Mobbing på skoleveien

[Gjest kinamamsen]

Ja, så har vi møtt rasismen i skolesammenheng vi også. Hittil har vår eldste datter ikke hatt så mange konfrontasjoner i f.m.at hun ser annerledes ut enn de fleste andre på hennes skole, men på vei hjem fra skolen på tirsdag så ble hun og noen venner plaget av et par gutter fra skolen. Den ene av de gikk hardt ut mot kinesere, som var så gule i huden, hadde så skjeve øyne, spiste bæsj og tiss og var så små at de nærmest krabbet langs bakken. Mobbingen gikk ikke på min datter personling, men mere generelt på kinesere. Siden hun er veldig stolt av å være kineser, så var det uansett veldig sårende. Min flotte og taleføre 7 åring svarte godt for seg; og ba ham om å ha mere respekt for andre mennesker som ikke så ut akkurat som ham. De vennene hun gikk sammen med ble veldig sjokkerte og lei seg på hennes vegne, så dette har gått hardt inn på de. De var på vei hjem til oss for vi skulle ha vennegruppe, så jeg har snakket med de om det som skjedde. Det som var verst for datteren min var nok at vennene overhørte det som ble sagt om henne. Hun syntes det var flaut. Mobberen er også en som hun var veldig god venn med i to år i barnehagen. Hun følte seg nok veldig forrådt og dolket i ryggen av ham. Så, nå må jeg på besøk til foreldrene hans og ta en prat. Min datter er veldig opptatt av at jeg skal følge opp denne saken, så det skal jeg selvfølgelig gjøre. Jeg dro hjem til de i går, men der var det ingen hjemme, så jeg får prøve igjen i kveld.

Jeg vet at dette temaet har vært diskutert flere ganger her inne, men jeg spør igjen. Er det noen som har tips til hvordan jeg skal angripe situasjonen ? Jeg er alltid usikker på om jeg gjør vondt verre med å ta opp dette med foreldrene til mobberen. Hvor mye skal man tåle at barna blir ertet uten at man skal forfølge saken? Dette blir sikkert hverken første eller siste gang, så jeg trenger gode forslag og tips for å møte den tøffe verden "der ute".

[forelsket colombiamamma]

Dette er så trist å lese, synes jeg. Barn kan av og til være så fryktelige med hverandre!

Jeg har ikke selv barn i skolealder, og vi har heldigvis enda ikke opplevd noen form for mobbing. Men jeg har tenkt masse på akkurat den problemstillingen som du kommer med her. Hva vil jeg gjøre hvis det skulle skje vår datter? Jeg vet at jeg hadde blitt fryktelig lei meg og sikkert veldig sint, og jeg er ganske sikker på at jeg hadde prøvd å snakke med foreldrene til den som hadde mobbet (selvsagt etter at sinne hadde lagt seg:o)).

Mobbing er uansett helt uakseptabelt, så det bør tas alvorlig!

Jeg holder med deg i å snakke med foreldrene først, kinamamsen. Det ville jeg gjort. Hvis det var motsatt og det var ditt barn som hadde mobbet, så ville vel du gjerne likt å visst om det? Selv om det sikkert må være tøft å høre at barnet ditt (som aldri gjør noe galt!) mobber, så bør det få konsekvenser for barnet slik at det ikke gjør det igjen.

Lykke til! Håper det er fornuftige foreldre dette barnet har, slik at noe blir gjort snarest. Håper også det går bra med datteren din, og at hun slipper å komme i sånne situasjoner igjen!

mvh.

[peetmor]

Håper dere får tatt kontroll på dette før det utvikler seg mere.

Lykke til!

Vet at Mamta hadde et innlegg om dette for ikke så lenge siden og fikk mange gode tips så søk på mamta.

Vennlig hilsen

[Gjest farise]

Vet ikke hvor langt du kommer med å ta det opp med foreldrene. Kanskje det er lurere å ta det opp med skolen?

Ellers kan det jo også være lurt å se på hvordan din datter oppfører seg (lyse som mørke kan være like grusomme). Selv har jeg opplevd at et par adopterte mørke barn i barnehagen hvor snuppa går erter en del og de har også prøvd å utfryse andre. Når du skrev dette så fikk det meg til å tenke at kanskje "de hvite" tar igjen på hudfargen når de blir litt større, netopp p.g.a hudfargen for de kan bli lett og mobbe. Nå må du ikke ta dette ille opp. Din unge kan selfølgelig være en engel som aldri har sagt noe stygt til noen, men det er mulig det kanskje skal mindre til før andre tar igjen på hennes hudfarge om hun skulle ha ertet andre enn hva det vill gjort med en hvir om du skjønner.

[allium]

Hei,

jeg hører egentlig ikke "hjemme" på adop-siden, men leser ofte her siden jeg har venner og nær slekt som har/skal adoptere.

Som tidligere mobbeoffer er dette et innlegg jeg bare MÅTTE svare på )

Selvsagt skal du snakke med foreldrene til mobberen! Det er viktig at de vet. Og jeg ville også snakket med skolen. Selv var jeg i overgangen til tenårene når den verste mobbingen foregikk. Det var særlig en gutt som ikke tålte meg, og han fikk dessverre med flere andre gutter. Særlig en episode rinner meg i hu. Jeg ble mobbet på hjemveien og de puttet ranselen min i elva. Da jeg kom hjem skjønte mamma at noe var galt, og jeg fortalte. De tok umiddelbart kontakt med guttenes foreldre, og de hadde tydeligvis tatt det opp med gutta. Dagen etterpå ble jeg passet opp på vei hjem fra skolen av den verste gutten, og fikk meg en lusing så det sang. Da ble det rabalder. Da foreldrne hans fikk vite det, ble vi invitert på besøk, og gutten måtte pent be om unnskyldning fremfor både mine og hans foreldre. Etter den dagen ble jeg aldri plaget igjen.

Det er ikke sikkert foreldrene vil ta det på alvor. Man vet ikke hvor mye selvinnsikt de har. Men har de det minste forståelse vil de ta det på alvor. Jeg har selv en etterlengtet sønn, men selv om han etter vår mening får den beste oppdragelse mulig og masse kjærlighet kan han godt bli en bølle når han blir større. Hvis han blir det vil jeg gjerne vite!

Lykke til!

[allium]

Hei,

jeg hører egentlig ikke "hjemme" på adop-siden, men leser ofte her siden jeg har venner og nær slekt som har/skal adoptere.

Som tidligere mobbeoffer er dette et innlegg jeg bare MÅTTE svare på )

Selvsagt skal du snakke med foreldrene til mobberen! Det er viktig at de vet. Og jeg ville også snakket med skolen. Selv var jeg i overgangen til tenårene når den verste mobbingen foregikk. Det var særlig en gutt som ikke tålte meg, og han fikk dessverre med flere andre gutter. Særlig en episode rinner meg i hu. Jeg ble mobbet på hjemveien og de puttet ranselen min i elva. Da jeg kom hjem skjønte mamma at noe var galt, og jeg fortalte. De tok umiddelbart kontakt med guttenes foreldre, og de hadde tydeligvis tatt det opp med gutta. Dagen etterpå ble jeg passet opp på vei hjem fra skolen av den verste gutten, og fikk meg en lusing så det sang. Da ble det rabalder. Da foreldrne hans fikk vite det, ble vi invitert på besøk, og gutten måtte pent be om unnskyldning fremfor både mine og hans foreldre. Etter den dagen ble jeg aldri plaget igjen.

Det er ikke sikkert foreldrene vil ta det på alvor. Man vet ikke hvor mye selvinnsikt de har. Men har de det minste forståelse vil de ta det på alvor. Jeg har selv en etterlengtet sønn, men selv om han etter vår mening får den beste oppdragelse mulig og masse kjærlighet kan han godt bli en bølle når han blir større. Hvis han blir det vil jeg gjerne vite!

Lykke til!

[peetmor]

Vet ikke hvor langt du kommer med å ta det opp med foreldrene. Kanskje det er lurere å ta det opp med skolen?

Ellers kan det jo også være lurt å se på hvordan din datter oppfører seg (lyse som mørke kan være like grusomme). Selv har jeg opplevd at et par adopterte mørke barn i barnehagen hvor snuppa går erter en del og de har også prøvd å utfryse andre. Når du skrev dette så fikk det meg til å tenke at kanskje "de hvite" tar igjen på hudfargen når de blir litt større, netopp p.g.a hudfargen for de kan bli lett og mobbe. Nå må du ikke ta dette ille opp. Din unge kan selfølgelig være en engel som aldri har sagt noe stygt til noen, men det er mulig det kanskje skal mindre til før andre tar igjen på hennes hudfarge om hun skulle ha ertet andre enn hva det vill gjort med en hvir om du skjønner.

Jeg er selvfølgelig helt enig med deg at det bør sjekkes ut i forkant av en samtale med foreldre til "mobberen". Nå tenker jeg helt genrellt. Min gutt kan selvfølgelig være like god "mobber" som din....

Vennlig hilsen

[nanchang]

Hva med å ringe dem, forklare saken litt, og få avtale om at de kommer hjem til dere, så blir det på deres hjemmebane? Hvis barnet ditt skal være med på samtalen, så er barn tryggest og mest frimodig hjemme? Vet ikke om det har noe å si, ? Ihvertfall helt uakseptabelt, og det bør erterne og foreldrene deres få HELT klar beskjed om.

Min 7-åring sier at hun får ofte høre at jeg ikke er den ordentlige mammaen hennes, (blir sagt når lærere/andre voksne ikke er i nærheten) så vi har snakka grundig om hvordan hun skal møte dette, og svare for seg, men det er lett å være tøff hjemme, det er noe annet når sånt kommer bardus på dem ute, og overhøres av andre.

[Gjest kinamamsen]

Vet ikke hvor langt du kommer med å ta det opp med foreldrene. Kanskje det er lurere å ta det opp med skolen?

Ellers kan det jo også være lurt å se på hvordan din datter oppfører seg (lyse som mørke kan være like grusomme). Selv har jeg opplevd at et par adopterte mørke barn i barnehagen hvor snuppa går erter en del og de har også prøvd å utfryse andre. Når du skrev dette så fikk det meg til å tenke at kanskje "de hvite" tar igjen på hudfargen når de blir litt større, netopp p.g.a hudfargen for de kan bli lett og mobbe. Nå må du ikke ta dette ille opp. Din unge kan selfølgelig være en engel som aldri har sagt noe stygt til noen, men det er mulig det kanskje skal mindre til før andre tar igjen på hennes hudfarge om hun skulle ha ertet andre enn hva det vill gjort med en hvir om du skjønner.

Takk for innspill. Det var foreldremøte på skolen i går og jeg tok det opp med læreren da. Hun oppfordret meg til å ta kontakt med foreldre. Gutten var kjent på skolen for erting og mobbing, så det var ikke overraskende for læreren. De skulle følge opp og følge med på skolen.

Jeg tror ikke at mine barn er noe bedre enn andres, så jeg skal prøve å bruke denne episoden til å fokusere på hvordan andre føler dersom hun erter de. Kanskje man kan lære noe av det på flere plan.

[Gjest kinamamsen]

Håper dere får tatt kontroll på dette før det utvikler seg mere.

Lykke til!

Vet at Mamta hadde et innlegg om dette for ikke så lenge siden og fikk mange gode tips så søk på mamta.

Vennlig hilsen

Takk peetmor jeg skal søke opp de innleggene. Jeg visste jeg hadde lest noe her i det siste om noe tilsvarende.

Jeg kommer tilbake med info om hvordan møtet med foreldrene gikk. Jeg kjenner de siden vi har hatt barn i samme barnehage, men jeg er allikevel spent på reaksjonen deres i denne saken. Puh, må si jeg gruer meg litt...!

[Gjest kinamamsen]

Hva med å ringe dem, forklare saken litt, og få avtale om at de kommer hjem til dere, så blir det på deres hjemmebane? Hvis barnet ditt skal være med på samtalen, så er barn tryggest og mest frimodig hjemme? Vet ikke om det har noe å si, ? Ihvertfall helt uakseptabelt, og det bør erterne og foreldrene deres få HELT klar beskjed om.

Min 7-åring sier at hun får ofte høre at jeg ikke er den ordentlige mammaen hennes, (blir sagt når lærere/andre voksne ikke er i nærheten) så vi har snakka grundig om hvordan hun skal møte dette, og svare for seg, men det er lett å være tøff hjemme, det er noe annet når sånt kommer bardus på dem ute, og overhøres av andre.

Jeg fikk anbefalt å oppsøke de personlig og ikke ringe, så jeg skal gå hjem til de, alene. Min datter skal få slippe å være med på dette akkurat nå. Jeg føler at jeg må fronte dette for henne denne gangen. Dersom det er ønskelig fra guttens foreldres side så kan vi møtes alle sammen senere; og da gjerne hjemme hos oss. Godt å få med tips fra dere andre på veien. Føler meg litt usikker og må innrømme at jeg gruer meg litt.

[Gjest kinamamsen]

Hei,

jeg hører egentlig ikke "hjemme" på adop-siden, men leser ofte her siden jeg har venner og nær slekt som har/skal adoptere.

Som tidligere mobbeoffer er dette et innlegg jeg bare MÅTTE svare på )

Selvsagt skal du snakke med foreldrene til mobberen! Det er viktig at de vet. Og jeg ville også snakket med skolen. Selv var jeg i overgangen til tenårene når den verste mobbingen foregikk. Det var særlig en gutt som ikke tålte meg, og han fikk dessverre med flere andre gutter. Særlig en episode rinner meg i hu. Jeg ble mobbet på hjemveien og de puttet ranselen min i elva. Da jeg kom hjem skjønte mamma at noe var galt, og jeg fortalte. De tok umiddelbart kontakt med guttenes foreldre, og de hadde tydeligvis tatt det opp med gutta. Dagen etterpå ble jeg passet opp på vei hjem fra skolen av den verste gutten, og fikk meg en lusing så det sang. Da ble det rabalder. Da foreldrne hans fikk vite det, ble vi invitert på besøk, og gutten måtte pent be om unnskyldning fremfor både mine og hans foreldre. Etter den dagen ble jeg aldri plaget igjen.

Det er ikke sikkert foreldrene vil ta det på alvor. Man vet ikke hvor mye selvinnsikt de har. Men har de det minste forståelse vil de ta det på alvor. Jeg har selv en etterlengtet sønn, men selv om han etter vår mening får den beste oppdragelse mulig og masse kjærlighet kan han godt bli en bølle når han blir større. Hvis han blir det vil jeg gjerne vite!

Lykke til!

Så fint at du stakk innom her og ga meg et svar og noen gode råd på veien!

Jeg håper foreldrene skal være greie å snakke med. Vi kjenner hverandre siden vi hadde barn i samme barnehage, men det er ikke bestandig man snakker godt sammen når det kommer til situasjoner som dette. Jeg skal fortelle hvordan det gikk senere.

[Gjest kinamamsen]

Hei,

jeg hører egentlig ikke "hjemme" på adop-siden, men leser ofte her siden jeg har venner og nær slekt som har/skal adoptere.

Som tidligere mobbeoffer er dette et innlegg jeg bare MÅTTE svare på )

Selvsagt skal du snakke med foreldrene til mobberen! Det er viktig at de vet. Og jeg ville også snakket med skolen. Selv var jeg i overgangen til tenårene når den verste mobbingen foregikk. Det var særlig en gutt som ikke tålte meg, og han fikk dessverre med flere andre gutter. Særlig en episode rinner meg i hu. Jeg ble mobbet på hjemveien og de puttet ranselen min i elva. Da jeg kom hjem skjønte mamma at noe var galt, og jeg fortalte. De tok umiddelbart kontakt med guttenes foreldre, og de hadde tydeligvis tatt det opp med gutta. Dagen etterpå ble jeg passet opp på vei hjem fra skolen av den verste gutten, og fikk meg en lusing så det sang. Da ble det rabalder. Da foreldrne hans fikk vite det, ble vi invitert på besøk, og gutten måtte pent be om unnskyldning fremfor både mine og hans foreldre. Etter den dagen ble jeg aldri plaget igjen.

Det er ikke sikkert foreldrene vil ta det på alvor. Man vet ikke hvor mye selvinnsikt de har. Men har de det minste forståelse vil de ta det på alvor. Jeg har selv en etterlengtet sønn, men selv om han etter vår mening får den beste oppdragelse mulig og masse kjærlighet kan han godt bli en bølle når han blir større. Hvis han blir det vil jeg gjerne vite!

Lykke til!

Så fint at du stakk innom her og ga meg et svar og noen gode råd på veien!

Jeg håper foreldrene skal være greie å snakke med. Vi kjenner hverandre siden vi hadde barn i samme barnehage, men det er ikke bestandig man snakker godt sammen når det kommer til situasjoner som dette. Jeg skal fortelle hvordan det gikk senere.

[ahg]

Hei kinamamsen. Jeg føler med både jenta di og deg. Synes du håndterer dette på en veldig bra måte. Lykke til! Spent på å høre hvordan det går.

[frø]

Så flott at jenta di kan svare for seg når det skjer, selv om hun blir lei seg og mister "ære" i forhold til sine venner. Jeg har ingen råd å gi deg, men tenker på deg og jentene dine, og ønsker deg lykke til med besøket hos foreldrene.

Det kan ikke være lett for mobberens foreldre å få besøk vedr. et slikt tema men antageligvis vil de jo forstå at dette må taes alvorlig når du forklarer dem opplevelsen ditt barn hadde. Folk flest er ganske allright når man klarer å snakke sammen og ikke bare irettesettes.

Skal se det ordner seg, modige kinamamsen :0)

[rao]

Så flott at jenta di kan svare for seg når det skjer, selv om hun blir lei seg og mister "ære" i forhold til sine venner. Jeg har ingen råd å gi deg, men tenker på deg og jentene dine, og ønsker deg lykke til med besøket hos foreldrene.

Det kan ikke være lett for mobberens foreldre å få besøk vedr. et slikt tema men antageligvis vil de jo forstå at dette må taes alvorlig når du forklarer dem opplevelsen ditt barn hadde. Folk flest er ganske allright når man klarer å snakke sammen og ikke bare irettesettes.

Skal se det ordner seg, modige kinamamsen :0)

Kjære kinamamsen !

Så trasig for den flotte storesøsteren å oppleve å høre slikt på skoleveien. Enda bra at hun er talefør og setter mobberne på plass.

Men det er jo klart at i bunn og grunn så svir det nok, selv om hun kan svare for seg.

Kjempeflott at du tar tak i det, og snakker med foreldrene. Så får vi bare håpe at de tar det alvorlig og snakker litt alvår med poden !!

Lykke til- håper alt ordner seg )

Klem fra

[Gjest kinamamsen]

Så flott at jenta di kan svare for seg når det skjer, selv om hun blir lei seg og mister "ære" i forhold til sine venner. Jeg har ingen råd å gi deg, men tenker på deg og jentene dine, og ønsker deg lykke til med besøket hos foreldrene.

Det kan ikke være lett for mobberens foreldre å få besøk vedr. et slikt tema men antageligvis vil de jo forstå at dette må taes alvorlig når du forklarer dem opplevelsen ditt barn hadde. Folk flest er ganske allright når man klarer å snakke sammen og ikke bare irettesettes.

Skal se det ordner seg, modige kinamamsen :0)

Takk for oppmuntringen! Jeg skal informere hvordan det går - som tips til dere andre. Håper dere ikke får bruk for tipsene, men det skal vel godt gjøres; dessverre. Noen episoder vil vel inntreffe for oss alle av mer eller mindre alvorlig karakter.

[Gjest kinamamsen]

Kjære kinamamsen !

Så trasig for den flotte storesøsteren å oppleve å høre slikt på skoleveien. Enda bra at hun er talefør og setter mobberne på plass.

Men det er jo klart at i bunn og grunn så svir det nok, selv om hun kan svare for seg.

Kjempeflott at du tar tak i det, og snakker med foreldrene. Så får vi bare håpe at de tar det alvorlig og snakker litt alvår med poden !!

Lykke til- håper alt ordner seg )

Klem fra

Takk for hyggelig ord. Jeg skal gi dere beskjed om hvordan saken går videre.

[Mamta]

Kjære kinamamsen.

Veldig trasig at din datter må oppleve å høre slike vonde ting slengt etter seg. Samtidig er det jo godt at hun tør å si fra til dem som plager henne.

Tror jeg vet hvordan du har det nå, det er slett ikke godt å vite at ens eget barn er blitt utsatt for mobbing, uansett karakter.

Var og hørte et foredrag av Kari Beheim Karlsen like etter at vi opplevde at vår 7 åring ble mobbet i skolesammenheng. Hun var helt klar på dette at det skal være null toleranse for mobbing, uansett hvem som blir mobbet og av hvilken grunn. En annen ting jeg bet meg merke i, var at hun var helt tydelig på at en skal ikke "forklare" eller "unnskylde" mobbing med henblikk på egenskaper hos offeret, f.eks. hudfarge, klesdrakt, utseende osv. Heller ikke skal vi som 3D sa her (ser han ble slettet) at "dette må vi jo som adoptivforeldre forvente". NEI, vi skal verken forvente eller godta at våre barn mobbes pga. hudfarge. Vi kan forberede barna (og oss selv?) på at enkelte mennesker kan si stygge ting om brune mennesker og hjelpe dem til å takle det dersom det skjer. Men vi skal aldri resignere over slike hendelser!

Syns forøvrig du takler det på en kjempefin måte, og har full forståelse for at du gruer deg til samtalen med foreldrene til gutten som mobbet din datter. Men jeg tror det er en helt riktig måte å gripe det an på.

Hadde du vært i kontakt med skolen? Hvis ikke, kunne det jo være en idè å snakke med dem og foreslå at mobbing/ rasisme ble tatt opp som tema i klassen(e).

***

Siden jeg skrev om hva vår sønn hadde opplevd, har skolen her tatt affære på flere plan. Det var episoder som skjedde både i skoletiden og på vei hjem i fbm. skolebussen. Så de har hatt litt av et apparat igang for å få avverge flere vonde situasjoner for gullgutten vår. De var jo allerede godt igang med arbeidet omkring å forebygge mobbing på skolen. Men nå ble det fart i sakene.

Rektor har selv gått inn i de klassene det særlig gjaldt og snakket med alle samlet og enkeltvis om temaet.

Dessuten har de forsterket inspeksjonen i friminuttene og dessuten delt opp friminuttene slik at kun ett og ett klassetrinn er ute om gangen.

Vi har ikke hørt om flere episoder og opplever at gutten vår trives på skolen og føler seg trygg både der og på skoleveien. Og godt er det!

Håper det beste også for din datters del. Hører gjerne oppdatering om hvordan det går.

Medfølende hilsener fra

[thaimor]

Huff da kinamamsen. Dette var leit!

Må si som de andre at jeg synes både storesøster og du takler det kjempebra. Er spent på reaksjonene fra møtet i kveld. Kjempeviktig å ta fatt i tingene der og da, det kan fort balle på seg. Like viktig er nok å nærme seg saken på silketøfler. Vi er alle foreldre vet du ;-)