Til ulva

[Gjest Gladiatoren]

Hei ulva!

Hvordan har du det?

Hvordan går det?

Jeg vil bare si at det var flott at du hadde fått dagmammahjelp. Slik at du kan få litt avlastning.

Veldig bra at du bestemte deg for å gå til dagmammaen og sønnen din, for å være med dem.

Jeg vil også si at du tydeligvis er en god mor når du bryr deg så mye om sønnen din.

Har du hatt en god dag, er det stor sjanse for at du kan oppleve flere gode dager.

Ha det bra;-)

[ulva]

Ja, det fungerte virkelig godt. MEN vi har fått et problem: På grunn av en misforståelse får vi ikke denne dagmammaen denne uka. Så nå sitter vi fint i det. Mannen min må jobbe, mens jeg bare skal jobbe to kvelder. Så det blir MEG som må passe ham! Og jeg gruer meg virkelig! Er livredd for å bli psykotisk eller alvorlig dissosiativ mens jeg er sammen med ham; derfor liker jeg ikke å være alene sammen med ham. Men nå blir det altså hver dag i en uke... Vi har ikke noe annet valg. Enkelte dager blir korte, som i morgen. Vi skal først på helsestasjonen, og jeg leverer ham fra meg halv fire for å gå på jobb. Så i morgen skal gå bra. Har planlagt at vi skal gå til nærmeste kjøpesenter og kjøpe is og en ny ball. Det er merkelig - på en måte gleder jeg meg, samtidig gruer jeg meg veldig. Psykotiske mennesker bør ikke ha ansvaret for små barn, mener nå jeg. Men vi tar en dag av gangen. Vi får se hvordan det går.

Ellers er vel situasjonen den samme. Jeg føler meg som vanlig utslitt bare fordi jeg har forsøkt å ha et vanlig liv og gjort vanlige ting. Av og til tenker jeg at jeg hører hjemme på en institusjon. Orker ingenting, og depresjonen er der hele tiden selv om jeg går på Efexor. Jeg søkte om å få elektrosjokk-terapi, men fikk avslag. Til tross for at depresjonen har vart i fem år. På torsdag får jeg neste sprøyte med Risperdal, og det gruer jeg meg også til.

Tenk om jeg ikke klarer å være mamma... For et nederlag! Er jo fryktelig glad i ham, men han spiser meg med hud og hår og sliter meg ut. Men hvordan går det så med deg?

[Snøfrisk]

Ja, det fungerte virkelig godt. MEN vi har fått et problem: På grunn av en misforståelse får vi ikke denne dagmammaen denne uka. Så nå sitter vi fint i det. Mannen min må jobbe, mens jeg bare skal jobbe to kvelder. Så det blir MEG som må passe ham! Og jeg gruer meg virkelig! Er livredd for å bli psykotisk eller alvorlig dissosiativ mens jeg er sammen med ham; derfor liker jeg ikke å være alene sammen med ham. Men nå blir det altså hver dag i en uke... Vi har ikke noe annet valg. Enkelte dager blir korte, som i morgen. Vi skal først på helsestasjonen, og jeg leverer ham fra meg halv fire for å gå på jobb. Så i morgen skal gå bra. Har planlagt at vi skal gå til nærmeste kjøpesenter og kjøpe is og en ny ball. Det er merkelig - på en måte gleder jeg meg, samtidig gruer jeg meg veldig. Psykotiske mennesker bør ikke ha ansvaret for små barn, mener nå jeg. Men vi tar en dag av gangen. Vi får se hvordan det går.

Ellers er vel situasjonen den samme. Jeg føler meg som vanlig utslitt bare fordi jeg har forsøkt å ha et vanlig liv og gjort vanlige ting. Av og til tenker jeg at jeg hører hjemme på en institusjon. Orker ingenting, og depresjonen er der hele tiden selv om jeg går på Efexor. Jeg søkte om å få elektrosjokk-terapi, men fikk avslag. Til tross for at depresjonen har vart i fem år. På torsdag får jeg neste sprøyte med Risperdal, og det gruer jeg meg også til.

Tenk om jeg ikke klarer å være mamma... For et nederlag! Er jo fryktelig glad i ham, men han spiser meg med hud og hår og sliter meg ut. Men hvordan går det så med deg?

Kjære Ulva!

Du har uten tvil noe å tilføre mennesker, og da tenker jeg spesielt på menneskser med psykiske lidelser!

Jeg er temmelig sikker på at det er enormt mange som setter pris på dine innlegg, uansett hvilken form du befinner deg i i dine skrivende stunder!

Du er nok ikke alene om å være scizofren her inne, men at mange ikke har kommet så langt som å skrive inn selv.

Vet ikke såååå mye om det å være scizofren selv om jeg har en i fam. som er det.

Følte bare for å skrive dette nå (passet kanskje ikke helt inn i tråden her)! Har beundret deg lenge for ditt pågangsmot.

Varm hilsen fra

[Kizza1365380506]

Ja, det fungerte virkelig godt. MEN vi har fått et problem: På grunn av en misforståelse får vi ikke denne dagmammaen denne uka. Så nå sitter vi fint i det. Mannen min må jobbe, mens jeg bare skal jobbe to kvelder. Så det blir MEG som må passe ham! Og jeg gruer meg virkelig! Er livredd for å bli psykotisk eller alvorlig dissosiativ mens jeg er sammen med ham; derfor liker jeg ikke å være alene sammen med ham. Men nå blir det altså hver dag i en uke... Vi har ikke noe annet valg. Enkelte dager blir korte, som i morgen. Vi skal først på helsestasjonen, og jeg leverer ham fra meg halv fire for å gå på jobb. Så i morgen skal gå bra. Har planlagt at vi skal gå til nærmeste kjøpesenter og kjøpe is og en ny ball. Det er merkelig - på en måte gleder jeg meg, samtidig gruer jeg meg veldig. Psykotiske mennesker bør ikke ha ansvaret for små barn, mener nå jeg. Men vi tar en dag av gangen. Vi får se hvordan det går.

Ellers er vel situasjonen den samme. Jeg føler meg som vanlig utslitt bare fordi jeg har forsøkt å ha et vanlig liv og gjort vanlige ting. Av og til tenker jeg at jeg hører hjemme på en institusjon. Orker ingenting, og depresjonen er der hele tiden selv om jeg går på Efexor. Jeg søkte om å få elektrosjokk-terapi, men fikk avslag. Til tross for at depresjonen har vart i fem år. På torsdag får jeg neste sprøyte med Risperdal, og det gruer jeg meg også til.

Tenk om jeg ikke klarer å være mamma... For et nederlag! Er jo fryktelig glad i ham, men han spiser meg med hud og hår og sliter meg ut. Men hvordan går det så med deg?

Kjære Ulva! Så trist for deg å føle det slik. Jeg synes du skal prøve å fokusere på at sønnen din har bedre av litt mamma enn ingen mamma. Så lenge du gjør så godt du kan så er det bra nok. Når denne uken er over så blir det lettere for deg vet du. Husk at du er ikke alene, du har mannen din og.

Du virker som ett hjertegodt menneske synes jeg. Sønnen din er heldig som har deg som mor, du som er så reflektert over sykdommen din, synes nå jeg.

Lykke til, du klarer det nok.

Klem fra

[goliane]

Ja, det fungerte virkelig godt. MEN vi har fått et problem: På grunn av en misforståelse får vi ikke denne dagmammaen denne uka. Så nå sitter vi fint i det. Mannen min må jobbe, mens jeg bare skal jobbe to kvelder. Så det blir MEG som må passe ham! Og jeg gruer meg virkelig! Er livredd for å bli psykotisk eller alvorlig dissosiativ mens jeg er sammen med ham; derfor liker jeg ikke å være alene sammen med ham. Men nå blir det altså hver dag i en uke... Vi har ikke noe annet valg. Enkelte dager blir korte, som i morgen. Vi skal først på helsestasjonen, og jeg leverer ham fra meg halv fire for å gå på jobb. Så i morgen skal gå bra. Har planlagt at vi skal gå til nærmeste kjøpesenter og kjøpe is og en ny ball. Det er merkelig - på en måte gleder jeg meg, samtidig gruer jeg meg veldig. Psykotiske mennesker bør ikke ha ansvaret for små barn, mener nå jeg. Men vi tar en dag av gangen. Vi får se hvordan det går.

Ellers er vel situasjonen den samme. Jeg føler meg som vanlig utslitt bare fordi jeg har forsøkt å ha et vanlig liv og gjort vanlige ting. Av og til tenker jeg at jeg hører hjemme på en institusjon. Orker ingenting, og depresjonen er der hele tiden selv om jeg går på Efexor. Jeg søkte om å få elektrosjokk-terapi, men fikk avslag. Til tross for at depresjonen har vart i fem år. På torsdag får jeg neste sprøyte med Risperdal, og det gruer jeg meg også til.

Tenk om jeg ikke klarer å være mamma... For et nederlag! Er jo fryktelig glad i ham, men han spiser meg med hud og hår og sliter meg ut. Men hvordan går det så med deg?

Kjære Ulva.

Skal krysse fingre og tær for at det går bra denne uka.

Jeg tror jo at du klarer dette! Du er så reflektert og vet så mye om sykdommen din, at du greier å ta ansvar når du MÅ.

Håper det blir mye godt vær, sånn at dere kan være mye ute.

Vet du, Ulva, du er virkelig en god mamma. Du setter sønnen din sine behov foran dine egne. Han er heldig som har deg som mamma.

[Gjest Gladiatoren]

Ja, det fungerte virkelig godt. MEN vi har fått et problem: På grunn av en misforståelse får vi ikke denne dagmammaen denne uka. Så nå sitter vi fint i det. Mannen min må jobbe, mens jeg bare skal jobbe to kvelder. Så det blir MEG som må passe ham! Og jeg gruer meg virkelig! Er livredd for å bli psykotisk eller alvorlig dissosiativ mens jeg er sammen med ham; derfor liker jeg ikke å være alene sammen med ham. Men nå blir det altså hver dag i en uke... Vi har ikke noe annet valg. Enkelte dager blir korte, som i morgen. Vi skal først på helsestasjonen, og jeg leverer ham fra meg halv fire for å gå på jobb. Så i morgen skal gå bra. Har planlagt at vi skal gå til nærmeste kjøpesenter og kjøpe is og en ny ball. Det er merkelig - på en måte gleder jeg meg, samtidig gruer jeg meg veldig. Psykotiske mennesker bør ikke ha ansvaret for små barn, mener nå jeg. Men vi tar en dag av gangen. Vi får se hvordan det går.

Ellers er vel situasjonen den samme. Jeg føler meg som vanlig utslitt bare fordi jeg har forsøkt å ha et vanlig liv og gjort vanlige ting. Av og til tenker jeg at jeg hører hjemme på en institusjon. Orker ingenting, og depresjonen er der hele tiden selv om jeg går på Efexor. Jeg søkte om å få elektrosjokk-terapi, men fikk avslag. Til tross for at depresjonen har vart i fem år. På torsdag får jeg neste sprøyte med Risperdal, og det gruer jeg meg også til.

Tenk om jeg ikke klarer å være mamma... For et nederlag! Er jo fryktelig glad i ham, men han spiser meg med hud og hår og sliter meg ut. Men hvordan går det så med deg?

Takk for svar ulva!

Beklager at jeg kanskje svarer litt sent.Jeg har vært travelt opptatt med forskjellige ting.

Livet mitt svinger fremdeles en god del i dårlige perioder og gode perioder. For tiden er jeg også en del deprimert, og jeg er veldig trett ofte. Noen ganger er det et ork bare å for eksempel ta oppvasken, eller tørke støv. Det føles nesten som å måtte ta en nordpolekspedisjon...eller klatre opp Mount Everest mange ganger å utføre enkle ting;-)

Du forstår sikkert hva jeg mener.

Jeg tror trettheten i mitt tilfelle skyldes mye at jeg plages av noe som kanskje kan kalles for tankeforstyrrelser.

Jeg har også en del tvangstanker. I lange perioder kan jeg være omtrent helt fri fra dette, mens jeg nå er i en periode der jeg er plaget av slikt. Det er veldig slitsomt og gjør meg fysisk trett.

Jeg bruker faktisk for tiden bare truxal til å sove på og en sjelden gang om dagen. Dette er etter avtale med psykiateren min fordi vedkommende ville at fastlegen min skulle ta en hel rekke blodprøver på meg før hun fortsatte å gi meg medisiner. Truxal har jeg fått bare midlertidig for å sove på og ellers ved behov om dagen. Men jeg bruker dem sjelden om dagen fordi de bare hjelper meg på en måte;-nemlig at jeg blir utrolig trett av dem. Og det er jo ikke noe en har nytte av når det er mitt på dagen og en ønsker å være oppe og nytte dagen...

Både psykiateren min og psykologen min har ferie, de kommer tilbake den ene om tre uker, og den andre om fire uker. I mellomtiden må jeg klare meg praktisk talt selv, med støtte fra den beste psykologen min da selvsagt, nemlig hunden min;-)

Men det skal jeg klare.

Jeg prøver å gi meg selv oppmuntringer gjennom en dag. Hvis ingen andre gjør det, må jeg jo gjøre det selv:-)

Ved neste møte hos psykiateren min vil jeg spørre om å få prøve det nye medikamentet Cipralex. Håper det vil hjelpe mot depresjon, sosialangst og tvangstanker. Det er ihvertfall et forsøk verdt.

Ellers vil jeg antakelig fortsette med zyprexa, eller kanskje psykiateren min har et annet vidundermiddel;-)

Jeg merker at jeg fortsatt er veldig sensitiv. Det medfører at det går veldig inn på meg dersom noen sier noe sårende, eller at noen ler av meg f.eks. Da er i noen tilfeller resten av dagen ødelagt. Men i gode perioder er jeg ikke fullt så sensitiv. Jeg har forresten opplevd den siste tiden at noen av de nærmeste vennene har såret meg og skuffet meg. (Noen av de få vennene jeg har). Det føles som at ingenting av det jeg gjør eller sier overfor dem er godt nok. Det går litt på selvtilliten løs. Men jeg tilgir dem for de forstår nok ikke hva de gjør. De forstår ikke hvor sensitiv jeg er.

Så jeg kjemper videre i livets "Amfiteater" mot målet å bli helt eller tilnærmet helt frisk. Jeg har bestemt meg for å kjempe for det selv om det skulle ta 12 år til eller mer. Noen dager oppleves livet som en "kamp for tilværelsen" men jeg vil kjempe.

Jeg har forresten bestemt meg for å prøve å få mer ut av psykologen min. Først vil jeg snakke med ham om det som plager meg. Og så vil jeg hale ut av ham all den kunnskapen jeg kan:-)

Jeg vil at han skal hjelpe meg med sin erfaring og kunnskap til å bedre takle sosialt samvær. Jeg vil prøve å øve meg opp i sosialt samvær;-)

Dessuten vil jeg spørre om jeg kan få lov til å ligge på en benk og se opp i taket mens jeg snakker med ham;-) (Jeg bare spøker).

Og husk at du er akkurat like mye verdt som menneske uansett hvor mye du klarer eller ikke klarer.

Jeg håper og tror på at det vil gå bra frem til dagmammaen din kommer tilbake. Jeg er enig med Kizza at sønnen din er heldig som har deg som mor.

Jeg vil til slutt nevne at jeg har stor respekt for "psykiatriske pasienter"(liker ikke egentlig det ordet), og andre liknende mennesker som har problemer å takle og hanskes med som såkalte "normale" (liker heller ikke det ordet)mennesker ikke har å slite med. Psykiatriske pasienter og andre i liknende livssituasjoner er de virkelige heltene på jorda.

Lykke til videre ulva!