- er alle menn slik?

[Gjest så sliten...]

Jeg sitter her med blandede følelser. Alle saker har jo to sider, jeg vet det, men jeg kan bare fremme saken fra min synsvinkel.

Nå har vi gått inn i adventstiden og jeg gruer meg til jul. Jeg har vært sammen med mannen min i 14 år. Alltid er det jeg som har hatt ansvaret for hus og hjem og barn. Akkurat nå har jeg fødselspermisjon og er derfor hjemme, men jeg har da vært yrkesaktiv jeg også. Han hjelper ikke til hjemme.

Har aldri gjort det heller, og det har vært grunnlag for mang en krangel. Vi hadde det bra i en periode på 2-3 år fordi jeg bet ting inni meg og sluttet å kritisere ham og krangle og husarbeid og at han for det meste ligger å later seg på sofaen foran tv`n. Men det har bare bygd seg sååå opp inni meg. Jeg har en baby på 3 mnd. itillegg til to andre barn. Jeg gikk nok på en "nervesmell" etter fødselen, var utrolig sliten og fikk en depresjon. Hvis jeg blir i dårlig humør eller kritiserer han for at han ikke hjelper til, så blir jeg kalt for idiot eller sinnsyk eller psykopat osv.

Nå føler jeg at han er en stor belastning for meg, er veldig ofte i dårlig humør, i tillegg så er jeg kronisk trøtt. Men det skjønner ikke han. at jeg har nattevåk har liksom ikke noe med han å gjøre virker det som... han sover alltid lenge i helgene og lur på sofaen om ettermiddagene, og nei, han har ikke et fysisk tungt arbeid.

Jeg kan ikke snakke med han om følelsene mine, hvordan jeg har det og opplever situasjonen vår. Da lukker han seg helt inne og jeg blir enda mer lei meg. Jeg har foreslått familieterapi men han er ikke interessert i det. Han synes at vi har det fint som vi har det bare jeg kan slutte å være sur...

Jeg sa til han her om dagen at jeg ville ta ut seperasjon etter jul. Han ble sur, men sa "det er pinade greit"

Han sier innimellom at han er glad i meg. Jeg ønsker å tro på det, det er vel derfor jeg har vært sammen med han så lenge. Men veldig ofte så blir jeg usikker på om han virkelig elsker meg. Jeg føler at han behandler meg respektløst, og gjør man det med noen en elsker?

Jeg føler meg forvirret, draget i flere retninger, men jeg føler nå at jeg må få være litt for meg selv for å bygge meg opp igjen...

Jeg har ikke erfaring fra tidligere forhold. Er det "normalt" at det skal være sånn? Eller er jeg helt tullerusk?

[Velouria]

Kom deg vekk!

Men bare så det er sagt, litt av grunnen til at han ikke gjør noe i hjemmet er sikkert fordi han er vant til at du alltid har gjort alt...

Lykke til!

[Gemini]

Nei, det skal ikke være sånn, og alle menn er slett ikke slik...

[serendipity]

"Jeg har en baby på 3 mnd. itillegg til to andre barn. Det er vel DERE som har det. Tror noe av problemene deres ligger her (det er hans også selv om han ikek ser det). Du har tatt ansvar fra første stund og han har ikke trengt å ta stilling til noen ting, annet enn valget mellom fotballkamp eller program om jakt og fiske....

Det er ikke for sent,MEN jeg tror du må forlange familie rådgivning.

[Mirada]

Mannen din høres ikke ut som han er verdig deg!! Du burde få en mann som virkelig viser at han er glad i deg, at han skal vise ansvar for barna deres og hjemmet er da en selvfølgelighelt..!!! Hvis han kaller deg dum og psykopat o.l. hvorfor er du sammen med han?? det er ikke deg det er noe galt med, det virker virkelig ut som det er han det er et stort problem med!!! Lykke til, det er hørtes ikke bra ut i det hele tatt!!! klemmer

[Gjest samlivsxprten]

En kald fot i ræva er nok det eneste som duger her.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du spør om alle menn er slike som din. Nei, det er heldigvis mange menn og fedre som deler jobben hjemme med sine kvinner. Men det er dessverre ikke uvanlig å slite med menn som ikke hjelper til eller ser hva kona jobber med av barnomsorg og husarbeid. Men det gjør jo ikke saken noen bedre for deg.

Jeg tror din sjanse for å sette deg i respekt hos din mann er at du snakker mer tydelig om hva du mener. Ikke gi deg. Og ikke vær taus om dette.

Det virker som om han har seilt i sin egen verden og har klart å holde ansvaret og jobben hjemme borte fra seg. Den oppgaven er din, høres det ut som han mener.

Men en slik rollefordeling tilhører fortiden i vårt land. Når du har en baby på 2-3 mnd, og dere har to større barn, må også han være aktiv på hjemmebane.

Jeg tror du kommer lengst med å fortelle hvordan dette virker på deg, uten først å anklage han. For da kommer han fort i forsvar. Finn et greit tidspunkt når dere er rimelig rolige, uten barn i nøærheten, og fortelle han hva du føler vanskelig og hva som sliter deg ut.

Hvis han ikke vil høre på dine problemer, men bare svarer med å be deg slutte å være sur, har han ikke respekt for deg. Han har vel antakelig heller ikke da forstått hva samarbeid i parforholdet og familien er.

Hvis du ikke kommer noen vei, eller allerede er for sliten til å prate med ham, oppfordrer jeg deg til å kontakte familiekontoret, eller en samlivsrådgiver, for hjelp. Det kan du gjøre selv om han ikke er enig eller liker det. Det kan bidra til å få vekket ham.

[Gjest Lisaflisa]

Jeg mener:

Hvis han kaller deg psykopat og sinnsyk, så kan han vel ikke elske deg?!?!

En som elsker en annen vet ikke HVA han/hun kan gjøre for at den andre har det bra. Og aller mest vil han/hun gjøre ALT han/hun kan for ikke å såre den andre. Og har den ene problemer så vil den andre prøve å finne ut hva det er og lytte, å gjøre alt han/hun kan for å hjelpe, oppmuntre, trøste, forstå... Det virker som at han sårer deg mye..og det er tungt for deg. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg ikke funnet meg i det! Ingen fortjener å bli behandlet sånn..gi han et valg; enten familieterapi eller på hue ut!

Du er et menneske som alle andre og fortjener bedre!!

Og barna dine fortjener noe bedre og tryggere.....

Lykke til!

[Gjest Christell]

Nei, alle menn er ikke slik. I mitt eget forhold + mine venners forhold tar alltid mannen en del av jobben. Det ser ut til at kvinnfolka tar størstedelen, men alikevel...

Det ser også ut til at kvinnfolka er flinkere til å ta annsvaret for at de "riktige" tingene blir gjort. (Dvs. at klærne blir vasket før man trenger dem igjen, at barna har med det de trenger til barnehagen, at julepresanger blir planlagt og kjøpt inn, at julekakene blir bakt o.l.

Jeg hadde ikke orket å ta ansvaret for alt. Spesielt ikke med en liten baby m.nattevåk m.m.

Søk hjelp. Synes det høres mer fornuftig ut enn bare å sparke han ut. Det er tross alt et 14 års gammelt parforhold det er snakk om. Og så er det barn her også.