Mennesket og saken (eller saksbehandlingen)

[Mimmy]

Man blir født, går igjennom de tingene som gir gleder og håp og tro for fremtiden, man ønsker og tror man vil nå frem til de målene man ønsker seg i livet, og frykten og skrekken og angsten og stresset setter seg i kroppen, og får lov til å leve der i lang lang tid, fordi man ikke når opp til de standarder som kreves.

Og strikken tøyer seg til den blir ubrukbar. Så faller man sammen, og det tar lang tid å få tilbake livslysten og gleden. Så får man tilbake dette, men angsten er der fremdeles.

Og så blir man redusert til en byrde og et ork og et vanskelig menneske, fordi man ikke skal være slik man er. Og vil man ha hjelp til å komme seg, så finnes det ingen, når man har en kronisk lidelse som min. Og man blir fortalt man har et handikapp. Men ingen hjelpemidler finnes, og finnes de, så finnes de allikevel ikke, dersom man ikke har hjelp til å få den hjelpen man trenger og har rett på.

Så er man bare en sak i et digert system, og har ingenting å si, og er ingenting verdt. Selv om reglene sier at man er det. Er det flere som føler seg maktesløse, akkurat som meg? Skulle virkelig ønske jeg visste hva jeg kunne gjøre, det blir så vanskelig for meg. Selv om jeg kanskje ikke har noe å skamme meg for, siden jeg har en medfødt lidelse, så føles det alltid slik.

[Gjest sånn er det]

Du har ingen ting å skamme deg over. Du bare føler det men det er feil.

Dessuten er helsevesenet og den hjelpen de forspeiler deg bare en evig runddans som tar år av ditt liv og er til liten nytte

[Mimmy]

Du har ingen ting å skamme deg over. Du bare føler det men det er feil.

Dessuten er helsevesenet og den hjelpen de forspeiler deg bare en evig runddans som tar år av ditt liv og er til liten nytte

Nei. Du tar feil. For meg så ville det vært til enorm nytte, og til stor hjelp for meg i hverdagen, og det dreier seg faktisk om ting jeg har rett på, akkurat som en som er lam har rett til rullestol.

[Gjest sånn er det]

Nei. Du tar feil. For meg så ville det vært til enorm nytte, og til stor hjelp for meg i hverdagen, og det dreier seg faktisk om ting jeg har rett på, akkurat som en som er lam har rett til rullestol.

Du misforsto. Selvfølgelig vil hjelpen du har krav på være til hjelp. Men den kampen og den tiden du bruker på å få den hjelpen du har krav på, koster ofte mer psykisk enn den hjelpen du får ut av det.

Du fighter for det du har krav på i kanskje 20 år og da er du helt utslitt av selve fighten og dermed vil du ikke få den samme gleden ut av hjelpen for du er mer ødelagt enn noen sinne og trenger annen hjelp enn du gjorde for 20 år siden.

[Gjest sånn er det]

Nei. Du tar feil. For meg så ville det vært til enorm nytte, og til stor hjelp for meg i hverdagen, og det dreier seg faktisk om ting jeg har rett på, akkurat som en som er lam har rett til rullestol.

Har du forresten tenkt på hvor lang tid det kan ta for en som er lam og få den rullestolen som passer? Det kan ta et år og i mellomtiden må de klare seg med noe provisorisk.

Det samme gjelder for deg, du må klare deg med noe som de tror du kan klare deg med inntil du kan få den hjelpen du virkelig trenger.

[Mimmy]

Har du forresten tenkt på hvor lang tid det kan ta for en som er lam og få den rullestolen som passer? Det kan ta et år og i mellomtiden må de klare seg med noe provisorisk.

Det samme gjelder for deg, du må klare deg med noe som de tror du kan klare deg med inntil du kan få den hjelpen du virkelig trenger.

Jeg har ikke noe tilbud i det hele tatt, som er tilpasset meg og min funksjonshemming. Og jeg ser ingen tegn til at det er noen som egentlig bryr seg om det, heller. Bare at de blir støtt av at jeg blir sur fordi jeg ikke får den hjelpen jeg trenger, og som alle er veldig enige i at det er det som hjelper.

[Gjest sånn er det]

Jeg har ikke noe tilbud i det hele tatt, som er tilpasset meg og min funksjonshemming. Og jeg ser ingen tegn til at det er noen som egentlig bryr seg om det, heller. Bare at de blir støtt av at jeg blir sur fordi jeg ikke får den hjelpen jeg trenger, og som alle er veldig enige i at det er det som hjelper.

Blir du kastet mellom de forskjellige etatene? Alle bare sender deg et nytt sted og sier at du har krav på hjelp fra noen andre enn dem?

Prøv å få i stand et fellesmøte med alle etatene slik at de kan kaste sine forslag over bordet og bli enige om hvem som skal hjelpe deg til å få den hjelpen du trenger. Hvis du har god kontakt med en innen helseomsorgen, kan den personen kalle sammen til møte.

Og så bør du sette deg ned å tenke på hva slags hjelp du trenger, skriv det ned og fortelle dem hva du egentlig vil. Si du vil ha en individuell plan med en koordinator som du kan henvende deg til når det er noe.

[Mimmy]

Blir du kastet mellom de forskjellige etatene? Alle bare sender deg et nytt sted og sier at du har krav på hjelp fra noen andre enn dem?

Prøv å få i stand et fellesmøte med alle etatene slik at de kan kaste sine forslag over bordet og bli enige om hvem som skal hjelpe deg til å få den hjelpen du trenger. Hvis du har god kontakt med en innen helseomsorgen, kan den personen kalle sammen til møte.

Og så bør du sette deg ned å tenke på hva slags hjelp du trenger, skriv det ned og fortelle dem hva du egentlig vil. Si du vil ha en individuell plan med en koordinator som du kan henvende deg til når det er noe.

Jeg har gjort alt dette. Men hva hjelper det egentlig, når resultat av det ikke foreligger? Det er ingen som har sagt at jeg ikke skal ha den hjelpen som jeg skal ha.

Det er heller ikke jeg som skal ta kampen for å få det jeg skal ha. Men det er ingen som egentlig har gjort det, heller, så jeg vet ikke jeg.....tror de på nissen, kanskje?

[frosken]

Problemet for det som skal administere hjelpeordningene, mimmy, er at de som regel har mange brukere de skulle ha hjulpet. De har som regel et ønske om å hjelpe, men ikke nødvendigvis ressurser til å få det til.

Er det støttekontakt som er det du føler du trenger mest akkurat nå? De fleste kommuner sliter med å få tak i nok støttekontakter - men dersom du vet om noen i din omgangskrets som kunne tenke seg å gjøre en slik jobb, så kan du spørre vedkommende og deretter si fra til kommunen at du vet om noen.

[Gjest sånn er det]

Jeg har gjort alt dette. Men hva hjelper det egentlig, når resultat av det ikke foreligger? Det er ingen som har sagt at jeg ikke skal ha den hjelpen som jeg skal ha.

Det er heller ikke jeg som skal ta kampen for å få det jeg skal ha. Men det er ingen som egentlig har gjort det, heller, så jeg vet ikke jeg.....tror de på nissen, kanskje?

Jeg er enig i at det ikke er riktig at du skal ta kampen. Men jeg tror ikke du skal forvente at noen andre tar den kampen for deg. Dessuten er det bare du som vet hva slags hjelp du trenger.

Så du må nok ta kampen selv. Men hvis du har hatt møte så er det vel bestemt hvem som er koordinator, tror du kan velge det selv, og hvem som skal hjelpe deg med hva. Koordinatoren skal delegere oppgavene til riktig etat. Og får du avslag på dine søknader må du anke. Min erfaring er at det er sjelden man får ting i gjennom på første forsøk. Man må gjerne anke og anke enda engang før det går igjennom.

Du har ikke holdt på med dette så lenge så jeg tror ikke du kan vente noen resultater foreløpig. Ting tar tid, du må ikke spørre meg hvorfor, men byråkratiet jobber seint. Du får ringe å purre. Jeg har heldagsjobb i perioder med å ringe rundt og jeg vet det er kjempeslitsomt og en psykisk påkjenning. Men det er nødvendig dessverre og gir du opp kommer du ingen vei.

[Mimmy]

Problemet for det som skal administere hjelpeordningene, mimmy, er at de som regel har mange brukere de skulle ha hjulpet. De har som regel et ønske om å hjelpe, men ikke nødvendigvis ressurser til å få det til.

Er det støttekontakt som er det du føler du trenger mest akkurat nå? De fleste kommuner sliter med å få tak i nok støttekontakter - men dersom du vet om noen i din omgangskrets som kunne tenke seg å gjøre en slik jobb, så kan du spørre vedkommende og deretter si fra til kommunen at du vet om noen.

Kommunen her opererer ikke seriøst, jeg har hverken fått vedtak eller avslag på søknad om støttekontakt, så jeg KAN faktisk ikke anke. Så lenge jeg ikke har fått avslag. Og jeg kan heller ikke få tak i noen som kunne tenke seg å være støttekontakt, så lenge jeg ikke har noe vedtak på det.

[Mimmy]

Jeg er enig i at det ikke er riktig at du skal ta kampen. Men jeg tror ikke du skal forvente at noen andre tar den kampen for deg. Dessuten er det bare du som vet hva slags hjelp du trenger.

Så du må nok ta kampen selv. Men hvis du har hatt møte så er det vel bestemt hvem som er koordinator, tror du kan velge det selv, og hvem som skal hjelpe deg med hva. Koordinatoren skal delegere oppgavene til riktig etat. Og får du avslag på dine søknader må du anke. Min erfaring er at det er sjelden man får ting i gjennom på første forsøk. Man må gjerne anke og anke enda engang før det går igjennom.

Du har ikke holdt på med dette så lenge så jeg tror ikke du kan vente noen resultater foreløpig. Ting tar tid, du må ikke spørre meg hvorfor, men byråkratiet jobber seint. Du får ringe å purre. Jeg har heldagsjobb i perioder med å ringe rundt og jeg vet det er kjempeslitsomt og en psykisk påkjenning. Men det er nødvendig dessverre og gir du opp kommer du ingen vei.

Ja, jeg har hatt møte med koordinator, og jeg har skjønt at det er jeg som må ta kampen, bare at det kan jeg bare ikke. Slik er det bare. Og psykologen min har sagt, at hun syns ikke det er noe lurt, at jeg i min situasjon skal ta en slik kamp. Hun skal kjempe for meg, hvis det er noen som skal kjempe.

Jeg kan det ikke heller, fordi jeg har sånn angst, at det ville bare ikke gå, energimessig. Det jeg trenger, er mye ro, og litt kulturelle ting, slik at jeg får tilbake energien min. Og trening. Som er det som jeg skal bruke støttekontakten til. Men det er ingen som bryr seg, jeg skulle ønske at personer med mitt handikapp hadde noen å rådspørre, og at noen brydde seg genuint om hvordan vi hadde det i hverdagen. Og jushjelp, en "advokat" som kunne virkelig pløye terreng.

[Gjest sånn er det]

Ja, jeg har hatt møte med koordinator, og jeg har skjønt at det er jeg som må ta kampen, bare at det kan jeg bare ikke. Slik er det bare. Og psykologen min har sagt, at hun syns ikke det er noe lurt, at jeg i min situasjon skal ta en slik kamp. Hun skal kjempe for meg, hvis det er noen som skal kjempe.

Jeg kan det ikke heller, fordi jeg har sånn angst, at det ville bare ikke gå, energimessig. Det jeg trenger, er mye ro, og litt kulturelle ting, slik at jeg får tilbake energien min. Og trening. Som er det som jeg skal bruke støttekontakten til. Men det er ingen som bryr seg, jeg skulle ønske at personer med mitt handikapp hadde noen å rådspørre, og at noen brydde seg genuint om hvordan vi hadde det i hverdagen. Og jushjelp, en "advokat" som kunne virkelig pløye terreng.

Men da overlater du det til psykologen din og koordinatoren. Jeg forstår godt at du ikke klarer den kampen så hvis du tror de er i stand til å ta den for deg så overlat den til dem.

Hvis du er medlem av Norges Handikappforbund gir de juridisk veiledning. De kan også hjelpe til med søknader og anker.

Det er synd å si det men jeg tror ikke du må regne med at noen bryr seg. Det er i hvert fall min erfaring med mitt handikapp. Det virker som de fleste har nok med seg selv og ikke har verken energi,tid eller lyst til å rekke ut en hjelpende hånd der det trengs.

[Mimmy]

Men da overlater du det til psykologen din og koordinatoren. Jeg forstår godt at du ikke klarer den kampen så hvis du tror de er i stand til å ta den for deg så overlat den til dem.

Hvis du er medlem av Norges Handikappforbund gir de juridisk veiledning. De kan også hjelpe til med søknader og anker.

Det er synd å si det men jeg tror ikke du må regne med at noen bryr seg. Det er i hvert fall min erfaring med mitt handikapp. Det virker som de fleste har nok med seg selv og ikke har verken energi,tid eller lyst til å rekke ut en hjelpende hånd der det trengs.

Problemet mitt er nok det, at jeg ikke tror de er i stand til å ta den kampen heller, jeg opplever at de enten gjør eller ikke gjør et forsøk, temmelig halvhjertet. Koordinatoren gjør ingenting, så henne har jeg 0 tillit til.

Så det er derfor jeg tror det ville vært godt å ha en slags advokat i slike saker, som visste hva som skulle gjøres, og faktisk gjorde det, og hadde rettstyngde til å få sakene gjennom.

[Mimmy]

Problemet for det som skal administere hjelpeordningene, mimmy, er at de som regel har mange brukere de skulle ha hjulpet. De har som regel et ønske om å hjelpe, men ikke nødvendigvis ressurser til å få det til.

Er det støttekontakt som er det du føler du trenger mest akkurat nå? De fleste kommuner sliter med å få tak i nok støttekontakter - men dersom du vet om noen i din omgangskrets som kunne tenke seg å gjøre en slik jobb, så kan du spørre vedkommende og deretter si fra til kommunen at du vet om noen.

Vet du hva mitt egentlige problem er? Det er ikke at folk kanskje, kanskje ikke bryr seg, det er det at jeg tror de kanskje ler av meg og mine anstrengelser for å få til ting. Og at de har egeninteresse av å se at jeg strever sånn, uten å hjelpe meg, nettopp fordi de liker å se meg streve.

Det er slik jeg føler det. Som at de har sveket meg.

Og at det er derfor jeg ikke får støttekontakt, eller andre ordninger, som virkelig kunne hjelpe meg ut av den situasjonen jeg er inne i. Og det føles så innmari tungt å være inne i en slik kamp.

Og nå vet jeg du kommer til å protestere, akkurat sånn som psykologen min også gjør det, når jeg kommer med slike tanker. Men jeg har ikke sett noen form for aktivitet, som gjør at jeg kan si at det ikke stemmer, de tankene jeg gjør meg om mennesker som er sånn som meg, og deres kamp for å bli forstått og få de tiltakene som reglene sier at de har krav på.

[Gjest brakedrajiou]

Ja, jeg har hatt møte med koordinator, og jeg har skjønt at det er jeg som må ta kampen, bare at det kan jeg bare ikke. Slik er det bare. Og psykologen min har sagt, at hun syns ikke det er noe lurt, at jeg i min situasjon skal ta en slik kamp. Hun skal kjempe for meg, hvis det er noen som skal kjempe.

Jeg kan det ikke heller, fordi jeg har sånn angst, at det ville bare ikke gå, energimessig. Det jeg trenger, er mye ro, og litt kulturelle ting, slik at jeg får tilbake energien min. Og trening. Som er det som jeg skal bruke støttekontakten til. Men det er ingen som bryr seg, jeg skulle ønske at personer med mitt handikapp hadde noen å rådspørre, og at noen brydde seg genuint om hvordan vi hadde det i hverdagen. Og jushjelp, en "advokat" som kunne virkelig pløye terreng.

Hvor bor du? Om ikke annet skal jeg gjerne være med deg å trene om du bor i nærheten. (Men si for all del ikke ifra til helsevesenet, for da gidder de vel ikke å jobbe for det lenger. Vi kan jo gjøre det i hemmelighet?)

[frosken]

Vet du hva mitt egentlige problem er? Det er ikke at folk kanskje, kanskje ikke bryr seg, det er det at jeg tror de kanskje ler av meg og mine anstrengelser for å få til ting. Og at de har egeninteresse av å se at jeg strever sånn, uten å hjelpe meg, nettopp fordi de liker å se meg streve.

Det er slik jeg føler det. Som at de har sveket meg.

Og at det er derfor jeg ikke får støttekontakt, eller andre ordninger, som virkelig kunne hjelpe meg ut av den situasjonen jeg er inne i. Og det føles så innmari tungt å være inne i en slik kamp.

Og nå vet jeg du kommer til å protestere, akkurat sånn som psykologen min også gjør det, når jeg kommer med slike tanker. Men jeg har ikke sett noen form for aktivitet, som gjør at jeg kan si at det ikke stemmer, de tankene jeg gjør meg om mennesker som er sånn som meg, og deres kamp for å bli forstått og få de tiltakene som reglene sier at de har krav på.

Det er vondt å føle av andre ikke ønsker å hjelpe en. Kanskje har du rett - kanskje ikke, det kommer an på hvor heldig eller uheldig du har vært med saksbehandlere. Det at psykologen din ikke støtter din oppfatning av hva som er situasjonen, gjør at jeg fortsatt håper at det ikke ligger vond vilje bak det manglende engasjementet fra kommunens side.

Jeg synes det er synd at de fortsatt ikke har gitt deg noe vedtak mht støttekontakt. Dersom det er en stund siden du søkte, bør du sannsynligvis klage over dårlig saksbehandling. Akkurat det å få en støttekontakt bør være et lavterskeltilbud.

Hvis du har lyst til å finne ut mer rundt rettigheter, så kan du kontakte FFO's rettighetssenter på telefon. Der veileder jurister over telefon - og tjenesten er gratis. http://www.rettighetssenteret.no

Jeg har tidligere sagt til deg at jeg tror du har en litt feil oppfatning mht hvor lett det er for folk med andre funksjonshemninger å få den hjelpen de trenger. Kanskje ville du være mindre bitter dersom du i større grad visste hvor mye kamp som kan ligge bak de enkleste ting. I dag snakket jeg med en mann som ligger på respirator og som har måttet kjempe for å få en type seng som han klarer å ligge i. Etter mye om og men hadde han fått overbevist kommunens ergoterapeut om at han ikke kunne ha den sengen han nå lå i, men det var ikke snakk om å forsøke å gjøre det til en hastesak å få skiftet sengen...

Jeg forteller ikke om hvordan andre har det for å gi deg dårlig samvittighet, eller for å si at du ikke skal kjempe for det som er viktig for deg. Jeg sier det fordi du selv så ofte bruker eksemplet med det å trenge en rullestol - det virker som om du tror det er en selvfølge at slike hjelpemidler kommer på plass. Jeg tror de fleste må jobbe hardt for å få hjelp til det de mener er nødvendig, enten de har den ene eller andre funksjonshemningen.

Du skrev et annet sted at du hadde hatt møte med koordinator. Betyr det at du har fått en koordinator - og evt. ansvarsgruppe - i kommunen?

[Gjest sånn er det]

Problemet mitt er nok det, at jeg ikke tror de er i stand til å ta den kampen heller, jeg opplever at de enten gjør eller ikke gjør et forsøk, temmelig halvhjertet. Koordinatoren gjør ingenting, så henne har jeg 0 tillit til.

Så det er derfor jeg tror det ville vært godt å ha en slags advokat i slike saker, som visste hva som skulle gjøres, og faktisk gjorde det, og hadde rettstyngde til å få sakene gjennom.

Du kan gå til en trygdeadvokat for å få hjelp. Jeg vet ikke hva det koster, du er gift så det spørs om du kan få fri rettshjelp.

Du er klar over at hvem som helst kan være koordinator? Til og mannen din hvis du ønsker. Man da bør han sette seg inn i regler og regelverk.

Eller at du lar en advokat være koordinator?

Jeg sliter masse med å få ting til å fungere etter reglene og gir nok opp i perioder men tar meg opp igjen etter en stund.

[Mimmy]

Det er vondt å føle av andre ikke ønsker å hjelpe en. Kanskje har du rett - kanskje ikke, det kommer an på hvor heldig eller uheldig du har vært med saksbehandlere. Det at psykologen din ikke støtter din oppfatning av hva som er situasjonen, gjør at jeg fortsatt håper at det ikke ligger vond vilje bak det manglende engasjementet fra kommunens side.

Jeg synes det er synd at de fortsatt ikke har gitt deg noe vedtak mht støttekontakt. Dersom det er en stund siden du søkte, bør du sannsynligvis klage over dårlig saksbehandling. Akkurat det å få en støttekontakt bør være et lavterskeltilbud.

Hvis du har lyst til å finne ut mer rundt rettigheter, så kan du kontakte FFO's rettighetssenter på telefon. Der veileder jurister over telefon - og tjenesten er gratis. http://www.rettighetssenteret.no

Jeg har tidligere sagt til deg at jeg tror du har en litt feil oppfatning mht hvor lett det er for folk med andre funksjonshemninger å få den hjelpen de trenger. Kanskje ville du være mindre bitter dersom du i større grad visste hvor mye kamp som kan ligge bak de enkleste ting. I dag snakket jeg med en mann som ligger på respirator og som har måttet kjempe for å få en type seng som han klarer å ligge i. Etter mye om og men hadde han fått overbevist kommunens ergoterapeut om at han ikke kunne ha den sengen han nå lå i, men det var ikke snakk om å forsøke å gjøre det til en hastesak å få skiftet sengen...

Jeg forteller ikke om hvordan andre har det for å gi deg dårlig samvittighet, eller for å si at du ikke skal kjempe for det som er viktig for deg. Jeg sier det fordi du selv så ofte bruker eksemplet med det å trenge en rullestol - det virker som om du tror det er en selvfølge at slike hjelpemidler kommer på plass. Jeg tror de fleste må jobbe hardt for å få hjelp til det de mener er nødvendig, enten de har den ene eller andre funksjonshemningen.

Du skrev et annet sted at du hadde hatt møte med koordinator. Betyr det at du har fått en koordinator - og evt. ansvarsgruppe - i kommunen?

Ja, jeg har koordinator, men ingen hjelp er det i det....i seg selv. Jeg hadde et møte med koordinator, meg selv og mannen min i vår. Men jeg fikk ikke helt med meg hva det var som ble konklusjon på møtet, annet enn at jeg kunne få gjennom endel tiltak, som kunne være til nytte for meg i hverdagen, og som koordinator noterte på et ark. Mannen min fikk heller ikke med seg noen konklusjoner på møtet.

Men nå har jeg hørt om støttekontakt, i dag, fordi jeg kontaktet en prest jeg har hatt kontakt med hele tiden, og som er kommunepolitiker også. Han hørte om dette for meg, og han ringte opp igjen etterpå, og sa at de kanskje hadde en støttekontakt som passet for meg. Så jeg hører kanskje fra de om ikke så lenge....kanskje allerede i morgen? Det ville i hvertfall vært fint.

[Mimmy]

Hvor bor du? Om ikke annet skal jeg gjerne være med deg å trene om du bor i nærheten. (Men si for all del ikke ifra til helsevesenet, for da gidder de vel ikke å jobbe for det lenger. Vi kan jo gjøre det i hemmelighet?)

Jeg tror ikke jeg tør angi eksakt hvor jeg bor, fordi dette tross alt er internett.

Hvor i Norge bor du? Er du jente mellom 20 og 50?