Vil noen lese min historie?

[Gjest 26]

Jeg er en jente på 26 år. ER samboer og har en nydelig datter på to år. Forledrene mine er alvorlig syke og det har preget meg mye i det siste.

Sliter med vonde tanker. Jeg sliter med å være alene fordi jeg da stort sett spiser og føler meg mer elendig (er overvektig). Jeg er konstant redd for at noe skal skje foreldrene mine og jeg har alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til (mamma ønsker mer enn jeg klarer å gi!)

Jeg er den som ordner opp i familien og det har blitt min måte å overleve på.. Men nå kjenner jeg at det ikke går lenger og jeg frykter situasjonen.

Har åpnet meg for en person, og det var overveldende, vondt men også godt. Hun anbefaler psykolog, men jeg klarer ikke åpne meg for andre enn henne. Hun jeg har åpnet meg for prater jeg ofte med. Etter at jeg klarte å åpne meg og jeg følte hvordan det er å få oppmerksomhet for den JEG er har det tatt helt av. Føler meg totalt avhengig av venninnen min og jeg ser opp til henne. For alle andre har jeg jo full kontroll og de ser på meg som en sterk person som hjelper andre ikke en som trenger hjelp selv.

ER så fortvilet. Jobbet som leder i en bedrift og klarer ikke føle på det som skjer for da raser alt sammen. Har startet kurs på høgskolen for å komme gjennom det, planlegger bryllup og flytting men selv med alt dette klarer jeg ikke lure meg selv. Hva skal jeg gjøre??

[Gjest Saigon]

Ta kontakt med fastlegen din h*n kan enten gi deg samtale timer eller henvise deg videre til psykolog/psykiater.

[Gjest ikke undertegnet]

Du skjønner nok selv at dette bærer galt av sted! Ellers hadde du nok ikke skrevet her....

Først, ikke slit ut venninna di. lle trenger mer enn EN person i slike sammenhenger. Psykolgoer har taushetsplikt, en vanlig lege også.

Jeg var i din situasjon for noen år siden. Og jeg tok IKKE nok hensyn til meg selv. Det gikk galt selvfølgelig. Syke foreldre, små barn OG jobb samtidig - det sier seg jo selv!

Sannsynligvis hadde du hatt godt av litt sykmelding. Men da må du bruke den til å samle krefter. Dvs IKKE hjelpe foreldrene dine eller jobbe i huset. Du må være sammen med venninner, spasere turer, ta bilturer, gå i naturen, gå på kino og konsert. ALT som gjør deg glad. Datteren din er vel allikevel på et eller annet dagtilbud siden du jobber.

Lykke til! Det er ditt liv...

Og hsuk, datteren din har du hele livet, så ikke la hensynet til foreldrene dine ødelegge for resten av den tiden.

Jeg mente da jeg var ung selv, at jeg ikke skyldte mine foreldre noe. DE hadde valgt å ta ansvaret med å få barn. Og faktisk mener jeg det samme nå som jeg er mor selv. VI som foreldre har alt ansvar. Vi kan IKKE forlange noe som helst igjen. Vi kan være heldige å få det, men vi har ikke KRAV på det.