Selvskading

[Gjest blaagutt20]

Jeg har snakket med flere og hatt samme problemet selv. Derfor lurte jeg om noen her kunne fortelle sin erfaring ang saken.

Etter at jeg begynte med et SSRI preparat, så begynte jeg også med selvskading. Selvskading tenkte jeg aldri på før det. Fikk store indre smerter som jeg ikke kunne bli kvitt. Tårekanalene hadde også tørket inn, klarte ikke å holde meg unna barberbladet eller skarpe gjenstander.

Dette begynte to uker etter at jeg hadde startet på SSRI preparatet. Har etter det drevet med selvskading og sluttet med selvskadingen for et år tilbake. Har nå brukt SSRI i tre år og bruker det fortsatt.

Tenkte at dette måtte være noe som måtte undersøkes og snuste rundt på nettet.

Er i flere diskusjonsgrupper, norske og utenlandske og mange har rapportert netopp dette. Problemer med indre smerte og at man ikke får til å gråte en tåre.

Dette var noe b.l.a Lundbeck ikke ville diskutere da jeg kontaktet dem, men de har vært veldig hjelpsomme når det gjalt andre ting. Hvorfor?

Selvskading har det bare blitt mer og mer av, samt at utskrivingen av SSRI har økt mer. Selvskading blir ofte sett på grunnet emosjonellt ustabilt PF som alt for mange får diagnosert.

Jeg tror at det er noe i dette. Helt klart. Min teori er nå støttet opp av 27 og tallet stiger.

PS! Du må følge legens råd om medisinering og overhode ikke slutte med medisinen på egenhånd.

[Gjest trrrish]

Jeg har også lest masse på nettet om folk som begynner med selvskading når de får SSRI. Det gjelder også en venninne av meg. En annen som skader seg like mye selv om hun står på SSRI. Men selv har jeg sluttet å skade meg etter at jeg fikk SSRI.

[Gjest trrrish]

Jeg tror de som begynner å skade seg heller burde ha fått Lamictal.

[dette er mitt nick]

Jeg synes det er veldig bra at du skriver et slikt innlegg! Det er jo veldig mange som hjelpes av antidepressiva, og det er selvfølgelig kjempebra, men jeg tror også at det er mange flere enn det man skulle tro, som får slike "bivirkninger" som du her nevner. Jeg har også snakket med mange på nettet som har opplevd dette, selv har jeg to venninner som har opplevd akkurat det samme, og dette gjelder meg selv også.

Jeg synes det er ganske skremmende faktisk, at man kan gå fra å aldri ha tenkt tanken om selvskading til å begynne med dette når man starter opp med medisiner. Jeg ble forferdelig aggressiv og det endte i gjentatt selvskading og alvorlige selvmordsforsøk. Det er dette mine to venninner opplevde også. Det jeg følte, var at man mister hemninger på en måte, tør å gjøre alt man ellers ikke ville gjort, pluss at man får mye innestengt aggresjon pga at man ikke klarer å gråte engang. Man får liksom ikke ting ut, og derfor tar man det kanskje ut i form av selvskading isteden.

I en to-års periode (som var like lenge som jeg brukte ssri) var jeg innlagt ca 10 ganger! (Jeg fikk den ikke uventede diagnosen pers. forst.,mye pga symtomer som sannsynligvis skyltes feil medisin). Etter at antidepressiva ble fjernet helt, og jeg ble satt på stemningsstabiliserende medisin istenden, har jeg ikke vært innlagt en eneste gang, er kvitt aggresjon og uttagering, samt selvskading!

Jeg har skjønt i det siste etter å ha lest flere steder på nettet at jeg absolutt ikke er den eneste som har opplevd dette, og det synes jeg er ganske skremmende. Kanskje legene burde følge opp litt mer, og se ordentlig hvordan pasienten reagerer på medisinen, også over tid.

Jeg tror nok at det er endel som kanskje heller burde fått en annen type medisin, som f.eks en stemningsstabilisator med god effekt på depresjon.

Igjen, jeg vet at det er mange som har veldig god effekt av ssri, det er ikke den debatten jeg begir meg ut på her, men jeg har inntrykk av at det er mange flere enn det man skulle tro som får slike "bivirkninger" som jeg og andre har opplevd. Det kan jo ende ganske alvorlig når man blir så uttagerende og mister hemninger, samtidig som man fortsatt er deprimert (selv om det er et godt stykke ut i behandlingen).

Dette ble langt, men det engasjerte meg.

[Gjest helt på tuppa]

Jeg har også lest masse på nettet om folk som begynner med selvskading når de får SSRI. Det gjelder også en venninne av meg. En annen som skader seg like mye selv om hun står på SSRI. Men selv har jeg sluttet å skade meg etter at jeg fikk SSRI.

Hva i all verden er SSRI? Jeg bruker Citalopram, Trilafon og Tegretol. Er noen av disse SSRI? Jeg har aldri hatt tanker for selvskading, men jeg klarer ikke lenger å gråte. Husker før, det var så godt å gråte ut smerte av og til, nå sitter det bare som en kjempevond klump inni meg og jeg blir sint istedenfor. Sint er forbokstaver.....jeg blir langsint, hissig!! Før sa alle at jeg var så søt, nå er jeg på tuppa hele tiden, klar til verbale angrep. Kjenner ikke meg selv igjen slik jeg pleidde å være for 10 år siden....

....det var lykkelige dager dengang....sukk...

[Gjest bushbush]

Hva i all verden er SSRI? Jeg bruker Citalopram, Trilafon og Tegretol. Er noen av disse SSRI? Jeg har aldri hatt tanker for selvskading, men jeg klarer ikke lenger å gråte. Husker før, det var så godt å gråte ut smerte av og til, nå sitter det bare som en kjempevond klump inni meg og jeg blir sint istedenfor. Sint er forbokstaver.....jeg blir langsint, hissig!! Før sa alle at jeg var så søt, nå er jeg på tuppa hele tiden, klar til verbale angrep. Kjenner ikke meg selv igjen slik jeg pleidde å være for 10 år siden....

....det var lykkelige dager dengang....sukk...

Citalopram(cipramil) er et SSRI.

[Bugge1365380662]

Dette er et veldig interessant område synes jeg.Og det hadde blant annet vært interessant å vite noe om i hvilken grad de som begynner med selvskading,eller for den del blir fælelsesmessig avstumpet av medisiner har et regelmessig og godt opplegg med samtaleterapi som fungerer for dem.Selv har jeg mange slags erfaringer som kanskje ikke helt bekrefter mange av mytene om medisinbruk. Noen eksempel kommer her.

Jeg har i utgangspunktet en angst og depresjonslidelse.Panikkangst i tenårene. Spiseforstyrrelse.Ifølge 2 psykiatere ingen personlighetsforstyrrelser.Utsatt for overgrep, og har flere "rent" somatiske diagnoser. Det vil jo ofte være en sammenheng der etter mitt syn.

Nå har jeg begynt å gå på xanor som er for panikkangst. Resultatet er at jeg slutter å overspise. Men så kommer angsten paradoksalt tilbake på en slik måte som jeg husker den for 10 år siden. Angst er "konventert" til hunger, men nå gjør disse tablettene at jeg får kontakt med det mer opprinnelige. Det er tøft, men egentlig ganske logisk. Angsten blir dempet så mye at jeg tør å møte den. Så mye for myten om å bli dopet ned med tabletter. Ikke blir jeg avstumpet av sobril eller paralgin forte heller. Mindre likegyldig enn noen gang.Når angstnivået er høyt, er det som om det bare skjer en "utligning" når jeg tar sobril.Kan få veldig positive og kreative stunder(følelser jeg er redd for å kjenne på)

og benytter ofte anledningen til å drive en slags positiv kognitiv tanketrening.Andre ganger er jeg så sliten av angst,at sobril gjør meg mer våken. Andre ganger hjelper de meg til å sove. Når jeg spiser p.forte blir jeg sippete på en litt god måte.Andre blir likegyldige,og av og til kan vi jo trenge det også.

Når jeg en periode sluttet med all med. for å se hvordan det var,fikk jeg først og fremst smerter i kroppen.Hadde ingenting og si i terapitimene.I mitt tilfelle er det tydelig at medisinene åpner opp,og da er det jo helt opplagt at det må få komme ut til noen som kan hjelpe meg med dette.Derfor går det da også så dårlig med meg i ferier når jeg ikke får gå regelmessig i terapi.

Men for de som får både SSRI-produkter og terapi er det heller ikke vanskelig å tenke seg selvskading som en måte å prøve å takle alt det nye som kommer opp.

Dette ble litt rotete.Har lagt med migrene i dag. For å komme til en slags konklusjon. Jeg tror medisinbruk er mye mere individuellt enn det ofte blir fremstilt som. Mange av mytene generaliserer. Folk får alt for dårlig oppfølging, og altfor mange mennesker lider under feilmedisinering. Men det er ikke nødvendigvis medisinene sin skyld. Og rent personlig blir jeg ikke dopet ned.Men må betale for at andre mennesker gjør det siden alt som har med angst og som det er kodein i er på hvit resept.

Dette innlegget var til alle som engasjerer seg i emnet.

[dette er mitt nick]

Dette er et veldig interessant område synes jeg.Og det hadde blant annet vært interessant å vite noe om i hvilken grad de som begynner med selvskading,eller for den del blir fælelsesmessig avstumpet av medisiner har et regelmessig og godt opplegg med samtaleterapi som fungerer for dem.Selv har jeg mange slags erfaringer som kanskje ikke helt bekrefter mange av mytene om medisinbruk. Noen eksempel kommer her.

Jeg har i utgangspunktet en angst og depresjonslidelse.Panikkangst i tenårene. Spiseforstyrrelse.Ifølge 2 psykiatere ingen personlighetsforstyrrelser.Utsatt for overgrep, og har flere "rent" somatiske diagnoser. Det vil jo ofte være en sammenheng der etter mitt syn.

Nå har jeg begynt å gå på xanor som er for panikkangst. Resultatet er at jeg slutter å overspise. Men så kommer angsten paradoksalt tilbake på en slik måte som jeg husker den for 10 år siden. Angst er "konventert" til hunger, men nå gjør disse tablettene at jeg får kontakt med det mer opprinnelige. Det er tøft, men egentlig ganske logisk. Angsten blir dempet så mye at jeg tør å møte den. Så mye for myten om å bli dopet ned med tabletter. Ikke blir jeg avstumpet av sobril eller paralgin forte heller. Mindre likegyldig enn noen gang.Når angstnivået er høyt, er det som om det bare skjer en "utligning" når jeg tar sobril.Kan få veldig positive og kreative stunder(følelser jeg er redd for å kjenne på)

og benytter ofte anledningen til å drive en slags positiv kognitiv tanketrening.Andre ganger er jeg så sliten av angst,at sobril gjør meg mer våken. Andre ganger hjelper de meg til å sove. Når jeg spiser p.forte blir jeg sippete på en litt god måte.Andre blir likegyldige,og av og til kan vi jo trenge det også.

Når jeg en periode sluttet med all med. for å se hvordan det var,fikk jeg først og fremst smerter i kroppen.Hadde ingenting og si i terapitimene.I mitt tilfelle er det tydelig at medisinene åpner opp,og da er det jo helt opplagt at det må få komme ut til noen som kan hjelpe meg med dette.Derfor går det da også så dårlig med meg i ferier når jeg ikke får gå regelmessig i terapi.

Men for de som får både SSRI-produkter og terapi er det heller ikke vanskelig å tenke seg selvskading som en måte å prøve å takle alt det nye som kommer opp.

Dette ble litt rotete.Har lagt med migrene i dag. For å komme til en slags konklusjon. Jeg tror medisinbruk er mye mere individuellt enn det ofte blir fremstilt som. Mange av mytene generaliserer. Folk får alt for dårlig oppfølging, og altfor mange mennesker lider under feilmedisinering. Men det er ikke nødvendigvis medisinene sin skyld. Og rent personlig blir jeg ikke dopet ned.Men må betale for at andre mennesker gjør det siden alt som har med angst og som det er kodein i er på hvit resept.

Dette innlegget var til alle som engasjerer seg i emnet.

Hei bugge!

Jeg er stort sett enig i det du skriver. Det er selvfølgelig individuelle forskjeller på hvordan folk reagerer på medisin, men jeg synes likevel jeg ser en tendens til at endel andre også opplever at sykdommen blir verre, mer dramatisk eller tar en annen form etter at de har begynt på antidepressiva.

Dette tror jeg kan komme av medisinen sin virkning på følelsessenteret i hjernen. Noen reagerer med å miste litt hemninger, samtidig som man ikke klarer å gråte å få ut ting, så det blir til en slags smerte og aggresjon. Til slutt blir trykket så stort at man "letter" det ved selvskading, selv om man aldri har hatt slike tanker før.

Jeg vet ihvertfall om en god del som har opplevd dette uavhengig av om de har gått i terapi. Selv gikk jeg i terapi i 8 år og var alvorlig deprimert en god stund før jeg fikk medisiner. Etter en stund på medisiner (ssri) ble jeg voldsomt aggressiv, begynte å skade meg selv alvorlig, og tok overdoser. Jeg var ikke lenger redd for å dø. Behandlingsapparatet trodde selvfølgelig at dette var sykdommen min som ble verre, men når jeg ser helheten i ettertid, ser jeg at jeg at jeg holdt på sånn hele tiden mens jeg gikk på antidepressiva. Det var først da jeg byttet til Litium (stemningstabiliserende medisin) etter 2 1/2 år at alle disse problemene forsvant. Nå ville jeg aldri turt å ta en overdose, eller skjære i meg selv!

Jeg synes ihvertfall at siden det virker som om det er endel som opplever lignende ting, så burde kanskje flere fått tilbud om medisiner som f.eks Lamictal, istenden for å avfeie det med at personen har blitt værre, eller f.eks har en pers.forstyrrelse (siden man ser disse symtomene).

Jeg tror nok også det kan være slik som du sier i noen tilfeller hvor folk begynner med terapi samtidig. Plutselig har man mye som skal "ut" og man vet ikke hvordan man skal få det ut, så man skader seg selv istenden for. Dette er jo mye av grunnen til selvskading i seg selv.

Langt igjen, sorry! Måtte bare få ut ting (på en mer konstruktiv måte enn å skade meg:)

[Gjest blaagutt20]

Jeg synes det er veldig bra at du skriver et slikt innlegg! Det er jo veldig mange som hjelpes av antidepressiva, og det er selvfølgelig kjempebra, men jeg tror også at det er mange flere enn det man skulle tro, som får slike "bivirkninger" som du her nevner. Jeg har også snakket med mange på nettet som har opplevd dette, selv har jeg to venninner som har opplevd akkurat det samme, og dette gjelder meg selv også.

Jeg synes det er ganske skremmende faktisk, at man kan gå fra å aldri ha tenkt tanken om selvskading til å begynne med dette når man starter opp med medisiner. Jeg ble forferdelig aggressiv og det endte i gjentatt selvskading og alvorlige selvmordsforsøk. Det er dette mine to venninner opplevde også. Det jeg følte, var at man mister hemninger på en måte, tør å gjøre alt man ellers ikke ville gjort, pluss at man får mye innestengt aggresjon pga at man ikke klarer å gråte engang. Man får liksom ikke ting ut, og derfor tar man det kanskje ut i form av selvskading isteden.

I en to-års periode (som var like lenge som jeg brukte ssri) var jeg innlagt ca 10 ganger! (Jeg fikk den ikke uventede diagnosen pers. forst.,mye pga symtomer som sannsynligvis skyltes feil medisin). Etter at antidepressiva ble fjernet helt, og jeg ble satt på stemningsstabiliserende medisin istenden, har jeg ikke vært innlagt en eneste gang, er kvitt aggresjon og uttagering, samt selvskading!

Jeg har skjønt i det siste etter å ha lest flere steder på nettet at jeg absolutt ikke er den eneste som har opplevd dette, og det synes jeg er ganske skremmende. Kanskje legene burde følge opp litt mer, og se ordentlig hvordan pasienten reagerer på medisinen, også over tid.

Jeg tror nok at det er endel som kanskje heller burde fått en annen type medisin, som f.eks en stemningsstabilisator med god effekt på depresjon.

Igjen, jeg vet at det er mange som har veldig god effekt av ssri, det er ikke den debatten jeg begir meg ut på her, men jeg har inntrykk av at det er mange flere enn det man skulle tro som får slike "bivirkninger" som jeg og andre har opplevd. Det kan jo ende ganske alvorlig når man blir så uttagerende og mister hemninger, samtidig som man fortsatt er deprimert (selv om det er et godt stykke ut i behandlingen).

Dette ble langt, men det engasjerte meg.

Syns at alt du skriver er kjempebra. Alt det jeg står for.

Så håper jeg at du kan ta kontakt med meg så at jeg får ta med din mening i min lille undersøkelse eller være med å utvide den. Kanskje bare prate om det? Dette er helt klart noe som må åpne opp øynene til folk.

Du kan nå meg på msn eller sende meg mail på [email protected]

[dette er mitt nick]

Syns at alt du skriver er kjempebra. Alt det jeg står for.

Så håper jeg at du kan ta kontakt med meg så at jeg får ta med din mening i min lille undersøkelse eller være med å utvide den. Kanskje bare prate om det? Dette er helt klart noe som må åpne opp øynene til folk.

Du kan nå meg på msn eller sende meg mail på [email protected]

Jeg skal maile deg:) Er litt hektisk for meg nå, så det kan hende det drøyer noen dager..Tror nok vi har mye like tanker ja!

[Bugge1365380662]

Citalopram(cipramil) er et SSRI.

Det handler i hvertfall tydeligvis også i stor grad om feilmedisinering dette.Jeg antar at det er lett å ty til et SSRI (spesielt for en primærlege) også er det kanskje et stemningsstabiliserende middel som hadde vært det beste. Det er så trist at oppfølgingen ikke ofte er bedre.

Det er kjempebra at du/dere setter det litt på dagsorden i hvertfall. For her trengs det mer kunnskap både for behandlere og brukere.