Sammenbrudd

[Hekta]

Hva gjør man når man kjemper mot et system og til slutt knekker sammen??

Er like før jeg får et totalt sammenbrudd og vet ikke hvordan jeg skal søke hjelp, legen vet ca om dette, hadde ett anfall sist jeg var hos henne, skal tilbake dit den 20. Men dagen før skal jeg til spesialist, på et sted hvor jeg ikke stoler på de som jobber der.

Får masse støtte fra kollegaer og ikke minst venner, men føler jeg sliter de alle ut etterhvert, og det er det siste jeg vil.

Vurderer STERKT å gi opp alt på dette tidspunktet, alt blir drøyet mere og mere. Får forhåpninger om at det er bare en måned til svar, men så blir det drøyet igjen. Har ingen anelse om hvordan jeg skal klare meg lenger!

Klarer ikke å sove eller spise. Men pliktoppfyllende som jeg er, så går jeg ennå på jobben (aktiv sykemeldt), koste hva det koste må!

Jada, jeg vet jeg bare må ta en dag av gangen osv osv

Det jeg har gjort det siste året, men det er også grenser for hva man kan klare, uansett hva det er snakk om

Hele problemet er vel egentlig at det ikke er så mye jeg kan gjøre selv i denne saken, legene og trygdekontoret osv bestemmer alt. Har gjort alt hva de har bedd meg om, samarbeidsvillig til de grader. Men allikavel så virker det som om at de ikke tror på meg. kjemper og kjemper og kjemper

Vil slappe av!

[Sør]

Hei Hekta,

Lenge siden vi har tastet. Håper det går bedre igjen snart. Sender deg masse styrke til å ta knekken på byråkrati-dragene med!

*klem*

[Gjest uten signatur]

Jeg har kjempet den kampen der i seks år snart. Nå har det endelig løsnet for meg, og jeg har blitt 'trodd' til slutt.

Vi er nok samme mennesketype. Lei for å si det, men SLUTT å være samarbeidsvillig. IKKE gjør noe du egentlig ikke orker. Det blir referert til i papirere som at 'pasienten taklet godt...', så da nytter det ikke komme etterpå å forklare at du VAR for sliten. Eller det nyttet jo for meg da, men det tok seks år, og det hører ikke ut som om du tåler så veldig mye mer.

Bombarder lege, evnt. psykolog, trygdekontor og aetat med brev hvor du forklarer din situajon. Selv så greide jeg aldri forklarer meg ansikt til ansikt. Hjernen bare koblet ut og jeg fikk ikke sagt det jeg ville.

Orker du ikke gå på et tiltak en dag, så IKKE GÅ! Få noen til å ringe og forklare at du ikke makter komme den dagen, eller send en mail og forklar det.

Slutt å si at du 'kan prøve', at ting 'går sikkert bra', at du ikke har det 'så ille', at det 'går litt bedre kanskje'. Sier du det så er det positive aspektet i utlegginga di det ENESTE de husker og dette blir arkivert for videre behandling av saken.

Dette har jeg lært gjennom smertefull erfaring. Jeg har bestandig kjørt meg selv hardt og vært ansvarsfull. FOR ansvarsfull. Den dagen jeg sluttet med det, nektet å gjøre ting jeg av erfaring ikke orket og som ville forverre formen min, og begynte å fortelle hvor ille jeg hadde det, uten å pynte på ting, DA begynte saken å lee på seg. Og jeg fikk den hjelpen jeg skulle hatt for mange år siden.

PÅ en måte er det vår egen feil. Hvis vi sier at 'det ikke går så verst', så behandler apparatet oss ut ifra det. Og hvis vi i tillegg er så 'dumme' at vi ødelegger oss selv på å gjøre det vi SIER vi ikke orker, så KAN en jo ikke forvente at noen skal være så synske at de ser at vi er mer slitne og syke enn vi SIER.

Apparatet er slik at flest mulig skal vekk fra sykemelding og uføretrygd. Derfor nytter det ikke å være vag.

[Gjest mange muligheter]

Jeg har kjempet den kampen der i seks år snart. Nå har det endelig løsnet for meg, og jeg har blitt 'trodd' til slutt.

Vi er nok samme mennesketype. Lei for å si det, men SLUTT å være samarbeidsvillig. IKKE gjør noe du egentlig ikke orker. Det blir referert til i papirere som at 'pasienten taklet godt...', så da nytter det ikke komme etterpå å forklare at du VAR for sliten. Eller det nyttet jo for meg da, men det tok seks år, og det hører ikke ut som om du tåler så veldig mye mer.

Bombarder lege, evnt. psykolog, trygdekontor og aetat med brev hvor du forklarer din situajon. Selv så greide jeg aldri forklarer meg ansikt til ansikt. Hjernen bare koblet ut og jeg fikk ikke sagt det jeg ville.

Orker du ikke gå på et tiltak en dag, så IKKE GÅ! Få noen til å ringe og forklare at du ikke makter komme den dagen, eller send en mail og forklar det.

Slutt å si at du 'kan prøve', at ting 'går sikkert bra', at du ikke har det 'så ille', at det 'går litt bedre kanskje'. Sier du det så er det positive aspektet i utlegginga di det ENESTE de husker og dette blir arkivert for videre behandling av saken.

Dette har jeg lært gjennom smertefull erfaring. Jeg har bestandig kjørt meg selv hardt og vært ansvarsfull. FOR ansvarsfull. Den dagen jeg sluttet med det, nektet å gjøre ting jeg av erfaring ikke orket og som ville forverre formen min, og begynte å fortelle hvor ille jeg hadde det, uten å pynte på ting, DA begynte saken å lee på seg. Og jeg fikk den hjelpen jeg skulle hatt for mange år siden.

PÅ en måte er det vår egen feil. Hvis vi sier at 'det ikke går så verst', så behandler apparatet oss ut ifra det. Og hvis vi i tillegg er så 'dumme' at vi ødelegger oss selv på å gjøre det vi SIER vi ikke orker, så KAN en jo ikke forvente at noen skal være så synske at de ser at vi er mer slitne og syke enn vi SIER.

Apparatet er slik at flest mulig skal vekk fra sykemelding og uføretrygd. Derfor nytter det ikke å være vag.

Her var mye sant!

I tillegg vil jeg foreslå å kontakte fylkestrygdekontoret direkte, helst en lege der som kan medisin. Folk på det lokale trygdekontoret har ingen medisinsk utdannelse, men enkelte av dem later som de kan det og kan være svært påståelige og ubehagelige. Utrolig men sant.

Jeg vet om en sak der ting var helt umulig lenge, så ble fylkeskontoret koblet inn, og vips så var alt helt greit.

[Gjest uten signatur]

Her var mye sant!

I tillegg vil jeg foreslå å kontakte fylkestrygdekontoret direkte, helst en lege der som kan medisin. Folk på det lokale trygdekontoret har ingen medisinsk utdannelse, men enkelte av dem later som de kan det og kan være svært påståelige og ubehagelige. Utrolig men sant.

Jeg vet om en sak der ting var helt umulig lenge, så ble fylkeskontoret koblet inn, og vips så var alt helt greit.

Ja, det er mye å kjempe mot! Jeg hadde selv dårlige 'partnere' i flere år. Legen motarbeidet meg må jeg nesten si, mobbet meg omtrent, ufattelig at jeg gadd så lenge, men jeg trodde jeg skulle 'bevise' min uskyld tenker jeg. hehe... Gikk litt i terapi og det var like håpløst.

Så gjorde jeg kort prossess, byttet fastlege og fikk gå hos en privatpraktiserende psykolog. Plutselig så hadde jeg TO som støttet meg. det var helt utrolig. Mens lik skulle det faktisk vært HELE tiden. Faktisk er det godt mulig at jeg hadde vært i jobb idag hvis jeg hadde hatt fornuftigere og dyktigere hjelpere da sykdomsperioden var 'fersk'. Men så måtte jeg slåss mot systemet,og det gjorde jo at jeg ble helt psykisk knekt. Så DETt blir jeg altså nå uføretrygdet for. HURRA for systemet som ofte skaper pasienter istedenfor å hjelpe oss til å blir friske.

[Gjest mange muligheter]

Ja, det er mye å kjempe mot! Jeg hadde selv dårlige 'partnere' i flere år. Legen motarbeidet meg må jeg nesten si, mobbet meg omtrent, ufattelig at jeg gadd så lenge, men jeg trodde jeg skulle 'bevise' min uskyld tenker jeg. hehe... Gikk litt i terapi og det var like håpløst.

Så gjorde jeg kort prossess, byttet fastlege og fikk gå hos en privatpraktiserende psykolog. Plutselig så hadde jeg TO som støttet meg. det var helt utrolig. Mens lik skulle det faktisk vært HELE tiden. Faktisk er det godt mulig at jeg hadde vært i jobb idag hvis jeg hadde hatt fornuftigere og dyktigere hjelpere da sykdomsperioden var 'fersk'. Men så måtte jeg slåss mot systemet,og det gjorde jo at jeg ble helt psykisk knekt. Så DETt blir jeg altså nå uføretrygdet for. HURRA for systemet som ofte skaper pasienter istedenfor å hjelpe oss til å blir friske.

Ja, det hadde vært interessant å se hvor mange av dagens uføretrygdede som mener de har opplevd det samme som det du beskriver. At de som skulle hjelpe, i stedet stjal alle kreftene man hadde trengt for å bli frisk.

Dyrt for samfunnet, og tragisk for de som rammes.

[Hekta]

Jeg har kjempet den kampen der i seks år snart. Nå har det endelig løsnet for meg, og jeg har blitt 'trodd' til slutt.

Vi er nok samme mennesketype. Lei for å si det, men SLUTT å være samarbeidsvillig. IKKE gjør noe du egentlig ikke orker. Det blir referert til i papirere som at 'pasienten taklet godt...', så da nytter det ikke komme etterpå å forklare at du VAR for sliten. Eller det nyttet jo for meg da, men det tok seks år, og det hører ikke ut som om du tåler så veldig mye mer.

Bombarder lege, evnt. psykolog, trygdekontor og aetat med brev hvor du forklarer din situajon. Selv så greide jeg aldri forklarer meg ansikt til ansikt. Hjernen bare koblet ut og jeg fikk ikke sagt det jeg ville.

Orker du ikke gå på et tiltak en dag, så IKKE GÅ! Få noen til å ringe og forklare at du ikke makter komme den dagen, eller send en mail og forklar det.

Slutt å si at du 'kan prøve', at ting 'går sikkert bra', at du ikke har det 'så ille', at det 'går litt bedre kanskje'. Sier du det så er det positive aspektet i utlegginga di det ENESTE de husker og dette blir arkivert for videre behandling av saken.

Dette har jeg lært gjennom smertefull erfaring. Jeg har bestandig kjørt meg selv hardt og vært ansvarsfull. FOR ansvarsfull. Den dagen jeg sluttet med det, nektet å gjøre ting jeg av erfaring ikke orket og som ville forverre formen min, og begynte å fortelle hvor ille jeg hadde det, uten å pynte på ting, DA begynte saken å lee på seg. Og jeg fikk den hjelpen jeg skulle hatt for mange år siden.

PÅ en måte er det vår egen feil. Hvis vi sier at 'det ikke går så verst', så behandler apparatet oss ut ifra det. Og hvis vi i tillegg er så 'dumme' at vi ødelegger oss selv på å gjøre det vi SIER vi ikke orker, så KAN en jo ikke forvente at noen skal være så synske at de ser at vi er mer slitne og syke enn vi SIER.

Apparatet er slik at flest mulig skal vekk fra sykemelding og uføretrygd. Derfor nytter det ikke å være vag.

tusen takk for svar!

Menne... jeg vet ikke hvor mye jeg kan 'nekte' behhandling, f.eks kortison-sprøyte som de snakker om nå

Det er og slik at det er en yrkesskade, og et spm er og om jeg skal på yrkesrettet attføring, men hvis jeg nekter noen form for behandling, hvilke rettigheter har jeg da??

vet du noe om det?

Skal prøve å stå på videre!

[Hekta]

Her var mye sant!

I tillegg vil jeg foreslå å kontakte fylkestrygdekontoret direkte, helst en lege der som kan medisin. Folk på det lokale trygdekontoret har ingen medisinsk utdannelse, men enkelte av dem later som de kan det og kan være svært påståelige og ubehagelige. Utrolig men sant.

Jeg vet om en sak der ting var helt umulig lenge, så ble fylkeskontoret koblet inn, og vips så var alt helt greit.

Skal ha møte med hele 'systemet' om ca 3 uker, der blir jo bl.a min fastlege, bedriftslegen, trygdekontor, aetat osv der.

vet ikke helt hva jeg kan forvente av resultat av det møtet...

[Hekta]

Ja, det er mye å kjempe mot! Jeg hadde selv dårlige 'partnere' i flere år. Legen motarbeidet meg må jeg nesten si, mobbet meg omtrent, ufattelig at jeg gadd så lenge, men jeg trodde jeg skulle 'bevise' min uskyld tenker jeg. hehe... Gikk litt i terapi og det var like håpløst.

Så gjorde jeg kort prossess, byttet fastlege og fikk gå hos en privatpraktiserende psykolog. Plutselig så hadde jeg TO som støttet meg. det var helt utrolig. Mens lik skulle det faktisk vært HELE tiden. Faktisk er det godt mulig at jeg hadde vært i jobb idag hvis jeg hadde hatt fornuftigere og dyktigere hjelpere da sykdomsperioden var 'fersk'. Men så måtte jeg slåss mot systemet,og det gjorde jo at jeg ble helt psykisk knekt. Så DETt blir jeg altså nå uføretrygdet for. HURRA for systemet som ofte skaper pasienter istedenfor å hjelpe oss til å blir friske.

Liker legen min veldig godt, hun er veldig sympatisk og grei å snakke med. Føler meg litt heldig for å ha henne, jeg vet at hun gjør så godt hun kan og tror hun skjønte at jeg begynner å bli veldig sliten nå, da jeg grein som bare det sist jeg var hos henne... Men jeg er lei av å grine hver dag nå, lystpunkter er når jeg er mine 4 timer på jobben og treffer folk som gir meg masse støtte og som klarer å få tankene mine over på andre ting, ler og en del der...

[Gjest uten signatur]

tusen takk for svar!

Menne... jeg vet ikke hvor mye jeg kan 'nekte' behhandling, f.eks kortison-sprøyte som de snakker om nå

Det er og slik at det er en yrkesskade, og et spm er og om jeg skal på yrkesrettet attføring, men hvis jeg nekter noen form for behandling, hvilke rettigheter har jeg da??

vet du noe om det?

Skal prøve å stå på videre!

Nei, du kan ikke nekte all form for behandling. Du må enten ha sykmelding, attføring eller rehab. På rehab. må du ha medisinsk behandling enten i form av medisiner, fysioterapi eller terapi. En kan ikke nekte alt. Jeg nektet å ta lykkepuiller og kunne derfor IKKE samtidig nekte terapi, da ville jeg mistet utbetalingene.

Det som er aller viktigst er å IKKE gjøre din situasjon bedre enn den er.

[Gjest uten signatur]

Skal ha møte med hele 'systemet' om ca 3 uker, der blir jo bl.a min fastlege, bedriftslegen, trygdekontor, aetat osv der.

vet ikke helt hva jeg kan forvente av resultat av det møtet...

Jeg ville foreslå at du skrev et brev om hvordan du nå oppfatter din situasjon, og sender kopi av dette til alle de involverte partene i forkant av møtet.

Når ensitter i et slikt basismøte så føler en seg let overkjørt av alle som prater rundt deg og bruker et ofte veldig profesjonelt språk. De er kjappe til å trekke slutninger for hvert lille svar du får trøkt ut av deg. Så du må være på vakt og ikke si noe uoverveid. Og IKKE pynte på hvordan du har det.

[Hekta]

Jeg ville foreslå at du skrev et brev om hvordan du nå oppfatter din situasjon, og sender kopi av dette til alle de involverte partene i forkant av møtet.

Når ensitter i et slikt basismøte så føler en seg let overkjørt av alle som prater rundt deg og bruker et ofte veldig profesjonelt språk. De er kjappe til å trekke slutninger for hvert lille svar du får trøkt ut av deg. Så du må være på vakt og ikke si noe uoverveid. Og IKKE pynte på hvordan du har det.

Tusen takk for all hjelp!

Skal skrive et brev og sende til samtlige involverte!

Og, takk igjen!

[Kvinna]

Uff...så slitsomt det må være...

Lykke til!

Håper dagene blir bedre etter hvert!

:-)

Mvh