Deltakelse ved bisettelse

[Gjest trist_stund]

Jeg har vært sammen med min samboer i litt over 1 år og vi har bodd sammen i 6 mnd.

Nå har jeg aldri vært sammen med noen ifm med dødsfall i deres nærmeste familie, så jeg er usikker på hva som er vanlig.

Morfaren til min samboer døde i går etter lang tids sykdom (kreft).

Han ringte meg nå nettopp og fortalte at det skal være bisettelse i morgen fra kl. 15. Jeg sa da at jeg gjerne dro fra jobb tidligere for å være med han,men da fikk jeg svar tilbake at det ikke var nødvendig. Det skulle være åpen kiste og familien skulle da ta et siste farvel.

Det er ikke det at jeg har så veldig lyst til å være med, men jeg vil veldig gjerne være der for å støtte min samboer.

Men jeg får liksom på følelsen at dette bare er for familien hans, og siden jeg ikke har kjent han så lenge så trenger jeg ikke å komme.

Det sårer litt, for jeg har hele tiden følt at jeg har vært en del av hans familie også, men nå blir jeg skøvet til side.

Jeg kunne selvsagt få være med i begravelsen som var til uka, men ikke bisettelsen.

Noen som har opplevd noe slikt tidligere og vet hva som er "vanlig" ?

Er det vanlig at samboer blir holdt utenfor og at det bare er de som faktisk er i slekt som får komme ?

[Gjest kondolerer]

Du bør snakke åpent med ham om dette i kveld, si at du gjerne er med og støtter ham, men hvis hans familie vil føle at det er "ubekvemt" med noen til stede som er såpass nye i familien, så er det selvsagt hensynet til disse som går først.

La ham ta avgjørelsen, han kjenner sin familie best. Men la ham vite at du gjerne er med.

Hvis moren hans allerede har sagt til ham at hun føler det er riktigst at du er med i begravelsen neste uke, men ikke i morgen, så bør dere følge dette.

[Bente831365380491]

Nei, jeg vil ikke si at det er vanlig!

Jg tror at jeg hadde blitt med uansett. Det kan jo hende at han sier det for at du ikke skal føle at du er nødt. Men tror likevel at han ville sette pris på at du ble med. Det hadde hvertfall jeg gjort!!

[Gjest Pricilla]

uff.. det var trist. jeg synes du burde respektere at han vil dra alene i bisettelsen. Han vil jo ha deg med i begravelsen..

Bisettelse med åpen kiste og kun familie er veldig veldig personilg, ikke minst for moren hans og de andre. Kan hende til og med han synes det er vanskelig at du er med. Dere er fortsatt et ganske så "ferskt" samboerpar da..

jeg har bodd sammen med samboeren min i fem år, men hadde jeg måtte deltatt i en bisettelse ville jeg ønsket å gjøre det alene uten samboern min. Ikke fordi han er i veien eller at han ikke hadde støttet meg eller at jeg ikke slker han (elsker han over alt), men hadde følt at det hadde vært noe familien min og jeg måtte gjøre alene.

Hadde vært rart om han ikke ville ha deg med i begravlesen. Til og med de nærmeste kan bli for nærme i en sånn situasjon. Sånn følte ejg det da jeg mistet bestefar. ville ikke knekke sammen foran samboern (vi var heller ikke samboere akkurat da), men følte at han støttet meg nok med å ikke si noe, men bare være der og holde rundt meg og la meg ta farvel alene.

[Gjest control-alt-delete]

1 år sammen, og 6 mnd samboer.

Jeg mener så avgjort at forholdet bør ha "satt seg" litt mer før du innvolveres i en slik familie-intim hendelse.

Som familiemedlem, ville jeg ikke satt pris på at noen "utenforstående", som ikke lenger var en del av familien om f eks to år, hadde deltatt i en så intim seremoni.

Hadde han hatt behov for deg, så hadde han nok villet ha deg med.

[Gjest trist_stund]

Nei, jeg vil ikke si at det er vanlig!

Jg tror at jeg hadde blitt med uansett. Det kan jo hende at han sier det for at du ikke skal føle at du er nødt. Men tror likevel at han ville sette pris på at du ble med. Det hadde hvertfall jeg gjort!!

Jeg sa jo til han at jeg gjerne ble med han, men følte at han avfeide meg på et blunk.

Hadde det vært min morfar, så ville jeg at min samboer skulle ha vært med, men det er nå meg.

Når det gjelder meg som person, så er jeg ikke slik som graver og spør etter ting eller "presser" på for å være med steder.

Hvis jeg f.eks. spør om noe og får et kort svar tilbake, antar jeg at dette er noe vedkommende ikke vil snakke om. Og vil han/hun det, så lytter jeg mer enn gjerne.

Det blir på samme måte her. Han har sagt at jeg ikke skal være med, og da godtar jeg dette (selv om det sårer litt).

Han sier at han er glad for at han har meg, og for min støtte. Men jeg for min del føler meg unyttig og at jeg ikk egjør noe eller nok.

Huff. Jeg får la det stå til.Vil han vireklig ha meg med, så spør han.

Jeg har vært i begravelser før, men ingen bisettelser, og det med åpen kiste skremmer meg kanskje litt, men dette har jeg ikke gitt uttrykk for til min samboer eller noen andre (bortsett fra dere her da). Min "skrekk" setter jeg til side, for å støtte samboer'n min betyr mest.

Takk for svar !

[damedame]

Jeg er vant til at hele familien inkluderes når det er noe. Og samboere er definitivt familie, uansett hvor lenge de/vi har bodd sammen.

Jeg ville også reagert som deg.

Vennlig hilsen

[fresja]

Jeg tror ikke det er bisettelse du mener. Her ser du forskjellen på begravelse og bisettelse:

http://svanholm.no/begravelse-eller-bi.html

Du tenker vel på den båreandakten/minnestunden som er på sykehuset eller hjemme kort tid etter dødsfallet. Jeg har ikke vært tilstede på noe sånt, for jeg har vært for langt borte når besteforeldre/far har dødt. Det pleier ikke være så mange tilstede.

[maiken76]

Når jeg var sammen med min tidligere samboer så var det naturlig (og en selvfølge!!) at han var med i både bisettelser og begravesler til folk i min famile, han var tross alt en del av den!

Jeg ville følt meg veldig tilsidesatt om jeg ikke var "ønsket" i tilsvarende tilfeller for min nåværende kjæreste, og jeg ville selvsagt hatt han å støtte meg til hvis et dødsfalls skulle ramme min famile nå. Vi har vært sammen i et år.

Kan ikke skjønne at det er vanlig å stenge ute samboere om du da er en naturlig del av familen hans, og kjenner dem godt. Ville uansett tro han kunne trengt din støtte?

[shandy]

Jeg er vant til at hele familien inkluderes når det er noe. Og samboere er definitivt familie, uansett hvor lenge de/vi har bodd sammen.

Jeg ville også reagert som deg.

Vennlig hilsen

Enig med damedame.

Men når dette er sagt, så syntes jeg hele opplegget med åpen kiste er noe stort tull. Der ligger den døde i et rom under sykehuset, mens familien snufsende kretser rundt og glaner på et kritthvitt lik. En eller annen prest, og familie sier noen ord.

Personlig syntes jeg det er best å huske personen slik han/hun var i live, og ikke ha et bilde inni hodet av det jeg beskrev.

Du vil selvsagt være der for å støtte din samboer, men du går ikke glipp av noe - for å si det litt brutalt. Ja jeg har vært med på dette en gang.

[En_Mamma]

Enig med damedame.

Men når dette er sagt, så syntes jeg hele opplegget med åpen kiste er noe stort tull. Der ligger den døde i et rom under sykehuset, mens familien snufsende kretser rundt og glaner på et kritthvitt lik. En eller annen prest, og familie sier noen ord.

Personlig syntes jeg det er best å huske personen slik han/hun var i live, og ikke ha et bilde inni hodet av det jeg beskrev.

Du vil selvsagt være der for å støtte din samboer, men du går ikke glipp av noe - for å si det litt brutalt. Ja jeg har vært med på dette en gang.

Utrolig at det går an å mene at en families valg om bisettelse av en kjær person "er noe tull".

[Gjest kolbøtte]

uff.. det var trist. jeg synes du burde respektere at han vil dra alene i bisettelsen. Han vil jo ha deg med i begravelsen..

Bisettelse med åpen kiste og kun familie er veldig veldig personilg, ikke minst for moren hans og de andre. Kan hende til og med han synes det er vanskelig at du er med. Dere er fortsatt et ganske så "ferskt" samboerpar da..

jeg har bodd sammen med samboeren min i fem år, men hadde jeg måtte deltatt i en bisettelse ville jeg ønsket å gjøre det alene uten samboern min. Ikke fordi han er i veien eller at han ikke hadde støttet meg eller at jeg ikke slker han (elsker han over alt), men hadde følt at det hadde vært noe familien min og jeg måtte gjøre alene.

Hadde vært rart om han ikke ville ha deg med i begravlesen. Til og med de nærmeste kan bli for nærme i en sånn situasjon. Sånn følte ejg det da jeg mistet bestefar. ville ikke knekke sammen foran samboern (vi var heller ikke samboere akkurat da), men følte at han støttet meg nok med å ikke si noe, men bare være der og holde rundt meg og la meg ta farvel alene.

Jeg ville satt et stort spørsmålstegn ved om han er den rette for deg om du ikke vil la ham se deg bryte sammen.

Hvorfor vil du skjule noen sider av deg selv for ham? Hjelper det ikke at han holder rundt deg når du er trist?

Skjønner meg ikke på folk som liksom er sammen, men ikke skal kunne dele noe sånt jeg da.

[gullfisk]

I min familie har vi bare vært aller nærmeste familie ved slike anledninger, og heller ikke alle har kommet (ektefeller av barnebarn ol kommer ikke, + bare de som ønsker/kan av de andre).

Begravelse er noe helt annet, dit "får" alle komme, men en slik bisettelse er ikke noe man inviterer til, det er ikke et arrangement, bare en farvelstund.

Hvis du kjente morfaren godt, og var glad i ham, og ønsker å ta et stille farvel med han selv, bør du gå, men for å vise resten av familien (=din samboer) støtte og deltagelse, er begravelsen + selvsagt hverdagen nå i disse dager mer "riktig".

Dette har ikke med ditt forhold til din samboer eller hans familie å gjøre, men ditt forhold til den avdøde, mener jeg.

[Gjest margarita sup]

Enig med damedame.

Men når dette er sagt, så syntes jeg hele opplegget med åpen kiste er noe stort tull. Der ligger den døde i et rom under sykehuset, mens familien snufsende kretser rundt og glaner på et kritthvitt lik. En eller annen prest, og familie sier noen ord.

Personlig syntes jeg det er best å huske personen slik han/hun var i live, og ikke ha et bilde inni hodet av det jeg beskrev.

Du vil selvsagt være der for å støtte din samboer, men du går ikke glipp av noe - for å si det litt brutalt. Ja jeg har vært med på dette en gang.

Det kan for noen være veldig viktig å se den døde for å faktisk innse at personen er død.

Lettere å få ut sorgen da, faktisk, man får gått skikkelig og strøket sin kjære en siste gang på kinnet eller tilsvarende.

Jeg synes det er en fin "skikk" og det har hjulpet meg. Det er absolutt ikke slik jeg husker dem. Da synes jeg faktisk det er værre med besøk på sengeleie FØR de dør, særlig om de har blitt "rare" i hodet...

[damedame]

Enig med damedame.

Men når dette er sagt, så syntes jeg hele opplegget med åpen kiste er noe stort tull. Der ligger den døde i et rom under sykehuset, mens familien snufsende kretser rundt og glaner på et kritthvitt lik. En eller annen prest, og familie sier noen ord.

Personlig syntes jeg det er best å huske personen slik han/hun var i live, og ikke ha et bilde inni hodet av det jeg beskrev.

Du vil selvsagt være der for å støtte din samboer, men du går ikke glipp av noe - for å si det litt brutalt. Ja jeg har vært med på dette en gang.

Har også gjort det, og kommer til å fortsette med det i fremtiden. Vi har bare sett avdøde i kirka, åpen kiste, pyntet. Syntes det var veldig fint og setter stor pris på det.

Som margarita sup sier, det kan for mange være sunt for sorgarbeide.

Men vi alle er jo forskjellige.

[shandy]

Utrolig at det går an å mene at en families valg om bisettelse av en kjær person "er noe tull".

Kan du fortelle meg hva som er vitsen med åpen kiste?

Hadde den vært lukket, så syntes jeg en minnestund er greit nok.

[maiken76]

Kan du fortelle meg hva som er vitsen med åpen kiste?

Hadde den vært lukket, så syntes jeg en minnestund er greit nok.

Har du mistet noen person som stod deg nær?

Jeg synes det var veldig fint alle gangene å se de i åpen kiste, pyntet, og kunne ta et siste farvel, samtidig som det virkelig sank inn at det var sant, at personen var død. Det hjalp på å få sørge "raskere" eller hva jeg skal si..

[Gjest mor i juni]

Jeg ville satt et stort spørsmålstegn ved om han er den rette for deg om du ikke vil la ham se deg bryte sammen.

Hvorfor vil du skjule noen sider av deg selv for ham? Hjelper det ikke at han holder rundt deg når du er trist?

Skjønner meg ikke på folk som liksom er sammen, men ikke skal kunne dele noe sånt jeg da.

Kanskje ikke familien hans synes det er behagelig å ha en "ukjent" der, og at det er for privat til å innlemme henne.

Dette gjelder jo flere enn bare samboeren.

[morsan]

Jeg er vant til at hele familien inkluderes når det er noe. Og samboere er definitivt familie, uansett hvor lenge de/vi har bodd sammen.

Jeg ville også reagert som deg.

Vennlig hilsen

Sånn ville jeg ha tenkt også!

I den tiden min mann og jeg har vært sammen, så har vi hatt ett familiedødsfall hver.

Hans mormor døde et par måneder etter at vi ble sammen. Jeg hadde aldri truffet henne, og hadde bare så vidt hilst på foreldrene hans. Jeg var ikke med i begravelsen.

Da vi hadde vært kjærester i ca 14 mnd, og samboere i 6, så døde min far. Det hadde vært utenkelig om ikke min daværende samboer, nåværende mann, skulle være med!! Han ble både nevnt i dødsannonsen ved siden av meg, og deltok på linje med oss alle i begravelsen ved å legge roser oppå kisten.

[morsan]

Utrolig at det går an å mene at en families valg om bisettelse av en kjær person "er noe tull".

Enig!!