Tuppe meg i ræva..?

[TRISTIAN]

Jeg blir rett og slett matt, ja fulstendig satt ut av slike utspill fra synsere som sitter og leser disse innleggene mer eller mindre sporadisk. Er det ikke mulig for dere å legge inn en liten kvote av forsiktighet i synsearbeidet deres?

Dere må alltid legge til grunn at det kan være vitale ting dere ikke vet om vedkommende som har skrevet innlegget dere kommenterer eller svarer på.

Det var en som påsto han/hun hadde lest ALLE innleggene mine fra starten av (ja...?) og kom med sterk kritikk i retning av at jeg var super-egoist og kun var innom denne siden for å få såkalt sekundærgevinst gjennom deres oppmerksomhet.

Jeg bare spør: Hvordan skal jeg kunne utforme et innlegg som er skrevet AV MEG, FOR MEG og OM HVA JEG FØLER uten at innlegget nødvendigvis blir noe egosentrert?

Vær så snill å ikke mista det for å være egoisme.

Det er nødvendigvis MIN verden, den lille isolerte galaksen som lever sitt eget liv oppe i hodet mitt som blir skriblet ned , og havner på "papiret" her på D.O.L.

Dette er en verden som er ukjent for de aller fleste , inkludert ungene mine, nettopp fordi jeg ikke unner dem å få en forståelse for smerten som herjer vilt inni meg fra tid til annen.

I verste fall, så merker ungene at jeg er sliten, noe som ikke er unormalt blant folk flest. (?)

Det stopper der.

Og når det gjelder det å søke hjelp, noe som jeg egentlig er klar over at jeg trenger; så må vel den lange tiden jeg har figurert her på dol i seg selv gi signaler om at jeg har STORE problemer i forhold til dette. Det er jo akkurat det som er en stor del av håpløsheten oppe i dette. Jeg har en sterk side som sier til meg hver morgen : "Kom igjen, du kan klare dette- bare ta tiden til hjelp...det må jo løsne en dag..?" Også har jeg den svake siden som sier : "Ingen kan forstå...ingen kan hjelpe......herregud, hvorfor må jeg leve....?"

Men ingenting midt i mellom. Den siden av meg som vet at jeg burde oppsøke hjelp, har så langt vært fremme kun en gang....og deretter trukket seg tilbake til en skyggedal oppe i hodet mitt.

Han vil ikke fram...jeg prøver, men får det ikke til. Jeg er redd jeg aldri kommer til å få ham frem, og dermed gå slik som dette resten av livet.....status quo. Fra dag til dag.

Resultatet av min langvarige, indre kamp for å komme til det punkt hvor jeg endelig greier å oppsøke hjelp igjen...blir at jeg, i tunge øyeblikk lirer av meg smerten ved å skrive...

DETTE er MIN kamp...og jeg er så sliten....vær så snill; la meg utkjempe den uten å få stikk av dårlig samvittighet i tillegg fordi noen tilsynelatende mener jeg har det for bra til klage....

Et eksempel :

En gang som liten gutt , fikk jeg som oppgave til et Julespill som skulle settes opp på skolen å lære meg en av de kjente julesangene på blokkfløyte (husker ikke hvilken)

Jeg prøvde....og prøvde...og prøvde, men fikk det ikke til. Spurte min mor om hjelp, som til min overraskelse tok seg tid til å prøve...... Da jeg fortsatte å gjøre den samme feilen omigjen og omigjen, merket jeg at mor begynte å bli utålmodig.....og før jeg visste ordet av det, fikk jeg meg en syngende ørefik, og beskjed om Å TA MEG SAMMEN.....

Jeg liker ikke de ordene.

Fordi de bærer preg av utålmodighet, misforstand og uvitenhet.

Og jeg har enda ikke lært meg å spille blokkfløyte.....

.

[Gjest opstra]

Du tar feil når du tror noen bruker ordet "tuppe deg i ræva" for å være ond eller ville gi deg et stikk.

Det brukes for å gi deg en dytt fremover og er helt sikkert godt ment. Det kan være at personen som skrev det mener å se du stagnerer

Sekundærgevinst er den største enkeltfaktor og unnskyldning for å bli værende i sin nåværende situasjon.

[Gjest Stjernemor]

Nå må du huske på at du har ingen garanti for at du får fornuftige svar her inne fra annet enn fagperson. Dette er et forum hvor psyke mennesker kan søke hjelp og støtte. Du kan ikke forvente at vi skal takle deg bedre enn du gjør selv! Vi takler ikke oss selv engang...

Vi hjelper på den måten VI tror vi kan hjelpe, utifra egne erfaringer med tilsvarende eller lignende problemer.

Ikke tro du kan FORLANGE at vi skal greie å si det som er rett akkurat for deg. Det som ikke sårer akkurat deg osv. For det vet vi alt for lite om.

Beklager!

Vi gjør så godt vi kan. Ingen her vil deg eller noen andre her inne noe vondt.

Så sant det ikke er en eller et par psykopater (eller hva en skal kalle det), folk som har glede av å pine og skade andre, her inne, og det kan vi vel ikke sikre oss imot - på slike sider som dette?

Som sagt, det er KUN fagpersons svar som en må ta veldig alvorlig. TROR jeg. Faglig sett. Vi andre har bare erfaring med å være psyke på vår egen måte, ikke på din. Ergo kan vi hjelpe deg akkurat like mye (eller lite) som du kan hjelpe oss.

Det jeg mener er at du må ikke overvurdere vår evne til å lindre din smerte.

Det med å gi et 'sjokk' på den måten du oppfattet jeg gjorde, kan virke i noen tilfeller for noen psyke. Problemet er at det kan bli 'farlig' når det utføres av personer som meg, som bare er intererssert i psykologi og som selv har litt erfaring med psykisk ubalanse.

Hva TRODDE du vi kunne gjøre her inne da?

Og egentlig så VET du vi føler med deg og synes synd på deg. Det kanv i gjerne bekrefte hver dag hvis du vil. Men vil DET gjøre deg bedre? Kanskje, ikke vet jeg! Og det tror jeg faktisk ikke du gjør heller...

Men hvis du virkelig mener at du har traumer idag pga av opplevelser i barndommem, så er nok det et tegn på at du VIRKELIG trenger terapi. Enten du HAR hatt envond barndom eller du FØLER du har hatt envond barndom, så måd et bearbeides for at det skal slippe taket. Både falske og ekte minner trenger bearbeiding leste jeg akkurat et sted. Og ikke skyld på meg for det, jeg bare refererer noe jeg leste.

Lykke til i allefall! Og beklager hvis jeg såret deg. JEG blir forresten også forurettet og føler meg dårlig behandlet de gangene folk 'går imot meg' og kanskje insinuerer at jeg burde gjøre noe i nærheten av å ta meg sammen eller prøve noe jeg ikke tror jeg vil greie.. Det tar tid å ta det inn over seg, men det hjelper mer enn 'jatting'. På lang sikt iallefall. Men det er mest behagelig å bli strøket med hårene. Det synes vi alle tror jeg. Menvi blir nok ikke friske av det. Det er godt en stund, men så må det annen lut til. Kanskje...

[Gjest opstra]

Nå må du huske på at du har ingen garanti for at du får fornuftige svar her inne fra annet enn fagperson. Dette er et forum hvor psyke mennesker kan søke hjelp og støtte. Du kan ikke forvente at vi skal takle deg bedre enn du gjør selv! Vi takler ikke oss selv engang...

Vi hjelper på den måten VI tror vi kan hjelpe, utifra egne erfaringer med tilsvarende eller lignende problemer.

Ikke tro du kan FORLANGE at vi skal greie å si det som er rett akkurat for deg. Det som ikke sårer akkurat deg osv. For det vet vi alt for lite om.

Beklager!

Vi gjør så godt vi kan. Ingen her vil deg eller noen andre her inne noe vondt.

Så sant det ikke er en eller et par psykopater (eller hva en skal kalle det), folk som har glede av å pine og skade andre, her inne, og det kan vi vel ikke sikre oss imot - på slike sider som dette?

Som sagt, det er KUN fagpersons svar som en må ta veldig alvorlig. TROR jeg. Faglig sett. Vi andre har bare erfaring med å være psyke på vår egen måte, ikke på din. Ergo kan vi hjelpe deg akkurat like mye (eller lite) som du kan hjelpe oss.

Det jeg mener er at du må ikke overvurdere vår evne til å lindre din smerte.

Det med å gi et 'sjokk' på den måten du oppfattet jeg gjorde, kan virke i noen tilfeller for noen psyke. Problemet er at det kan bli 'farlig' når det utføres av personer som meg, som bare er intererssert i psykologi og som selv har litt erfaring med psykisk ubalanse.

Hva TRODDE du vi kunne gjøre her inne da?

Og egentlig så VET du vi føler med deg og synes synd på deg. Det kanv i gjerne bekrefte hver dag hvis du vil. Men vil DET gjøre deg bedre? Kanskje, ikke vet jeg! Og det tror jeg faktisk ikke du gjør heller...

Men hvis du virkelig mener at du har traumer idag pga av opplevelser i barndommem, så er nok det et tegn på at du VIRKELIG trenger terapi. Enten du HAR hatt envond barndom eller du FØLER du har hatt envond barndom, så måd et bearbeides for at det skal slippe taket. Både falske og ekte minner trenger bearbeiding leste jeg akkurat et sted. Og ikke skyld på meg for det, jeg bare refererer noe jeg leste.

Lykke til i allefall! Og beklager hvis jeg såret deg. JEG blir forresten også forurettet og føler meg dårlig behandlet de gangene folk 'går imot meg' og kanskje insinuerer at jeg burde gjøre noe i nærheten av å ta meg sammen eller prøve noe jeg ikke tror jeg vil greie.. Det tar tid å ta det inn over seg, men det hjelper mer enn 'jatting'. På lang sikt iallefall. Men det er mest behagelig å bli strøket med hårene. Det synes vi alle tror jeg. Menvi blir nok ikke friske av det. Det er godt en stund, men så må det annen lut til. Kanskje...

Godt skrevet, tiltredes.

Du har helt rett i at man ikke blir friskere av å bli strøket med hårene.

Det er som å pisse i buksa, varmer en liten stund, men er ingen løsning på sikt.

[frosken]

Det positive med et forum som dette, er etter min mening at man får mange ulike reaksjoner på det man skriver og at folk er relativt ærlige i sin feedback. Du kan ikke forvente at de tilbakemeldinger du får alltid er av den type du måtte ønske.

Slik jeg ser det, så kan du enten fortsette på den måten du gjør nå eller du kan sørge for å komme deg i behandling. Valget er ditt, og du og dine nærmeste må bære konsekvensene av det valget du gjør.

Jeg er enig i at det i mange tilfeller kan være en lang prosess frem til at man klarer å søke hjelp for sine problemer. Du får bruke den tiden du mener du trenger.

Jeg leser innleggene dine noen ganger - andre ganger hopper jeg over dem. Synes nok du kverner mye på det samme om og om igjen - og hadde du vært en av mine nærmeste så hadde jeg sannsynligvis gitt noen ganske klare meldinger om at "nok er nok - se å kom deg til legen". Men kanskje gir det du skriver her inne et fortegnet bilde av din virkelighet. Kanskje dette er stedet du krisemaksimerer slik at du kan fungere ok i hverdagen - ikke vet jeg...

[Gjest piriom]

Jeg kan ikke spille blokkfløyte.

Jeg er ikke psyk.

Jeg er ingen tilhenger av å ta meg sammen.

Men jeg er tilhenger av å prøve å løse problemer.

Kanskje kan du tenke ut en slags strategi i forhold til det at du føler det problematisk å søke hjelp?

Du sier at skriving virker som terapi for deg. Hva med å skrive om problemene dine og vise det til fastlegen din eller en annen som kan formidle kontakt med behanddlingsapparatet?

Du virker som en det kunne være spennende å bli kjent med, og givende å diskutere med.

Derfor må du ta tak i problemene dine sånn at vi får beholde deg på DOL.

Vi mener vel alle godt med svarene vi gir. Noen mener kanskje at et spark bak kan få deg til å se tingene fra en annen synsvinkel.

Du får tenke slik at så lenge folk svarer, bryr de seg ihvertfall!

[goliane]

Du kjemper en kamp for å bli bedre.

Du er sliten.

Da er det på tide at du får hjelp i kampen for å bli bedre.

Så får du oppsøke hjelpeapparatet. Det bør du gjøre for din skyld.

Men tror nok også ungene dine vil sette pris på en pappa som ikke alltid er sliten, og en pappa som prøver å finne en løsning på problemene sine.

[TRISTIAN]

Du tar feil når du tror noen bruker ordet "tuppe deg i ræva" for å være ond eller ville gi deg et stikk.

Det brukes for å gi deg en dytt fremover og er helt sikkert godt ment. Det kan være at personen som skrev det mener å se du stagnerer

Sekundærgevinst er den største enkeltfaktor og unnskyldning for å bli værende i sin nåværende situasjon.

..sækundærgevinst, eller trøst/forståelse som jeg så enkelt vil kalle det, er nok ofte det man fisker etter i denne sammenhengen. Og når jeg ikke gjør det, kan det vel nærmest betraktes som en uungåelig "bivirkning"....og det skinner vel igjennom noen ganger at jeg har et nærmest febrilsk forhold til det å bli generelt akseptert.

Men det er ikke hovedsaklig poenget mitt med å skrive her.

For det første bruker jeg skrivingen som en terapi, noen ganger fordi jeg føler jeg har noe jeg vil ha sagt...og ; i noen søvnløse øyeblikk (som nå) leser jeg litt og følger impulsene mine....noe som ikke alltid ender opp i fornuftig formulerte innlegg. (Dessverre)

Men hovedsaklig :-og det håper jeg de fleste forstår : så håper jeg alle former for tilbakemeldinger, positive som negative, summa summarum før eller siden skal bidra til at jeg faktisk klarer å ta en beslutning i riktig retning.

Jeg er ikke tøffere enn noen andre på dette forumet; snarere tvert imot.

Det livet jeg lever idag er faktisk summen av beslutninger jeg har tatt tidligere....og alle her inne skjønner jo at dèt ikke har "tatt av" akkurat....

Vanskelig for meg å ha tilitt til min egen evne til å fatte en ny.....

[shandy]

Si meg en ting. Hva annet har gått galt i livet ditt, annet enn blokkfløytespillingen?

Skriv en liste over hva du har som er bra, og hva som er galt. Jeg tipper du kommer svært bra ut av det i forhold til mange andre. Kjenner ikke deg, men kjenner sutingen.

Du lurer på hvorfor du skal leve når du våkner om morgnen. Du har unger - de burde bety mer enn deg.

Livet er ingen dans på roser, det er det ikke for noen.

[TRISTIAN]

Nå må du huske på at du har ingen garanti for at du får fornuftige svar her inne fra annet enn fagperson. Dette er et forum hvor psyke mennesker kan søke hjelp og støtte. Du kan ikke forvente at vi skal takle deg bedre enn du gjør selv! Vi takler ikke oss selv engang...

Vi hjelper på den måten VI tror vi kan hjelpe, utifra egne erfaringer med tilsvarende eller lignende problemer.

Ikke tro du kan FORLANGE at vi skal greie å si det som er rett akkurat for deg. Det som ikke sårer akkurat deg osv. For det vet vi alt for lite om.

Beklager!

Vi gjør så godt vi kan. Ingen her vil deg eller noen andre her inne noe vondt.

Så sant det ikke er en eller et par psykopater (eller hva en skal kalle det), folk som har glede av å pine og skade andre, her inne, og det kan vi vel ikke sikre oss imot - på slike sider som dette?

Som sagt, det er KUN fagpersons svar som en må ta veldig alvorlig. TROR jeg. Faglig sett. Vi andre har bare erfaring med å være psyke på vår egen måte, ikke på din. Ergo kan vi hjelpe deg akkurat like mye (eller lite) som du kan hjelpe oss.

Det jeg mener er at du må ikke overvurdere vår evne til å lindre din smerte.

Det med å gi et 'sjokk' på den måten du oppfattet jeg gjorde, kan virke i noen tilfeller for noen psyke. Problemet er at det kan bli 'farlig' når det utføres av personer som meg, som bare er intererssert i psykologi og som selv har litt erfaring med psykisk ubalanse.

Hva TRODDE du vi kunne gjøre her inne da?

Og egentlig så VET du vi føler med deg og synes synd på deg. Det kanv i gjerne bekrefte hver dag hvis du vil. Men vil DET gjøre deg bedre? Kanskje, ikke vet jeg! Og det tror jeg faktisk ikke du gjør heller...

Men hvis du virkelig mener at du har traumer idag pga av opplevelser i barndommem, så er nok det et tegn på at du VIRKELIG trenger terapi. Enten du HAR hatt envond barndom eller du FØLER du har hatt envond barndom, så måd et bearbeides for at det skal slippe taket. Både falske og ekte minner trenger bearbeiding leste jeg akkurat et sted. Og ikke skyld på meg for det, jeg bare refererer noe jeg leste.

Lykke til i allefall! Og beklager hvis jeg såret deg. JEG blir forresten også forurettet og føler meg dårlig behandlet de gangene folk 'går imot meg' og kanskje insinuerer at jeg burde gjøre noe i nærheten av å ta meg sammen eller prøve noe jeg ikke tror jeg vil greie.. Det tar tid å ta det inn over seg, men det hjelper mer enn 'jatting'. På lang sikt iallefall. Men det er mest behagelig å bli strøket med hårene. Det synes vi alle tror jeg. Menvi blir nok ikke friske av det. Det er godt en stund, men så må det annen lut til. Kanskje...

...burde jo kjenne risikofaktoren nå...:-)

Traumatisk Barndom?

Mitt største traume er vel at jeg stort sett ikke husker den.

Ikke en tøddel. Bortsett fra fire eller fem enkle ting :

1. At jeg stort sett lurte på hvorfor faren min ikke ville ha noe med meg å gjøre..?....mener å huske at jeg fortalte kameratene mine at han var død...(eller hadde jeg bare LYST til å si det..?)

2.At jeg skulket skolen i tre hele dager som 7-åring....over det enkle faktum at læreren gjorde et stort nummer ut av jeg ikke kunne knyte skolisser....?

Prestasjonsangst? Jo takk...

3.Husker ikke hvor gammel jeg var da jeg ble slått til blods med lærbelte på blanke messingen....fordi mor ikke likte at jeg kom krabbende hjem med brekt fot etter å hoppet fra naboens hustak...

4. Blokkfløyta....?

5. At jeg kom hjem fra skolen en gang ...var vel 11 eller 12 år....og fant mor liggende på gulvet sammen med en haug med piller og en tom flaske brennevin i håndå....hadde ikke tlf. -måtte løpe til naboen for å få ringt etter sykebil...

Bortsett fra det husker jeg vel sort sett de mest elementære tingene; hvor jeg bodde, skoler jeg gikk på, navnet på et par av kameratene mine..(hadde ikke så mange) Men ingen enkelt- episoder....

Det var det.

Igrunn ikke mye å rippe opp i..?

Er kanskje betenkelig at jeg ikke kommer på noe som var positivt..?

[shandy]

...burde jo kjenne risikofaktoren nå...:-)

Traumatisk Barndom?

Mitt største traume er vel at jeg stort sett ikke husker den.

Ikke en tøddel. Bortsett fra fire eller fem enkle ting :

1. At jeg stort sett lurte på hvorfor faren min ikke ville ha noe med meg å gjøre..?....mener å huske at jeg fortalte kameratene mine at han var død...(eller hadde jeg bare LYST til å si det..?)

2.At jeg skulket skolen i tre hele dager som 7-åring....over det enkle faktum at læreren gjorde et stort nummer ut av jeg ikke kunne knyte skolisser....?

Prestasjonsangst? Jo takk...

3.Husker ikke hvor gammel jeg var da jeg ble slått til blods med lærbelte på blanke messingen....fordi mor ikke likte at jeg kom krabbende hjem med brekt fot etter å hoppet fra naboens hustak...

4. Blokkfløyta....?

5. At jeg kom hjem fra skolen en gang ...var vel 11 eller 12 år....og fant mor liggende på gulvet sammen med en haug med piller og en tom flaske brennevin i håndå....hadde ikke tlf. -måtte løpe til naboen for å få ringt etter sykebil...

Bortsett fra det husker jeg vel sort sett de mest elementære tingene; hvor jeg bodde, skoler jeg gikk på, navnet på et par av kameratene mine..(hadde ikke så mange) Men ingen enkelt- episoder....

Det var det.

Igrunn ikke mye å rippe opp i..?

Er kanskje betenkelig at jeg ikke kommer på noe som var positivt..?

Vil du at dine unger skal få det slik du hadde det?

Få hjelp, og det på rappen.

[TRISTIAN]

Si meg en ting. Hva annet har gått galt i livet ditt, annet enn blokkfløytespillingen?

Skriv en liste over hva du har som er bra, og hva som er galt. Jeg tipper du kommer svært bra ut av det i forhold til mange andre. Kjenner ikke deg, men kjenner sutingen.

Du lurer på hvorfor du skal leve når du våkner om morgnen. Du har unger - de burde bety mer enn deg.

Livet er ingen dans på roser, det er det ikke for noen.

Neida...*Rister oppgitt på hodet*

Men...takk for tipset..

[TRISTIAN]

Vil du at dine unger skal få det slik du hadde det?

Få hjelp, og det på rappen.

har det ikke på langt nær slik som meg..

Enn du?

Hvordan har du det?

[shandy]

har det ikke på langt nær slik som meg..

Enn du?

Hvordan har du det?

Jeg har det ganske greit, men får ikke sove i kveld. Jeg har nok mer å bekymre meg over enn du har. Skriver ikke noe om det her.

Det å lese på psyk gjør meg regelrett forbanna (Gidder ikke så ofte). Så mange sutrepaver som klager over luxusproblemer.

Føl livet, spark deg selv i ræva (unnskyld) Ta vare på ungene dine. Tror du ikke de ser at far er lei seg?

[TRISTIAN]

Jeg har det ganske greit, men får ikke sove i kveld. Jeg har nok mer å bekymre meg over enn du har. Skriver ikke noe om det her.

Det å lese på psyk gjør meg regelrett forbanna (Gidder ikke så ofte). Så mange sutrepaver som klager over luxusproblemer.

Føl livet, spark deg selv i ræva (unnskyld) Ta vare på ungene dine. Tror du ikke de ser at far er lei seg?

..definèr...?

[TRISTIAN]

Jeg har det ganske greit, men får ikke sove i kveld. Jeg har nok mer å bekymre meg over enn du har. Skriver ikke noe om det her.

Det å lese på psyk gjør meg regelrett forbanna (Gidder ikke så ofte). Så mange sutrepaver som klager over luxusproblemer.

Føl livet, spark deg selv i ræva (unnskyld) Ta vare på ungene dine. Tror du ikke de ser at far er lei seg?

Hvis du har det "ganske greit" så syns jeg faktisk du skal holde deg for god til å lese om andres "luxusproblemer" og bare være glad for at du er istand til å takle dine egne "bekymringer".

Jeg er IKKE i stand til å takle mine....og årsakene ligger nok på et plan som du aldri kan sette deg inn i...

Jeg vil ikke råde deg til å prøve å fatte engang...

[Gjest Stjernemor]

...burde jo kjenne risikofaktoren nå...:-)

Traumatisk Barndom?

Mitt største traume er vel at jeg stort sett ikke husker den.

Ikke en tøddel. Bortsett fra fire eller fem enkle ting :

1. At jeg stort sett lurte på hvorfor faren min ikke ville ha noe med meg å gjøre..?....mener å huske at jeg fortalte kameratene mine at han var død...(eller hadde jeg bare LYST til å si det..?)

2.At jeg skulket skolen i tre hele dager som 7-åring....over det enkle faktum at læreren gjorde et stort nummer ut av jeg ikke kunne knyte skolisser....?

Prestasjonsangst? Jo takk...

3.Husker ikke hvor gammel jeg var da jeg ble slått til blods med lærbelte på blanke messingen....fordi mor ikke likte at jeg kom krabbende hjem med brekt fot etter å hoppet fra naboens hustak...

4. Blokkfløyta....?

5. At jeg kom hjem fra skolen en gang ...var vel 11 eller 12 år....og fant mor liggende på gulvet sammen med en haug med piller og en tom flaske brennevin i håndå....hadde ikke tlf. -måtte løpe til naboen for å få ringt etter sykebil...

Bortsett fra det husker jeg vel sort sett de mest elementære tingene; hvor jeg bodde, skoler jeg gikk på, navnet på et par av kameratene mine..(hadde ikke så mange) Men ingen enkelt- episoder....

Det var det.

Igrunn ikke mye å rippe opp i..?

Er kanskje betenkelig at jeg ikke kommer på noe som var positivt..?

JEG syntes det du fortalte fra barndommen tyder på at du har hatt en vond barndom. Slike enkeltepisoder kan skape mye problemer. Kanskje det er mye vondt du har fortrengt også for den saks skyld.

Det er vel ikke umulig at dette har noe med din situasjon i dag å gjøre. Noen mener jo nå at å grave i barndommen er et blindspor. Men JEG tror det hjelper å prate om slike ting med en psykolog, for å få plassert ansvaret. Du hadde ikke gode og ansvarlige voksne rundt deg hørtes det ut som. Slikt er godt å få prata ut om.

Selv så kan jeg ikke huske at mine foreldre gjorde meg noe vondt, bevisst. Men jeg vokste påå i et hjem som var strengt religiøst, og DET ødela barndommen min. Jeg gjorde opprør, noe som er typisk meg. Alt dette har jeg brukt mye tid på å bearbeide i ettertid. Selv om mine foreldre var snille til det selvutslettende, så var det mye jeg ikke 'kunne' pga deres livssyn. Og det gjør noe med en.

Du burde absolutt få snakket ut litt om det som skjedde du også. Lever moren din i dag forresten? Og har du et godt eller dårlig forhold til henne. Selv om en er voksen selv så er det fullt mulig å ta et oppgjør med foreldrene sine. Jeg har en venninne som har gjort det med positiv effekt, både for henne og foreldrene. Det er aldri for sent å gjøre noe med sin egen situasjon. Og husk, din mor gjorde så godt hun kunne utifra sine (kanskje dårlige) forutsetninger. Hun måtte jo ha store problemer siden hun forsøkte å ta livet av seg, mener jeg. Det var uheldig for deg at du ble utsatt for alt dette.

Men du burde nok snakke med en proffesjonell om det.

[Gjest Stjernemor]

har det ikke på langt nær slik som meg..

Enn du?

Hvordan har du det?

Jeg tror du er så lullet inn i dine egne problemer nå, Tristian, at du helt går glipp av hva dine barn oppfatter av situasjonen og hvilke følelser de sliter med i den sammenheng.

Barn er noe av det mest lojale som finnes. Dessverre.

DET er noe av det verste for meg. Å vite at mine problemer HAR (ikke kanskje, men helt sikkert) gått ut over mine barn, og gitt dem også en vanskeligere verdag enn de ideelt sett skulle hatt.

Foreldre TROR de beskytter barna for sine problemer, men ofte så skinner det igjennom. DET er verre for barna, å vite at noe er galt, men ikke HVA.

JEG tror det er bedre å fortelle barna i fornuftige ordelag hva problemet er. Så slipper DE skyldfølelse, noe de ofte har ellers. Og så slipper de å lure på om mamma og pappa har kreft, noe de ofte tenker på som første mulighet. De får med seg mye som skjer i samfunnet selv om de er små.

[Gjest Stjernemor]

Hvis du har det "ganske greit" så syns jeg faktisk du skal holde deg for god til å lese om andres "luxusproblemer" og bare være glad for at du er istand til å takle dine egne "bekymringer".

Jeg er IKKE i stand til å takle mine....og årsakene ligger nok på et plan som du aldri kan sette deg inn i...

Jeg vil ikke råde deg til å prøve å fatte engang...

Men ALLIKEVEL så blir du såret når vi IKKE forstår deg...

Tristian, du må bare GJØRE en forandring. Psykolog, lege, piller. Noe jeg har forstått du er negativ til. Men bivirkninger, selv sterke sådanne, høres da bedre ut enn det helvetet du refererer til som din hverdag pr idag.

Og hvis det er SÅ ille at ingen kan sette seg inn i det, så er det helt umulig at ikke ungene dine føler det på kroppen de også. Du greier ikke beskytte dem mot det rett og seltt, så du må søke hjelp. Selv om du ikke er utagerende mot dem, så er tilbaketrukkenhet og taushet og tristhet like skremmende for barn. Noen ganger mer skremmende.

[Gjest skolesjefen]

"Tuppe meg i ræva..?" Mener du vi skal tuppe deg i ræva med polstrede silketøfler?

Du graver deg ned og roper om hjelp, men vil ikke høre på råd.

Svelg stoltheten og søk profesjonell hjelp.