Personlighetsforstyrrelser og omsorg for barn

[frosken]

For hvert urimelige krav du gir etter for, vil det komme minst tre nye. Som andre har sagt: Før eller siden må du sette foten ned, så du kan like godt gjøre det med en gang.

Blir det for drastisk å flytte til annen kommune med bedre barnevern?

Skaff deg en advokat som kan slike saker. Mye av din og barnets rettssikkerhet står og faller på advokaten.

Det er tragisk at barns samværsrett med begge foreldre er blitt gjort til samværsplikt. Det finnes i høyeste grad foreldre som man med hell kan begrense / unngå kontakt med. Heldigvis er de ikke så mange.

Hvordan det stiller seg juridisk, vet jeg ikke. Men det kan neppe tale til mannens fordel at han ikke gjør opp for seg økonomisk.

Håper du finner en god løsning.

Det kan være farlig å råde folk til å tro at den ene foreldren kan bestemme over samværet alene. Det finnes flere høyesterettsdommer hvor barn har blitt flyttet fra mor til far ene alene fordi mor har sabotert samvær. Retten har vurdert det slik at begge foreldre kan tilby barnet forsvarlig omsorg, og fordi man anser det som så viktig at barnet har kontakt med begge sine foreldre, har sabotasje av samværsretten medført tap av daglig omsorg.

Det som er så vanskelig i denne situasjonen er at barnet kun er ett år gammelt - og at det vel foreløpig ikke er lett å påvise noen form for omsorgssvikt fra far. Mor har vanskelig for å tro at far kan klare å tilby adekvat omsorg - kanskje med rette - men slikt er svært vanskelig å bevise og kan bli brukt mot mor i en samværssak.

[Gjest sliten mor til 3]

For hvert urimelige krav du gir etter for, vil det komme minst tre nye. Som andre har sagt: Før eller siden må du sette foten ned, så du kan like godt gjøre det med en gang.

Blir det for drastisk å flytte til annen kommune med bedre barnevern?

Skaff deg en advokat som kan slike saker. Mye av din og barnets rettssikkerhet står og faller på advokaten.

Det er tragisk at barns samværsrett med begge foreldre er blitt gjort til samværsplikt. Det finnes i høyeste grad foreldre som man med hell kan begrense / unngå kontakt med. Heldigvis er de ikke så mange.

Hvordan det stiller seg juridisk, vet jeg ikke. Men det kan neppe tale til mannens fordel at han ikke gjør opp for seg økonomisk.

Håper du finner en god løsning.

Du har rett i det med kravene, innfrir jeg noe, kommer det ennå flere urimelige krav, det har jeg helt klart erfart, på mange flere områder enn akkuat dette.

Med tanke på å bytte kommune, så ville det vært meget være en ganske drastisk inngripen i vårt liv.

Også med tanke på de eldste barna, som nå har god kontakt med sin biologiske far som jeg ser som svært viktig å opprettholde.

Ellers bor jeg i det som blir regnet for å bo i den "rikeste" kommunen, skolene er kjempebra, det er god barnehagedekning osv.

Når det gjelder de eldste barna, er jeg også fornøyd med den hjelpen vi får; tilbud om besøksfamilie, fritidstilbud, henvisning til BUP osv. Alt dette gikk veldig kjapt når jeg endelig ba om hjelp.

Barna ser også ut til å dra stor nytte av dette...men det var da skaden allerede hadde skjedd.

De har blitt påført sår på sjelen som nok aldri vil gro, men de slipper iallefall å forholde seg direkte til ham mer, og har således begrenset innflytelse.

Likevel ser jeg en stor sorg hos dem, over tapet på en omsorgsperson og farsfigur, som de en gang sto meget nært og var veldig glad i.

Men, som frosken sier, som også min advokat formidler, så blir min manglende vilje til å støtte et omfattende samvær, brukt mot meg i rettsapparatet, med mindre jeg har tilstrekkelig dokumentasjon og argumentasjon for at barnet vil ta skade av dette.

Da holder det ikke med bare "løse" påstander.

Derfor er jeg også i tvil om hvor mye jeg skal "kjempe" imot, fordi det muligens kan ha motsatt virkning.

Det er et dilemma dette her: følger jeg "spillereglene" og samarbeider dvs gir far det han vil ha, faller hele min argumentasjon om begrenset samvær bort. Om jeg står på å begrense samværet, kan det igjen bli brukt mot meg, og far blir belønnet for sitt "engasjement" for barnet.

[PieLill]

Det kan være farlig å råde folk til å tro at den ene foreldren kan bestemme over samværet alene. Det finnes flere høyesterettsdommer hvor barn har blitt flyttet fra mor til far ene alene fordi mor har sabotert samvær. Retten har vurdert det slik at begge foreldre kan tilby barnet forsvarlig omsorg, og fordi man anser det som så viktig at barnet har kontakt med begge sine foreldre, har sabotasje av samværsretten medført tap av daglig omsorg.

Det som er så vanskelig i denne situasjonen er at barnet kun er ett år gammelt - og at det vel foreløpig ikke er lett å påvise noen form for omsorgssvikt fra far. Mor har vanskelig for å tro at far kan klare å tilby adekvat omsorg - kanskje med rette - men slikt er svært vanskelig å bevise og kan bli brukt mot mor i en samværssak.

Enig i det du skriver.

Mener du at jeg har rådet til at hun alene skal ta kontrollen over samværet?

For øvrig forundrer det meg at en far/stefar som allerede har skadet to barn så lett kan ha krav på kontakt med et tredie. Det blir som å ta fra en fyllekjører Forden han kjørte i fylle med. Men sertivikatet og Toyotaen beholder han.

En del av barnevernsloven fungerer som et foreldervern.

Jeg tror det trenges en vesentlig oppryddning i tankegang og lovverk. Men slikt tar tid, og ofte en del tragedier. I mellomtiden får man skaffe seg det beste som finnes av juridisk bistand.

mvh

[frosken]

Du har rett i det med kravene, innfrir jeg noe, kommer det ennå flere urimelige krav, det har jeg helt klart erfart, på mange flere områder enn akkuat dette.

Med tanke på å bytte kommune, så ville det vært meget være en ganske drastisk inngripen i vårt liv.

Også med tanke på de eldste barna, som nå har god kontakt med sin biologiske far som jeg ser som svært viktig å opprettholde.

Ellers bor jeg i det som blir regnet for å bo i den "rikeste" kommunen, skolene er kjempebra, det er god barnehagedekning osv.

Når det gjelder de eldste barna, er jeg også fornøyd med den hjelpen vi får; tilbud om besøksfamilie, fritidstilbud, henvisning til BUP osv. Alt dette gikk veldig kjapt når jeg endelig ba om hjelp.

Barna ser også ut til å dra stor nytte av dette...men det var da skaden allerede hadde skjedd.

De har blitt påført sår på sjelen som nok aldri vil gro, men de slipper iallefall å forholde seg direkte til ham mer, og har således begrenset innflytelse.

Likevel ser jeg en stor sorg hos dem, over tapet på en omsorgsperson og farsfigur, som de en gang sto meget nært og var veldig glad i.

Men, som frosken sier, som også min advokat formidler, så blir min manglende vilje til å støtte et omfattende samvær, brukt mot meg i rettsapparatet, med mindre jeg har tilstrekkelig dokumentasjon og argumentasjon for at barnet vil ta skade av dette.

Da holder det ikke med bare "løse" påstander.

Derfor er jeg også i tvil om hvor mye jeg skal "kjempe" imot, fordi det muligens kan ha motsatt virkning.

Det er et dilemma dette her: følger jeg "spillereglene" og samarbeider dvs gir far det han vil ha, faller hele min argumentasjon om begrenset samvær bort. Om jeg står på å begrense samværet, kan det igjen bli brukt mot meg, og far blir belønnet for sitt "engasjement" for barnet.

Siden du allerede er i kontakt med Bup ifb med de eldste barna, så har du kanskje fått en kontaktperson du kan snakke med der. Du har i såfall en mulighet til å få drøftet hvordan du kan følge med på hvorvidt samværet med far har negative følger for den yngste.

[frosken]

Enig i det du skriver.

Mener du at jeg har rådet til at hun alene skal ta kontrollen over samværet?

For øvrig forundrer det meg at en far/stefar som allerede har skadet to barn så lett kan ha krav på kontakt med et tredie. Det blir som å ta fra en fyllekjører Forden han kjørte i fylle med. Men sertivikatet og Toyotaen beholder han.

En del av barnevernsloven fungerer som et foreldervern.

Jeg tror det trenges en vesentlig oppryddning i tankegang og lovverk. Men slikt tar tid, og ofte en del tragedier. I mellomtiden får man skaffe seg det beste som finnes av juridisk bistand.

mvh

Det som er så håpløst i forbindelse med denne problemstillingen, er at det jo dessverre også finnes foreldre som bruker barna som kampmiddel i forbindelse med et samlivsbrudd. Foreldre som fabrikerer beskyldninger, påvirker sine barn til ikke å ville se den andre osv. osv. Disse foreldrene ødelegger enormt for de som med barnets beste for øyet forsøker å begrense samvær før evt. skade har skjedd - for hvordan skal rettssystemet klare å skille de kamplystne fra de seriøse?

En annen sak som vel ytterligere vanskeliggjør dette konkrete tilfellet, er at det vel ikke er objektivt fastslått at ekssamboeren har skadet sine to stebarn. Her vil det også bli mye synsing før man etterhvert på et mer objektivt grunnlag kan ta stilling til hvorfor barna sliter i dag.

Jeg har ingen grunn til å betvile at moren i dette tilfellet er genuint bekymret med god grunn - men kanskje kan far også klare å fremstille saken fra sin side på en måte som gjør at vi ville trodd på ham også. Det er dette som gjør barnefordelingssaker så enormt vanskelig!

Jeg leste for noen år siden gjennom de viktigste høyesterettsdommene i forbindelse med barnefordelingssaker, og ble i den forbindelse ganske opptatt av hvordan dette med "sabotering" av samvær kunne bli brukt mot en foreldre.

I en perfekt verden ville foreldre vært flinkere til å være opptatt av hva som virkelig er til det beste for barn og ikke dem selv, og i en perfekt verden ville vi også hatt bedre metoder for å avgjøre hva som er til det beste for barn...

For ordens skyld vil jeg igjen presisere at jeg ikke ser noen grunn til å betvile at moren som har skrevet hovedinnlegget i denne tråden genuint er opptatt av hvordan håndtere situasjonen på en måte som blir til det beste for barnet. Mine poeng i dette innlegget er på generelt grunnlag.

[PieLill]

Det som er så håpløst i forbindelse med denne problemstillingen, er at det jo dessverre også finnes foreldre som bruker barna som kampmiddel i forbindelse med et samlivsbrudd. Foreldre som fabrikerer beskyldninger, påvirker sine barn til ikke å ville se den andre osv. osv. Disse foreldrene ødelegger enormt for de som med barnets beste for øyet forsøker å begrense samvær før evt. skade har skjedd - for hvordan skal rettssystemet klare å skille de kamplystne fra de seriøse?

En annen sak som vel ytterligere vanskeliggjør dette konkrete tilfellet, er at det vel ikke er objektivt fastslått at ekssamboeren har skadet sine to stebarn. Her vil det også bli mye synsing før man etterhvert på et mer objektivt grunnlag kan ta stilling til hvorfor barna sliter i dag.

Jeg har ingen grunn til å betvile at moren i dette tilfellet er genuint bekymret med god grunn - men kanskje kan far også klare å fremstille saken fra sin side på en måte som gjør at vi ville trodd på ham også. Det er dette som gjør barnefordelingssaker så enormt vanskelig!

Jeg leste for noen år siden gjennom de viktigste høyesterettsdommene i forbindelse med barnefordelingssaker, og ble i den forbindelse ganske opptatt av hvordan dette med "sabotering" av samvær kunne bli brukt mot en foreldre.

I en perfekt verden ville foreldre vært flinkere til å være opptatt av hva som virkelig er til det beste for barn og ikke dem selv, og i en perfekt verden ville vi også hatt bedre metoder for å avgjøre hva som er til det beste for barn...

For ordens skyld vil jeg igjen presisere at jeg ikke ser noen grunn til å betvile at moren som har skrevet hovedinnlegget i denne tråden genuint er opptatt av hvordan håndtere situasjonen på en måte som blir til det beste for barnet. Mine poeng i dette innlegget er på generelt grunnlag.

Slik jeg forsto innlegget var allerede de to eldste barna i barneverstiltak fordi de har fått problemer. Jeg går ut fra at barnevernet har gjort seg noen tanker om hvor problemene kommer fra.

Det er en vanskelig problemstilling. Sabotører og manipulatører finnes i alle ender av barnefordelingssaker. Det er ikke enkelt for rettsapparatet å ta stilling. Iblant er det vanskelig å forene jus og barnets beste.

For ikke så lenge siden var det en dokumentar på NRK om dette. Der var det eksempler på at fedre som er dømt for å ha denget barnas mor foran ungene får samværsrett med de samme ungene. Han har jo ikke slått ungene. Ungene på sin side var skrekkslagne over å måtte besøke en voldelig far. Fedre som kan ha besøksforbud overfor et barn og/eller mor, har samværsrett med et annet barn som bor hos samme mor. Jeg greier ikke med min beste vilje å se logikken i dette.

Slik lovverket fungerer i dag er det, som du skriver kraftige sanksjoner, mot den som hindrer et barn samvære med en forelder.

Det er derimot ingen sanksjoner overfor foreldre som neglisjerer avtalt samvær med sitt barn. De kan ture fram og bryte avtaler i fleng uten at det får noen som helst konsekvenser. En forelder kan i en årrekke la være å ha kontakt med barnet sitt. Så plutselig kan den voksne ture inn i barnets liv og kreve samvær, for i neste omgang å fordufte igjen.

Slik lovverket fungerer er det samvær med barna på de voksnes og ikke barnas premisser. Jeg får uvergelig en følelse av at foreldres behov for samvær med sine barn i praksiss stilles foran barnas behov for en trygg og stabil oppvekst. Foreldre kan kreve samvær med sine barn, men har du hørt om barn som har lykkes i å kreve samvær med motvillige foreldre? Barn kan nærmest dømmes til samvær med en forelder. Men har du hørt om en pappa som er blitt dømt til å droppe gutteturen til Taihland til fordel for Legoland med ungene?

Fulkomment får vi det ikke. Men jeg tror vårt lovverk og system for barnefordeling har rom for STORE forbedringer. Et problem med jussen er at den ser på enkeltsaker, men har problemer å tenke helhetlig. Kanskje mange slike saker med hell kunne vært flyttet ut av rettsapparatet.

Et tankekors er det at en mamma kan pålegges av barnevernet å bryte all kontakt med en mann (ikke barnas far) de mener er skadelig for barna. Den samme mannen kan nå fram med et krav om samvær med biologiske barn på en annen kant.

Som "sliten mor til 3" påpeker ville det vært på sin plass med en noe mer forebyggende holdning.

I en perfekt verden ville alle barn vokse opp i et harmonsik hjem med en mamma og pappa som holdt sammen, elsket, respekterte og tok vare på hverandre og barna på en god måte. Barnevern og barnefordeling ville vært en saga blott.

I mellomtiden er desverre de som er belemret med en lite pålitelig eks tvunget til å skaffe seg en grepa advokat og følge jusens spilleregler selv om det innebærer fare for at barna tar skade.

[PieLill]

Du har rett i det med kravene, innfrir jeg noe, kommer det ennå flere urimelige krav, det har jeg helt klart erfart, på mange flere områder enn akkuat dette.

Med tanke på å bytte kommune, så ville det vært meget være en ganske drastisk inngripen i vårt liv.

Også med tanke på de eldste barna, som nå har god kontakt med sin biologiske far som jeg ser som svært viktig å opprettholde.

Ellers bor jeg i det som blir regnet for å bo i den "rikeste" kommunen, skolene er kjempebra, det er god barnehagedekning osv.

Når det gjelder de eldste barna, er jeg også fornøyd med den hjelpen vi får; tilbud om besøksfamilie, fritidstilbud, henvisning til BUP osv. Alt dette gikk veldig kjapt når jeg endelig ba om hjelp.

Barna ser også ut til å dra stor nytte av dette...men det var da skaden allerede hadde skjedd.

De har blitt påført sår på sjelen som nok aldri vil gro, men de slipper iallefall å forholde seg direkte til ham mer, og har således begrenset innflytelse.

Likevel ser jeg en stor sorg hos dem, over tapet på en omsorgsperson og farsfigur, som de en gang sto meget nært og var veldig glad i.

Men, som frosken sier, som også min advokat formidler, så blir min manglende vilje til å støtte et omfattende samvær, brukt mot meg i rettsapparatet, med mindre jeg har tilstrekkelig dokumentasjon og argumentasjon for at barnet vil ta skade av dette.

Da holder det ikke med bare "løse" påstander.

Derfor er jeg også i tvil om hvor mye jeg skal "kjempe" imot, fordi det muligens kan ha motsatt virkning.

Det er et dilemma dette her: følger jeg "spillereglene" og samarbeider dvs gir far det han vil ha, faller hele min argumentasjon om begrenset samvær bort. Om jeg står på å begrense samværet, kan det igjen bli brukt mot meg, og far blir belønnet for sitt "engasjement" for barnet.

Det er virkelig et dilemma. Derfor bør du gjerne se deg om etter en advokat med spesialkompetanse på dette området, om du ikke allerde har det. Du vil kunne få hjelp til å dokumentere at du ikke bare kommer med løse påstander. En erfaren jurist på området vil også ha en god mulighet til å forutse din eks neste trekk.

En del kameler blir du nødt til å sluke. Men det er viktig at du ikke gir etter for urimelige krav fordi eksen truer med rettsak e.l.

Advokaten er igjen din viktigste støttespiller.

Håper du finner en god løsning.

[frosken]

Slik jeg forsto innlegget var allerede de to eldste barna i barneverstiltak fordi de har fått problemer. Jeg går ut fra at barnevernet har gjort seg noen tanker om hvor problemene kommer fra.

Det er en vanskelig problemstilling. Sabotører og manipulatører finnes i alle ender av barnefordelingssaker. Det er ikke enkelt for rettsapparatet å ta stilling. Iblant er det vanskelig å forene jus og barnets beste.

For ikke så lenge siden var det en dokumentar på NRK om dette. Der var det eksempler på at fedre som er dømt for å ha denget barnas mor foran ungene får samværsrett med de samme ungene. Han har jo ikke slått ungene. Ungene på sin side var skrekkslagne over å måtte besøke en voldelig far. Fedre som kan ha besøksforbud overfor et barn og/eller mor, har samværsrett med et annet barn som bor hos samme mor. Jeg greier ikke med min beste vilje å se logikken i dette.

Slik lovverket fungerer i dag er det, som du skriver kraftige sanksjoner, mot den som hindrer et barn samvære med en forelder.

Det er derimot ingen sanksjoner overfor foreldre som neglisjerer avtalt samvær med sitt barn. De kan ture fram og bryte avtaler i fleng uten at det får noen som helst konsekvenser. En forelder kan i en årrekke la være å ha kontakt med barnet sitt. Så plutselig kan den voksne ture inn i barnets liv og kreve samvær, for i neste omgang å fordufte igjen.

Slik lovverket fungerer er det samvær med barna på de voksnes og ikke barnas premisser. Jeg får uvergelig en følelse av at foreldres behov for samvær med sine barn i praksiss stilles foran barnas behov for en trygg og stabil oppvekst. Foreldre kan kreve samvær med sine barn, men har du hørt om barn som har lykkes i å kreve samvær med motvillige foreldre? Barn kan nærmest dømmes til samvær med en forelder. Men har du hørt om en pappa som er blitt dømt til å droppe gutteturen til Taihland til fordel for Legoland med ungene?

Fulkomment får vi det ikke. Men jeg tror vårt lovverk og system for barnefordeling har rom for STORE forbedringer. Et problem med jussen er at den ser på enkeltsaker, men har problemer å tenke helhetlig. Kanskje mange slike saker med hell kunne vært flyttet ut av rettsapparatet.

Et tankekors er det at en mamma kan pålegges av barnevernet å bryte all kontakt med en mann (ikke barnas far) de mener er skadelig for barna. Den samme mannen kan nå fram med et krav om samvær med biologiske barn på en annen kant.

Som "sliten mor til 3" påpeker ville det vært på sin plass med en noe mer forebyggende holdning.

I en perfekt verden ville alle barn vokse opp i et harmonsik hjem med en mamma og pappa som holdt sammen, elsket, respekterte og tok vare på hverandre og barna på en god måte. Barnevern og barnefordeling ville vært en saga blott.

I mellomtiden er desverre de som er belemret med en lite pålitelig eks tvunget til å skaffe seg en grepa advokat og følge jusens spilleregler selv om det innebærer fare for at barna tar skade.

Jeg har svært vanskelig for å godta at det kan være til et barns beste å forholde seg til en som har utøvet grov vold mot mor eller far, og er enig i at det ser ut til at man i flere saker er mer opptatt av foreldres rettigheter enn barns beste...

Det som blir det umulige i slike saker blir allikvel til syvende sist vanskeligheten med å fastslå hva som virkelig skjer innenfor hjemmets vegger, samt hva som er til et barns beste.

Noen ganger er det f.eks. snarere konflikten mellom foreldre som er det skadelige, mer enn hver persons mangler mht omsorgsevne. I slike tilfeller kan hver og en av foreldrene muligens fungere greit selv om de ikke fungerte sammen.

I de tilfellene hvor det foreligger utvilsomme mangler mht evnen til å yte god omsorg synes jeg svært synd på de foreldre som må overlate sitt barn til den andres omsog...

[Gjest sliten mor til 3]

Siden du allerede er i kontakt med Bup ifb med de eldste barna, så har du kanskje fått en kontaktperson du kan snakke med der. Du har i såfall en mulighet til å få drøftet hvordan du kan følge med på hvorvidt samværet med far har negative følger for den yngste.

Jeg tror kanskje det var en god ide ja.

Det virker som du har erfaring med dette, frosken ?

Du nevnte noe om at du hadde gått igjennom rettsavgjørelse ifm barnefordelingssaker.

Ligger dette på nettet tilgjengelig for alle, i så tilfelle, hadde du hatt en link ?

Ellers bør jeg kanskje snakke nærmere med min advokat og forsikre meg om at han vet hva han gjør eller at han evt. henviser meg til en annen.

[frosken]

Jeg tror kanskje det var en god ide ja.

Det virker som du har erfaring med dette, frosken ?

Du nevnte noe om at du hadde gått igjennom rettsavgjørelse ifm barnefordelingssaker.

Ligger dette på nettet tilgjengelig for alle, i så tilfelle, hadde du hatt en link ?

Ellers bør jeg kanskje snakke nærmere med min advokat og forsikre meg om at han vet hva han gjør eller at han evt. henviser meg til en annen.

Jeg har ikke personlig erfaring med barnefordelingssak. Derimot studerte jeg familierett for noen år siden, og leste i den forbindelse en lærebok i dette samt relavante rettsavgjørelser innen fagområdet. Læreboken vi leste den gang het "Barn og foreldre" av Smith og Lødrup; kanskje er det andre forfattere som er mest brukt nå, det vet jeg ikke. Alle høyesterettsavgjørelser ligger på www.lovdata.no - men dersom man ikke vet hva man skal se etter kan man fort bli overveldet.

Jeg tror det viktigste er at du legger opp et langsiktig løp med advokaten din, samt bruker folk på bup til å hjelpe deg med å vurdere hvordan det går med minsten din.

Lykke til!

[Gjest anouschka78]

Jeg synes du er i en svært vanskelig situasjon. Selv om det er barnets beste som skal være hovedprinsippet bak avgjørelser mht omsorg for barn, så vil det ofte ende opp med ord mot ord mht foreldres atferd...

Dersom far "kun" evt. har en personlighetsforstyrrelse, så vil dette neppe i seg selv diskvalifisere ham fra omsorg. Kanskje er det bedre å ikke sloss for mye - kanskje vil han ikke gidde å ta så mye ansvar for barnet når alt kommer til alt. Kanskje er det bedre å se tiden an...

Uansett så holder jeg fast ved betydningen av å alliere seg med en god advokat slik at dere finner måter å dokumentere det som skjer fremover.

Jeg vet om noen tilfeller hvor familievernkontorene har stilt opp i forhold til å drøfte slike situasjoner med mor.

Hei på deg mor til tre barn...

Det gjør meg vondt å høre om din situasjon for det minner meg om min sønns og min historie i 7 år. En kamp som ennå ikke har endt. I fire år hadde jeg voldsalarm, vi flyttet tre ganger og pappaen fikk samvær tre ganger av retten etter samværsnekt fra meg. Han har et rusproblem i tillegg og har prøvd institusjoner flere ganger uten hell. At han utsatte meg for vold foran barnet samt truet og forfulgte meg hadde ingen virkning på samværet med sin sønn mente retten. Det var vår konflikt. Jeg anser ikke denne saken som noen konflikt fra min side. Forholdet var også avsluttet, vi har aldri bodd sammen.

En dag orket jeg ikke mer. Jeg ringte han tross hans besøksforbud og brukte utallige metoder for å få han til å innse at han måtte søke hjelp. I mellomtiden var vi i retten fire ganger, en gang til mekling hos familiekontoret. Han hadde begrenset samvær og sønnen vår var redd han. Må nevnes at faren faktisk er en god omsorgs person når han er rusfri. Men dessverre kan man ikke dele personer utifra enten super eller helt på trynet. Vel, dette var fjerde samværsnekt. Retten begynte å forstå at jeg ønsket virkelig at far og sønn skulle få ha samvær men under visse betingelser. Det ble heldigvis dom på at far fikk ha samvær mot at han fullførte behandling ved en rus institusjon. Han sprekker flere ganger ennå og jeg må si jeg hater han mesteparten av tiden. Far og sønn har et godt forhold nå og far har ikke truet på to år. Men smertene av hva han har gjort har nok satt spor både hos sønnen som har vært vitne til dette og hos meg. Jeg er redd han. Sønnen vår har blitt fortalt hva som skjedde med pappa, hvorfor han ble lagt inn på institusjon og hvorfor han fikk fengselsstraff.

Blir du truet bør du overveie å anmelde det. Er han helt udugelig eller kan han ha samvær under visse forutsetninger? Eks. alternativ til vold (psykisk vold er vold), psykolog etc.

En annen ting som jeg syntes var viktig var å be sønnen min om unnskyldning for at jeg lot han være vitne til disse konfliktene. Det er viktig å forklare at barn aldri skal være tilstede under slike omstendigheter. Jeg er ikke et offer og var sammen med barnets far altfor lenge.

Lykke til og stå på!!!

Vi er her!

klem

[Gjest sliten mor til 3]

Hei på deg mor til tre barn...

Det gjør meg vondt å høre om din situasjon for det minner meg om min sønns og min historie i 7 år. En kamp som ennå ikke har endt. I fire år hadde jeg voldsalarm, vi flyttet tre ganger og pappaen fikk samvær tre ganger av retten etter samværsnekt fra meg. Han har et rusproblem i tillegg og har prøvd institusjoner flere ganger uten hell. At han utsatte meg for vold foran barnet samt truet og forfulgte meg hadde ingen virkning på samværet med sin sønn mente retten. Det var vår konflikt. Jeg anser ikke denne saken som noen konflikt fra min side. Forholdet var også avsluttet, vi har aldri bodd sammen.

En dag orket jeg ikke mer. Jeg ringte han tross hans besøksforbud og brukte utallige metoder for å få han til å innse at han måtte søke hjelp. I mellomtiden var vi i retten fire ganger, en gang til mekling hos familiekontoret. Han hadde begrenset samvær og sønnen vår var redd han. Må nevnes at faren faktisk er en god omsorgs person når han er rusfri. Men dessverre kan man ikke dele personer utifra enten super eller helt på trynet. Vel, dette var fjerde samværsnekt. Retten begynte å forstå at jeg ønsket virkelig at far og sønn skulle få ha samvær men under visse betingelser. Det ble heldigvis dom på at far fikk ha samvær mot at han fullførte behandling ved en rus institusjon. Han sprekker flere ganger ennå og jeg må si jeg hater han mesteparten av tiden. Far og sønn har et godt forhold nå og far har ikke truet på to år. Men smertene av hva han har gjort har nok satt spor både hos sønnen som har vært vitne til dette og hos meg. Jeg er redd han. Sønnen vår har blitt fortalt hva som skjedde med pappa, hvorfor han ble lagt inn på institusjon og hvorfor han fikk fengselsstraff.

Blir du truet bør du overveie å anmelde det. Er han helt udugelig eller kan han ha samvær under visse forutsetninger? Eks. alternativ til vold (psykisk vold er vold), psykolog etc.

En annen ting som jeg syntes var viktig var å be sønnen min om unnskyldning for at jeg lot han være vitne til disse konfliktene. Det er viktig å forklare at barn aldri skal være tilstede under slike omstendigheter. Jeg er ikke et offer og var sammen med barnets far altfor lenge.

Lykke til og stå på!!!

Vi er her!

klem

Jeg betviler sterkt at faren er villig til å gå i noen behandling.

I hans øyne er det jeg som er "psyk" og burde søke hjelp.

Far er ellers meget skadefro, dvs han nyter å gjøre meg vondt. Det har vært voldsepisoder, men han er generelt sett ikke voldelig i den grad at jeg får meg en "på trynet" til stadighet.

Det går egentlig mest på psykisk vold, dvs trusler, trakassering av forskjellig art, manipulering osv osv.

Jeg har anmeldt dette, men en "kamuflert" drapstrussel lar seg ikke dokumentere og da er man like langt.

Besøksforbud er for tiden under behandling, men betviler at jeg får det. Som jeg forsto det har politet ikke anledning til å idømme totalt besøksforbud fordi vi har barn sammen, men de kunne regulere dette, slik at vi f.eks kunne overlevere barnet på nøytral grunn/offentlig sted, slik at det alltid vil være andre mennesker tilstede, samt at de to andre barna slapp påkjenningen med å se ham.

Jeg er ikke ute etter å nekte totalt samvær, men ønsker å begrense omfanget slik at påvirkningen fra far ikke blir så omfattende, altså at han i minst mulig grad deltar i selve oppdragelsen, da jeg er av den oppfatning av dette ikke er bra for barnet.

Om jeg ikke greier å dokumentere fars personlighet og det som foregår, er jeg redd for at min motvilje skal bli "belønnet" av rettsapparat og dermed gi far mer samvær.

[Gjest rota]

Først vil jeg bare si at jeg helt og holdent tror det du skriver om din eks. og at du vil barnets beste.

Men det som jeg begynte og tenke på etter å ha lest dette, er noe som kanskje kan bli brukt mot deg i en eventuell rettsak. Du skriver at han hadde vist slike trekk i de senere år, og at de eldre barna dine har allerede tatt skade. Så hva fikk deg til å velge å få barn med denne mannen? For hvis du i en tvist forteller hvordan han har vært i de seneste åra, så betviler de kanskje det, når du likevel valgte å få hans barn. Lyver hun? Jeg tror ikke du gjør det, men du må kanskje finne en god argumentasjon??