Grunnkurs i angst...

[Gjest Valipella]

Jeg tror at jeg har angst. Det vil si at jeg enda ikke har vært hos lege og fått den diagnosen, men jeg kan ikke skjønne hva annet det kan være. I utgangspunktet er jeg en velfungerende dame. Fin jobb, fint hus, fine barn, fin mann osv.

Men etter at jeg har vært utsatt for en psykopat i jobbsammenheng har jeg de siste par årene hatt en del anfall av at jeg blir så redd. Kroppen knyter seg sammen, jeg skjelver, klarer ikke å prate. Sitter fast inne i hodet mitt, svetter, fryser, tankene dras mot at tenk om jeg dør. Tenk om jeg kke får se ungene mine vokse opp. Tenk om det skjer noe med ungene mine. Spiralen blir bare dypere og dypere og jeg kommer ikke opp igjen.

Neste dag, eller når jeg endelig klarer å reise meg fra stolen og ta en dusj, sette på en vaskemaskin e.l. roer det seg igjen. Men etterhvert blir det kortere og kortere mellom anfallene, og jeg er urolig hele tiden. Føler at dette begynner å ta kontroll over meg, og er redd jeg skal ende som et psykotisk vrak på lukket avdeling. (Moren min ble tvangsinnlagt da jeg var liten. Jeg husker at det kom mange menn inn i huset vårt og tok henne med seg, jeg var hjemme alene sammen med henne. Etterpå så jeg henne ikke på mange måneder. Jeg vil ikke at det skal skje med meg. De som kjenner meg, ville vel synes det er rart at jeg bekymrer meg over dette - jeg virker både ressurssterk og normal.

Men sånn er det - jeg sitter der med en grusom angst for masse som er nokså lite sannsynlig at skal skje, men det plager meg likevel.

Skjønner at dette er et trykk som bygger seg opp innenfra, og at når jeg klarer å holde angsten på avstand så er det som å legge lokk på en kjele som koker over. Det hjelper ingenting hvis du ikke skrur av plata også.

Men der trenger jeg altså hjelp har jeg etterhvert forstått.

Men så er jeg litt redd for å be om hjelp også.

Derfor dette innlegget.

Hva skjer når man går til legen og forklarer at man ikke takler livet sitt lenger?

Blir man satt rett på "apedop" og må gå sterkt bedøvet gjennom resten av livet, eller hva?

[mil1365380270]

Nei, du blir ikke satt på apedop :-) Får sikkert en henvisning til en psykolog, og muligens noe beroligende.

Ring flere psykologer, og hold fastlegen din informert fortløpende, slik at du ikke føler deg helt alene, om du ikke får time med en gang.

Hvis legen ikke stiller maks opp for deg med en gang, er det legen din det er noe feil med! Bytt i tilfelle fastlege fort som fy ;-)

[Gjest Du er ikke psykotisk]

Dette lignet litt på min historie. Jeg har også en nær slektning som ble psykotisk i min oppvekst, og det var veldig skremmende å oppleve. At din mor, som skulle være din trygghet nr 1, ble tatt fra deg med slik makt, og du ble igjen alene, det var mildt sagt klønete og feil, og må ha vært forferdelig for deg.

Jeg har også opplevd å få angst etter store påkjenninger som voksen. Og - det rare syntes jeg - samtidig kom angst for å bli som denne slektningen. Har etter hvert skjønt at dette er totalt ubegrunnet.

Men siden har jeg lært at dette er vanlig: når man opplever noe sterkt ubehagelig/truende, kommer gjerne gamle kriser opp igjen -helt standard.

Du blir ikke som din mor av dette. La ikke redselen for det hindre deg i å søke hjelp. Stopp angsten før den blir stor og uhåndterlig. Jo før, jo bedre.

Ikke alle fastleger er flinke på angst. Men får du ikke hjelp hos den første, så bytt lege.

Det går an å "skru av plata" som du skriver. Lykke til!

PS: Kjenner du boka "Flodhesten i dagligstuen" - om folk som er skadet av alkoholikerforeldre eller andre skremmende ting i oppveksten.

[Gjest Windsong]

Nei, du blir ikke satt på apedop :-) Får sikkert en henvisning til en psykolog, og muligens noe beroligende.

Ring flere psykologer, og hold fastlegen din informert fortløpende, slik at du ikke føler deg helt alene, om du ikke får time med en gang.

Hvis legen ikke stiller maks opp for deg med en gang, er det legen din det er noe feil med! Bytt i tilfelle fastlege fort som fy ;-)

Ja, det du beskriver høres ut som panikkangst. Jeg synes ikke det er det granne rart at du får reaksjoner etter de vonde tingene du har opplevd. Det har skjedd med meg også - at det har kommet reaksjoner årevis etter vonde opplevelser.

Antidep er ikke nødvendigvis noen dårlig løsning. Mange som sliter med panikkangst får god hjelp av det, meg selv inkludert. MEN selvsagt er det veldig viktig at legen bryr seg om hele deg og ikke bare avfeier deg med "spis disse tablettene." Det er viktig at dere kan snakke rundt problemet, og kanskje komme litt nærmere hvordan man skal skru av plata. En henvisning til psykolog eller psykiater er også noe jeg vil anbefale deg å be om. Enten kan du bli henvist til psykiatrisk poliklinikk i kommunen din, eller til prvatpraktiserende. Mange privatpraktiserende har driftstilskudd, slik at du betaler "offentlig" egenandel og kan føre denne opp på egenandelskortet til du kan få frikort.

Ønsker deg alt godt!

[mil1365380270]

Ja, det du beskriver høres ut som panikkangst. Jeg synes ikke det er det granne rart at du får reaksjoner etter de vonde tingene du har opplevd. Det har skjedd med meg også - at det har kommet reaksjoner årevis etter vonde opplevelser.

Antidep er ikke nødvendigvis noen dårlig løsning. Mange som sliter med panikkangst får god hjelp av det, meg selv inkludert. MEN selvsagt er det veldig viktig at legen bryr seg om hele deg og ikke bare avfeier deg med "spis disse tablettene." Det er viktig at dere kan snakke rundt problemet, og kanskje komme litt nærmere hvordan man skal skru av plata. En henvisning til psykolog eller psykiater er også noe jeg vil anbefale deg å be om. Enten kan du bli henvist til psykiatrisk poliklinikk i kommunen din, eller til prvatpraktiserende. Mange privatpraktiserende har driftstilskudd, slik at du betaler "offentlig" egenandel og kan føre denne opp på egenandelskortet til du kan få frikort.

Ønsker deg alt godt!

Du har svart til meg....