mest redd for? At barna dine faktisk skal skade seg, eller skyldfølelsen du tror du vil sitte igjen med for ikke å ha vært tilstede?

Når du har tenkt igjennom disse spørsmålene, kommer du kanskje fram til at det ungene dine trenger , er at du viser dem tillit, at du gir dem frihet til å eksplorere verden, for derigjennom å utvikle selvtillit og en følelse av å mestre livet.

Videre er det helt normalt for unger å skade seg avogtil. Det er en del av livet. Statistisk sett er det ytterst sjeldent det ender fatalt.

Forsøk å trøste deg med det,selv om det kan være vanskelig.

Foreslår at du studerer ungenes atferd når de er ute, og kanskje aller mest i situasjoner du anser som "farlig". Du vil nok erfare at ting som regel går bra, uten at du på noen måte trenger å gripe inn. Så kan du jo spørre deg selv om det hadde gjort noen forskjell om du ikke var der? Du må ikke påta deg selv mer ansvar enn du er istand til å takle.

Jeg har selv barn, og har måttet innse at de må få lov å gå sine egne veier. Det er slik de utvikler sin personlighet.

Til slutt : Når du sier at det ikke hjelper å gå til psykolog er det kanskje fordi du (eller psykologen) angriper problemet på feil måte?

[avidi]

Kjenenr veldig godt igjen det du skriver om å være redd for ungene sine. Har 2 barn på 12 og 5 år og jeg bekymrer med veldig mye for 12-åringen min. Hun har lett for å få luftveidsinfeksjoner og småskader som det tar lang tid å bli kvitt. Jeg drar henne med til legen både titt og ofte,livredd for at det skal være noe alvorlig som f.eks. kreft. Jeg sier jo ikke dette hverken til henne eller til legen men bekymrer meg gjør jeg.

Har snakket en del med psykologen mim om dette, hun får meg til å sette ord på angsten og ber emg tenke over hva jeg egetlig er redd for. Jeg har også skrevet ned hva jeg tror kan skje hvis jeg ikke passer på hele tiden og har den fulle og hele kontroll. Disse øvelsene hjelper meg til en hvis grad og jeg klarer å skyve unna den verste angsten.

Tror du kanskje kan ha nytte av regelmessig samtaler med psykologen samt å prøve denne teknikken.