Sorg og depresjon

[mimmi-b]

Har hatt et tøft år. Mistet moren min som bare var 55år, ble gravid rett etterpå og tok abort. Det siste året har jeg også slitt med mange konflikter i jobben. Jeg føler at jeg har taklet de private problemene mine godt. Problemet er at jobbkonflikten bare blir større og større og jeg får ingen hjelp av ledelsen til å løse dette.

Jeg føler at dette gjør at sorgen etter min mor bare tar helt overhånd. Jeg klarer ikke lenger å snakke om min sorg og gråter flere ganger om dagen.

Jeg trenger nåen råd på hvordan jeg skal komme videre.

[Jake1365380469]

Snakker du med venner eller familie om dette, da?

Jeg vet av erfaring at det verste er å sitte alene med det. Hvis depresjonen/sorgen er alvorlig vil jeg anbafale deg å kontakte psykolog, evt.psykiater for å vurdere medisin. Men først av alt ville jeg betrodd meg til noen jeg stoler på, var jeg deg. Lette på trykket. (Hvis du ikke allerede har gjort det) Har du det?

[Jake1365380469]

Snakker du med venner eller familie om dette, da?

Jeg vet av erfaring at det verste er å sitte alene med det. Hvis depresjonen/sorgen er alvorlig vil jeg anbafale deg å kontakte psykolog, evt.psykiater for å vurdere medisin. Men først av alt ville jeg betrodd meg til noen jeg stoler på, var jeg deg. Lette på trykket. (Hvis du ikke allerede har gjort det) Har du det?

[mimmi-b]

Snakker du med venner eller familie om dette, da?

Jeg vet av erfaring at det verste er å sitte alene med det. Hvis depresjonen/sorgen er alvorlig vil jeg anbafale deg å kontakte psykolog, evt.psykiater for å vurdere medisin. Men først av alt ville jeg betrodd meg til noen jeg stoler på, var jeg deg. Lette på trykket. (Hvis du ikke allerede har gjort det) Har du det?

Jeg snakker med mannen min, men det er vanskelig for ham å forstå hva jeg går igjennom. Ellers klarer jeg ikke å snakke med familien om sorgen. Jeg vet at min far også har det vondt og vil ikke plage ham.

Det eneste jeg har lyst til er å slutte jobben og stenge meg inne, men det lar seg heller ikke gjøre.

Har tenkt på å gå til legen min, men tør ikke siden jeg bare gråter hele tiden.

[Gjest ikke undertegnet]

Jake antyder medisiner. Vil bare si at min erfaring tilsier at det er dumt. Hvis du ikke har fått bearbeidet sorgen nok, så vil den komme tilbake med fornyet styrke når du slutter med medisinene, om det så er mange år etter.

Noen drukner sorgen i arbeide. For deg fungerer tydeligvis ikke det. Mulig du kan ha godt av en sykmelding, hvor du bruker tiden på å prate om moren din, gå turer, slappe av med TV, gå på kino, lese bøker, være sammen med venner, gjøre alt du føler deg vel med. Gråte, ikke minst, hvis du greier. Så får du samlet krefter til å ta tak i problemene på jobben senere. En må ta ETT problem av gangen!

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg snakker med mannen min, men det er vanskelig for ham å forstå hva jeg går igjennom. Ellers klarer jeg ikke å snakke med familien om sorgen. Jeg vet at min far også har det vondt og vil ikke plage ham.

Det eneste jeg har lyst til er å slutte jobben og stenge meg inne, men det lar seg heller ikke gjøre.

Har tenkt på å gå til legen min, men tør ikke siden jeg bare gråter hele tiden.

Du MÅ gå til legen! At din far har det vondt, betyr IKKE at du ikke skal BRY han. Det er stor mulighet for at det er akkurat det han trenger!!! Dere er jo de nærmeste til å støtte hverandre i sorgen, ikke sant. Det er godt å dele savnet av en kjær person med andre av de som sto personen nærmest.

[Gjest bebba]

Jeg er oppi noe lignende, kanskje ikke akkurat det samme men likevel................ Mail meg gjerne hvis du vil [email protected]

[Gjest tonee]

Jeg snakker med mannen min, men det er vanskelig for ham å forstå hva jeg går igjennom. Ellers klarer jeg ikke å snakke med familien om sorgen. Jeg vet at min far også har det vondt og vil ikke plage ham.

Det eneste jeg har lyst til er å slutte jobben og stenge meg inne, men det lar seg heller ikke gjøre.

Har tenkt på å gå til legen min, men tør ikke siden jeg bare gråter hele tiden.

Hei,

Det er hjelp å få. Tror legen din vil være veldig forståelsesfull når det gjelder dette med gråteanfallene- det er jo også en naturlig sorgreaksjon. Jeg ville foreslått at du tok kontakt med legen din, som kan henvise deg til en psykolog. Det er altfor vondt å gå med slike ting alene. En kanskje dårlig trøst er at det vil gå over, jeg har også hatt noe lignende i vinter, men etter hjelp og start på antidepressive, har jeg det nå mye bedre!