Personlighetsforstyrrelser og omsorg for barn

[Gjest sliten mor til 3]

Jeg har levd med et menneske som åpenbart lider av personlighetsforstyrreler og med klare trekk innen de fleste kategorier.

Jeg er usikker på om det faktisk foreligger diagnose, men han har vært innom psykiatrien i perioder de senere år.

Vi ble sammen i veldig ung alder og trekkene viste seg ikke like tydelige fra starten av som de har gjort de senere år.

På folkemunne vil nok hans personlighet bli karakterisert som en klassisk psykopat.

Jeg er litt forsiktig med å bruke denne betegnelsen da jeg har registrert at det har vært heftige diskusjoner om dette tema tidligere.

Så jeg håper ikke det blir tatt ille opp at jeg søker råd her inne ang. hva jeg skal gjøre.

Jeg gikk fra mannen min for et år siden, da det endelig, etter innleggelse ved psykiatrisk og senere utskrivelse, gikk opp for meg at han faktisk ikke ønsket hjelp eller behandling.

Forholdene hjemme var da så uutholdelig både for meg og barna at jeg følte meg tvungen til å forlate ham av hensyn til min egen og barnas psykiske helse, da det ikke var utsikter til bedring.

Spørsmålet mitt dreier seg da om vårt felles barn som ikke er så gamle knøttet ennå.

Det har skjedd en rekke ting etter bruddet, hvis noen har fulgt med på denne "bombesaken", samt drapet på kvinnen i Bergen, så er det klare likhetstrekk, og jeg kan ikke fri meg fra tanken om at jeg kanskje også vil komme i samme situasjon.

Min eksmann har forlangt at vi skal praktisere delt bosted og signalisert ved hjelp av trusler, både muntlig og i brevs form at han ikke har til hensikt å gi seg før dette målet er nådd.

Vi har vært i retten et par ganger, og praktiserer i dag en ordning som ligger litt under det som kalles vanlig samvær.

Er nå for tredje gang stevnet for retten av far, barnet er knapt 1 år gammelt.

I tillegg har han ikke fulgt opp sin del av avtalen ang. skifteoppgjøret og andre økonomiske forhold etter separasjonen.

Dette er en tilleggsbelastning, fordi vi på en måte aldri blir ferdige og livet går liksom ikke helt videre før dette er unnagjort.

Far sier han gleder seg til barnet blir 7 år, for da har det rett til å bli hørt og at han skal sørge for at barnet vil flytte til ham og at han allerede nå har startet denne prosessen

Jeg har kjent ham siden tidlig i ungdommen, så jeg vet at når han har satt seg noe fore, så gir han seg ikke så lett.

Og da tenker jeg i forhold til barnet.

Jeg mener og tror at det ikke vil være heldig for barnet å vokse opp halvparten av tiden hos far.

Dette grunnet flere forhold: hans personlighet i første rekke, hans negative holdninger til samfunnet generelt, hans manglende evne til å tilpasse seg omgivelsene og sette egne behov til side, hans døgnrytme, som er snudd helt på hodet og som barnet også følgelig må holde, hans hat til meg som han bevisst vil overføre til barnet, samt at barnet vil bli skilt fra sine to eldre søsken.

I tillegg kommer jo problemstillinger som at vi bor i hver vår kommune, far nekter å bosette seg i mitt nærområde, samt at jeg i utgangspunktet er skeptisk til at barnet hele tiden er nødt til å skifte rutiner, det vil generelt sett medføre ganske store endringer i barnets liv grunnet min og fars forskjellige livsførsel.

Far vil jo ikke bli idømt delt bosted slik loven nå fungerer, men han er likevel villig til å prøve saken som han sier, og har vel som mål å bli den første og bane vei for ny rettspraksis...det er i hvertfall slik han sier han tenker.

Jeg er derfor litt i tvil om hvordan jeg skal forholde meg til dette.

Om jeg ikke går med på de kravene han stiller, så er jeg nødt for å se for meg mange år fremover å måtte møte i retten gang på gang, noe som selvfølgelig vil være en belastning og som barnet vårt slett ikke er tjent med.

Men hjertet mitt sier også nei til å gå med på denne ordningen, da det sier meg at barnet også vil ta skade av å vokse opp med å tilbringe for mye tid med sin far pga. av ovenfornevnte punkter.

Jeg tror barnet vil ha det bedre med èn fast base, med en type oppdragelse som er litt mer i samsvar med det som blir regnet for "normalt" ellers i samfunnet og heller besøke sin far i kortere perioder, som medfører at far ikke tar så stor del i selve oppdragerrollen, men likevel sørger for at barnet kjenner sin far.

Spørsmålet mitt blir da om det er verdt å kjempe mot dette, eller gi etter for fars krav?

Føler meg tvunget ti å velge mellom to onder.

Har ligget mang en våkennatt og grublet på hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal forholde meg til det.

Bare noen tanker rundt dette.

Regner med at det kanskje er noen her inne med erfaring på dette området.

Evt. har NHD noen generelle råd å komme med?

[frosken]

Tror du trenger en advokat med erfaring fra slike saker for å håndtere dette best mulig.

[Dorthe]

Du får stå på krava. Slike menn er vanskelige. Jeg har backet litt ut jeg i forhold til faren til minstemann, det var ingen som kunne hjelpe meg. Men jeg skal love deg at jeg er på tå-hev hele tiden og det ble for slitsomt for meg. Jeg har prøvd både familierådgiving, advokat og barnevern.

Men lykke til, jeg håper du klarer å stå i mot og ikke gi opp. Det ble for mye for meg etter 4 år men foreløpig går det faktisk bedre enn jeg trodde. Men jeg får meg vel en i trynet en dag.

[Gjest sliten mor til 3]

Tror du trenger en advokat med erfaring fra slike saker for å håndtere dette best mulig.

Jeg har advokat, men jeg føler ikke at han der den beste til å rådgi meg i en slik situasjon når det gjelder barnets psykiske helse.

Han kan ikke skjerme oss mot søksmål, da far står fritt til å bringe dette inn for retten gang på gang.

Det er jo ikke godt å si om advokatens råd er økonomisk betinget, eller oppriktig har barnets beste i tankene.

Jeg tenker automatisk barnevern, men disse forholder seg tause inntil skaden er oppstått, dvs. de driver ikke med forebyggende arbeid i slike saker.

[Atene]

Ikke tro at han vil gi seg hvis du gjør det. Før eller senere blir du nødt til å sette foten ned, gjør det nå.

Som frosken sier: Skaff deg advokat. Han manipulerer deg. Vurder å la all kontakt gå via tredjeperson, for eksempel advokaten, ihvertfall for en periode.

Så arbeider du med å styrke deg selv som person, uavhengig av ham.

Det sies at man vokser av motgang. Jeg har begynt å si at jeg er stor nok nå, men det er sant.

[frosken]

Jeg har advokat, men jeg føler ikke at han der den beste til å rådgi meg i en slik situasjon når det gjelder barnets psykiske helse.

Han kan ikke skjerme oss mot søksmål, da far står fritt til å bringe dette inn for retten gang på gang.

Det er jo ikke godt å si om advokatens råd er økonomisk betinget, eller oppriktig har barnets beste i tankene.

Jeg tenker automatisk barnevern, men disse forholder seg tause inntil skaden er oppstått, dvs. de driver ikke med forebyggende arbeid i slike saker.

Grunnen til at jeg fremhevet betydningen av å ha en advokat er at dersom far vil forsøke å bruke rettsapparatet til å oppnå det han vil så er det viktig at du har fulgt "spillets regler". Advokaten bør kunne rådgi deg mht hvor du kan få hjelp til å vurdere hvorvidt det er forsvarlig å la barnet være mye hos far. Det har vært en del saker hvor far har blitt gitt daglig omsorg for barnet fordi retten mente at mor hadde sabotert samværsordninger mm.

Du må selvfølgelig kjempe for ditt barn, men du kommer til å trenge dokumentasjon for at du ikke har handlet ut fra egoisme - men barnets beste.

Hvis far er svært umoden og ustabil, så bør sannsynligvis samværet med barnet ikke være altfor omfattende - dersom det er barnets beste man har i tankene.

Hva far ikke har fulgt opp av andre typer avtaler rundt skiftet er ikke relevant i saken.

[Dorthe]

Jeg har advokat, men jeg føler ikke at han der den beste til å rådgi meg i en slik situasjon når det gjelder barnets psykiske helse.

Han kan ikke skjerme oss mot søksmål, da far står fritt til å bringe dette inn for retten gang på gang.

Det er jo ikke godt å si om advokatens råd er økonomisk betinget, eller oppriktig har barnets beste i tankene.

Jeg tenker automatisk barnevern, men disse forholder seg tause inntil skaden er oppstått, dvs. de driver ikke med forebyggende arbeid i slike saker.

Ja, slik er det.

Kjipt men sant. Jeg synes samværsforeldre kan bestemme alt for mye. Det hadde vært kult om de hadde fått bøter for hver gang de ikke har ungene isteden for at vi før bøter for å holde ungene unna.

[Gjest sliten mor til 3]

Du får stå på krava. Slike menn er vanskelige. Jeg har backet litt ut jeg i forhold til faren til minstemann, det var ingen som kunne hjelpe meg. Men jeg skal love deg at jeg er på tå-hev hele tiden og det ble for slitsomt for meg. Jeg har prøvd både familierådgiving, advokat og barnevern.

Men lykke til, jeg håper du klarer å stå i mot og ikke gi opp. Det ble for mye for meg etter 4 år men foreløpig går det faktisk bedre enn jeg trodde. Men jeg får meg vel en i trynet en dag.

Det er slitsomt, det er sikkert.

Men hva tenker du i forhold til barnet ditt?

Hvor gammelt er det og hvor stort er omfanget av samvær?

Er du selv av den oppfatning av at barnet tar skade på noen måte av kontakten med far?

[Dorthe]

Det er slitsomt, det er sikkert.

Men hva tenker du i forhold til barnet ditt?

Hvor gammelt er det og hvor stort er omfanget av samvær?

Er du selv av den oppfatning av at barnet tar skade på noen måte av kontakten med far?

Ja, det er jeg helt sikker på at han har. Han er sju år og lærer så mye rare ting når han er hos faren i ferier. Et par eksempler. Halvsøsken er ikke så viktig (jeg har to store som ikke har samme far) og man skal spise til man omtrent spyr. Han stapper i ungen mat og gir han belønning for å spise mer enn de voksne.

Jeg har noen flere eksempler med de egner seg ikke på nettet under mitt vanlige nick.

[Gjest sliten mor til 3]

Grunnen til at jeg fremhevet betydningen av å ha en advokat er at dersom far vil forsøke å bruke rettsapparatet til å oppnå det han vil så er det viktig at du har fulgt "spillets regler". Advokaten bør kunne rådgi deg mht hvor du kan få hjelp til å vurdere hvorvidt det er forsvarlig å la barnet være mye hos far. Det har vært en del saker hvor far har blitt gitt daglig omsorg for barnet fordi retten mente at mor hadde sabotert samværsordninger mm.

Du må selvfølgelig kjempe for ditt barn, men du kommer til å trenge dokumentasjon for at du ikke har handlet ut fra egoisme - men barnets beste.

Hvis far er svært umoden og ustabil, så bør sannsynligvis samværet med barnet ikke være altfor omfattende - dersom det er barnets beste man har i tankene.

Hva far ikke har fulgt opp av andre typer avtaler rundt skiftet er ikke relevant i saken.

Ang. den økonomiske biten, er jeg klar over at det ikke har noe med saken å gjøre når det gjelder samværet og utøvelse av omsorg.

Der var bare en måte å illustrere at far på generell basis er en "vanskelig" person å forholde seg til, noe som gjenspeiler seg i alle saker relatert til ham.

Med tanke på på advokatens råd, så er han av den oppfatning av at det er ikke er til barnets beste med for omfattende kontakt, men mener samtidig at det er meget vanskelig å føre en sak basert på et slikt standpunkt.

Nettopp fordi samværsforelder idag, har såpass sterke rettigheter at barnets beste ofte kommer i annen rekke.

Barnefar spiller på strenger som har med samværssabotasje og kjønnskamp å gjøre, selv om dette ikke er sakens kjerne og essensen i vår uenighet.

Det er vanskelig å dokumentere det som skjer, og jeg skulle gjerne sett at det forelå en diagnose.

Dette er selvfølgelig vanskelig å fremlegge, da han selv ikke er villig til å oppsøke hjelpeapparatet, selv om hans "psykdom" skaper ganske så store problemer både for ham selv og hans omgivelser.

Jeg håper at det vil komme en sakkyndig på banen i den nært forestående rettsaken, men er slett ikke sikker på at denne evt. vil avdekke de faktiske forhold, slik jeg har erfart barnefar.

Han vet å si de rette tingene, har en egen evne til å "ta seg sammen", dessverre så er han ikke istand til å gjennomføre det han "utad" tenker og mener.

Så dilemmaet mitt er jo hvor mye energi jeg bør bruke på å fighte ham rett og slett.

Hva gagner barnet best i lengden?

Årelang tvist om barnet, eller overlate halvparten av omsorgen til far?

[Gjest sliten mor til 3]

Ikke tro at han vil gi seg hvis du gjør det. Før eller senere blir du nødt til å sette foten ned, gjør det nå.

Som frosken sier: Skaff deg advokat. Han manipulerer deg. Vurder å la all kontakt gå via tredjeperson, for eksempel advokaten, ihvertfall for en periode.

Så arbeider du med å styrke deg selv som person, uavhengig av ham.

Det sies at man vokser av motgang. Jeg har begynt å si at jeg er stor nok nå, men det er sant.

Nei, jeg er også av den oppfatning av at han aldri vil gi seg, derfor er dette så vanskelig.

Kontakt foregår pr.dags dato kun via advokat, foruten de gangene jeg er nødt til å treffe ham iforbindelse med overlevering av barnet.

Jeg forholder meg da stort sett taus, og forlater stedet så fort som overhodet mulig.

Det er forferdelig ubehagelig å være i nærheten av ham, jeg har skikkelig hjertebank og skjelver lenge både før,under og etter disse møtene.

Han trenger ikke annet å gjøre enn å se på meg, og MÅ samtidig kommentere at han legger merke til det.

Det har vært snakk om å bringe en 3. person inn i bilde, men dette ble avslått av dommeren, da han mente vi måtte kommunisere på et eller annet plan.

Far syntes selvfølgelig dette var storslått, for hans fremstilling er jo den at jeg nekter å kommunisere med ham av helt andre grunner.

[Gjest sliten mor til 3]

Ja, det er jeg helt sikker på at han har. Han er sju år og lærer så mye rare ting når han er hos faren i ferier. Et par eksempler. Halvsøsken er ikke så viktig (jeg har to store som ikke har samme far) og man skal spise til man omtrent spyr. Han stapper i ungen mat og gir han belønning for å spise mer enn de voksne.

Jeg har noen flere eksempler med de egner seg ikke på nettet under mitt vanlige nick.

Jeg har også to større barn som forguder sin lillebror.

Disse reagerer jo også med skuffelse overfor deres tidligere stefar, som forøvrig har fungert som far for også dem, størsteparten av deres liv.

Det oppleves veldig sårt for disse at situasjonen er som den er.

Min datter på 10 år, hadde faktisk uttalt i samtale med helsesøster, at hun "ønsket å skyte ham med en basuke"!! (hva nå det enn er).

Helsesøster tok kontakt med meg etter denne samtalen, og sa at min datters opplevelser omkring det som var skjedd, var så sterke at hun rett og slett hadde satt seg ned og grått når samtalen var over.

Det var forferdelig vondt å høre, og jeg har så forferdelig dårlig samvittighet for at det gikk så langt som det gjorde før jeg greide å ta tak i problemene og komme meg vekk.

Skjønt, jeg her jo egentlig ikke det heller, jeg må fortsatt forholde meg til ham.

Men det hjelper jo ikke med dårlig samvittighet heller, gjort er gjort og nå prøver jeg på en måte å finne en vei utav det som er så skånsom som overhode mulig.

[Dorthe]

Jeg har også to større barn som forguder sin lillebror.

Disse reagerer jo også med skuffelse overfor deres tidligere stefar, som forøvrig har fungert som far for også dem, størsteparten av deres liv.

Det oppleves veldig sårt for disse at situasjonen er som den er.

Min datter på 10 år, hadde faktisk uttalt i samtale med helsesøster, at hun "ønsket å skyte ham med en basuke"!! (hva nå det enn er).

Helsesøster tok kontakt med meg etter denne samtalen, og sa at min datters opplevelser omkring det som var skjedd, var så sterke at hun rett og slett hadde satt seg ned og grått når samtalen var over.

Det var forferdelig vondt å høre, og jeg har så forferdelig dårlig samvittighet for at det gikk så langt som det gjorde før jeg greide å ta tak i problemene og komme meg vekk.

Skjønt, jeg her jo egentlig ikke det heller, jeg må fortsatt forholde meg til ham.

Men det hjelper jo ikke med dårlig samvittighet heller, gjort er gjort og nå prøver jeg på en måte å finne en vei utav det som er så skånsom som overhode mulig.

Mine store unger kjenner heller ingen annen far enn faren til den minste og han har virkelig skuffet dem stort. Likevel sitter han der og skryter over at han aldri gjorde forskjell på dem.

Men de store ungene hater ham og liker ikke at jeg sender minstemann avgårde og er redd for hva han eventuelt kan gjøre med ham. Egentlig er det en skrekkelig situasjon men jeg er trengt oppi et hjørne og har valgt å gi opp og sender derfor minstemann avgårde i feriene.

Han er manipulerende, lyver og vet ikke hva normal barneoppdragelse er. Men jeg kommer ingen vei verken ved hjelp av barnevern eller advokat. Det eneste jeg har fått beskjed om er at hvis jeg ikke sender ham til faren så kan jeg miste omsorgen og det er verre om minstemann må være sammen med faren hele tida.

[frosken]

Ang. den økonomiske biten, er jeg klar over at det ikke har noe med saken å gjøre når det gjelder samværet og utøvelse av omsorg.

Der var bare en måte å illustrere at far på generell basis er en "vanskelig" person å forholde seg til, noe som gjenspeiler seg i alle saker relatert til ham.

Med tanke på på advokatens råd, så er han av den oppfatning av at det er ikke er til barnets beste med for omfattende kontakt, men mener samtidig at det er meget vanskelig å føre en sak basert på et slikt standpunkt.

Nettopp fordi samværsforelder idag, har såpass sterke rettigheter at barnets beste ofte kommer i annen rekke.

Barnefar spiller på strenger som har med samværssabotasje og kjønnskamp å gjøre, selv om dette ikke er sakens kjerne og essensen i vår uenighet.

Det er vanskelig å dokumentere det som skjer, og jeg skulle gjerne sett at det forelå en diagnose.

Dette er selvfølgelig vanskelig å fremlegge, da han selv ikke er villig til å oppsøke hjelpeapparatet, selv om hans "psykdom" skaper ganske så store problemer både for ham selv og hans omgivelser.

Jeg håper at det vil komme en sakkyndig på banen i den nært forestående rettsaken, men er slett ikke sikker på at denne evt. vil avdekke de faktiske forhold, slik jeg har erfart barnefar.

Han vet å si de rette tingene, har en egen evne til å "ta seg sammen", dessverre så er han ikke istand til å gjennomføre det han "utad" tenker og mener.

Så dilemmaet mitt er jo hvor mye energi jeg bør bruke på å fighte ham rett og slett.

Hva gagner barnet best i lengden?

Årelang tvist om barnet, eller overlate halvparten av omsorgen til far?

Jeg synes du er i en svært vanskelig situasjon. Selv om det er barnets beste som skal være hovedprinsippet bak avgjørelser mht omsorg for barn, så vil det ofte ende opp med ord mot ord mht foreldres atferd...

Dersom far "kun" evt. har en personlighetsforstyrrelse, så vil dette neppe i seg selv diskvalifisere ham fra omsorg. Kanskje er det bedre å ikke sloss for mye - kanskje vil han ikke gidde å ta så mye ansvar for barnet når alt kommer til alt. Kanskje er det bedre å se tiden an...

Uansett så holder jeg fast ved betydningen av å alliere seg med en god advokat slik at dere finner måter å dokumentere det som skjer fremover.

Jeg vet om noen tilfeller hvor familievernkontorene har stilt opp i forhold til å drøfte slike situasjoner med mor.

[frosken]

Jeg har også to større barn som forguder sin lillebror.

Disse reagerer jo også med skuffelse overfor deres tidligere stefar, som forøvrig har fungert som far for også dem, størsteparten av deres liv.

Det oppleves veldig sårt for disse at situasjonen er som den er.

Min datter på 10 år, hadde faktisk uttalt i samtale med helsesøster, at hun "ønsket å skyte ham med en basuke"!! (hva nå det enn er).

Helsesøster tok kontakt med meg etter denne samtalen, og sa at min datters opplevelser omkring det som var skjedd, var så sterke at hun rett og slett hadde satt seg ned og grått når samtalen var over.

Det var forferdelig vondt å høre, og jeg har så forferdelig dårlig samvittighet for at det gikk så langt som det gjorde før jeg greide å ta tak i problemene og komme meg vekk.

Skjønt, jeg her jo egentlig ikke det heller, jeg må fortsatt forholde meg til ham.

Men det hjelper jo ikke med dårlig samvittighet heller, gjort er gjort og nå prøver jeg på en måte å finne en vei utav det som er så skånsom som overhode mulig.

Synes du skriver om dette på en reflektert måte, og støtter deg i at dårlig samvittighet overhodet ikke vil hjelpe hverken deg eller barna nå. Se fremover og let etter gode løsninger :-)

[soleil]

Jeg har advokat, men jeg føler ikke at han der den beste til å rådgi meg i en slik situasjon når det gjelder barnets psykiske helse.

Han kan ikke skjerme oss mot søksmål, da far står fritt til å bringe dette inn for retten gang på gang.

Det er jo ikke godt å si om advokatens råd er økonomisk betinget, eller oppriktig har barnets beste i tankene.

Jeg tenker automatisk barnevern, men disse forholder seg tause inntil skaden er oppstått, dvs. de driver ikke med forebyggende arbeid i slike saker.

Barnevernet har PLIKT til å drive forebyggende arbeid!

I hvilken grad de ulike barnevernskontorene prioriterer forebyggende arbeid har dessverre med ressurser og kulturen på kontoret å gjøre.

I det tilfellet du skriver om her er jeg ikke sikker på om ordet "forebygging" er riktig, da skaden allerede kan ha oppstått hos noen av barna.

Hvis helsesøster skrev et notat om hvordan hun opplevde datteren din, så kanskje det er noe du kan ha bruk for i samtaler med barnevernet.

Jeg ville vært forsiktig med å bruke ordet psykopat, var jeg deg. Det viktigste er å fokusere på det som sier noe om hans evne til å fungere som omsorgsperson.

[Gjest kloi]

Jeg har en topp advokat jeg gjerne vil anbefale til deg. Det er ikke Dommeren som kan bestemme hvorvidt dere ikke skal ha advokat, det er det du som bestemmer.

Ta kontakt med en advokat, er du interessert i han jeg kjenner, så ta kontakt.

Han har over 1500 barnevernssaker bak seg.

[Gjest sliten mor til 3]

Barnevernet har PLIKT til å drive forebyggende arbeid!

I hvilken grad de ulike barnevernskontorene prioriterer forebyggende arbeid har dessverre med ressurser og kulturen på kontoret å gjøre.

I det tilfellet du skriver om her er jeg ikke sikker på om ordet "forebygging" er riktig, da skaden allerede kan ha oppstått hos noen av barna.

Hvis helsesøster skrev et notat om hvordan hun opplevde datteren din, så kanskje det er noe du kan ha bruk for i samtaler med barnevernet.

Jeg ville vært forsiktig med å bruke ordet psykopat, var jeg deg. Det viktigste er å fokusere på det som sier noe om hans evne til å fungere som omsorgsperson.

Det er nok dessverre slik i min kommune, at de prioriterer utfra økomiske aspekter.

Skaden er allerede skjedd med de to eldste barna, og de får i dag noe hjelp.

Men han er jo ikke biologisk far, dermed så stiller det seg litt annerledes.

Hva angår det minste barnet, er jeg av den oppfatning av at evt. fremtidige problemer kan reduserer hvis de kommer på banen allerede nå.

Miljøet kan jo reguleres, men arv/gener kan man jo ikke gjøre noe med.

Og jeg er forsiktig med å bruket ordet psykopat, han er nok ikke det pr. definisjon heller, men det er ikke til å komme unna at mannen skaper store problemer for både seg selv og sine omgivelser.

I tillegg opplever jeg at det er vanskelig å få frem mitt budskap overfor enkelte jeg har vært i kontakt med i hjelpeapparatet.

Mistanken rettes jo mot at man driver en vendetta mot sin tidligere partner fordi man er bitter og uenig om samvær. Dette utnytter jo også min eks til fulle, men han ser jo heller ikke problemet.

[Gjest sliten mor til 3]

Jeg har en topp advokat jeg gjerne vil anbefale til deg. Det er ikke Dommeren som kan bestemme hvorvidt dere ikke skal ha advokat, det er det du som bestemmer.

Ta kontakt med en advokat, er du interessert i han jeg kjenner, så ta kontakt.

Han har over 1500 barnevernssaker bak seg.

Tar gjerne imot tips om gode advokater.

Dommeren bestemte ikke noe iforhold til advoktat.

Det har blitt foreslått fra politi og barnevern en tjeneste som bringer/henter barn i vårt og mente det kunne være en ide,slik at vi slapp å møtes personlig.

Dette ble tatt opp siste gang i retten, det var dette dommeren motsatte seg, da han mente det ikke ville være bra for barnet å forholde seg til forskjellige mennesker i disse situasjonene.

Og argumenterte med at vi måtte være voksne nok til å kunne ha dette minimumet av kontakt.

[PieLill]

For hvert urimelige krav du gir etter for, vil det komme minst tre nye. Som andre har sagt: Før eller siden må du sette foten ned, så du kan like godt gjøre det med en gang.

Blir det for drastisk å flytte til annen kommune med bedre barnevern?

Skaff deg en advokat som kan slike saker. Mye av din og barnets rettssikkerhet står og faller på advokaten.

Det er tragisk at barns samværsrett med begge foreldre er blitt gjort til samværsplikt. Det finnes i høyeste grad foreldre som man med hell kan begrense / unngå kontakt med. Heldigvis er de ikke så mange.

Hvordan det stiller seg juridisk, vet jeg ikke. Men det kan neppe tale til mannens fordel at han ikke gjør opp for seg økonomisk.

Håper du finner en god løsning.