Samlivsbrudd når barn er involvert

[Gjest 78a]

Jeg og min "samboer" har vært sammen i ca 6 år. Sammen har vi en datter! Ting blev ikke som forventet og vi skled i fra hverandre av mange ulike årsaker. Nå om kort tid flytter jeg fra ham og jeg sliter innmari med dette og forlate ham. Jeg vet at jeg IKKE vil fortsette sammen med han eller noe slikt, men det er bare tungt og forlate ham, ikke av kjærlighet, men av samvittighet. tenker hele tiden på hvordan han skal klare seg, hvordan klare alle utgifter alene, klare og ikke se datteren sin hver dag, uten hver 14.dag maks.. Alt dette er et helvete for meg- sikkert verre for han, selvfølgelig..

Noen med erfaringer...?

[Blue_Master1]

Hei!

Jeg er midt oppi det du prater om her. Samboeren min har akkurat forlatt meg av samme grunn som du vurderer. Vi har vært sammen i ca.6år selv og har en datter på 4 1/2år. Jeg som er "mannen" og faktisk har hatt hoveansvaret med barn hjemme, så er det hardt og akseptere at jeg ikke får treffe dattern min når jeg vil. Alt virker mye lettere for min eks, siden hun var den som "forlot" forholdet. Men jeg må bare akseptere det som har skjedd og jobbe med mitt savn etter både dattern min og eksen. Jeg er heldig og har en vennekrets og familie som støtter opp 100%, så det gjør ting lettere. Alt går over etter en tid, men det kan ta lang tid. Jeg syns du skal gjøre det, hvis ikke kommer det bare til og eksplodere en dag og da blir det bitterhet tror jeg. Det tenker jeg iallefall selv og prøver og se lyst på fremtiden. Det som er viktig er at dere jobber med og være venner, spessielt overfor barnet, det er nemlig barnet som burde/må stå i fokus. Det som er for den "sårede" parten (som meg ;-) ..) er og bite i seg endel ting man syntes er vondt og prøve og fokusere på fremtiden. Jobb med en god dialog, så vil dette gå bra. Og prøv og følg opp han som blir dumpet, det gjør forferdelig vondt når man føler seg helt alene fra den man fortsatt "tror" man elsker.

Lykke til, det trengs. :-) PS! Alt ordner seg til slutt... Alenefar 35

[Gjest 78a]

Hei!

Jeg er midt oppi det du prater om her. Samboeren min har akkurat forlatt meg av samme grunn som du vurderer. Vi har vært sammen i ca.6år selv og har en datter på 4 1/2år. Jeg som er "mannen" og faktisk har hatt hoveansvaret med barn hjemme, så er det hardt og akseptere at jeg ikke får treffe dattern min når jeg vil. Alt virker mye lettere for min eks, siden hun var den som "forlot" forholdet. Men jeg må bare akseptere det som har skjedd og jobbe med mitt savn etter både dattern min og eksen. Jeg er heldig og har en vennekrets og familie som støtter opp 100%, så det gjør ting lettere. Alt går over etter en tid, men det kan ta lang tid. Jeg syns du skal gjøre det, hvis ikke kommer det bare til og eksplodere en dag og da blir det bitterhet tror jeg. Det tenker jeg iallefall selv og prøver og se lyst på fremtiden. Det som er viktig er at dere jobber med og være venner, spessielt overfor barnet, det er nemlig barnet som burde/må stå i fokus. Det som er for den "sårede" parten (som meg ;-) ..) er og bite i seg endel ting man syntes er vondt og prøve og fokusere på fremtiden. Jobb med en god dialog, så vil dette gå bra. Og prøv og følg opp han som blir dumpet, det gjør forferdelig vondt når man føler seg helt alene fra den man fortsatt "tror" man elsker.

Lykke til, det trengs. :-) PS! Alt ordner seg til slutt... Alenefar 35

Tusen takk for ditt svar. Litt spesielt å høre saken fra en annen side. For det som egentlig er hovedproblemet er akkurat det at jeg føler synd på han og lider med han- tenker på hvordan det ville vært hvis jeg var i hans (din) situation..

[Blue_Master1]

Tusen takk for ditt svar. Litt spesielt å høre saken fra en annen side. For det som egentlig er hovedproblemet er akkurat det at jeg føler synd på han og lider med han- tenker på hvordan det ville vært hvis jeg var i hans (din) situation..

Jo, bare hyggelig! Men det er tøft ibegynnelsen, for begge parter. Det er knappe fire uker siden vi gikk fra hverandre, hun hadde en ny med en gang. Så hvis du ikke har det, så tror jeg faktisk ting går lettere. Jeg fikk sjokk med en gang, men nå jobber jeg med følesene + at dattern min er jo den som virkelig lyser opp dagene. Det viktige for samboeren din er også at han blir oppmuntret til ikke og sitte inne og grave seg ned i sorgen. Du kan forvente at han mister vekt og gråter og blir frustrert, hvis han er av den litt følsomme typen, jeg gikk ned 7 kg på under to uker. Men nå har matlysten begynt og komme litt etter litt. Vær venner, så hjelper dere hverandre. Det værste for meg er egentlig hvor tomt det er i huset etter 6år, men det blir nok en vane etterhvert.

[Gjest 78a]

Jo, bare hyggelig! Men det er tøft ibegynnelsen, for begge parter. Det er knappe fire uker siden vi gikk fra hverandre, hun hadde en ny med en gang. Så hvis du ikke har det, så tror jeg faktisk ting går lettere. Jeg fikk sjokk med en gang, men nå jobber jeg med følesene + at dattern min er jo den som virkelig lyser opp dagene. Det viktige for samboeren din er også at han blir oppmuntret til ikke og sitte inne og grave seg ned i sorgen. Du kan forvente at han mister vekt og gråter og blir frustrert, hvis han er av den litt følsomme typen, jeg gikk ned 7 kg på under to uker. Men nå har matlysten begynt og komme litt etter litt. Vær venner, så hjelper dere hverandre. Det værste for meg er egentlig hvor tomt det er i huset etter 6år, men det blir nok en vane etterhvert.

Bare 4 uker siden altså? Da skjøner jeg at det er veldig vanskelig for deg forsatt.

Jo, han er en veldig sensetiv mann og har allrede gått ned masser i vekt, samt vært nedstemt, men så har han også sin stolthet, så han sier at alt er bra, men også at han er kjempe lei seg.. Hvor ofte kommer du se barnet, hva slags ordning har dere?

[org]

Du virker som en fornuftig person med omtanke for dine medmennesker.

Har dere vurdert delt omsorg for barnet?

[Blue_Master1]

Bare 4 uker siden altså? Da skjøner jeg at det er veldig vanskelig for deg forsatt.

Jo, han er en veldig sensetiv mann og har allrede gått ned masser i vekt, samt vært nedstemt, men så har han også sin stolthet, så han sier at alt er bra, men også at han er kjempe lei seg.. Hvor ofte kommer du se barnet, hva slags ordning har dere?

Hei igjen. Vi har satt opp en 50/50 avtale og tar en uke hver. Vi har satt opp en samværs/bosteds avtale som vi har signert og sendt til Fylkesmannen for at den skal bli juridisk bindende. De har et utkast på hjemmesiden til "foreningen 2 foreldre" www.f2f.no. Avtalen vi har laget gjelder for 8år, og så vil forhandle når dattern vår er ferdig med barneskolen. Ellers så er vi "kontrakt bundet" til og ha god kontakt og ukentlig samværsmiddag med barn, slik at hun ser og opplever oss som venner og ikke fiender. Så vi voksne får svelge litt unna tror jeg. :-)