Når angsten styrer livet...

[Gjest jenta hans]

Hei,

Kjenner meg veldig igjen i innleggene til Nikolay K her den siste tiden, bare det at min kjæreste er en mann.

Jeg sliter også med å takle hans angst, som til tider er så sterk at han ikke klarer "være tilstede".

I det siste har jeg grublet litt over det forholdet vi har. Pga den angsten han har, så har han nemlig en tendens til å ikke kunne planlegge ting - feks vil han ikke at vi skal reise på tur, for det KAN jo være han får angst. Han vil ikke at vi skal være sammen over lengre tid, for det KAN jo være angsten rammer ham, og dermed er dagen(e) ødelagt. Han er rett og slett redd for selve angsten...

Det gjør så ekstremt vondt, dette, og mange ganger er jeg bare nødt til å "godta" at det er sånn...Men så er det liksom ikke alltid nok for meg, for jeg føler meg rett og slett tilsidesatt, ikke viktig nok for ham.

Vi bor i forskjellig by, og noen ganger hender det at jeg har anledning til å komme og være hos ham en uke i strekk f.eks (fordi jeg jobber turnus). Dette har han aldri bedt meg om. Han syns det er greit jeg tar en langhelg, men har aldri sagt noe sånn som at "Å, jeg skulle ønske du kunne komme og være hos meg litt over tid", eller "å, jeg har lyst til å være sammen med deg hele tiden..". Er ikke dette vanlig når man er forelsket og glade i hverandre?

Jeg vurderer nå hele forhodlet, fordi selvom jeg vet han elsker meg, så styrer angsten oss for mye.

Hvem kjæreste ville ikke blitt henrykt over å høre "kom og vær hos meg en uke!"...eller det å føle seg ønsket? Jeg føler meg faktisk ikke ønsket nok, og det sårer meg.

jeg har prøvd å si noe om dette og han bare ber meg være tålmodig. Men jeg blir litt spret over at han ikke vil se meg mer. Han sier han elsker meg og at han ønsker dele livet med meg, men å se meg mer? nei det blir for mye med feks fem dager i strekk...enda vi legger inn pusterom der han og jeg gjør ting for oss selv i noen timer.

jeg forstår det ikke helt. er lei meg og såret og vet ikke hva mer jeg kan gjøre.

Hvordan kan vi slutte å la ansgetn styre oss sånn på den måten? Det er jo ikke jeg som lar den styre oss, men han...jeg er sliten av det nå.

Råd mottas med takk.

Og takk til Nikolay k som har delt sine tanker om det å være pårørende til en med angst.

[Gjest trallalalla]

Det som bør være avgjørende for om du skal forbli i forholdet eller ikke, er om han gjør noe konkret for å ta tak i angsten sin. (i.e. tar ansvar for eget liv.)