Min samboer er deprimert!

[Gjest Modumjente]

...Og det er ikke det enkleste å forholde seg til. Uansett hva jeg leser og studerer, så får jeg vite mye om hvordan depresjon kan oppstå, hva symptomene kan være, hva slags behandling som brukes, hvilke medikamenter han kan ta, osv. Men ingen steder finner jeg noen gode råd om hvordan JEG som nærmeste "pårørende" skal forholde meg! Han takler for tiden ingen form for fysisk kontakt - ingen klemmer, ingen kjærtegn, ingen kyss. Sex har vært fraværende de siste to-tre månedene. Selv i søvne rykker han til om jeg ubevisst kommer nær ham, og flytter seg helt ut på kanten av sengen. Han er likegylding til alt rundt seg - åpner ikke post, tar ikke telefonen, glemmer avtaler, alt flyter. Til tross for sovemedisin sover ha kun to-tre timer pr. natt.

Jeg prøver så godt jeg kan å trå støttende til, hjelpe til så langt det er mulig, men jeg føler at jeg ikke strekker til - jeg har ikke forutsetninger for å forstå hva det er han går gjennom. Det er ikke lett å se at den du elsker høyest av alt har det sånn. Jeg savner noen gode råd angående hvordan jeg skal forholde meg til dette, og ikke minst hvordan jeg selv skal komme gjennom denne perioden uten å fly på veggene! For det er jo ikke til å legge skjul på at det er en tøff periode å komme gjennom for flere enn ham som står midt oppe i det! Har opplevd en del råd som går på at "nå må du ikke være så opptatt av deg selv, husk hvordan han har det, nå må du ta deg av ham!" Men for å kunne ta meg av ham, må jeg selv gjøre noe for å få overskudd, slik at jeg ikke utsletter meg selv midt i det hele! Dette ble nok litt rotete, men forhåpentligvis er det noen som skjønner hva jeg prøver å si. (Han er delvis sykmeldt, og får behandling, men det er ganske nytt enda. Dette er første gang noen av oss er rammet av noe sånt.)

Dette er så inderlig vondt og vanskelig!!!

[Gjest IT71]

Har lite erfaring med dette, men det kan ikke være lett for deg dette. Er førstegangs-deprimert selv, jeg er singel. Når det stod på som verst savnet jeg veldig noen som ga meg en klem og sa de var glad i meg. Savnet også veldig noen som jeg kjente som jeg kunne snakke åpent med om dette.

Jeg tror det aller viktigste er at du tar vare på deg selv. Tillat deg selv å finne på noe du synes er ok uten ham iblant og snakk med en venn du stoler på.

For meg er det veldig vanskelig å snakke om tankene mine, vet ikke om noen er interresert i å høre. Husk at du er den som står ham nærmest, kanskje det vil hjelpe ham å vite at han kan snakke med deg om ting. Men da må du også være åpen for at det kan komme frem "rare" tanker. Man er nok litt "forskrudd" i hodet som deprimert.

Men som sagt, jeg er singel... kan bare snakke ut fra mine egne lengsler i grunnen. Synes likevel folk rundt deg bør ha full forståelse for at dette er vanskelig for deg også å takle.

[rodell]

Du skal ikke bare tenke på ham, men også på deg selv!! Ingen er tjent med at du sliter deg ut eller ender opp som deprimert selv. Du bør prøve å hente litt positive impulser ved å komme deg ut og prøve å leve forholdsvis normalt.

Selv om han er deprimert, tydeligvis ganske alvorlig deprimert også, så burde han forstå at han oppfører seg dårlig mot deg. Jeg har selv hatt alvorlige depresjoner og vært sykemeldt i lange perioder, men jeg har ingen forståelse for at deprimerte gir blaffen i allt og belaster sine nærmeste mest mulig. Det går an å ta seg selv i nakken selv om man er alvorlig deprimert.

[Trist Bompibjørn]

Ok. Noen råd har jeg da funnet ut av etter 5 år som pårørende.

* Vær tålmodig. For å bli frisk trengs det tid og ro. Det er mange stadier man må igjennom, og det er ikke mulig å "ta snarveier". Ha alltid i minnet at når det hele er over, vil det vise seg at det var verdt det. Det er fullt mulig å bli helt frisk dersom alt får gå sin gang.

* Det er lov å gjøre feil. Gjør du noen - så begynn på nytt. Start alltid der du er, ikke der du var i går eller dagen før det. Du er stilt ovenfor situasjonen i dag, og den kan endre seg i løpet av minutter. Ikke heng deg opp i hva som har skjedd, ikke angre på ting du har sagt eller gjort (bare ikke gjør det igjen). Start på nytt! Uendelig antall ganger, om det trengs.

* Vær enkel og klar i språket. Pass på å ikke uttrykke deg på måter som kan misforstås eller forvirre vedkommende. Han/hun har mer enn nok tanker i hodet til å skulle begynne å dekryptere ennå fler.

* Pass på at man HAR en depresjon, han/hun er ikke en depresjon. Depresjon er en sykdom som påvirker følelsene mer enn noe annet, men man blir ikke sykdommen av den grunn. Ingen er et brekt ben, ingen er deprimerte, men man HAR en depresjon. Dette er faktisk ganske viktig - man må ikke la depresjonen bli en del av ens identitet. Depresjon er og forblir en sykdom.

* Vær ballansert. Gi tilbakemeldinger, men sørg for at det er en ballanse mellom positive og negative utsagn. Om du bare sier positive ting vil han/hun slutte å tro deg - de er ikke dumme, de er syke. Sier du bare negative ting vil det bare trekke personen ennå lenger ned, samt å bekrefte alle de fordommene som han/hun har om seg selv i utgangspunktet.

* Vær spesifikk, og ikke generaliser. Fortell for eksempel at du syntes at hun var sterk da hun snakket med den andre personen der i heisen, ikke bare at du syntes hun er sterk - det er verdiløs informasjon som høres fra alle kanter, og som man ikke tror på lenger.

* Ta vare på deg selv. Du kan ikke hjelpe andre når du har blitt syk selv. Når han/hun ikke orker å gå på kafé, så skal du gjøre det allikevel. Ikke hver eneste gang, men nok til at du klarer deg bra. Det er altfor lett å miste alle vennene sine i en situasjon som denne.

* Ikke press vedkommende til noe som helst. De må få tid på seg til å ha kontroll over sitt eget liv. La dem selv fortelle om sykdommen sin til andre, eller bestemme at det ikke skal fortelles til noen. Respekter vedkommende uansett hva han/hun ønsker.

* Du har ikke ansvaret for hans/hennes liv, og du kan ikke ha ansvaret for hans/hennes liv. Du kan ikke hjelpe dem med å ta deres egne liv, du kan ikke tillate at de ønsker at du skal avgjøre hvorvidt han/hun skal leve. Dersom du blir gitt det ansvaret, må du si det fra deg med en gang! Du kan ikke gå for pasienten, men du kan være der som en støtte. De må leve sitt eget liv, du kan ikke leve det for dem.

* Det er ikke nederlag å søke profesjonell hjelp! Det er faktisk det eneste fornuftige. Depresjon er en sykdom som lammer et menneske fra å kunne helbrede seg selv. Er du kjæresten, så vær med til psykolog eller psykiater en gang i mellom. Det er en fordel for deg også, for at du skal klare å gjennomgå dette. Snakk gjerne med terapeuten om når du skal bli med. Ønsker han/hun at du skal være med, så vær med.

* Ikke vær med til terapauten hver eneste gang! Det kan være ett behov for å snakke om ting han/hun ikke klarer når du er til stede. NB: Ikke vær nysgjerrig eller sjalu - dersom det er noe som du kan eller bør høre får du det fortalt når han/hun er frisk eller friskere. Ikke prøv å presse vedkommende til å si noe han/hun ikke vil!

* Er du kjæresten, så vær klar over at han/hun ikke lenger er i stand til å stole på sine egne følelser, og at det er dette som fører til at de (svært ofte) ikke vil bli holdt rundt, tatt på, kost med, eller ha seksuell omgang. Men du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke klarer å la være å ha lyst på sex. Dette er svært naturlig, og vil komme til sin rett igjen når han/hun er frisk. Snakk ut om dette, dette er et tema med mye frustrasjoner på begge sider.

* Ta vare på de gode stundene som er, det kan være lenge til neste. Men det er ikke noens skyld - han/hun prøver garantert så godt han/hun kan. Det er SYKDOM, og man tvinger ikke noen til å gå på brukne ben før de er tilstrekkelig behandlet!

* Inngå avtaler. "Lov å ringe meg før du tar en overdose" Om han/hun ikke klarer å holde avtalen så husk:

* HUSK AT DET ER EN SYKDOM, HUSK AT VEDKOMMENDE HAR EN SYKDOM! HUSK AT DET ER EN SYKDOM, HUSK AT VEDKOMMENDE HAR EN SYKDOM! HUSK AT DET ER EN SYKDOM, HUSK AT VEDKOMMENDE HAR EN SYKDOM! HUSK AT DET ER EN SYKDOM, HUSK AT VEDKOMMENDE HAR EN SYKDOM! HUSK AT DET ER EN SYKDOM, HUSK AT VEDKOMMENDE HAR EN SYKDOM etc.!

Men; det betyr ikke at man ikke trenger noen oppmuntrende ord av og til. Sørg for å vedlikeholde dine egne venner. De trenger du mer og mer ettersom tiden går, men motgangen består...