Han har fremdeles grepet....på en måte

[onlyhuman]

Hei

Jeg var samboer, gift og etterhvert også foreldre med en mann som mishandlet meg både fysisk og psykisk. Klassisk nok tenkte jeg at bare vi....så blir det nok bra!

Etter 10 år ble jeg gravid, etter at vi bestemte oss for barn og hadde ventet i 3.

Intet var forandret.

Barnet kom -og det ble en grotesk videreføring av min nå eks-manns oppførsel.

Jeg ba om at barnet skulle bli skånet. Han mente at jeg skjulte meg bak det. Glemte jeg å nevne at han hadde en elskerinne fra 5. mnd graviditet?

Det endte med at jeg med en god venns støtte (en som fant meg i en krok) hjalp meg med å finne tro på meg selv slik at jeg klarte å ta ut skilsmisse.

Jeg fikk et lite brev: Ingen, ingen menneske skal bli behandlet på denne måten.

Vel - 10 år er gått. Poden har begynt sitt ungdomsliv. Vi har også blitt samboere med verdens roligste, varmeste mann.

Det har tidvis vært episoder gjennom årene hvor min eksmann trakasserer meg, hvor hans nye kone desperat har ringt og bedt MEG om hjelp

Jeg takler, jeg takler og jeg takler det.

Har klart å få meg meget god jobb, kjøpet en leilighet og klart å skape et trygt og harmonisk hjem.

MEN nå begynner sønnen og oppnoere mot sin far - som han omtaler lite positivt. Faktisk temmelig dårlig. Han har forstått, selv om jeg aldri har sagt et ord - så har han selv forstått. Og selv dannet seg en mening.

KLart vi har blitt samkjørt, min sønn og jeg disse årene alene uten støtte. Såklart er vi veldig tette.

Men jeg har aldri snakket vondt om faren og hans nye liv.

SÅ nekter da sønnen å reise til sin far. En gang, to ganger, er der en helg, så nekter han igjen.

Jeg prøver å lirke og snakke om hvor hyggelig det blir. At pappa savner ham. At pappa jo er morsom. At det vil bli en fin helg. Sitter utenfor jernbanestasjonen med en hylgråtende gutt. Da stopper jeg.

Men da begynner pappaen å kaste seg over meg i telefonen og påstår at jeg nekter samvær. Og jeg som mange, mange ganger har oppmuntret og pushet og dyttet sønnen min motivillig avårde. Jeg har mange ganger ikke sagt det til pappaen, når da endelig sønnen reiste - for at ikke pappa skal bli lei seg. For da blir det månelyst.

SØnnen har nå de siste gangene hylt og skreket og "skrur seg helt opp" og her helt hysterisk. Ja - jeg har oppmuntert og prøvd å få ham på den flere timers lange reisen til sin far. MEN jeg har nektet å sende ham avgårde i den tilstanden han har vært i.

Han sier at pappaen ikke er snill etc etc

OG Her kommer mitt dilemma (det praktiske har jeg omsider kommet langt avgårde på med familieterapeut, barnelege, psykolog -om far tillater det, da) MEN hvordan er det jeg skal klare å forholde meg nøytral til det min sønn sier?

Jeg har jo selv opplevet faren som ekstrem ustabil, truende, oppfarende, ekstrem hissig, hylende, slengede ting rundt seg - og nå gjør han det oven for sønnen.

Selv om det er JEG som er syndebukken og fikk i forrige uke en overhaling per telefon som gjorde at jeg selv nå - 10 år etter- knakk totalt sammen av injurierende påstander.

MEN er det feil av meg å vise min sønn at jeg FORSTÅR?

Hva skal jeg gjøre?

Jeg har klart hatt det for meg at jeg ønsker at sønnen skal starte på O med sin far - og at fars og mitt forhold ikke skal influere på min sønns syn.

Men jeg skjønner hva han mener når han ikke sier han vil reise til sin far pga at det er totalt mangel på trivsel der, at pappa blir sint, hiver tingene hans rundt og han blir redd.

Og verre ting.

Hva kan jeg gjøre for å bevare forholdet til faren, eller skal jeg ikke det?

Og hvordan skal jeg la det være? Det kan jo bli et like stort sår?

Jeg er helt fortvilet, jeg.

[Gjest rota]

Du har et dilemma der ja. Men her er sønnen viktigst, som du forstår. Tror det er fult mulig og si at du forstår ham uten at du behøver å fortelle så mye av dine opplevelser med faren. Men heller ikke si altfor mye positivt om faren, ikke prøve å lage et bilde av ham som for sønnen ikke stemmer. Det kan gjøre ham mer forvirret med hensyn til sine egne oppfatninger, det er viktig at du gir uttrykk for at du skjønner at faren ikke er slik sønnen vil at han skal være. På en måte si at det er faren det er noe galt med og ikke sønnen, uten å si det altfor sterkt.

Kall en spade for en spade, uten å overdramatisere er mitt forslag.

[still5barnsmor]

Ingen lett problemstilling der nei...men ALL respekt for deg som tenker slik etter alt du har vært igjennom istedet for å benytte anledningen...vær stolt av deg selv :-)

Det er ivertfall viktig at din sønn føler at du tror ham, som rota sier, kalle en spade for en spade...

Hvis du sier at far er hyggelig,morsom osv når sønnen din sier han ikke er snill så føler han seg ikke trodd og da er han jo helt alene på en måte....

Du kan jo si at du tror på ham og at han opplever det slik og at du gjerne vil gjøre noe slik at han føler deg vel...men samtidig prøve å forklare dette med samvær og fars ønsker...

Spør ham spesifikt hva som gjør at han ikke vil til far,da er det hans egne opplevelser som ligger til grunn og ikke dine - du trenger jo ikke si noe om det du har vært gjennom for å forstå sin sønn (selv om det her sikkert er en fordel, men det vet jo ikke han)

Hvis du er igang med psykolog o.l så er det jo også mulig å be om et møte uten gutten slik at du kan forklare historien din på forhånd

Uansett så beundrer jeg deg for i det hele tatt å prøve å være objektiv - DET er en ordentlig mor det...

klems fra

[Gjest Tristelin@]

Her har jeg bare en ting å si!

Du husker hvor glad du ble da du fikk forsåelse fra en venn og hjelp til å komme vekk fra denne mannen. Var ikke det godt?

Hvorfor nekter du din sønn den samme hjelpen? Det er jo SAMME gale mannen sønnen din prøver å unnslippe.

Jeg synes det er på tide at du toner flagg overfor sønnen din om de problemene som var grunnen til at du forlot faren hans. Du har prøvd så godt du kan at de skal ha et godt forhold. Nå VIL ikke sønnen din mer, siden det ikke er godt for HAN. Vis sønnen din samme forståelse som din venn gjorde for deg den gangen.

Hvis din eksmann setter seg på bakbena, så få en erklæring fra en lege eller annen fagperson sam har snakket med deg og sønnen, om at han av psykiske grunner f.eks. (og det stemmer jo når ungen blir hysterisk før besøkene) ikke kan besøke faren.

Lykke til!