Tuppe meg i ræva..?

[TRISTIAN]

JEG syntes det du fortalte fra barndommen tyder på at du har hatt en vond barndom. Slike enkeltepisoder kan skape mye problemer. Kanskje det er mye vondt du har fortrengt også for den saks skyld.

Det er vel ikke umulig at dette har noe med din situasjon i dag å gjøre. Noen mener jo nå at å grave i barndommen er et blindspor. Men JEG tror det hjelper å prate om slike ting med en psykolog, for å få plassert ansvaret. Du hadde ikke gode og ansvarlige voksne rundt deg hørtes det ut som. Slikt er godt å få prata ut om.

Selv så kan jeg ikke huske at mine foreldre gjorde meg noe vondt, bevisst. Men jeg vokste påå i et hjem som var strengt religiøst, og DET ødela barndommen min. Jeg gjorde opprør, noe som er typisk meg. Alt dette har jeg brukt mye tid på å bearbeide i ettertid. Selv om mine foreldre var snille til det selvutslettende, så var det mye jeg ikke 'kunne' pga deres livssyn. Og det gjør noe med en.

Du burde absolutt få snakket ut litt om det som skjedde du også. Lever moren din i dag forresten? Og har du et godt eller dårlig forhold til henne. Selv om en er voksen selv så er det fullt mulig å ta et oppgjør med foreldrene sine. Jeg har en venninne som har gjort det med positiv effekt, både for henne og foreldrene. Det er aldri for sent å gjøre noe med sin egen situasjon. Og husk, din mor gjorde så godt hun kunne utifra sine (kanskje dårlige) forutsetninger. Hun måtte jo ha store problemer siden hun forsøkte å ta livet av seg, mener jeg. Det var uheldig for deg at du ble utsatt for alt dette.

Men du burde nok snakke med en proffesjonell om det.

Min mor lever idag, ja....har stabilisert seg på et nivå som hun har tenkt å hvile på til hun dør...tror jeg.

Og jeg akter ikke verken å betale begravelsen eller gå i den.

Verken neste uke eller om tyve år.

Jeg har gjort nok for henne.

Dvelte nettopp forrige uke ved tanken på å skrive et innlegg og spørre d.o.l -brukere om hva de syntes om DEN holdningen...men fant ut at "dommen" nok ville være enstemmig....kunne trekke konlusjonen selv....

Og det blir ikke noe av.

[Gjest Stjernemor]

Min mor lever idag, ja....har stabilisert seg på et nivå som hun har tenkt å hvile på til hun dør...tror jeg.

Og jeg akter ikke verken å betale begravelsen eller gå i den.

Verken neste uke eller om tyve år.

Jeg har gjort nok for henne.

Dvelte nettopp forrige uke ved tanken på å skrive et innlegg og spørre d.o.l -brukere om hva de syntes om DEN holdningen...men fant ut at "dommen" nok ville være enstemmig....kunne trekke konlusjonen selv....

Og det blir ikke noe av.

Men jeg gir en kommentar allikevel. Hadde du absolutt IKKE villet vite noe om våre meninger, så tror jeg du ikke hadde sagt noe om ditt forhold til din mor.

Det viktigste jeg kan si, og det gjelder ikke bare deg og din mor, men alle som helt eller delvis har kuttet ut så nær familie som mor, far eller søsken av livet sitt. Bak et slikt valg så ligger det mye fortvilelse. Så mye at å kutte ut ble eneste utvei.

Jeg mener ikke at en i et slikt tilfelle skal gjenoppta kontakten. (Jeg tror feks ikke du 'skylder' din mor noe utifra det lille du har fortalt.) Noen ganger er det beste å IKKE ha kontakt. Men allikevel gjør dette noe med deg. Det er ikke slik det SKAL være. Og det kan derfor være godt for ens egen skyld å prate igjennom situasjonen med utenforstående.

[Cilien]

Kjære TRISTIAN!

Fikk lyst å skrive noe til deg, fordi jeg har lest ganske mange av inleggene dine, og fordi jeg kjenner igjen noe av slitenheten din.

Det er faktisk ikke rart du er sliten. Vi er stort sett slitne alle sammen, her inne.

Selv er jeg ganske "flink til å være deprimert" som legen sa det så treffende til meg. Det vil si at jeg er generelt resurssterk, intelligent, oppegående, sosialt kompetent...osv, osv, som alle sier til meg, og jeg har prøvd å gjøre alt mulig, og da mener jeg ALT MULIG for å bli bedre, veldig, veldig lenge. Men først nå, nettopp, har jeg endelig kommet meg til psykolog. Egentlig vet jeg ikke om det kommer til å hjelpe så mye, men jeg er bare kjempestolt over at jeg i hvertfall har kommet meg dit, rent fysisk liksom, at jeg har sittet på det rommet, gått de skrittene.

Ingen har stunder så svake som de sterke, sa Hamsun.

Tenk på den.Både fint og fælt, liksom.

Jeg kjenner også igjen det du sier om at du på den ene siden vil ha hjelp, men på den andre siden vil du bare gi opp, forsvinne. Jeg føler, eller har følt, veldig sterkt, at jeg har to sider inni meg; en som vil dø og en som vil leve. Eller; for det meste vil jeg egentlig bare sove, forsvinne, bli kvitt denne uroen, ikke egentlig dø, som er noe jeg ikke helt forstår, men på den andre siden, helt uten at jeg egentlig forstår det, har jeg noe inni meg som holder meg oppe, et lite punkt, noe udefinert.

Håper du graver fram dette punktet også. Selv om du er sliten.

Klem fra en som slett ikke kjenner deg.