selvskading... voldtekt,, mat.. livet.. NEI!

[nita85]

jeg ble seksuelt misshandlet fra jeg var 4-10 år. idag er jeg 18, og sliter veldig med dette. Jeg gikk en måned i terapi, samtidig som jeg har vært i en god del timer med rådgiver og psykiatrisk sykepleier og læreren min på skol, siden januar da de merket det. Etter det har jeg gjort mye dumt. Nå idag sliter jeg med at jeg ikke vil i terapi, denne uken her fortalte jeg om tanken mine, om selvmord.. jeg har planlagt alt og vet absolutt alt. jeg spiser ikke lengre. jeg kutter meg selv, noe jeg synes er utrolig godt. hva skal jeg gjøre? jeg vil ikke ha hjelp, jeg trenger det ikke.. jeg skal jo dø om 2 måneder, frivillig...

[Mimmy]

Kjære deg, du er sterk (atskillig sterkere enn det du gir deg selv kreditt for). Kjemp deg gjennom det smertefulle og kom ut igjen hel (eller helere). Det er helt og fullt mulig å få et bedre liv, du trenger bare noen som kan vise deg hvordan akkurat nå. Og gi deg omsorg og støtte og hjelp. Gå til terapitimen, du kan kanskje ta med deg denne tråden her, og vise den til psykologen din?

Og så finnes det artikler om selvskading som du kan lese, søk her på dol, så finner du sikkert noe interessant, og kanskje du finner noen svar også. Går du forresten på antidepressiva? Det kan kanskje hjelpe deg opp av den dalen du er nede i akkurat nå. Det, sammen med trening og samtaleterapi skulle kunne fungere som behandling for depresjon.

[ghm]

Hei..

Eg følte meg utrulig masse igjen i det du skreiv. Men det er ein ting: det du skriver om at du sliter med fortida, og at du ikkje vil ha hjelp! At du skriver her betyr vel at du vil ha noens oppmerksomhet, hjelp eller kanskje få støtte..? Eg vil sei at å være 18 kan være forferdelig vondt for enkelte, og med ei vond fortid i tillegg, kan smertene bli ekstreme! Eg har blitt voldtatt og vært åleina i halve livet mitt (omtrent 10 år), men smertene forsvant ikkje skikkelig før i år, det er 2 år etter vgs. Og i vgs var smertene sterkest, eg reiste til ein internatskule for å kunne dø i fred & ro! nåke som aldri skjedde på grunn av ei venninne eg fekk der :-) Så tenk på dei du har rundt deg av venner, familie, kjæledyr og ev. kjæreste.. Alle er glad i deg, og tenk på alle tårene som ville kommet fra dei om du gikk bort! Du er verdifull og du har definitivt masse å leve for. lik som alle oss andre som klamrer oss til dei gledene me får kvar dag. viss du føler for å skrive til meg så er adr. [email protected]

eg håper at du finner ut om 2 månader at livet ikkje bare kan stoppe opp, og at du egentlig vil leve videre. Det er nåke som du ikkje vil angre på!!!!

klem fra meg

[nita85]

Kjære deg, du er sterk (atskillig sterkere enn det du gir deg selv kreditt for). Kjemp deg gjennom det smertefulle og kom ut igjen hel (eller helere). Det er helt og fullt mulig å få et bedre liv, du trenger bare noen som kan vise deg hvordan akkurat nå. Og gi deg omsorg og støtte og hjelp. Gå til terapitimen, du kan kanskje ta med deg denne tråden her, og vise den til psykologen din?

Og så finnes det artikler om selvskading som du kan lese, søk her på dol, så finner du sikkert noe interessant, og kanskje du finner noen svar også. Går du forresten på antidepressiva? Det kan kanskje hjelpe deg opp av den dalen du er nede i akkurat nå. Det, sammen med trening og samtaleterapi skulle kunne fungere som behandling for depresjon.

Idag var jeg hos psykologen.. Jeg liker ikke å være der.. Det hjelper ikke noe.. De vil at jeg skal begynne med medisiner, men dewt vil ikke jeg, aldri i verden!!! VEt lissom ikke helt hva jeg skal gjøre.. Jeg tåler ikke en diskusjon engang før tankene kommer.. Idag så fikk jeg igjen 2 prøver å et prosjekt.. 5, 1, og 5. Pappa ble kjempe sur for den ene stryken, og vi begynte å diskutere/krangle pga dette.. Fra før av så har jeg 2 5ere i faget. Tankene kom med engang.. Jeg begynte nesten å grine etterpå oxo, for jeg blir så himmla irritert... Orker ikke stort mer.. Forresten går ikke på antidepressiva.. takk for at du svarte.. klem

[Mimmy]

Idag var jeg hos psykologen.. Jeg liker ikke å være der.. Det hjelper ikke noe.. De vil at jeg skal begynne med medisiner, men dewt vil ikke jeg, aldri i verden!!! VEt lissom ikke helt hva jeg skal gjøre.. Jeg tåler ikke en diskusjon engang før tankene kommer.. Idag så fikk jeg igjen 2 prøver å et prosjekt.. 5, 1, og 5. Pappa ble kjempe sur for den ene stryken, og vi begynte å diskutere/krangle pga dette.. Fra før av så har jeg 2 5ere i faget. Tankene kom med engang.. Jeg begynte nesten å grine etterpå oxo, for jeg blir så himmla irritert... Orker ikke stort mer.. Forresten går ikke på antidepressiva.. takk for at du svarte.. klem

Det er selvsagt ingen som kan tvinge deg til å gå på medisiner, men har du tenkt nøye gjennom grunnen til å la være? Hvis det er sånn at det kan hjelpe deg, altså? Jeg går på antidepressiva nå, og jeg ville ikke vært det foruten, å kunne glede meg over livet igjen.

Det er rett og slett herlig. Jeg skjønner din skepsis til medisiner, jeg hadde en veldig skepsis selv, men det fungerer.

Prøv cipramil (nå tror jeg det beste merket kanskje heter ciprex eller noe, det er visstnok enda bedre enn cipramil). Det er en lett form for antidepressiva som mange bruker, noen kaller det lykkepiller, (som er fullstendig misvisende, fordi det ikke gir lykke, men mere normalt humør).

Det er ikke sånn at du må gå lenge på slike medisiner, det er for å behandle depresjonen, og så trapper du ned medisinen og slutter. Det er også sånn, at du kan prøve medisinen en periode, og så slutte, dersom det ikke har ønsket effekt.

[nita85]

Det er selvsagt ingen som kan tvinge deg til å gå på medisiner, men har du tenkt nøye gjennom grunnen til å la være? Hvis det er sånn at det kan hjelpe deg, altså? Jeg går på antidepressiva nå, og jeg ville ikke vært det foruten, å kunne glede meg over livet igjen.

Det er rett og slett herlig. Jeg skjønner din skepsis til medisiner, jeg hadde en veldig skepsis selv, men det fungerer.

Prøv cipramil (nå tror jeg det beste merket kanskje heter ciprex eller noe, det er visstnok enda bedre enn cipramil). Det er en lett form for antidepressiva som mange bruker, noen kaller det lykkepiller, (som er fullstendig misvisende, fordi det ikke gir lykke, men mere normalt humør).

Det er ikke sånn at du må gå lenge på slike medisiner, det er for å behandle depresjonen, og så trapper du ned medisinen og slutter. Det er også sånn, at du kan prøve medisinen en periode, og så slutte, dersom det ikke har ønsket effekt.

ja, du har kanskje rett... men jeg vil heller dø enn å gå på medisiner for å få et normalt liv.. kanskje jeg har en veldig teit oppfattning og mening, men det er bare slik det er... takk for svar!!

Klem

[Mimmy]

ja, du har kanskje rett... men jeg vil heller dø enn å gå på medisiner for å få et normalt liv.. kanskje jeg har en veldig teit oppfattning og mening, men det er bare slik det er... takk for svar!!

Klem

Du må jo ikke gå på medisiner resten av livet, det er nok å gjøre det til depresjonen og de vanskelige tankene og smerten/sorgen/krisen er over.

Og det kan faktisk gå veldig fort, det. Avhengig av hvor dypt depresjonen sitter. Og hvor lenge du har gått med ubehandlet depresjon.

[nita85]

Du må jo ikke gå på medisiner resten av livet, det er nok å gjøre det til depresjonen og de vanskelige tankene og smerten/sorgen/krisen er over.

Og det kan faktisk gå veldig fort, det. Avhengig av hvor dypt depresjonen sitter. Og hvor lenge du har gått med ubehandlet depresjon.

hmmm, ja.. jeg begynte med litt behandling i januar, men først til psykolog osv i september...

[Mimmy]

hmmm, ja.. jeg begynte med litt behandling i januar, men først til psykolog osv i september...

Da er det altfor tidlig å skulle forvente noe resultat, la det gå litt lenger.....men medisiner er uansett ikke å forakte, du får fortere framgang i behandlingen da. Og så virker antidepressiva bedre i begynnelsen av en depresjon, så du bør begynne ganske raskt.

Men du må fortsette med samtalebehandlingen hos psykolog i tillegg til medisinering (det er ikke nok bare med medisiner).

[nita85]

Da er det altfor tidlig å skulle forvente noe resultat, la det gå litt lenger.....men medisiner er uansett ikke å forakte, du får fortere framgang i behandlingen da. Og så virker antidepressiva bedre i begynnelsen av en depresjon, så du bør begynne ganske raskt.

Men du må fortsette med samtalebehandlingen hos psykolog i tillegg til medisinering (det er ikke nok bare med medisiner).

har slutta jeg,nesten.. går dit en gang i måneden sammen med rådgiver..