Når han flytter ut på prøve.........

[Gjest ......... hvordan overlever man......]

Min mann flyttet ut for 1 uke siden fordi han må finne ut hva han vil her i livet. Han tviler på sine følelser for meg, og klarer ikke finne ut av noe ved å fortsette å bo sammen med meg og våre to barn.

Vi har vært i sammen i 14 år, og er begge nå blitt 35 år. Jeg har alltid trodd vi har hatt et godt og trygt forhold, men det viser seg at han har gått og slitt med sine tanker i mellom ett halvt og ett år, der han har lurt på om han vil fortsette, og om forholdet er "liv laga".

Dette er utrolig sårende, da han ikke har involvert meg i disse tankene, fordi jeg føler at dersom han hadde gjort det kunne mye vært reddet før det fikk gå så lang som det har gjort nå.

Jeg sitter igjen i huset med begge ungene, og føler at livet er snudd opp ned, og jeg har ingen mulighet for å påvirke hans avgjørelse. Dette er noe som bare han kan finne ut av selv.

Jeg vet at dette ikke nødvendigvis betyr skillsmisse, men samtidig så kan det også gå den veien... Noe jeg absolutt ikke vil skal skje. Dersom han var sikker på at han ville skilles, hadde han, som han selv sier, satt i gang den prosessen med en gang. Med andre ord så lever jeg i et vakuum nå hvor jeg ikke vet om han kommer tilbake eller om han velger å gå fra oss. Det er fryktelig slitsomt, og jeg er veldig deprimert. Prøver så godt jeg kan å ta meg sammen for ungenes del, men det er ikke alltid like lett. Jeg ser liksom ingen lys i tunnelen...

Hva er lurest å gjøre videre, skal jeg ringe ham og snakke om dagligdagse ting, ungene osv. eller er det best å bare la ham få være mest mulig i fred? Er det noen der ute som har vært i lignende situasjon, og har noen gode råd å komme med? Hvor lang tid kan en regne med at sånt kan ta?

Det jeg selvfølgelig aller mest ønsker nå, er at han skal finne ut at borte bra, men hjemme best, samtidig som jeg vet at motsatt beskjed også kan komme....

Dette sliter meg totalt ut, så jeg er veldig takknemlig om noen kan komme med noen gode tips eller oppmuntrende ord.

[Gjest Kanskje er det slik.]

Jeg tenker at det KAN være slik at han vil finne ut om han passer sammen "med den andre" først, og vil samtidig holde døren åpen for å komme tilbake i tilfelle han angrer seg.

Dette ville jeg prøvd å finne ut av.

[Gjest ikke bra det der]

Enig med den under her... Lite voksent gjort det der og jeg hadde ikke godtatt det eller satt meg ned for å vente. Gå videre med livet ditt.

[Ørkenvandreren]

Jeg føler med deg - en slik situasjon må være utmattende.

Sitt ikke og vent til han får bestemt seg, det er ikke rimelig at han skal diktere hvordan situasjonen skal håndteres. Krev at dere sammen oppsøker samlivsrådgivning. Er han seriøst interessert i å gjenreise samlivet med deg og barna, takker han ikke nei til dette. Ring kommunen, så får du nærmere informasjon om mulighetene.

Når han har gått slik i 1,5 år uten å snakke med deg, og så plutselig må flytte ut en tid for "å tenke videre" - og uten å være interessert i en dialog med deg, får jeg litt dårlige "vibber". Det er lett å tenke tanken, at hans funderinger kanskje ikke bare innbefatter deg og han.....

[MarieLouis]

Jeg er i samme situasjon selv, og jeg foreslo for min samboer at vi skulle gi det to måneder, hvor vi begge skulle tenke på om vi ville fortsette. I denne perioden skal vi ikke involvere oss med noen andre, og vi skal gå til samtaler på fam.vernkontoret med tanke på fremtiden, enten det faller ut den ene eller andre retningen.

Du tjener på å ikke ta så mye kontakt med han vil jeg tro. Nå vet jeg ikke hva han er vant til tidligere, men min samboer har vært vant til at jeg ringer, sender sms og mail, nå har jeg ikke gjort det og situasjonen er totalt snudd. Han ringer, sender sms, etc... og dukker opp, selv om jeg har sagt at jeg vil ha minst mulig kontakt.

Prøv å ikke gråte, være lei deg,etc så han ser det om du treffer han. Pynt deg opp, vær hyggelig og blid.

Og dere må lage en avtale i forhold til barna, slik at han har ansvar i den perioden han nå og har flyttet ut. La han ha barna slik at du og får litt fri og kan treffe venninner etc. Det er viktig.

Lykke til