Hva kan egentlig en psykolog hjelpe med?

[Cilien]

Psykologen min spør meg ofte, gjerne i slutten av timen, hva HUN kan gjøre for å hjelpe meg.

Men jeg vet ikke helt, og synes det er et vanskelig spørsmål. For hva er det egentlig en psykolog kan hjelpe med? Hva svarer jeg på det spørsmålet?

Å gå til psykolog handler ofte om å sette ord på ting. Men hvorfor er det egentlig så bra? Og det handler om at noen ser meg, tenker jeg, men denne personen er jo ikke "virkelig", hun er ikke en venn, men nettopp en psykolog. Og vi snakker og snakker om å finne ut av hvorfor jeg ble deprimert - men hvis vi finner det ut - blir jeg frisk da?

Hvem var det egentlg som fant ut at det å sitte i et hvitt rom, i en stol, vendt mot en som egentlig ikke kjenner deg og snakke i tilmålte 45 minutter er så bra?

For det er jo det.

Det ER bra.

Og det hjelper.

Men jeg synes at psykologer skulle forklart mer om hvorfor de gjør det de gjør, for jeg synes ofte det blir veldig abstrakt. Og kanskje hun kunne fortalt meg litt om hva hun KAN gjøre for meg. Som da en annen venninne fikk psykologen sin til å skrive et brev til Lånekassen - slike ting, praktiske ting, kan de jo også gjøre, men det er ikke lett å be om ting du ikke har tenkt på selv.

Og det hadde vært greit om de forklarte HVORFOR de ikke skal fortelle om seg selv eller HVORFOR de ikke kan gi meg en klem. Er det for å beskytte seg selv, eller meg? SIkkert begge, men ofte føles det så kaldt når jeg har sittet der og grått, og hun ikke har "lov" til å gi meg en klem når jeg går - som om hun ikke er et menneske likevel.

En skal jammen være "frisk" for å orke å være syk.

[Gjest uten signatur]

Der satte du godt ord på noe sikkert mange av oss har tenkt!

Men psykologer er nok også veldig forskjellige. Bl.a. det der med å hjelpe med å skrive brev til lånekassa, det hadde ikke min terapeut gjort tror jeg. Jg spurte omhjelp til å ta en telefon til et slikt kontor, men fikk da beskjed om at det slike ting kunne de ikke ta på seg.

En annen gang opplevde jeg at vedkommende ikke kunne bruke tid på å være med meg på et basismøte på trygdekontoret. Det er jo noe de fleste gjør, tror jeg. Så det er nok veldig personavhengig dette.

Det med en rask klem er vel også forskjellig. I helt spesielle situasjoner kan jo det være ok, men ikke som noen vanlig avslutning på timen akkurat. Det er vel anbefalt ikke å ha noe særlig kroppskontakt.

[Gjest ebba81]

Der satte du godt ord på noe sikkert mange av oss har tenkt!

Men psykologer er nok også veldig forskjellige. Bl.a. det der med å hjelpe med å skrive brev til lånekassa, det hadde ikke min terapeut gjort tror jeg. Jg spurte omhjelp til å ta en telefon til et slikt kontor, men fikk da beskjed om at det slike ting kunne de ikke ta på seg.

En annen gang opplevde jeg at vedkommende ikke kunne bruke tid på å være med meg på et basismøte på trygdekontoret. Det er jo noe de fleste gjør, tror jeg. Så det er nok veldig personavhengig dette.

Det med en rask klem er vel også forskjellig. I helt spesielle situasjoner kan jo det være ok, men ikke som noen vanlig avslutning på timen akkurat. Det er vel anbefalt ikke å ha noe særlig kroppskontakt.

jeg skjønner godt hva du mener. man sitter der og snakker og snakker, og plutselig må man bare gå, fordi det har gått 45 min!

men jeg har vært litt heldig, iallefall syns jeg det; jeg går til en privat psykolog som har hjulpet meg veldig. hun gir meg mye mer råd enn noen andre har gjort, hun hjelper meg. istedenfor å sitte helt taus å lytte (som de fleste andre jeg har vært hos gjør!) så snakker hun også. Og jeg kan være der så lenge jeg vil. og jeg har blitt kjent med henne også, litt på privaten. jeg syns det er veldig ok. jeg får klem, og jeg hører hvordan hun har det, etter vi har snakket om meg. (ikke mye om henne såklart, jeg betaler jo for dette!). mange som syns det må være rart å "kjenne" psykologen sin litt, men jeg skjønner ikke problemet. jeg syns det er trygt og godt. og jeg vet at hun bryr seg om meg. jeg føler meg tatt vare på.

men jeg vet jo hvor vanskelg det er å finne en psykolog man liker. jeg har vært hos 3. den første var frekk og jeg ble mer deprimert. den andre sa ingenting, han bare satt og sa "hmmm....". etter å ha gitt han 5 timer, spurte jeg ham om det i det hele tatt var noe han kunne hjelpe meg med? og han hadde ikke noe godt svar på det.

Bytt psykolog til du finner en som hjelper deg. det er jo det de er der for.

[Gjest uten signatur]

jeg skjønner godt hva du mener. man sitter der og snakker og snakker, og plutselig må man bare gå, fordi det har gått 45 min!

men jeg har vært litt heldig, iallefall syns jeg det; jeg går til en privat psykolog som har hjulpet meg veldig. hun gir meg mye mer råd enn noen andre har gjort, hun hjelper meg. istedenfor å sitte helt taus å lytte (som de fleste andre jeg har vært hos gjør!) så snakker hun også. Og jeg kan være der så lenge jeg vil. og jeg har blitt kjent med henne også, litt på privaten. jeg syns det er veldig ok. jeg får klem, og jeg hører hvordan hun har det, etter vi har snakket om meg. (ikke mye om henne såklart, jeg betaler jo for dette!). mange som syns det må være rart å "kjenne" psykologen sin litt, men jeg skjønner ikke problemet. jeg syns det er trygt og godt. og jeg vet at hun bryr seg om meg. jeg føler meg tatt vare på.

men jeg vet jo hvor vanskelg det er å finne en psykolog man liker. jeg har vært hos 3. den første var frekk og jeg ble mer deprimert. den andre sa ingenting, han bare satt og sa "hmmm....". etter å ha gitt han 5 timer, spurte jeg ham om det i det hele tatt var noe han kunne hjelpe meg med? og han hadde ikke noe godt svar på det.

Bytt psykolog til du finner en som hjelper deg. det er jo det de er der for.

hehe.... Måtte le! Den der 'hmmmmmmm...' den hadde han siste min også. Det var plagsomt da. Han brukte den for å få meg i gang tror jeg. I begynnelsen av timen kom hmmmm'et hvis ikke jeg starta skravla med en gang.Og så ved pauser underveis ble det hmmmmmm'et. Det var forstyrrende.

[Gjest ebba81]

hehe.... Måtte le! Den der 'hmmmmmmm...' den hadde han siste min også. Det var plagsomt da. Han brukte den for å få meg i gang tror jeg. I begynnelsen av timen kom hmmmm'et hvis ikke jeg starta skravla med en gang.Og så ved pauser underveis ble det hmmmmmm'et. Det var forstyrrende.

ja, jeg skjønner ikke det der. for jeg har ingen problemer med å prate (det er kanskje andre som har det). men jeg trenger jo en pause jeg og. og når da ikke psykologen sier en dritt så blir det litt vanskelig. dessuten så hjelper det ikke meg å bare snakke og snakke uten å få noe tilbake. forklaringer på hvorfor jeg føler ting og råd om hva jeg skal gjøre.tenk så mange sånne "hmmmmm..."-psykologer det finnes, og jammen får de godt betalt også!

[Gjest uten signatur]

ja, jeg skjønner ikke det der. for jeg har ingen problemer med å prate (det er kanskje andre som har det). men jeg trenger jo en pause jeg og. og når da ikke psykologen sier en dritt så blir det litt vanskelig. dessuten så hjelper det ikke meg å bare snakke og snakke uten å få noe tilbake. forklaringer på hvorfor jeg føler ting og råd om hva jeg skal gjøre.tenk så mange sånne "hmmmmm..."-psykologer det finnes, og jammen får de godt betalt også!

Kanskje problemet var at vi ikke hadde store nok problemer? Jeg har lurt på det, siden jeg følte å være hos psykologen som å være sammen med venninner. Pratet jo om akkurat det samme, bare at venninnene kom med tilbakemeldinger og råd og forslag til andre måter å gjøre ting på.

Hadde jeg hatt så vanskelige problemer at jeg ikke kunne snakke med venner om det, SÅ hadde nok psykologen vært god å ha.

Har tenkt at dette kan være grunnen. Det har jo også vært i mediene i det siste, at det blir litt amerikanske tilstander her, hver sin psykolog for vanlige hverdagsproblemer. Så de som virkelig har problemer kommer ikke til.De har også vanskeligere for å stå på for å skaffe seg den hjelpen.

Men, på den annen side, når hverdagsproblemene, så små de enn er, skaper problemer, så må jo psykologen kunne hjelpe med det også, selv om en ikke er alvorlig psyk.

[Gjest ebba81]

Kanskje problemet var at vi ikke hadde store nok problemer? Jeg har lurt på det, siden jeg følte å være hos psykologen som å være sammen med venninner. Pratet jo om akkurat det samme, bare at venninnene kom med tilbakemeldinger og råd og forslag til andre måter å gjøre ting på.

Hadde jeg hatt så vanskelige problemer at jeg ikke kunne snakke med venner om det, SÅ hadde nok psykologen vært god å ha.

Har tenkt at dette kan være grunnen. Det har jo også vært i mediene i det siste, at det blir litt amerikanske tilstander her, hver sin psykolog for vanlige hverdagsproblemer. Så de som virkelig har problemer kommer ikke til.De har også vanskeligere for å stå på for å skaffe seg den hjelpen.

Men, på den annen side, når hverdagsproblemene, så små de enn er, skaper problemer, så må jo psykologen kunne hjelpe med det også, selv om en ikke er alvorlig psyk.

jeg skjønner hva du mener. men jeg har ihvertfall hatt nok store problemer og opplevd traumatiske opplevelser. men likevel blir jeg irritert over de psykologene som skal analysere og analysere. alle de tingene jeg har opplevd er det ganske normalt å bli deppa av, det er altså logiske forklaringer. da blir jeg litt irritert når de skal ta freud-metoden og prøve å finne ut om noe fælt har skjedd meg i barndommen. har nemlig hatt en fin oppvekst, det er de siste årene jeg har opplevd vonde ting. det trenger jo ikke alltid være undertrykte følelser eller seksuelle overgrep eller andre absurde ting som ligger til grunn for problemene! noen ganger analyserer de deg altfor mye. da liker jeg bedre å få råd om ting her og nå.

jeg er enig at det må ha blitt litt amerikanske tilstander ja. men det er jo bra det er blitt så åpent om det. (ikke alle da; pappa skulle trengt en psykolog, men neimen om han skal det!tulling).

forøvrig så forteller jeg altmulig rart til vennninner og jeg da, men jeg klarer bare ikke holde kjeft om ting. men prøver å la det meste gå til psykologen.