hvorfor meg.

[Gjest Kvinne_21]

Jeg lurer på mange ganger at hvorfor akkurat meg som har fått depresjoner og må gå på antidepressiva resten av mitt liv, og jeg lurer på om at det arvelig.Det er ikke rettferdig at akkurat jeg i min sin famillie skulle få psykiske lidelse, og selvsagt så er det et tema som ikke blir snakket noe om i famillien min.

[Gjest peacemaker]

Det du trenger er:

1 En skikkelig støtte venn etc.

2 Ut i naturen, gå turer.

3 Finn et rolig sted å bo.

4 Håper dette hjelper. Du har sikkert fått en masse råd.

[Gjest Jente, også 21.]

Jeg har mange ganger lurt på det samme, men hvem sa livet var rettferdig? Dessverre er det ikke det.

Av og til har jeg tenkt på at mens jeg ligger og bare vil dø på psykiatrisk, så ligger det noen på et annet sykehus og ser livet svinne hen og ønsker av hele hjertet å få leve videre.

Det er vondt å tenke på og vanskelig å forstå at det er slik.

Når det gjelder depresjon og arv leste jeg nettopp i boka "lykketyvene":

"Tvillingstudier viser at arv har større betydning jo mer alvorlig depresjon det er snakk om"

Og...

"For gruppen lett til moderate deprimerte er det tvilsomt at arv spiller noen særlig rolle i det hele tatt"

Dette med psykiske problemer er ikke så greit å snakke om, selv innad i familien. Det har også jeg erfart. For min del har det hjulpet å bringe dette på banen selv...

Har du noen andre å snakke med, går til behandling eller lignende? Viss ikke så vil jeg anbefale det, og gjerne en psykiater eller lege fremfor en psykolg. Det er iallefall min erfaring at psykiaterene er mere festet i virkeligheten enn i det blå...

Når det gjelder medisiner så prøv å tenke at det er mange som må gå på medisiner hele livet. Få går vel skadefri gjennom livet.

Ikke la deg skremme av viss-vass om at medisiner er farligere. Det er en kalkulert risiko ved alt. En kan jo bli livsvarig skadet av Ibux også.

Jeg sluttet selv fordi jeg fant ut at dette var ikke bra over lengre tid, og at jeg nok var frisk nok. Dette var en veldig dyrekjøpt erfaring. Har begynt med medisinene igjen og føler meg mye bedre.

Dessverre er vell depresjoner en livsvarig lidelse. For min del har det hjulpet og akseptere at depresjonene kommer og går...

Og dersom en ikke klarer å ta tak i dem så brenner de som regel ut etter en 6-8 måneder. Det er en liten trøst...

Tross akuttinnleggelser føler jeg, når jeg er bedre, at livet mitt er verdt å leve. Samtidig som jeg vet at jeg vell neppe har hatt min siste innleggelese...

Men går det ikke bra så går det over.

Så får en bare prøve å jobbe seg frisk og unngå tilbakefall, men samtidig være klar over at de kan komme igjen...

Og at det for de som har hadd flere depresjoner ganske sikkert vil komme igjen.

Men samtidig ikke la sykdommen styre livet. Velg utdanning og partner som om du skulle forbli frisk. Tror dette kan gjøre at en faktisk blir frisk.

Skal selv studere medisin, og har karakterer til dette. Det ligger bare litt fram i tid. jeg trenger litt mere tid først.

Håper ikke du finner innlegget deprimerende.Der ment som en opmuntring.

Lykke til!

Hilsen jente, også 21.

[Gjest ingen selvfølge]

Rettferdighet er ingen selvfølge i livet. Det er ikke bare *du* her i verden som blir utrettferdig "behandlet".

Se på folk ellers rundt om i verden. Er det rettferdig at noen omtrent sulter ihjel?

Å bli tatt vare på er ingen selvfølge. Vanskelig å innse, vondt, men sånn er livet.

[thermos]

Hei du..

Ja... Sånn tenker ofte jeg og... Er snart 20 år... Gått slik i en del år nå... Ivertfall 7 år.. Litt mer... Du sier du må gå på antidepressiva restena v ditt liv? Hvem sier det? Til meg sier de at man kan slutte på dem etter hvert... Jaja.. Vet ikke jeg. Jeg er så lei at jeg gidder ikke ta de dumme lykkepillene lengre heller. Tror ikke de hjelper meg likevel. Er jeg dømt til å være ulykkelig, får jeg bare lide med det.

Du er ivertfall ikke aleine... (som om det hjelper.. Lei av at folk sier det til meg!)

Hmm... Nei jeg hadde visst ikke noe fornuftig å skrive om likevel jeg... Ble bare dumt hele greia...

"A journey of a thousand miles, begins with a single step..."