er min x-samboer psykisk syk?

[bitt`r-sweet]

Jeg skal fatte meg i korthet.Vi traff hverandre for 3 år siden og han fortalte at han hadde fullt oppspart BSU-konto, to konti med 90.000.- oppspart, men de var blitt tom. Han skrøt over kontakter innen alle sjanger, kunne skaffe alle vennene mine alt!

Det begynte med posten og unnasluntring med regninger. Han gjemte store regninger i mitt navn og sa han hadde betalt de. Plutselig etter 1 år datt der brev i fra namsmannen i postkassen og jeg satt med 3 betalingsanmerkninger på meg.

Jeg konfronterte det med han og han reagerte med sinne. Da var jeg 3mnd gravid og han var hjemmeværende med ryggprolapser. Jeg var villig til å gi ham en ny sjangse hvis han lovet å skjerpe seg.

Det gikk 6mnd før jeg oppdaget at mens jeg fødte hadde unlatt å betale husleien. Når jeg kom hjem fra sykehuset var lønnen vekke. Men han sverget at han hadde betalt alle regningene og husleien. Vi gjorde opp for oss og flyttet til et nytt sted med håp om en ny start.

Så fant jeg ut at han hadde tatt ut penger fra sin sønns konto uten lov, da jeg konfronterte han med det nektet han på at det var han. Jeg gikk så langt at jeg gikk i banken og fikk utskrift av hans underskrift før han tilstod. Hver gang jeg konfronterte han med hans gjerninger reagerte han med sinne og forlot meg. Han kunne ikke skjønne hvorfor jeg var sammen med han hvis jeg ikke stolte på han. Vi kvinner strekker oss langt når der er barn i bildet.

Så fant jeg ut at BSU-kontoen aldri har eksistert, han løy om det også. Vi begynte i familieterapi men det endte med brudd.

Jeg gikk fra ham i november, men vi kom sammen igjen i desember og feiret en ny start.

3dager ut i det nye året forsvant han med en tekstmelding om at han trengte hvile og fred og ro.Han var vekke i noen uker og kom tilbake til meg for 14dager siden. Da smittet han meg med en kjønnsykdom,men benekter for å ha hatt andre enn meg. Hva feiler det ham? er han lystløgner? Moren hans er manisk depressiv, men jeg ser ingen likhetstrekk.Han virker ansvarsløs,respektløs,ikke til å stole på og utroliglite "oppegående".

Mvh bitter x.

[Gjest mange muligheter]

Kjenner du igjen noe av dette?

http://www2.scescape.com/support/lovingtoomuch.html

[bitt`r-sweet]

Kjenner du igjen noe av dette?

http://www2.scescape.com/support/lovingtoomuch.html

Takk for linken.

Kjente meg litt igjen på noen punkt.

mvh

[PieLill]

Det finnes sikkert mange diagnoser, men jeg er ingen spesialist.

Men jeg kan forsøke å summere essensen i noe av det han gjør slik jeg får inntrykk av.

Han lyver.

Han stjeler dine penger og setter deg i økonomiske vanskeligheter og vannry.

Han svindler deg økonomisk. Noe av det han har gjort kvalifiserer for anmeldelse.

Han bedrar deg og er utro og påfører deg sykdom uten at det ser ut til å plage ham.

Han er ansvarsløs.

Han tar deg som en selvfølge. En han kan forlate når det passer. Komme til når det passer. Og behandle som det passer.

Han viser ingen respekt for deg, ingen ekte omsorg.

Han tenker ikke på barnets fremtid.

Han angrer ingen ting og tar ikke ansvar for sine feil. Tvert imot, når du konfronterer ham med hans åpenbare overtramp forsøker han å få deg til å se ut som den skyldige.

Han er ikke glad i deg, uavhengig av hva han måtte si til deg. Han er kun glad i å bruke / missbruke deg. Alle hans handlinger taler høyt om det. Mye høyere enn munnen. Alt godt han måtte tilføre deg må du betale for på en eller annen måte?

Han kommer ikke til å forandre seg, aldri.

Om han er syk, psyk eller ondskapsfull og egoistisk er ikke det viktigste. Heller ikke hva som har gjort ham slik han er.

Det viktige er hva som skal til for at du skal greie å rydde ham 100% ut av livet ditt. Har du venner / nettverk til å støtte deg? Familierådgivningskontor, krisesenter, advokat? Psykolog, støttegrupper? Politi? Sosionom? Fastlege? Helsestasjon? Tror du noen av disse eller andre kan hjelpe deg i prosessen med å bygge opp et selvstendig liv igjen.

Det virker på meg som sviket i slike forhold skjer så gradvis at man ikke merker at man plutselig aksepterer ting man tidligere kunne sverget på man aldri skulle finne seg i. Dessuten er det alltid et element av følelsesmessig avhengighet/usikkerhet og desperate håp. Ofte er det også veldig tungt å vedgå hvor feilslått investeringen i forholdet har vært. Det blir lett slik at man har investert så mye at man føler man må investere litt til i desperat håp om å ikke tape alt.

Jeg håper du kan finne en god vei ut av dette. Oppsøk hjelp om du trenger det. Både du og barnet ditt fortjener så mye bedre.

Klem fra

[Gjest mange muligheter]

Takk for linken.

Kjente meg litt igjen på noen punkt.

mvh

Jeg mener for all del akkurat det samme som PieLill - han er _langt_ over streken for det akseptable, og jeg tror ikke han blir bedre.

Jeg har selv brukt altfor mye tid på noe tilsvarende, før jeg forsto at jeg brukte kreftene på feil sted. Før jeg forsto at kreftene burde brukes på min egen sinnsro, ikke på å forsøke å kontrollere noe utenfor min kontroll. Lykke til!

[bitt`r-sweet]

Det finnes sikkert mange diagnoser, men jeg er ingen spesialist.

Men jeg kan forsøke å summere essensen i noe av det han gjør slik jeg får inntrykk av.

Han lyver.

Han stjeler dine penger og setter deg i økonomiske vanskeligheter og vannry.

Han svindler deg økonomisk. Noe av det han har gjort kvalifiserer for anmeldelse.

Han bedrar deg og er utro og påfører deg sykdom uten at det ser ut til å plage ham.

Han er ansvarsløs.

Han tar deg som en selvfølge. En han kan forlate når det passer. Komme til når det passer. Og behandle som det passer.

Han viser ingen respekt for deg, ingen ekte omsorg.

Han tenker ikke på barnets fremtid.

Han angrer ingen ting og tar ikke ansvar for sine feil. Tvert imot, når du konfronterer ham med hans åpenbare overtramp forsøker han å få deg til å se ut som den skyldige.

Han er ikke glad i deg, uavhengig av hva han måtte si til deg. Han er kun glad i å bruke / missbruke deg. Alle hans handlinger taler høyt om det. Mye høyere enn munnen. Alt godt han måtte tilføre deg må du betale for på en eller annen måte?

Han kommer ikke til å forandre seg, aldri.

Om han er syk, psyk eller ondskapsfull og egoistisk er ikke det viktigste. Heller ikke hva som har gjort ham slik han er.

Det viktige er hva som skal til for at du skal greie å rydde ham 100% ut av livet ditt. Har du venner / nettverk til å støtte deg? Familierådgivningskontor, krisesenter, advokat? Psykolog, støttegrupper? Politi? Sosionom? Fastlege? Helsestasjon? Tror du noen av disse eller andre kan hjelpe deg i prosessen med å bygge opp et selvstendig liv igjen.

Det virker på meg som sviket i slike forhold skjer så gradvis at man ikke merker at man plutselig aksepterer ting man tidligere kunne sverget på man aldri skulle finne seg i. Dessuten er det alltid et element av følelsesmessig avhengighet/usikkerhet og desperate håp. Ofte er det også veldig tungt å vedgå hvor feilslått investeringen i forholdet har vært. Det blir lett slik at man har investert så mye at man føler man må investere litt til i desperat håp om å ikke tape alt.

Jeg håper du kan finne en god vei ut av dette. Oppsøk hjelp om du trenger det. Både du og barnet ditt fortjener så mye bedre.

Klem fra

Tusen takk for svarene!

Jeg satt og nikket idet jeg leste og kunne bekrefte alt.

Han er ute av livet mitt men jeg tror jeg trenger hjelp til å komme videre. Takk for fine ord!

Mvh....en nybegynner på livet igjen...

[PieLill]

Tusen takk for svarene!

Jeg satt og nikket idet jeg leste og kunne bekrefte alt.

Han er ute av livet mitt men jeg tror jeg trenger hjelp til å komme videre. Takk for fine ord!

Mvh....en nybegynner på livet igjen...

Lykke til videre! Håper du får god hjelp og støtte.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Syk og syk..

Han har med stor sannsynlighet en personlighetsforstyrrelse med klare antisosiale trekk. Han vil aldri endre seg.

[bitt`r-sweet]

Syk og syk..

Han har med stor sannsynlighet en personlighetsforstyrrelse med klare antisosiale trekk. Han vil aldri endre seg.

Takk for svaret. Jeg kan gå med hevet hodet nå.

Jeg føler han ikke er intessert i å ha sønnen sin heller, ikke mer enn minstekravet som er hver annen helg og en dag i uken.

Jeg har mange ganger tenkt på å kreve dokumentasjon på at han er skikket nok til å ha sin sønn, burde jeg det??

Foreldrene hans ser ikke hva som er gale med sønnen sin og han har fått lov å flytte hjem til foreldrene igjen.De hjelper han med sønnen når han har han. De som skifter bleie på ham og de som står opp med han, pappaen ligger og sover til langt på dag.Uff, jeg vil ikke lage problemer for min sønn og pappaen men så kommer jo barnet i første rekke.

Jeg er så rådvill nå, klarer ikke tenke klart da jeg er helt tappet for energi.

Håper noen kan hjelpe.Takk!