terpi og stadig mer føkka forhold til familien

[Gjest tod]

Nå går jeg i terapi hos psykoseteamet to ganger i uka, hos en ny psykolog (den forrige slutta fordi hun skulle flytte). Mye av fokuset har vært på ting i oppveksten; den forrige psykologen bedreiv imildertid i større grad støtteterapi, mens den nye psykologen er mer styrende mht. hva som skal være tema. Pga. ulike ting som har blitt aktualisert i terapien har forholdet til familien min blitt helt føkka. Jeg skulle på en måte ønske jeg aldri hadde hatt en familie. Jeg orker ikke tanken på å besøke dem (de bor i en annen by). F.eks. besøkte jeg dem ikke i sommer, noe jeg har gjort alle tidligere år. Faren min har jeg aldri hatt noe særlig kontakt med, og jeg driter egentlig i ham; han ringer av og til og jeg snakker da med ham på en likegyldig måte. Mora mi bor fortsatt sammen med stefaren min, en alkoholisert tulling som stadig kritiserte meg opp gjennom oppveksten. Han er bare en jævla kødd - sist jul forsøkte han f.eks. å stjele penger som lillesøstera mi på tretten (hans datter) hadde fått i julegave. Han og mora mi krangler stadig på en latterlig og primitiv white-trash-måte. Det mest problematiske forholdet har jeg imidlertid til mora mi, av ulike grunner. Jeg orker knapt å prate med henne når hun ringer, merker jeg er forbanna.

De to lillesøstrene er de eneste i familien jeg bryr meg om; jeg tenker at de andre godt kan dra til helvete for min del. Det er slitsomt å gå gjennom de ulike opplevelsene i oppveksten i terapien. Jeg begynner å spørre meg om det er noen vits. Foreløpig har det jo bare gjort forholdet til familien mye verre, samt at jeg merker at jeg sjøl blir sur og forbanna.

Og jeg har ikke en gang lyst å ta noe oppgjør med den jævla familien, de kan bare seile sin egen sjø, jeg har faen ikke lyst til at de skal ha en betydning i livet mitt. På en måte har jeg ikke en gang lyst å innrømme dem den betydningen det innebærer at jeg snakker om dem i terapitimene. Selvsagt skjønner jeg at disse oppvekstopplevelsene er relevante - men jeg spør meg om dette fokuset på fortida er hensiktsmessig.

Noe av utgangspunktet for terapien - bestillingen min, så å si - er å få en bedre identitetsfølelse. Både den forrige og den nåværende psykologen mener oppvekstopplevelser da er relevante, og jeg er ikke uenig. Det oppleves bare så jævlig ubehagelig og jeg begynner å lure på om det er verdt det.

Hva er andres erfaringer med denne formen for utforskende terapi?

[PieLill]

Arkeologiske utgravninger i fortiden bare for å konstatere hvor ille alt var, ser jeg ikke nytten av. Ustanselig elting og velting av fortiden, ser jeg også som destruktivt.

Jeg tror det kan være nyttig å se på fortiden hvis målet er å forstå egne følelser og reaksjonsmønster. Man kan da oppdage at en hel del er utdatert og trenger å oppgraderes. F.eks. Da en gikk på skolen ble en mobbet å hadde ingen venner. Det var reelt sett få som viste at de likte en. Men er dette sant fremdeles? Er handlingsmønster hensiktsmessige i forhold til dagens virkelighet? Hvilken innflytelse skal disse opplevelsene få over livet i dag? Noen ganger kan det være greit å snakke bare for å få ut gøra.

Målet skal være å ta ansvar for livet og endre på ting, ikke å finne unnskyldninger til å gjøre det motsatte.

Jeg ville uansett ikke spasert for mye i fortiden uten en grepa turguide. Heller ikke uten et bestemt forsett om at fortiden er et midlertidig oppholdssted.

Om du skal ha storopprydding og vårrengjøring i skapene, må du gjerne dra ut alt som er der på en gang. Så må du vaske skapet. Deretter må du sortere gjennom alle tingene, bestemme deg for hva du skal kvitte deg med og hvordan. Til slutt må du finne fornuftige plasser for alt du skal beholde. Ikke noe du begynner med 20 minutter før du får gjester... ;-)

Det blir rot av å grave i fortiden. I perioder blir det verre enn det var før. Derfor bør man ikke gjøre det uten å ha tenkt gjennom hva man holder på med først. Men kortsiktig smerte og kaos kan være et fornuftig valg om det fører til et bedre liv på sikt.

Lykke til!

mvh

[Gjest tod]

Arkeologiske utgravninger i fortiden bare for å konstatere hvor ille alt var, ser jeg ikke nytten av. Ustanselig elting og velting av fortiden, ser jeg også som destruktivt.

Jeg tror det kan være nyttig å se på fortiden hvis målet er å forstå egne følelser og reaksjonsmønster. Man kan da oppdage at en hel del er utdatert og trenger å oppgraderes. F.eks. Da en gikk på skolen ble en mobbet å hadde ingen venner. Det var reelt sett få som viste at de likte en. Men er dette sant fremdeles? Er handlingsmønster hensiktsmessige i forhold til dagens virkelighet? Hvilken innflytelse skal disse opplevelsene få over livet i dag? Noen ganger kan det være greit å snakke bare for å få ut gøra.

Målet skal være å ta ansvar for livet og endre på ting, ikke å finne unnskyldninger til å gjøre det motsatte.

Jeg ville uansett ikke spasert for mye i fortiden uten en grepa turguide. Heller ikke uten et bestemt forsett om at fortiden er et midlertidig oppholdssted.

Om du skal ha storopprydding og vårrengjøring i skapene, må du gjerne dra ut alt som er der på en gang. Så må du vaske skapet. Deretter må du sortere gjennom alle tingene, bestemme deg for hva du skal kvitte deg med og hvordan. Til slutt må du finne fornuftige plasser for alt du skal beholde. Ikke noe du begynner med 20 minutter før du får gjester... ;-)

Det blir rot av å grave i fortiden. I perioder blir det verre enn det var før. Derfor bør man ikke gjøre det uten å ha tenkt gjennom hva man holder på med først. Men kortsiktig smerte og kaos kan være et fornuftig valg om det fører til et bedre liv på sikt.

Lykke til!

mvh

Ja, jeg veit egentlig jo at du har rett. Merker bare en voldsom ambivalens i forhold til dette, er også redd for at alt skal bli så kaotisk at jeg ikke fungerer ordentlig.

Men, jo, jeg tror jo i bunn og grunn at det er verdt det.